Stikkord: Arne Mogan Olsen
-
Min Bok 5 – Kapittel 123: Bryllupet til Tommy og Ellen fra Fredrikstad
Sommeren 2002.
Så dro også Pia meg med ned til bryllupet til vår fetter Tommy, (fra Bergeråsen), og ei Ellen, fra Fredrikstad, (husker jeg).
Axel er jo bare halvbroren vår, så han er ikke i slekt med Tommy.
Så han var ikke med, da.
Og Pia lot også Daniel være igjen hjemme.
Så det var bare Pia og meg som kjørte nedover, da.
Og en gummilist, i overkant av frontruta, på Sierra-en min.
Den hadde løsna, natta før jeg skulle kjøre ned til Fredrikstad, da.
Så den måtte jeg feste med en teipbit, (eller noe sånt), var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg stoppa, på en bensinstasjon, langs Mosseveien, (eller noe sånt), vel.
Så var det noen folk som sa navnet mitt, vel.
Og det skjønte jeg seinere, at det var Kjetil Carlin og Ola Uglum vel, (fra Bergeråsen).
Men de gutta, de hadde vokst så mye, på de 15-20 åra, som hadde gått, siden jeg hadde sett dem sist.
Så jeg hadde ikke sjangs til å kjenne dem igjen, da.
(Selv om de vel kjente meg igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg, vi skulle dele et rom da, på en folkehøyskole, som lå nede i Fredrikstad/Rolvsøy-distriktet der, da.
Og der skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem ligge over og.
Så dem forklarte vel hvem dem var og sånn, utafor den folkehøyskolen da, (må det vel ha vært).
Og så tok noen av oss folka, som skulle ligge over, på den folkehøyskolen, da.
Vi tok en maxi-taxi, (eller noe sånt vel), til kirka da, (var det vel).
Og da så vi det, at faren min og Haldis.
De stod utafor rød, HiAce-aktig varebil.
Og skifta, da.
Så de var jo halvnakne da, (mener jeg å huske).
Så det var jo rimelig flaut da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove var ved kirka der også, vel.
Og han skulle prate med ‘Erik og Pia’, husker jeg at han sa, til noen av sine nærmere slektninger vel.
Og da kommenterte Pia det, (husker jeg).
For det var det som ungene på Østre Halsen pleide å rope.
(Før Axel ble født).
Når de lurte på om Pia og jeg ville bli med ut å leke, da.
(Da vi bodde i Storgata der, på Østre Halsen, i 1974 og 75, vel.
Noe sånt).
Ove, som på den her tida var sammen med ei Lene, som han hadde blitt kjent med, mens han studerte, (på en lærerhøyskole, eller noe), i Kristiansand, vel.
(Ei Lene som ville bli med han til Oslo, vel.
Men som han ikke hadde tatt med seg, til bryllupet, til Tommy.
Noe som kanskje var like greit.
Siden hu døve kusina vår også het Lene, da).
Han sa at Tommy hadde blitt litt ‘tjukk’, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Susanne, hu var sammen med en ganske svær kar, vel.
Og hu fortalte meg at hu studerte det samme som jeg skulle begynne å studere.
Nemlig bachelor IT, da.
Men Susanne, hu gikk på en høyskole, i Østfold, (et eller annet sted), vel.
Og ble sur på mora si Inger da, (husker jeg).
Siden Inger hadde sagt at de ikke hadde noe bachelor IT-studie, ved HiO, da.
Men det studiet var kanskje relativt nytt, da.
(Det er mulig).
Susanne lurte også på hvorfor jeg ikke hadde kommet i konfirmasjonen hennes.
Men Susanne var jo på den her tida, i 20-åra.
Så konfirmasjonen hennes, den må ha vært nesten ti år tidligere, vel.
(Mens jeg var i Geværkompaniet, var det vel).
Men jeg måtte svare som sant var.
At jeg ikke hadde blitt invitert.
(Jeg hørte først om konfirmasjonen til Susanne, etter at den hadde vært.
Av Pia, da.
Som sa at ‘alle’ hadde spurt etter meg der.
Men når dem ikke inviterer meg, så kan dem vel ikke regne med at jeg skal dukke opp der heller, (mener nå jeg).
Så hva som gikk galt der, det veit jeg ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Filletanta mi Inger, (som er mora til Ove, Heidi, Susanne, Øystein og Benedicte).
Hu spurte meg seinere på kvelden: ‘Hva med Øystein, da?’.
Når jeg fortalte det, at jeg skulle slutte som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å studere igjen, da.
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For det syntes jeg at ble som noe dumt.
For Øystein (Olsen), han hadde jo sine faste vakter, på Rimi Langhus.
Så det var jo ikke sånn, at han mista dem, selv om jeg slutta å jobbe der.
Det er jo ikke sånn det fungerer, i arbeidslivet, liksom.
Så da syntes jeg at tante Inger var dum, (husker jeg).
(Men jeg sa ikke noe, da).
Men hvordan det gikk med Øystein Olsen, på Rimi Langhus, etter at jeg slutta der.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Heidi, hu sa forresten det, før vi gikk inn i kjerka der, vel.
At hu syntes at den nye hårfrisyren min var fin, da.
(Noe sånt).
For jeg hadde nemlig klipt meg, ikke så lenge før det her.
Og da hadde en frisør, på Oslo City, (hvis ikke det var i Arkaden), forandret frisyren min, da.
Sånn at håret gikk mer nedover enn til sida, da.
(Men jeg pleide å ha litt hårgele, (såkalt Pearl Styler), i det, da).
Og jeg syntes selv også at det var greit å prøve å ha en litt ‘kulere’ frisyre, da.
Siden jeg jo skulle begynne å studere igjen, og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, (faren til brudgommen), han hadde ikke dukket opp i bryllupet der, (husker jeg).
For han hadde visst fått dårlig hjerte, (eller noe), sa han faren til bruden da, (når han holdt tale).
Men kona til Håkon, (nemlig Tone).
Hu sa det, at Håkon var litt som (bestemor) Ågot, nemlig at han var litt nervøs og sånn.
Så det var derfor at han ikke hadde dukka opp, i sin sønns bryllup, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Brudens far, han fortalte også det, at brudeparets felles interesse.
Det var å se fotball på TV, da.
(Noe sånt).
Og han sa også det, at det var indrefilet, som ble servert, som middag.
Og ikke ytrefilet, (som det stod, i ‘menyen’), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og seinere på kvelden der.
(Var det vel).
Så ‘babla’ jeg igjen litt med Susanne da, (husker jeg).
Og jeg spurte henne om hu fortsatt klarte å prate som Donald, da.
(Som hu hadde hu gjort, en gang, som ungjente, i ‘heimen’ deres, i Son, da.
Som jeg muligens har skrevet om, i en av de tidligere Min Bok-bøkene).
Og da begynte Susanne å kvekke litt som Donald, da.
Så da hadde jeg liksom arrangert litt underholdning der jeg og, (syntes jeg nesten).
Så det var nesten som i bryllupet til Elin og Magne Winnem, da.
(Hvor jeg jo var forlover).
For der var det jo også underholdning, (husker jeg).
Selv om det ikke var noe særlig å drikke på der, da.
Noe det vel var en del av, i bryllupet til Tommy og hans Ellen, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
For dette husker jeg ikke helt nøyaktig lenger nå, for å være ærlig).
Men jeg fikk ihvertfall en røykpakke, (eller om det var to), utpå kvelden der, (husker jeg).
Av brudeparet Tommy og Ellen, da.
Som var edrue og alvorlige, (syntes jeg nesten).
Og de virka ikke så glade i å prate om fotball likevel, (som jeg hadde fått inntrykk av, fra faren til bruden sin tale da), mener jeg å huske.
(Så brudens far kjente dem kanskje ikke så godt likevel, da.
Det er mulig).
Men det var liksom bra service, da.
(Må man vel si).
Å få en røykpakke, av brudeparet, når man hadde gått tom for røyk, på bryllupsfesten, liksom.
Og Susanne, hu ville så ha noen røyk av meg, husker jeg, at Pia sa.
Så Susanne fikk tre røyk av meg da, (var det vel), fra den røykpakka, til Tommy og Ellen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen.
Så fløy ungene til Lene, under bordet der, (og sånn), husker jeg.
Og jeg mener at jeg overhørte det, at tante Tone sa det, til søstera si.
At et eller annet skulle skje med meg snart, (eller noe sånt).
Og seinere på kvelden, så ville både faren min og tante Tone ha en prat med meg, (i fylla), da.
Og jeg husker ikke så mye, av det faren min sa.
Men tante Tone, hu sa det, at jeg godt kunne ha ‘heimen’ til henne og onkel Håkon, på Bergeråsen, som et slags reserve-hjem, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Men det syntes jeg at hørtes litt ‘klamt’ ut, (husker jeg).
For det pleide alltid å være så mye hormoner osv., i lufta, i den heimen der, (syntes jeg at det virka som).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake, til den folkehøyskolen.
(Som vi tok en maxi-taxi til, eller noe sånt, vel).
Så skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum, på byen, da.
Men jeg sa at jeg ikke gadd det, (husker jeg).
(For jeg hørte at faren min sa til noen på det bryllupet, at han ikke likte han Kjetil Carlin, var det vel).
Men jeg husker det.
At med en gang som han Kjetil Carlin, Ola Uglum og en til, gikk ut av taxi-en.
Så gikk han Kjetil Carlin, (var det vel), rett inn i en Fredrikstad-kar, da.
Så de Bergeråsen-gutta, de var jo ute etter bråk, i Fredrikstad, virka det som.
Og tilbake på folkehøyskolen.
Så var det nachspiel, da.
Og jeg mener å huske at jeg prata med et par, (blant annet), som hadde vært i kirken, da.
Og jeg har lurt på om hu dama, i det paret, var djeveldyrker.
For hu gikk barbeint i kirka da, (husker jeg).
Og seinere, så dukka Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem også opp der, da.
Og jeg spurte dem vel hvorfor dem hadde begynt å bråke og sånn, når de gikk ut av taxi-en, da.
Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.
Og de spurte om jeg hadde vært butikksjef, (og sånn), da.
Og jeg forklarte at jeg hadde vært butikksjef på tre Rimi-butikker da, i Oslo og Follo.
Og det viste dem visst ikke, at jeg hadde vært butikksjef, på så mange Rimi-butikker, da.
Og jeg fikk også en Smirnoff Ice-flaske, (som var ganske ny, i Norge, på den her tida), av han Kjetil Carlin, da.
(Som pleide å spille fotball, i hagen min, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, under oppveksten), cirka tjue år før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Carlin og Ola Uglum.
De fortalte det, at de også hadde bodd på St. Hanshaugen, da.
(Det samme stedet, hvor jeg bodde, i Oslo, da).
Og at de pleide å gå på et utested, som het XO, (eller noe sånt), i Rosenkrantz gate da, (var det vel).
Før Kjetil Carlin så plutselig gikk og la seg, vel.
Og jeg var vel den som gikk sist og la meg cirka, vel.
Så jeg sov lenge dagen etter, da.
Og da ville Pia sitte på med Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem, tilbake inn til Oslo, da.
Så jeg befant meg plutselig fyllesyk og aleine, i Fredrikstad, da.
På søndagen.
Midt i sommerferien min.
Så jeg kjørte i uedru tilstand, (må man vel kalle det), ned til Fredrikstad sentrum, da.
(For faren til bruden, (lurer jeg på om det var, ihvertfall).
Han satt og ‘babla’ om at søstera mi hadde dratt før meg, (eller noe sånt).
Inne i gangen, på den folkehøyskole, da.
Så jeg måtte nesten komme meg ut derfra, jeg og da, syntes jeg).
Hvor jeg så gikk på McDonalds, da.
Og jeg gikk også litt rundt på kaia der, (i Fredrikstad), og sånn.
Mens jeg venta på å bli edru nok til å kjøre videre, da.
(For jeg følte meg ikke bra da, husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte at han Diplom Is-sjåføren, som pleide å levere is, til Rimi Langhus.
(Og som pleide å ‘bable’ om at han hadde en båt som han likte å kjøre med på fjorden, osv).
At han satt på en pub, ved havna, i Fredrikstad der, og lurte på hva jeg, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus), dreiv og surra med, i Fredrikstad, da.
(Noe sånt).
Og jeg syntes at jeg ville virka litt dum.
Hvis jeg bare hadde kjørt aleine, tilbake igjen, til Oslo, da.
Så jeg bestemte meg for å ta meg en tur til Sverige, da.
(Siden jeg ikke var så langt unna da, liksom).
Og på Nordby Supermarked, (var det vel).
(Rett over grensa der).
Så hadde de tilbud på indrefilet da, (husker jeg).
Så det var kanskje derfor at menyen var feil, i bryllupet, til Tommy og Ellen, da.
Siden brudens far hadde funnet ut at indrefilet var billigere enn ytrefilet liksom, i Sverige, den uka, da.
(Tenkte jeg ihvertfall for meg selv, da.
Mens jeg nesten humret, vel.
Over at denne bryllupsmiddag-gåten, muligens var løst, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø
Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.
Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.
Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.
For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.
For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.
(Noe sånt).
Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.
Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.
Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.
(Noe sånt).
Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.
Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da
(Noe sånt),
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.
Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.
Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.
Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.
Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.
Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).
For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.
(Noe sånt).
Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.
Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.
For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.
Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.
Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.
Til jeg kom fram til Holmsbu, da.
Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.
Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.
At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.
(Som da timene begynte, på skolen).
Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.
Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).
Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.
Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.
Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.
Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.
Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.
(Når vi skulle gå til graven, da).
Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.
Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.
Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.
Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.
For ting funker ikke der, kan man se.
Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.
Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.
For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.
Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).
Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.
Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.
(Foran en nesten helt full kirke, da).
For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.
Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.
Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.
Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.
Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).
(Eller noe sånt).
Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For Daniel er jo født i 1995.
Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).
Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.
Med andre ord høsten 2001, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.
For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.
For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.
For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.
Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.
Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.
Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.
(Og ikke stapp full.
Som man vel nesten må si, at den var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.
Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.
Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.
(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.
Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.
Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.
(Noe sånt).
Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).
Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).
(Virka det som for meg, ihvertfall).
At hans sønn Tommy.
Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.
Og at han hadde fått seg Audi, da.
(Muligens som firmabil, vel).
Og da kom vel onkel Runars kone.
Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).
Med et slags utbrudd, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).
(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).
Mens hu nesten lo samtidig, vel.
Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.
Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.
(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.
Og som het Bergstø, da.
Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.
(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.
Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.
Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).
(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).
Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.
Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.
Noe som vel var litt merkelig.
Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.
Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.
(Som man vel sier).
Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.
(Må jeg vel si).
‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.
Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.
Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.
(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).
Så sånn en det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.
I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.
Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).
De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.
(Noe sånt).
Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.
De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.
(Noe sånt).
Så hvis det er riktig.
Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.
For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.
Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.
Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.
Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.
Noe sånt.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Otto kokte kaffe, for gjestene.
Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.
‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.
Og da snakka jeg til onkel Håkon.
Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.
(Noe sånt).
For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.
(De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).
Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).
Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.
Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.
(Som ble kjempesint, på meg, vel.
Av en eller annen grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.
Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).
Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.
Og mens alle stod flokka rundt han, vel.
Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.
Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.
For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.
Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.
Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.
(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),
For det var vel en ganske skyfri dag, vel).
Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.
Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.
Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.
Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.
(Noe sånt).
Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.
Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.
At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.
Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.
Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.
(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).
Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.
(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).
Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.
Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.
(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.
Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.
De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.
Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.
Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.
(Må det vel ha vært).
Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.
Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.
(Har jeg lest på nettet).
Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.
Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).
Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.
(Mener jeg å huske, fra oppveksten).
Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.
Så at han var Holmsbu-maler.
Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 74: Bryllup i Hallingdal
En gang, sommeren 2000, så ble det til, at jeg måtte kjøre opp Hallingdalen igjen, husker jeg.
For Pia hadde fått meg til, (i et stresset øyeblikk, må man vel si), å si ja til å bli med, på bryllupet, til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata.
Som de skulle ha langt oppe i Hallingdalen, (på et hotell høyt oppe i en dalside der), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kjørte forbi avkjøringa til Vassfaret der.
(Et stykke opp i Hallingdalen, da).
Så fortalte Pia meg det, at Nina Monsen var død, (husker jeg).
Og det var som et sjokk for meg, husker jeg.
Og jeg spurte Pia litt mer om det her vel.
Og da sa Pia det, at: ‘Kjente du henne så bra, da?’, (eller noe sånt).
Men jeg gadd jo ikke å fortelle Pia, om den gangen som Nina Monsen hadde sugd meg og latt meg pule henne, i stua og på det første soverommet mitt, i Leirfaret 4 der, da.
For noen ting vil man vel ha for seg selv og, liksom.
For Pia kan liksom være litt vel sånn svett eller klam noen ganger da, synes jeg.
Så hun er vel ikke den første personen, som jeg ville ha pratet med, om damer og sex liksom, (mener jeg).
Og dessuten, så satt jo Pia sin lille negersønn Daniel, i baksetet.
Så da kunne jeg jo nesten ikke ha prata noe, om hva Nina Monsen og jeg dreiv med, den seine høstkvelden, i 1988, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til ‘Dalom’ der.
Så kjørte vi først innom en bensinstasjon, for å kjøpe noe mat og bensin og sånn, da.
Og Pia sa det, at hu vanligvis ikke spiste svinekjøtt.
Men at hu likte å kjøpe seg en pølse, når hu var borte hjemmefra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til hotellet.
Som lå helt oppe i en høy og bratt dalside, da.
Ikke så langt fra den bensinstasjonen der.
Så hadde ikke Pia tatt med seg nok klær, da.
Så hu ville låne en skjorte av meg da, (husker jeg).
Og det var en blå Gant tennisskjorte, som jeg hadde kjøpt på VIC, på Oslo City.
Etter å ha fått et gavekort, til den butikken, i julegave, av nettopp søstera mi, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at en hel gjeng av oss, satt i en stor stue, på det hotellet, på fredagskvelden, da.
Og at Pia satt ved siden av en svær bamse av en kar, fra Berger, ved navn Tom Bråten, da.
(Som jeg også har skrevet om, i Min Bok, vel).
Og at Tom Bråten begynte å flørte med Pia, da.
Tom Bråten sa noe sånt som at: ‘Keiko er en hval’.
Og Pia sa da: ‘Spekkhogger’.
Og Tom Bråten sa da: ‘Sa du sprekk-hogger?’.
(Noe sånt).
Så Pia og Tom Bråten, de råflørta skikkelig da, mens en hel gjeng, (inkludert faren min), satt og så på, da.
Mens Pia og Tom Bråten prata om sprekk-hoggere, og mens Tom Bråten hadde henda sine, på min Gant tennisskjorte da, som Pia hadde på seg.
Og jeg var ikke så nøye på hvem søstera mi flørta med egentlig.
For jeg hadde jo sett henne sammen med den mest goofy-e fyren i Svelvik.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).
Og også sammen med masse negre inne i Oslo, da.
Men jeg syntes vel kanskje at ble litt vel mye av det gode, når Pia og Tom Bråten, liksom satt og råflørta sånn, rett foran trynet på meg, og mange andre folk, da.
(Ihvertfall siden dem satt og liksom grisa med min tennisskjorte og, da).
Så jeg sa til Tom Bråten, med en vennskapelig tone da, (vil jeg vel si).
At: ‘faren sitter der og broren sitter der og du tuller med søstera’.
(Noe sånt).
Og da ble Tom Bråten gæern, husker jeg.
Og lurte på hvem som skulle stoppe den her tullinga, da.
Om det var faren eller broren.
Og faren min satt der og så ned, og sa noe sånt som at: ‘Jeg har aldri hatt noe imot deg jeg Tom’.
Så faren min syntes visst at den her råflørtinga var grei, da.
Og han holdt visst med Tom Bråten, da.
Og da skulle vel Tom Bråten begynne å diskutere mer med meg, da.
Men en som het Frank vel, (som hadde dukka opp litt seinere enn de andre, mens jeg tilfeldigvis var i resepsjonen der, for å spørre om noe, og da samtidig fikk forklart han Frank, at vi som skulle i det bryllupet, vi satt der og der da), han fikk roa ned han Tom Bråten litt, da.
Så han gikk imellom da, må man vel si.
Men jeg hadde jo egentlig bare sagt en vennskapelig kommentar, liksom.
Så jeg syntes at han Tom Bråten var litt vel aggressiv da, (må jeg vel si).
Og hvorfor søstera mi absolutt skulle ha på seg min tennisskjorte, den her kvelden, det skjønner jeg vel ikke så mye av ennå, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell forsvant vel ganske fort i bingen, på fredagen, mener jeg å huske.
Jeg kan ikke huske at hu var der, da Tom Bråten og jeg kjegla, ihvertfall.
Og Pia gjorde seinere et poeng av det, at nesten alle gikk å la seg tidlig, på fredagen, fordi at de ville se pene ut, i bryllupet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så var det bryllup, nede i Geilo sentrum da, (mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).
Og jeg husker at Christell babla om noe greier, på hotellet, (før Pia, Daniel og jeg kjørte ned til ved kirken der), da.
Men jeg husker ikke hva det var, som Christell babla om, da.
Og jeg tror at faren min og Haldis ville sitte på med meg, ned den dalsida, ned til kirken, da.
For de hadde tatt toget til Geilo, (og ikke kjørt), av en eller annen grunn, da.
Men jeg lot som at jeg ikke skjønte noe, og spurte ikke om faren min og Haldis om de ville sitte på, ned til kirken, da.
På grunn av omsorgssvikten deres på 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og jeg var vel også litt skuffa, over faren min, fordi at han hadde vært så ettergivende, ovenfor Tom Bråten, under den her kjeglinga, angående oppførselen til søstera mi, kvelden før, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter seremonien i kirka.
(Som jeg ikke husker så mye fra).
Så husker jeg at jeg kjørte innom den bensinstasjonen, i Geilo der, (med Pia og Daniel i bilen), før jeg kjørte opp til hotellet igjen, da.
(For jeg hadde jo så mye penger, å bruke på alt mulig.
Etter at jeg fikk alle de pengene, etter mora mi, et drøyt halvår før det her, da.
Så jeg sløste kanskje litt mye, på den her tida.
Det er mulig).
Og jeg lurer nå på om den bensinstasjonen kan ha vært den samme, som den bensinstasjonen, som jeg noen ganger pleide å handle på, den ferien, som vi var på Highland Hotel der, i Geilo, jula 1989.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under bryllupsmiddagen, så så et sang-ark, veldig rart ut, i mitt sanghefte da, husker jeg.
Og det var brudgommen sin mor sin sang, da.
(Nemlig Haldis sin sang, da).
For det arket, det hadde blitt veldig krøllet, da.
Og så hadde det blitt rettet og glattet ut igjen da, liksom.
(Før det så hadde blitt satt inn, i sangheftet mitt, da).
Så Haldis likte nok ikke meg, da.
(Skjønte jeg).
Uten at jeg vet om dette bare var på grunn av at jeg ikke ville kjøre henne og faren min, ned til kirka, tidligere på dagen.
Eller hva det kan ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det ble også holdt en del pinlige taler der, husker jeg.
Bruden, (altså Hege fra Rødgata), sin lillebror.
(En kar med mørkt hår).
Han begynte å prate ganske lavt om hvor mange sex-partnere, som Christell hadde hatt, (husker jeg).
(Hvis jeg skjønte den utydelige pratinga hans riktig, da).
Og det var jo en hel ‘haug’.
Christell hadde visst hatt 30-40 sex-partnere, eller noe sånt, da.
(Hvis jeg skjønte den her talen riktig, da).
Det var ihvertfall noe med Christell, da.
Og han broren til bruden spurte liksom Christell da, om hvor mange det var igjen.
Om det var førtisju, (eller noe sånt), da.
(Uten at jeg husker det nøyaktige tallet da, som brudens lillebror nevnte).
Men sånn som jeg skjønte det, så babla han lillebroren til bruden, om hvor mange sexpartnere, som Christell hadde hatt, (i sin tale), da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fra Berger, (jeg tror det må ha vært Tom Bråten), holdt også tale.
Og han nevnte det, at Hege fra Rødgata, kun hadde vært femten år gammel, den første gangen som Jan Snoghøj, hadde klint med henne, da.
Dette må ha vært det året jeg var russ i Drammen.
(Eller året før).
Og fra den tida, så husker jeg det, at Christell bodde mye hos Jan, i Rødgata, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
For Christell var venninne med Hege fra Rødgata, da.
Det husker jeg.
Fordi at den første gangen, som jeg skulle ligge over, hos Jan, i Rødgata, (høsten 1988, vel).
Fordi at jeg skulle jobbe, på CC Storkjøp, dagen etter.
(En lørdag, da).
Og faren min hadde foreslått det, (utenom sammenhengen vel), at jeg kunne ligge over hos Jan, på Gulskogen, da.
I et bygg som vel Haldis og faren min eide.
De fredagene, som jeg skulle jobbe tidlig, på CC Storkjøp, dagen etter, da.
(Noe sånt).
Og Christell, hu møtte meg, da jeg gikk av Rødgata-bussen, (denne høstkvelden i 1988), da.
(For jeg var ikke så kjent på Gulskogen, da).
Før hu så dro bort til Hege i Rødgata, da.
Og så overrasket Christell meg.
Når hu noen timer seinere kom tilbake, til Jan sin leilighet, da.
For da satt jeg og prata i kontakttelefonen, da.
Fordi at jeg kjeda meg, da.
Og da ble Christell forbanna, husker jeg.
(Fordi at jeg hadde brukt telefonen, da).
Så jeg fikk visst bare lov til å sitte helt stille i sofaen der da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Christell og Hege fra Rødgata, de var venninner, da.
Og en gang, mens Hege fra Rødgata fortsatt bare var femten år.
Så hadde visst hu liggi over, hos Jan, (siden hu var venninne av Christell), da.
Og så hadde Jan, (som var cirka ti år eldre enn Christell og Hege fra Rødgata da), plutselig kommet hjem, seint på kvelden, da.
Og så hadde Jan begynt å kline, med Hege fra Rødgata, mens hu lå og sov, i en seng, i leiligheten til Jan, da.
(Noe sånt).
Så Jan Snoghøj, han hadde faktisk vært bortpå Hege fra Rødgata, da hu Hege var bare femten år, (og Jan var tjuefem år), da.
(Noe sånt).
Ifølge den talen, til Tom Bråten, ihvertfall.
Men Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, de hadde ikke vært et par, helt siden 1988.
Nei, Jan Snoghøj hadde jo en datter ved navn Tiril, med ei annen Buskerud-dame.
(Som han ble far til, på begynnelsen av 90-tallet, vel).
Og jeg så jo Hege fra Rødgata og Christell, sammen med en kavaler, inne i Oslo, like etter at jeg var ferdig med Geværkompaniet, i 1993.
(Han som spurte meg om jeg ville vaske trappa for dem.
Etter at de hadde tømt et brannslukningsapparat, i trappeoppgangen, der de bodde, (like ved Møllergata), da.
Noe jeg syntes at var uhøflig å spørre om, da.
For Christell kunne vel vaske bort sin egen dritt etter seg liksom, tenkte vel jeg, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da det var Jan Snoghøj sin tur, til å holde tale.
Så sa han at han hadde lært seg til å bli flink å kline.
Fordi at han ville kompensere, for et eller annet, da.
Antagelig fordi at han hadde liten tiss, virket det som, at han hintet til, (for meg ihvertfall), da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable om det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at middagen og sang-heftet var ferdig.
Så gikk jeg bort til der Christell stod, sammen med sin svenske kjæreste Mattias.
(Som kjørte en grønn BMW, opp til Geilo, husker jeg.
Og som jeg vel hadde møtt, en 17. mai, på Oslo S., ikke så lenge før det her.
Da Christell, Pia og jeg, var på puben Tre Brødre, i Karl Johan.
For så å gå ned til Oslo S, og møte Mattias, som kom med et tog, fra Sverige.
Dette må vel ha vært enten 17. mai 1999 eller 17. mai år 2000, vel.
Hvis det ikke var 17. mai 1998, da.
Noe sånt).
For jeg tenkte vel kanskje at jeg skulle prate med Christell, om den her talen, til brudens lillebror, da.
Men Christell ville ikke prate med meg, husker jeg.
Hu klagde bare til han svensken, og lurte på hvorfor jeg ville prate med henne, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var heller ingen andre folk, som ville prate med meg, der.
Så jeg ble til slutt så lei, så jeg bare gikk og la meg, da.
På samme rom som Daniel.
Siden Pia, Daniel og jeg, måtte dele rom, da.
Og så dukka det opp noen Berger-folk, på døra mi.
Midt på natta, da.
For de hadde hørt noen rykter om at jeg hadde hatt med en skvett vodka, opp dit, da.
(For det var som på bestemor Ingeborg sin 80-års dag.
I Gurvika, sommeren 1997.
At jeg bare pleide å ta med en halvflaske vodka, hvis jeg hadde det stående, i barskapet mitt, da.
Når jeg skulle på sånne her litt kjedelige slektstreff og sånn, da.
Sånn at jeg hadde litt alkohol i reserve, i tilfelle det trengtes, liksom.
Hvis det ble noe nachspiel, eller noe sånt, da).
Så jeg ga dem den Vikingfjord-flaska, som jeg hadde tatt med, da.
Og som kanskje var en fjerdedel full, eller noe sånt, da.
Og det var den andre Vikingfjord-flaska, som jeg hadde kjøpt, på Gardermoen.
Da jeg dro til Ayia Napa, to år, før det her.
(Det var den samme flaska, som hu Stockholm-dama, hadde fått vodka fra, der nede.
Før hu måtte spy, eller noe.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
For jeg ga jo den flaska som jeg ikke åpna der nede, til Christell, da.
Som takk for lånet, for de 2500 kronene, som jeg brukte, i lommepenger der nede, da.
Før jeg fikk feriepengene mine, fra Rimi, da).
Og jeg tenkte vel det, at oppi Dalom der, så var det vanskelig å få tak i drikkevarer.
Så jeg fikk vel bare la de her Berger-folka få den vodkaen min da, (tenkte jeg nok).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på søndagen, så spurte Pia meg om Solveig, (Haldis sin venninne, som var den telegrafisten som hadde vært på jobb, under Scandinavian Star-ulykken).
Kunne få sitte på med oss, ned til Oslo, da.
Og jeg sa at det var greit, da.
Siden jeg skulle den samme veien liksom, da.
Og før vi kjørte avgårde.
Så kom onkel Per, fra Stavanger, (ektemannen til Haldis sin søster Margrete, som Christell hadde kalt for ‘tante Lete’, under oppveksten).
Han kom bort til bilen min, da.
Og sa det, at skiltet foran på bilen manglet.
Og det visste jeg godt fra før, da.
Men jeg skulle ha bilen på EU-kontroll, i august måned, (eller noe sånt).
Så jeg hadde planlagt å få skrudd på det skiltet igjen, i forbindelse med den EU-kontrollen, da.
Og tante Lete, hu hadde jeg vel såvidt sagt hei til, dagen før, (mener jeg å huske).
For jeg huska jo henne, fra to besøk, (med Haldis og faren min), til Stavanger, på 80-tallet, da.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før vi kom til Drammen, så begynte Pia å ‘åndse’.
Hu ville at vi skulle stoppe, på en bensinstasjon, som lå langs veien, mellom Hønefoss og Drammen da, (eller noe sånt).
Men da jeg stoppa ved den bensinstasjonen, så skulle ikke Pia ha noe likevel.
Hu ville bare at jeg skulle gå inn på den bensinstasjonen, da.
(Noe sånt).
Og jeg var litt stressa, da.
Så jeg gikk bort til inngangsdøra, til den bensinstasjonen, da.
Men så kom jeg på det, at jeg skulle jo egentlig ikke ha noe.
Så jeg gikk tilbake til bilen igjen, da.
Og da syntes jeg at jeg skimta Mattias sin grønne BMW, på avkjøringa, til bensinstasjonen der, da.
Og jeg spurte de andre i bilen.
Men de hadde ikke sett noen BMW da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi nærma oss Oslo, så ville Solveig at vi skulle kjøre den og den veien, da.
Og jeg forklarte at jeg ikke pleide å kjøre så mye i Oslo Vest, da.
Og da mobba hu Solveig meg litt, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så hu er vel litt snobbete kanskje, da.
Og da vi slapp av hu Solveig.
Utafor villaen sin, på Holmen der, da.
Så begynte hu å mase om at hu trengte hjelp til å få klippet gressplenen sin, da.
Men jeg var jo en travel butikksjef, som hadde nok å drive med, fra før, liksom.
Så det eneste jeg kom på å si.
Det var at Daniel kunne gjøre det, når han ble litt eldre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle kjøre ut i Holmenkollveien der.
Fra den sideveien, som Solveig bodde i, da.
Så var det en bil, med et middelaldrende ektepar i.
Som kom fra den bensinstasjonen der, i Holmenkollveien, (ved Holmen der), da.
Og som bare kjørte ut i Holmenkollveien, rett foran meg, da.
Uten å skjønne det, at de hadde vikeplikt, siden de kom fra en bensinstasjon, (som vel er en privat eiendom, og ikke en offentlig vei), da.
(Sånn som jeg mener å ha lært det, fra da jeg tok lappen, ihvertfall).
Men jeg lurer på om Pia mente at det var jeg som kjørte feil, da.
(Siden det her middelaldrende paret også tuta vel.
Hvis jeg husker det riktig).
Det skulle ikke forundre meg.
Men trafikkreglene tas kanskje ikke så nøye, oppe i Holmenkollen-distriktet der, da.
Det er vel kanskje den som har størst bankkonto og dyrest bil, som har forkjørsrett, oppi der, da.
(Uansett om bilen kjører ut fra en privat vei, eller ikke).
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og noen måneder etter det her bryllupet.
Så fikk jeg et brudepar-bilde, av Pia vel antagelig.
(Hvis det ikke kom i posten, da).
Av det her brudeparet, da.
Og på det bildet, som jeg fikk.
Så åt både bruden og brudgommen.
På den samme pølsa i brød, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det var jo rimelig snodig, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal
En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).
Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.
Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.
Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).
(I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).
For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.
(Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.
Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.
I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.
Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.
Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.
(Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).
Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).
Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.
Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).
(Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).
Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).
At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.
For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.
Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.
For jeg var jo sjefen hans, på jobben.
Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).
Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.
Men hva skulle man gjøre liksom, da.
Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.
Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.
Men jeg satt nå på den bussen, da.
Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.
Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).
(Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).
Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).
For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.
Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.
Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.
Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.
For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.
Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.
(Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.
Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.
Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.
Kan man vel si).
Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.
Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.
(En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).
For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.
Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.
Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).
(Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.
For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).
Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).
For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.
Til han med hakket i panna, da.
Men at den skjorta ikke var noe fin, da.
(Så Rahat virka frustrert, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.
Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.
At jeg liksom var så kul, da.
Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.
Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.
Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.
Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.
Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.
Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).
Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).
Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).
(Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).
Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.
Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.
Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.
På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.
(Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).
Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.
Til Rahat, da.
Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.
Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.
Og i starten faren også.
Og en lørdag, midt på vinteren.
Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.
Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).
Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.
Det vil si klokka 7.30, da.
For Irene Ottesen og jeg.
Vi tok begge den bussen, (på den her tida).
Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.
På lørdager.
(Istedet for klokka 7.00, da).
Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.
Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.
For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).
Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.
Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.
Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.
(Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).
Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.
At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.
For jeg syntes at det her ble for dumt, da.
For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.
Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.
At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.
Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.
Med en som jobba der da, (var det vel).
Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.
Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.
Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.
(Og mot meg, som stod ved kontoret der).
I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).
Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.
Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.
(Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.
(Av en eller annen grunn).
Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).
Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.
(Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).
Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).
(For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.
Mens Mortensrud Senter, ble bygget.
Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).
Så dette var nok i 1998 en gang.
På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.
Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).
For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.
Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.
(Av en eller annen grunn).
At, ‘hva synes du om henne, da?’.
(Noe sånt).
Fire-fem ganger, da.
Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.
Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.
Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.
(Noe sånt).
Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.
Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.
Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997
En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).
Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.
Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).
Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.
Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.
For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.
(For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.
Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).
Så jeg regna med at det gikk greit, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.
Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.
Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.
For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.
Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.
For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.
Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.
Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.
Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.
At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.
Så det hadde jeg ikke råd til, da.
Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.
(For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.
For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.
Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.
Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.
Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).
Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.
(Siden de hadde dårlig råd, da).
Så derfor kjøpte jeg den bilen).
For det var også en sidedør, på den HiAce-en.
Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.
(For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.
Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.
Da vi jobba for Strømm Trevare).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.
Men sånn var det ikke, da.
(Ifølge Toyota Ensjø).
Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.
Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.
Bare på grunn av bakdøra.
(Og ikke hadde jeg råd heller).
Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.
For da var det fort gjort.
For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.
Og la den gå i vranglås, da.
Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.
Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).
Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)
(Noe sånt).
Så stor ble jo min overraskelse.
Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.
For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.
Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.
Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.
Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).
Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.
Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).
Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.
Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.
For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.
(Eller noe sånt).
Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).
For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.
Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.
Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.
Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.
De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.
Men så ikke, da.
Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.
Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.
(Må det vel ha vært.
Jeg hadde nok litt feber.
For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.
At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.
Som jeg hadde blitt invitert til, da.
Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.
For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.
Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.
Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.
Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.
Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.
For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).
Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.
Men det gikk akkurat, da.
Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.
For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.
Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.
Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.
Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.
Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.
Det var ikke klart for meg, da.
Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.
Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.
Foran huset til onkel Runar, da.
Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).
Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.
Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.
Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.
For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.
(Trodde nå jeg ihvertfall, da).
Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.
På der her slektstreffet.
(Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.
Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).
Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)
For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).
(Fra faren min og onkel Runar og dem, da).
Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.
For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.
Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.
Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.
(Noe sånt).
Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.
At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.
Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.
Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.
Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.
Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.
Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.
Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.
Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).
(Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).
Som guttunge, da.
Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).
Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).
For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.
Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.
(Noe sånt).
Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).
(En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og kikka vel såvidt inn der, da.
Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.
Noe sånt).
Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Da jeg gikk ned trappa der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).
Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).
Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.
Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.
(Noe sånt).
Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.
(Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).
Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).
(Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.
For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.
(For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.
Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.
Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.
Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.
Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.
Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).
For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.
Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.
For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.
Jeg fylte jo 27 år, i 1997.
Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.
Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).
Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.
Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.
Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.
Men jeg drakk vanligvis øl, da.
Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.
Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.
Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.
Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).
Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.
Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.
(Altså i Havnehagen da vel).
Når hu skulle til skolen.
Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.
Men det var muligens sånn.
At jeg låste inn en klokkeradio.
I en slags safe, eller noe sånt.
For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.
Når jeg skulle på skolen, da.
For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).
Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).
Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.
(Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).
For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.
(Som det kanskje kunne høres ut som).
Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.
Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.
Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.
På armene, osv.
Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).
Og det husker jeg enda, da.
At det gjorde rimelig vond, da.
For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.
Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.
(Som lå nærmere hagen).
Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.
Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.
Og alle gjetta og gjetta, da.
Og jeg svarte riktig, da.
Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).
For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.
(Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.
For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.
Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.
(Noe sånt).
Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.
Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).
Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).
For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).
Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.
(Må man vel si, at han viste, under den her seansen).
Så han imponerte skikkelig, da.
Det tror jeg at de fleste der var enige om.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.
Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.
For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.
For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.
Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.
Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.
Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).
Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.
(På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.
For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.
Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.
Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.
Mens vi drakk opp den vinflaska, da.
Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.
Og da jeg våkna dagen etter, da.
Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.
Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.
For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.
(Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.
Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.
Noe sånt).
Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.
Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.
Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.
Før hu gikk ut av rommet igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.
Selv etter at jeg hadde sovet.
Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
(Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.
Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.
Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).
Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).
Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.
Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).
Men da hadde Susanne stikki av, da.
Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.
(Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.
Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.
Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).
Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.
Istedet for å sitte på med meg, da.
For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.
Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).
Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.
At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.
Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.
Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.
For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.
(Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).
Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.
Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.
(Og trodd at var Ove, da).
Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).
For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.
(Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.
Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).
Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.
(Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.
Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.
Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.
Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.
For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).
Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).
Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.
Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.
(Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.
Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.
Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.
Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.
(Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.
(Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).
At de ikke gikk så bra sammen, da.
(Av en eller annen grunn).
Mens vi spilte fotball der, da.
Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.
(Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.
Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).
Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).
For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).
Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.
(Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.
Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.
Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).
Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.
(Noe sånt).
Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.
(For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).
Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).
(Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.
Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.
Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Advokat Erik Øvergaard, som er min fars familie sin advokat, og som jeg har klaget på, til Advokatforeningen, er visst gift med Mona Høiness, ser jeg
http://www.dagbladet.no/2012/08/27/nyheter/innenriks/mona_hoiness/testamente/arvestrid/23138667/
PS.
Dette fant jeg ut på StatCounter nå:
PS 2.
Nei, det var visst Knut A. Øvergaard det, som var min fars familie sin advokat:
http://johncons.angelfire.com/om.html
PS 3.
Det er bare Advokatforeningen som roter:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/06/jeg-sendte-en-ny-e-post-til_20.html
