Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 22: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 7)

    En gang, som jeg var på besøk hos Runar og dem.

    En sommer vel.

    Så var jeg med Inger og dem, på et Jehovas Vitne-møte, i Vestby et sted vel.

    Jeg ble plassert sammen med de små ungene, som bare lekte.

    Men en gutt, på min alder, satt alvorlig, sammen med de voksne, husker jeg, og leste fra bibelen da, (eller hvilken bok det kan ha vært).

    Så var det.

    Jeg husker at jeg syntes litt synd, på han gutten, som måtte være med på det Jehovas Vitne-greiene, som jeg ikke syntes virka noe artig.

    Jeg kan ikke si at jeg har trodd på gud, hele livet, så det møtet var jeg glad at jeg slapp å delta i, for å være ærlig.

    Selv om jeg også syntes det var litt rart, å bli plassert sammen med ungene, hvorav min fetter Ove vel var den eldste, bortsett fra meg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi var i Vestby sentrum, en gang.

    Og der hadde de en Rimi-butikk, husker jeg.

    Jeg gikk inn i den, og dette var vel en Rimi 500-butikk, mener jeg.

    De hadde ikke noe fristende godteri, husker jeg, og de hadde også mye papp i hyllene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En så lite fristende butikk, hadde jeg aldri sett før, husker jeg.

    (Selv ikke i Jugoslavia vel.

    Men men).

    Jeg gikk ut av den butikken, og så litt forrvirret ut vel.

    Siden jeg ikke fikk brukt opp pengene mine.

    Og jeg lurte vel på hvor den nærmeste ‘vanlige’ butikken var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Runar hadde kjøpt den tomta i Son, så ville han at faren min og meg, skulle være med han, å sjekke noen materialer, som han hadde lest om, i Follo avis kanskje, eller noe sånt.

    Men dette var noe som en huseier hadde av materialer, fra en bod han hadde revet, eller noe.

    Og det kunne ikke brukes som forskalingsmaterialer engang, sa faren min til Runar, husker jeg.

    Så sånn var det.

    I bilen, (jeg mener å huske at det var under den samme kjøreturen, som dette ble sagt), så sa Runar det, til faren min, når dem diskuterte religion, at Runar trodde det, at ‘det var noe’, (var det vel han sa), i det ‘Jehovas Vitne-greiene’.

    Runar er jo en sosialist, har han sagt selv til meg, og han sa også en gang, at han var hippie.

    Så at han skulle tro på det ‘Jehovas Vitne-greiene’, det rimte vel kanskje ikke med at han var sosialist, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min spilte også den Jan Teigen-sangen, om ‘Naboen’, under denne kjøreturen, (hvis jeg husker det riktig, det var ihvertfall en gang, som faren min, Runar og meg, kjørte rundt i bilen til faren min, ute i Follo der da).

    Og den sangen går sånn ‘ingenting duger for typer som han, han skal ha Merce’, (og Runar hadde Mercedes).

    Og videre noe sånt, ‘snørra renner’, (på ungene), ‘og ingen har tenner’, og Runar hadde jo 3-4 unger på den her tida, og nå har han 5.

    Så sånn var det.

    Så faren min ‘dreit ut’ Runar da, med den ‘Naboen’-sangen, sånn som jeg skjønte det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min nevnte det, et av de første årene, som jeg bodde på Berger, at han hadde sitti på samme fly, som Carl I. Hagen.

    Og at han hadde hilst vel.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor faren min var ute og flydde men.

    Men men).

    Og en annen gang, så hadde faren min vært ute og flydd, og prata med en direktør i et firma, som var notert på Oslo Børs, husker jeg.

    Og da fulgte vi med i Aftenposten, faren min og jeg, (hver for oss da), husker jeg, på kursen på dette firmaet, i månedene etterpå, husker jeg.

    Uten at jeg husker hva det firmaet heter nå.

    Men det er mulig at det var noe med ‘nor’.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Da fikk jeg problemer med tastaturet, til PC-en, paa hostellet.

    Saa jeg faar se om jeg klarer aa finne et nytt tastatur, rimelig, et sted, i dag.

    Vi faar se).

  • Min Bok – Kapittel 20: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 5)

    En eller to somre, like etter at jeg flytta til faren min.

    Så ringte faren til Frode Kølner da, (av en eller annen grunn), til faren min, og spurte om det, om jeg ville være med Frode og han, til hytta dems, ute i Brunlanes da.

    Den hytta, den lå ved sjøen da, (altså Skagerak heter det vel kanskje der, eller Ytre Oslofjord, eller noe vel).

    Hytta dems lå også i gåavstand til Lydhus-stranda, mener jeg å huske.

    (Lydhus-stranda er en strand, som mora vår, noen ganger tok med Pia og meg på, noen år tidligere, da vi bodde på den hytta, ute i Brunlanes.

    Men men.

    Lydhus-stranda pleier også å ha et stort telt, (nesten som et sirkus-telt), hvor det var noe kristne greier, som foregikk inni da.

    Så Lydhus-stranda var kanskje for kristne da.

    Men strendene og campingplassene, de ligger som perler på en snor, ute ved Lydhus-stranda der da, noen få minutter å kjøre, fra Stavern da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg pleide vel å ha mitt eget rom, (mener jeg å huske), da jeg var med dem på den hytta.

    Og faren til Frode, pleide å sette på nitimen, om morgenen, hver morgen, når en komiker som ble kalt for Stutum, var med.

    Så sånn var det.

    Så jeg våkna til sånne Stutum-sketsjer hver dag da, i en uke, eller noe, kanskje.

    Men men.

    Faren til Frode sa en gang, uti der, at da han var guttunge, så var det så varmt, en gang, en sommer, at man ikke kunne gå barbeint, på steinene, på stranda, for dem var for varme.

    Noe sånt.

    Mora til Frode var hjemme hos sin slekt, i Kristiansand, når jeg var på besøk hos dem.

    Så det var bare oss ‘gutta’ da.

    Og vi var også en del, hjemme hos dem, i Trygves gate, i Larvik, da.

    Og faren til Frode Kølner lagde aldri middag, når jeg var på besøk hos dem, i feriene da.

    Mora til Frode, var jo husmor, og faren rørte ikke grytene hennes, husker jeg.

    Så vi fikk bare brødskiver, hver dag da.

    Så sånn var det.

    Noe jeg kanskje syntes var litt kjedelig da.

    Jeg hadde fått sansen for frossenpizza, etter at jeg flytta til faren min.

    Og frossen-pizza, (for det meste Pizza Grandiosa), det klarte jeg såvidt å lage vel, på komfyren til faren min da.

    Dette var kanskje en påskeferie, eller noe.

    Og jeg blei med Frode og dem, til Thorfinns.

    (Det supermarkedet i Larvik, som jeg hadde fått juling av Arne Thomassen, for å ha leika i dørene til, når jeg var med mora mi dit, i 1975 en gang vel.

    Altså 5-6 år tidligere, kanskje).

    Det var tilbud på et ukjent slag frossenpizza vel, (som jeg mener vagt å huske, at dem ropte opp om, på høytalerne der, i den butikken.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Jeg kjøpte en sånn frossenpizza da, til kanskje 15 kroner, eller noe.

    (Jeg hadde vel ikke så mye lommepenger kanskje.

    Jeg hadde vel ikke budsjettert med at jeg måtte kjøpe middag vel).

    Og de hadde også mye kjøttpålegg, til brødskivene.

    Jeg klagde vel på at det ble mye brødskiver kanskje, ved et måltid da.

    Og da sa faren til Frode Kølner at det var godt kjøttpålegg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke til komfyren, til mora til Frode Kølner.

    Og Frode og faren, de ble nesten bestyrtet, (eller hva det heter igjen), over det, at jeg skulle steike frossenpizza da.

    Og faren gikk vel og gjemte seg i stua, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men den pizzaen ble veldig mislykket da.

    Jeg skjønte ikke steikovnen, og den ble ikke ordentlig stekt.

    Osten smelta litt bare, men pizzaen så bare ut som noe sørpe kanskje.

    Så til slutt, så ga jeg opp, for Frode og faren, de var nok ganske motstandere, av den her pizza-steikinga mi, (av en eller annen grunn).

    Det var liksom en sånn stemning der, i huset deres, om at den her frossenpizza-steikinga mi, den likte dem ikke.

    (Sånn virka det som for meg, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når jeg var hos dem, i den påskeferien, (eller hva det var).

    Så kunne det bli ganske kjedelig da.

    Det var nesten som å være en lørdagskveld ute hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn.

    (Noe som var rimelig kjedelig da.

    For faren til Frode Kølner var vel litt sånn som bestefar Johannes nesten.

    Nemlig at han vel var veldig konform da.

    Eller ihvertfall ganske konform.

    Men men.

    Så det var liksom ikke bare å skru på TV-en.

    Det var vel bare enkelte TV-program, som dem så på, sånn som nyhetene kanskje.

    Så sånn var det.

    Hvis ikke var det vel et stort tema, om hvilket program man skulle se, og sånn da.

    Lurer jeg på ihvertfall, om det var sånn.

    Så når jeg kjeda meg, så måtte jeg finne på noe da, for å unngå å ‘kjede meg ihjel’, for å si det sånn.

    Så dem begynte å lære meg, å spille på piano da.

    (Som Frode Kølner kunne).

    Jeg lærte ‘Lisa gikk til skolen’, først vel.

    Så sånn var det.

    Og så ‘Gubba Noa’ vel.

    Noe sånt.

    Og på et seinere besøk, så lærte dem meg å spille Norges nasjonalsang, altså ‘Ja vi elsker’, på piano.

    Og da satt jeg hele dagen omtrent, en hel påskeferie, eller noe, vel, og prøvde å få den sangen riktig da.

    Og jeg surra vel litt, nå og da, men en eller to ganger, så klarte jeg vel kanskje hele sangen.

    På 200 forsøk, eller noe, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første nyttårsaftenene, som jeg bodde hos faren min.

    Så var Haldis, faren min, Christell og jeg, (var det vel), nede hos Sylvia, (en venninne av faren min og Haldis), som bodde i en gate, som lå midt mellom Leirfaret og Hellinga.

    (Den samme gaten som Gry Johansen og dem, og Sissel Tysnes, (i klassen min), og dem, gikk i.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Christell og jeg, fikk vel en rakett hver vel, eller noe.

    Som vi begge sparte på, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, like etter at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    (Noe som skjedde, våren 1981, like etter at jeg hadde vært hos Frode Kølner og dem, og feira 17. mai-helgen, i Larvik).

    Så spurte Haldis meg, om jeg kunne sitte barnevakt, (eller hva man skal kalle det), for Christell.

    Christell hadde nemlig kjegla, (var det vel), med Gry Stenberg, og Christell var redd for å være aleine hjemme.

    Så sånn var det.

    Så da Haldis kom hjem, (var det vel), så fikk jeg vel 30 kroner, eller noe, for å ha sittet barnevakt, for Christell, i et par timer da.

    (Jeg satt bare i sofaen i stua der og så på TV vel.

    Og det gjorde vel Christell og tror jeg.

    Uten at vi sa noe omtrent vel.

    Det ble litt spesielt kanskje.

    Nå var jeg ikke bare en slags stebror og en slags nabo, til Christell.

    Nå var jeg også en slags barnevakt, for Christell.

    Så sånn var det.

    Men det var vel bare en gang, det skjedde, at de ba meg om å passe på Christell.

    Uten at jeg vet hva grunnen var, til at Christell plutselig var så redd for Gry Stenberg.

    De pleide vel å være venninner vel, sånn som jeg forstod det, ihvertfall.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så sånn var det.

    En gang, som enten var like etter at Pia flyttet til Berger, mener jeg.

    (Men det står et notat her om det.

    Det er ikke alltid så lett å huske, om ting skjedde før eller etter, at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    Så noen ting som skjedde, mens jeg bodde i Leirfaret 4B, kommer nok med, i dette kapitellet, som egentlig er om Hellinga 7B da.

    Men jeg bodde på Nedre, på Bergeråsen, (først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B), fra høsten 1979 til våren/sommeren 1989 da.

    Så jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg ble atten år.

    Så mye av oppveksten min, så bodde jeg på Nedre, på Bergeråsen.

    Så selv om mora mi flytta mye rundt, så var det ikke sånn, at faren min flytta like mye.

    Han har bodd mellom Berger og Drammen, (en strekning på drøyve tre mil vel), hele livet da.

    Så derfor har jeg også bodd mye, i Strømm-traktene da, (som det egentlig heter).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Pia, faren min og jeg, vi kjørte rundt i Drammen, for å levere en køyeseng, til en adresse.

    Der bodde det et eldre par, og så var deres to barnebarn, (to jenter, i begynnelsen av tenårene vel), på besøk.

    Noe sånt.

    De jentene prata med meg, om at det var snobbete der, på det stedet da.

    (Så de var vel egentlig, fra et annet sted da kanskje).

    Disse jentene skulle bruke den køyesenga da.

    Faren min og jeg, vi ble gjort stas på da, av det eldre ekteparet, og vi fikk noe å spise eller drikke kanskje da.

    Noe vi sjelden fikk i Oslo, når vi leverte senger der, der var folk mer moderne vel, enn det paret her, som var gammeldagse da, kan man vel si.

    Pia ville sitte i bilen, (og ikke være med inn), siden det var ‘fullmåne’, mener jeg hu sa.

    Så hva hu mente med det?

    Kanskje hu skulle ta seg en ‘stille Anders’, som man sa på Bergeråsen?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Etter en halvtime kanskje, så sa faren min det, at Pia satt i bilen.

    Og da syntes alle de folka så synd på Pia.

    Men Pia ville jo sitte i bilen, (og ha en privat stund kanskje).

    Noe sånt.

    Så det ble jo pinlig, for faren min og meg.

    For de jentene og besteforeldrene deres da, de trodde nok da, at Pia ikke fikk lov å bli med og levere senga.

    Men at hu måtte sitte i bilen.

    Men Pia ville jo bare ha en privat stund, i bilen.

    For vi prata jo om det her, før vi gikk inn der da.

    Så det ble litt dumt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, like etter at Pia også flytta til Bergeråsen vel, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Så dro faren min med seg både Pia og meg, til en matbutikk, i Storgata, i Svelvik, (like ved ungdomsskolen).

    For der hadde de den nye halvliter-brusflasken.

    Dette var ukjent i Norge, før dette.

    Det fantes bare en-liter-flasker og 0.35-liter-flasker, (og også 0.25-liter-flasker vel).

    Men faren min kjøpte en halv liter cola, til både Pia og meg da.

    De flaskene var formet som bomber nesten.

    De var like tjukke, hele veien, fra bunnen og til like før korken.

    Og de var laget av glass da.

    Plastflaskene med brus, de så jeg første gang, det året jeg var i militæret, husker jeg.

    (Altså skoleåret 1992/93).

    Men det her var nok kanskje sommeren 1983, eller noe sånt da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Altså nesten ti år tidligere).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I spisestue-delen, av stua til Ågot, i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så stod det et skap, hvor Ågot hadde servise, osv., ved siden av spisebordet.

    Oppå det skapet, så hadde Ågot bilder av oss barnebarna da.

    Kjempestore bilder, av Tommy og Lene, og mindre av Runar sine unger vel.

    Og av Pia og meg, så hadde Ågot bare et lite bilde, (som stod i midten vel), som mora vår hadde fått tatt vel, hos en fotograf, i Larvik, en gang vel, (da søstera mi og meg var 3-4-5 år kanskje.

    Kusina mi Heidi, sa en gang, på begynnelsen av 80-tallet vel, at jeg hadde ‘helt hvitt hår’, på det bildet.

    (En gang hu var på besøk hos Ågot).

    Uten at jeg vet hvorfor hu nevnte det.

    Men men.

    Det stod også en sånn russisk dukke, oppå det skapet.

    (Helt til høyre vel).

    Det var en sånn tredukke, med to mindre tre-dukker, inni seg.

    (Uten at jeg vet noe om hvor Ågot hadde fått den dukka fra.

    Men da Pia og jeg var små, så var det vel noen, (kanskje onkel Håkon?), som viste oss den dukka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i et par år vel.

    Så begynte faren min og onkel Håkon, og bygge på huset til onkel Runar, i Son.

    Istedet for å fortsette å lage køyesenger.

    Runar hadde kjøpt en tomt, (nede i en grøft, må man vel kasnkje si), i Isdamveien, i Son.

    Det bodde to eldre damer, i et hus, ovenfor tomta, som Runar ikke likte, husker jeg.

    Men men.

    Det gikk vel også minst en bekk, over tomta, mener jeg å huske.

    Erik Thorhallson, (som jeg intervjuet for Skoleavisa, på Berger skole, et par år før kanskje), jobba for faren min, på den her tiden, og jobba også mye på huset til Runar, i Son da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    En dag, når jeg kom bort til Ågot, etter skolen, så hadde faren min og Håkon hatt en bilulykke, på Mosseveien.

    Håkon hadde sovna bak rattet vel, og de lå på Moss sykehus, (tror jeg det var).

    Jeg ringte, for å få prate med faren min, men sykehuset ga telefonen til Håkon.

    De så visst ikke forskjell på dem der, sa Håkon til meg, da jeg spurte han, om hvorfor sykehuset hadde gitt telefonen til han, og ikke til faren min.

    Så sånn var det.

    Faren min var på sykehuset, i noen dager, før Runar henta han der vel, og kjørte han til Sand da.

    Faren min fikk forstoppelse, på sykehuset, og jeg måtte kjøpe lakris, (hvis ikke det var svisker), for faren min, på butikken til Oddmund Sand.

    Faren min ville også at jeg skulle kjøpe øl.

    Men det lot ikke kassadama meg kjøpe.

    (Ei med mørkt hår vel, i begynnelsen av 20-årene vel).

    For jeg var vel bare 11-12 år, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så Runar måtte vel gå inn i butikken, og kjøpe øl vel.

    For faren min var ganske mørbanka da, i kroppen, og orka ikke å gå inn i butikken, var det vel.

    Men men.

    Faren min sa det, at noen måtte dra til vraket, av amerikaneren, og stille kilometer-telleren tilbake.

    For ellers så kom han ikke til å få tilbake penger, av forsikringsselskapet.

    (For faren min hadde oppgitt for lav kilometerstand da).

    Men men.

    Håkon, han ødela armen, i den ulykken.

    Han måtte skru inn en jernplate, i den ene armen.

    Og den armen ble vel aldri helt bra igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så Håkon jobba vel for det meste deltid, tror jeg, i årene etter dette.

    Han var liksom delvis sykmeldt da, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Et av de første årene, da jeg bodde på Berger.

    Så pleide jeg å sykle opp, til Berger skole, noen ganger, etter skoletid vel.

    For å være med på Onsdagsklubben, eller fordi jeg kjedet meg kanskje.

    En gang, så sa en gutt fra Berger vel, som sykla oppå gangveien, over riksveien, ved Berger skole da.

    At ‘bestemora til Hitler var jøde’.

    Også sykla han ned til Berger vel.

    (Uten at jeg vet noe om hvorfor han sa det her.

    Og jeg er vel ikke helt sikker på hvem han gutten var heller.

    Men han var vel fra Berger, tror jeg.

    Kanskje det var lillebroren til Roger Edvartsen, eller noe sånt?).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa en eldre gutt vel, (kanskje det var Dag Furuheim).

    At det pleide å komme røyk, ut av pipa, til huset til Ågot og Øivind, også om sommerne.

    Dette var vel helt i begynnelsen, av tida, som jeg bodde på Berger.

    Så jeg kunne ikke svare noe sikkert, om det her.

    (Som jeg husker rimelig vagt, må jeg si).

    Men dem fikk jo feieren til å dukke opp, (faren min og Ågot), like etter at jeg flytta dit.

    Og da var Ågot nervøs, mener jeg å huske.

    Og skremte meg med feieren, osv., da, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Men jeg vet ikke hva det kan ha vært, som dem eventuelt har drivi og brent der, i den kombinerte ved og olje-ovnen, i kjelleren til Ågot og Øivind, om sommerne.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et tidligere kapittel, så skrev jeg om den gangen, som mora mi og Arne Thomassen, dro med Pia, Axel og meg, på sommerferie, til Sørlandet.

    Det må vel ha vært sommeren 1979, for Axel kunne ikke prate ennå da, husker jeg, (og han er født i november 1978 vel).

    Og da husker jeg det, at vi satt på en kafeteria, i Kristiansand vel.

    Også så mora mi og jeg, en mann, som spilte på et kronespill.

    Og det var Arne Thomassen, sånn som vi skjønte det.

    (Vi så jo bare ryggen hans, men vi mente vi kjente igjen en tweed-dress, eller noe sånt kanskje, som han gikk i.

    Noe sånt).

    Og da han kom tilbake til bordet.

    Så sa Arne Thomassen det, at han bare hadde vært på do vel.

    Og ikke spilt på kronespill.

    Så sånn var det.

    Så det var en snål episode da.

    Men Arne Thomassen var jo glad i å spille, på travbanen.

    Så det er mulig at han jugde, og at det var han som spilte, på kronespillet der.

    (Han stod der en god stund vel, og spilte vel ihvertfall 3-4-5 kroner, vil jeg si.

    Men men).

    For kanskje Arne Thomassen var litt spillegal, tenker jeg nå.

    Og at han kanskje har jugd, og sagt at det ikke var han som spilte.

    Når mora mi spurte da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Sånn kunne det ihvertfall virke for meg.

    Selv om det kronespillet stod et stykke unna, og jeg ikke tørr å si det her, helt hundre prosent sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I matboden til Ågot, i kjelleren til huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så lå forresten tegnebøkene til onkel Runar, husker jeg.

    (For jeg gikk og så overalt der da, som barn, når jeg kjeda meg).

    De lå like ved noen Norgesglass, og sånn da, hvor jeg pleide å finne syltestrikker, for å bruke på sånne strikk-gevær, som onkel Håkon, (var det vel), prata om en gang da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og uten at jeg vet hva de tegnekursene/bøkene, til Runar, fra 50/60-tallet vel, gjorde der.

    På loftet deres, så var det ingenting.

    De få gangene jeg var der oppe, så ble jeg bedt om å gå forsiktig, for ellers så kunne man gå gjennom gulvet der da.

    For det var visst ikke gjort ordentlig arbeid, på loftet der.

    (Uten at jeg sjekka det så nøye, det var ikke sånn, at jeg gikk så mye rundt, oppå der).

    Men det er kanskje litt rart, at dem ikke brukte kjelleren, til å ha TV-stue og sånn.

    Det ville vel folk ofte gjort, nå i våre dager vel.

    Og så heller brukt loftet, til å lagre gamle radioer, og sånn, som stod i kjelleren da.

    Men men.

    Dem hadde kanskje nok å gjøre, nede på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Travare A/S).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også en elektrisk vifte, montert inn, i det ene kjellervinduet, til matboden til Ågot.

    Og det var vel også brukt noe fin netting der, tror jeg, foran det andre kjellervinduet.

    Så det var ikke vanlige kjellervinduer der, for å si det sånn.

    Det var også et rom der, i kjelleren, under soverommet til Ågot og Øivind, som stod stort sett tomt.

    (Et rom med sluk i gulvet, mener jeg å huske).

    Det var kanskje der, som faren min hadde kokt såpe, på slutten av 70-tallet vel.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde noen bøker, (Hardy-bøker kanskje), og de lå øverst i et klesskap.

    Og det rommet de bøkene lå i, det var det miderste soverommet, i huset på Sand.

    Det var rommet ovenfor kjøkkenet, husker jeg.

    (Det soverommet som Ågot seinere begynte å bruke som soverom selv, etter at Øivind døde).

    Og da hadde faren min stempla, (med noe slags stempel-sett vel, i de bøkene).

    Han stempla navnet sitt da, ‘Arne Olsen’, (eller om han stempla ‘Arne Mogan Olsen’).

    Også ‘Bok no. 1’.

    (Eller hvilke tall det var igjen, som var på de bøkene, som jeg fant der).

    Noe sånt.

    Så faren min forkortet ‘nummer’, til ‘no.’, og ikke til ‘nr.’ da, som vel kanskje er mer vanlig.

    Men men.

    Men det var kanskje vanlig å forkorte ‘nummer’ til ‘no.’, på 50 og 60-tallet.

    (Det er mulig at det har forrandra seg).

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Onkel Håkon pleide også å si til meg, like etter at jeg flyttet til Berger.

    At ‘du var tjukk da du var liten du, så du må passe deg, sånn at du ikke legger på deg’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han sa også en gang til meg, mens han hadde pause, fra arbeidet, på verkstedet.

    At jeg drakk cola, ikke fordi jeg var tørst, men fordi jeg syntes at det smakte godt.

    (Håkon mente at han kunne se det på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte å interessere meg litt for politikk og nyheter osv., siden jeg var i et hus, hver dag, hvor spesielt bestefar Øivind, var opptatt av hva som var i nyhetene og i leksikon, osv. da.

    Så sånn var det.

    Jeg var ganske opptatt av krigen, som vel alle våknet av, av de som holdt til i huset der, hvis man nevnte den da.

    Så sånn var det.

    Jeg tulla en gang da, med onkel Håkon og bestefar Øivind.

    Også sa jeg det, i huset til Ågot og Øivind, når jeg var sånn 10-11 år kanskje.

    At nazisme og sosialisme, det var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.

    Som jeg hadde lært et eller annet sted da.

    (Jeg visste vel egentlig at det her var feil men.

    Men jeg bare fikk lyst til å si noe da.

    Jeg satt ved spisestuebordet da.

    Og Øivind og Håkon satt i TV-stue-delen, av stua, til Ågot og Øivind da).

    Og da føyk både Øivind og Håkon opp av stolene sine, og blei sinna begge to samtidig da.

    Og det var like før de angrep meg, begge to, virka det som.

    Øivind gikk noen meter mot meg, tror jeg, på en truende måte vel.

    Og Håkon også oppførte seg truende, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønte at jeg hadde driti meg ut.

    Men men.

    Men Øivind bare satt seg ned i sofaen sin igjen.

    Og Håkon gikk vel ned på verkstedet igjen, tror jeg.

    Han hadde vel bare en ti-minutter pause, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen år tidliger, (på 70-tallet), mens både Pia og meg, fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.

    Så var vi på ferie hos faren vår, en sommer, på Bergeråsen da.

    Og da var vi på grillfest, hos onkel Håkon og dem, som da fortsatt bodde i Hellinga, husker jeg.

    De hadde en leilighet, på enden av en rekke med leiligheter, som lå nederst i den hellinga da.

    Ovenfor Hellinga 7B da, hvor faren min bodde.

    Og da var det grillfest, i hagen til Håkon da, i Hellinga.

    Og et ungt tenåringspar, (var de vel, hvis de ikke var enda yngre), gikk forbi, i Hellinga da.

    Og da reagerte Håkon, og begynte å erte dette unge paret da, som holdt rundt hverandre vel, mens de gikk da.

    Og kalte dem ‘kjærestepar’, og erta dem da.

    Mens dem gikk forbi, gjennom Hellinga, ovenfor oss da.

    Så sånn var det.

    Så onkel Håkon, han kan man nok godt kalle for en ‘ertekrok’, vil jeg si.

    Spesielt unger og ungdommer, pleier han vel å erte mye, vil jeg si.

    (Ihvertfall på den tida, på 70 og 80-tallet, som jeg pleide å være ute i Strømm da.

    Jeg må vel kalle det for Strømm, siden Ågot og Øivind bodde på Sand, og Håkon og faren min bodde på Bergeråsen.

    Noen kaller det sikkert Berger, men Sand er egentlig ikke på Berger, vil jeg si.

    Og Bergeråsen er vel egentlig heller ikke det.

    Men men.

    Men Sand, Berger og Bergeråsen, er alle steder, som ligger i Strømm da, vil jeg si.

    Og Strømm, det er det tradisjonelle navnet vel, på den vestre siden av Drammensfjorden da.

    Svenskene ville kanskje ha kalt det et landskap.

    Hva vet jeg.

    Strømm er nesten som en dalside, vil jeg si, som går fra Drammensfjordens vestre bredde, og opp i skogen og fjellet, som ligger enda lenger vest da).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Om det var det kjæresteparet, eller et annet, det vet jeg ikke.

    Men et kjærestepar, hadde visst hatt sex, eller noe, på Gamlehjemmet, eller der omkring, (hvor mange rom stod tomme, for det tidligere Gamlehjemmet, det ble vel bare brukt som bibliotek og sånn, på 80-tallet, mener jeg.

    Men men).

    Bare noe jeg husker, av noen rykter, som gikk, da jeg var guttunge, på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ågot, kjøpte seg en klokkeradio, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Den satt hu i stua, oppå reolen, cirka ovenfor de to skuffene, som jeg hadde fått, for å ha mine ting i da, som jeg hadde liggende, borte hos Ågot og Øivind da.

    Etter noen måneder, så bytta Håkon den klokkeradioen med en Radionette-radio, (tror jeg det var), fra 1930-tallet da.

    Så tok Håkon med seg klokkeradioen til Ågot, med seg, bort på Bergeråsen da, til huset sitt, i Havnehagen da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Plutselig en dag, så var den moderne klokkeradioen, til Ågot, borte.

    Og en svær kasse, av en radiorør-radio, fra 1930-tallet, stod i stua til Ågot, istedet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes vel kanskje det, at Ågot ble litt lurt, av onkel Håkon men.

    Men men, nå hadde jeg kanskje syntes at det var omvendt, for det ser jo kanskje litt kult ut, med en sånn gammeldags radio og.

    Og den radioen, fra 1930, eller noe, den virka helt fint, husker jeg.

    Selv om den vel måtte varmes opp litt, før man kunne høre noe lyd.

    Men hvis man ventet et halvt minutt, eller noe, (var det vel), så kunne man faktisk høre radio da.

    Og det stod også skrevet med tekst, på radioen, hvor man fant BBC og Oslo, osv.

    Man behøvde bare å lese navnene på landene og hovedstedene, osv., og så skru på et hjul, sånn at en pil, stod der det stod ‘BBC’ da, så kunne man høre på BBC da, (hvis det var bra signaler da).

    Så den radioen var ikke som de moderne radioene, hvor det bare står en frekvens., osv.

    (Hvis det ikke har kommet noe enda nyere nå da.

    Det har det sikkert.

    Men jeg har ikke hørt så mye på radio, (annet enn internettradio vel), de siste årene da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon hadde en gang, hatt en konflikt, med en politimann, i Drammen.

    Faren min og Håkon, hadde kjørt rundt i Drammen, med en bil, hvor skiltet, var dekket av snø.

    Politimannen ville at faren min og Håkon, skulle ta av snøen på skiltet, sånn at politiet kunne lese bilnummeret.

    Men det likte ikke Håkon da.

    Og da klagde faren min, til Håkon, på noe han hadde gjort da, (i huset på Sand da).

    (Uten at jeg vet hva det var).

    Men kanskje noe alvorlig, kunne det vel kanskje virke som.

    Hvem vet.

    Hm.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg flytta til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Så hadde han en svart reol, i stua der, ved siden av den grønne sofaen.

    Sofaen hadde han delvis laget selv, tror jeg, (ikke putene da, men kanskje de sponplatene vel, som sofaen var konstruert av da, de var det kanskje faren min som hadde snekret sammen. Hvem vet. Også var det klistret på mahogny-mønster-klistremerker, på de sponplatene da. Og onkel Runar kjøpte vel den grønne sofaen, av faren min, da vi flytta fra Hellinga 7B, for å ha i et slags lekerom, i kjelleren, i det nye huset hans, i Son da. Men reolen var kanskje fra IKEA, eller noe, da.)

    Så sånn var det.

    I en skuff, i den reolen, så lå det mange hundre fotografier, (må det vel ha vært), som faren min hadde tatt da, på 60 og 70-tallet vel.

    Det var flere bikinibilder, av damer i begynnelsen av 20-årene vel.

    Som lå på stranda og solte seg da.

    (For det meste brunetter vel).

    Som faren min sikkert hadde tatt med på båttur, i en av de båtene han hadde bygd selv, borte på verkstedet da).

    Det var også bilde av fontena, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Faren min fortalte meg en gang, at han hadde helt såpe, i den fontena.

    Og på bildene til faren min, så kunne man se det, at en ganske stor del, av Bragernes Torg, var dekket av skum da.

    Ihvertfall så var vel hele fontena det.

    Og en god del av plassen rundt fontena vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli kvart over elleve, her på hostellet.

    Så jeg får kanskje si meg ferdig, med skrivinga, for i dag.

    Jeg har fortsatt mer notater, om Hellinga 7B, så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 19: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 4)

    En gang, som jeg var med faren min til Drammen, før han møtte Haldis vel.

    Så kjørte faren min innom Kafeteriaen, i Svelvik, på veien hjem.

    Der begynte han å prate, med ei dame, som virka veldig lett på tråden.

    Og som også virka ‘billig’ vel.

    Kanskje det var mora til Eva Olsen, tenker jeg nå, mens jeg skriver.

    Men men.

    Eller kanskje ikke, hu hadde jo solstudio, i Drammen hu, og det tror jeg ikke at hu her dama hadde, for å si det sånn.

    Hu virka litt som ei narkohore, fra Oslo kanskje, hu som faren min prata med, på Kafeteriaen i Svelvik da.

    Hu spurte faren min, om hvor vi bodde, på Bergeråsen.

    Jeg likte ikke hu dama da, så jeg sa ‘Henrik Ibsens gate’.

    ‘Å, har dere så fine gatenavn, uti der da’. sa hu kafeteria-dama da.

    (Kafeteriaen i Svelvik, solgte også øl, og lå i samme bygget, som et hotell.

    Så det var mer som et utested, enn en kafeteria, egentlig.

    Og seinere, så fikk det utestedet navnet ‘Teriaen’, på slutten av 80-tallet vel.

    Og det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg, hvor søstera mi og Cecilie Hyde, dro meg med, et par ganger, når jeg var på helgebesøk, hos Ågot, som førsteårstudent vel, i Oslo.

    Så sånn var det.

    En annen gang, som faren min kjørte innom Kafeteriaen, i Svelvik, før han ble kjent med Haldis vel.

    Så prata han med en kamerat, fra Svelvik der.

    Og han kameraten, han hadde en sønn, (husker jeg), som het Ivan.

    Som vel også dukka opp på Kafeteriaen der, når faren min og jeg var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren min og jeg, var inne i Oslo, for å levere køyesenger, fra verkstedet.

    Så pleide faren min, noen ganger, å dra meg med, på en kinarestaurant, som lå like rundt hjørnet, for Saga kino der, mener jeg.

    En gang, så bestilte jeg noe kyllingrett der, som jeg husker, at var veldig god.

    Men når vi var der igjen, noen måneder seinere kanskje, så huska jeg ikke hva den retten het da, men så gjennom hele menyen mange ganger.

    Så da kelneren spurte meg, om hvordan rett jeg ville ha.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

    Så spurte de, om jeg ville ha ‘norsk kylling’.

    Også fikk jeg en halv grilla kylling, eller noe, vel, og noen pommes frites kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den kyllingretten, som jeg syntes at var så god, det var kanskje kylling i karrisaus, eller kylling i scwetzuan-saus, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Det fant jeg aldri ut, med sikkerhet.

    Men hvis man hadde flaks, når man var på sånn kinorestaurant da, i Oslo, så kunne det hende, at man fikk en rett servert, som smakte veldig godt da, (vil jeg si).

    (Uten at jeg akkurat husker hvilken rett det var.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang, like etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Så møtte faren min og jeg, onkel Runar, på Peppes Pizza, ved Solli Plass vel.

    Så bestilte vi pizza da, og snakka med onkel Runar da, som kanskje gikk på tannlegehøyskolen enda, (eller hva han dreiv med i Oslo Sentrum.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Faren min hadde også ei dame til, i tillegg til Haldis, (må man vel si).

    Det var ei som het Margrethe, fra Vestlandet vel, (hu prata ihvertfall dialekt).

    Hu bodde ved Bislett Stadion, inne i Oslo.

    Og jeg har vel skrevet om det, i et tidligere kapittel, at hu var i Hellinga 7B, en gang, som Pia og jeg, var på besøk hos faren vår, mens vi bodde, hos mora vår i Larvik.

    Margrethe hadde da kjøpt med en pose Maarud Potetgull, (100 grams vel), med ost og løk-smak, til Pia og meg.

    (Vi fikk en pose hver).

    Pia og jeg, var vel bare 6-7-8 år gamle da, (eller noe), så vi klagde litt, siden ost og løk, det var en litt vel ‘voksen’ smak for oss, på den her tiden.

    Vi var mer glad i Maarud Potetgull med paprika-smak.

    Og så kom vel den med salt, på andre plass.

    Men ost og løk, det var vel en litt for ‘sær’ smak, for Pia og meg, som var mest vant til vanlig norsk kost, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Margrethe hadde vel også en søster, mener jeg.

    Og en gang, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så skulle faren min på dansketur, med Margrethe.

    Det var med Stena Saga, fra Oslo.

    (Ihvertfall var det en eller annen ferge, som gikk mellom Oslo og Fredrikshavn.

    Men det var ikke Holger Danske.

    For den har jeg aldri kjørt med.

    (Den likte ikke faren min heller, husker jeg.

    Folk sa også det, om den båten, at ‘Holger Danske holder kanskje’.

    Den båten gikk ikke for å være trygg, for å si det sånn.

    Men men)).

    Jeg lå i underkøya vel, (eller det må vel kanskje ha vært overkøya), mens faren min og Margrethe da, dreiv og ‘peisa på’, (mener jeg å huske ihvertfall), i underkøya da, på danskebåten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På Damsgaard, i Fredrikshavn, så ble faren min sur, for at jeg ville kjøpe negerboller, (eller sjokoladeboller, heter det vel nå), husker jeg.

    Men men.

    Det var vel forresten søsteren til Margrethe, som kjørte oss til danskebåten, gjennom Oslo.

    Hu kjørte ikke så sikkert, (sånn som jeg husker det), og de damene, de sleit fælt, med å finne en minibank, husker jeg.

    Så dette var kanskje ikke så bra forberedt da.

    Men jeg så et minibank-skilt, og det var til det som nå vel er DNB, på St. Hanshaugen, rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, i fra 1996 til 2004, (i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate), og i den banken har også kusina mi Heidi, fra Follo, jobba, rundt år 2000 vel, husker jeg.

    (Selv om jeg aldri møtte henne der, men jeg ble fortalt dette vel, i begravelsen til bestemor Ågot, som vel var i år 2000, mener jeg.

    Men men).

    Så Margrethe og søstera, de var nok egentlig ikke fra Oslo nei, hvis man skulle dømme fra dialekten til hu Margrethe, og kjøringa til søstera da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Margrethe hadde mørkt hår vel, og en gang, så lå det et postkort, til faren min, hos bestemor Ågot, (faren min og jeg pleide å få posten dit, av en eller annen grunn), undertegnet med ‘M’, husker jeg.

    Farmora mi Ågot, hu visste hvem Margrethe var husker jeg.

    For en gang, så sa Ågot det, at faren min skulle heller ha valgt Margrethe, enn Haldis da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg bodde på St. Hanshaugen, mellom 1996 og 2004, og jeg gikk bort på Bislett, på noen søndager kanskje, for å handle på 7-eleven der, eller noe, i Theresesgate vel.

    Så hendte det, en eller to ganger, at jeg begynte å kikke på ringeklokkene, i bygårdene, rundt Bislett-stadion der, for å se om det stod ‘Margrethe’ på en av de.

    Men jeg huska ikke nøyaktig hvor hu hadde bodd, på begynnelsen av 80-tallet da, (altså cirka 20 år tidligere).

    Og jeg visste ikke etternavnet hennes heller, så jeg fant aldri ut om hu bodde fremdeles bodde på Bislett.

    Hvis jeg hadde sett at det stod Margrethe, på en ringeklokke der, så er jeg ikke sikker på det, om jeg hadde ringt på.

    Jeg hadde nesten ingen ting med faren min å gjøre, de årene jeg bodde i Oslo, (av grunner jeg skal forklare mer om i et senere kapittel).

    Faren min var for eksempel ikke på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en eneste gang, i løpet av de åtte årene, som jeg bodde der.

    Og han var vel ikke på besøk, en eneste gang, i Ungbo-leiligheten, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde, i cirka fem år vel, før jeg flyttet til St. Hanshaugen.

    Og det var fordi jeg hadde kuttet ut faren min, og ikke ønsket noe kontakt.

    (Og jeg ønsker heller ikke nå å ha noe med faren min å gjøre lenger.

    Det må eventuelt bli gjennom advokater, i for eksempel en omsorgssvikt-rettsak.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ole Christian Skjellsbekk, i klassen min, sa forresten noe jeg har skrevet notat om her, mens vi gikk på Berger skole vel.

    Og det var, at han var på besøk, hos ei jente, som var alene hjemme, i Drammen, eller noe, vel.

    Men så kom plutselig foreldra hjem, sa han.

    Men hvem hu jenta var.

    Og hvorfor han Ole Skjellsbekk, fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte at faren min, var med å kjøre oss på fotball-laget, (Berger IL), til bortekampene, en 5-6 ganger kanskje, det første året cirka, som jeg spilte.

    Dette var på Berger IL, aldersbestemte lag.

    Jeg spilte vel en 10-15-20 kamper kanskje, hver sesong.

    Og jeg spilte fra 1980 til cirka 1985 kanskje.

    Så jeg spilte kanskje mellom 50 og 100 kamper, for Berger da.

    Mest på midtbanen vel, og jeg var ganske tynn, (ihvertfall etterhvert), så jeg var en del reserve og, må jeg innrømme.

    Men men.

    Da jeg begynte å spille der, så ble vi vel kalt ‘Knøtter’.

    Og da jeg slutta, (siden vi ikke klarte å stille lag, noe jeg skal skrive mer om seinere), så ble vi vel kalt ‘Gutter’.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte vel tre mål, for Berger, tror jeg.

    Det var et mål, mot et svensk lag, (fra like utenfor Gøteborg), som trener Skjellsbekk, kjente treneren for, og som vi derfor spilte mot, mens vi gikk på ungdomsskolen, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Også scorte jeg en gang, mot et lag, fra ‘Dalom’, som hadde sendt tre lag, ned til Berger, en søndag vel.

    Det var et håndball-lag, for jenter vel, som de sendte.

    Så sendte de et fotball-lag, for gutter.

    Og et A-lag, i herre-fotball da.

    Og vi var vel de eneste, av Berger-lagene, som vant, tror jeg.

    Det var fulle tribuner nesten, siden A-laget skulle spille etter oss.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, erta meg, og sa noe sånt, som at jeg aldri scorte.

    Noe sånt.

    Jeg var vel venstre ving vel, og spilte nærme tribuene da.

    Så fikk Ole Skjellsbekk ballen, og hadde bare en forsvarer, mellom seg og keeperen vel.

    Jeg visste jo det, at Ole var den beste spilleren vår vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kunne vi klare å score.

    For det var jo litt artig, at det var et lag, fra oppi ‘Dalom’, som vi spilte mot, og ikke for eksempel Selvik, som vi spilte mot to ganger hvert år, vanligvis vel.

    Men men.

    Så jeg løp alt jeg klarte da, på vingen.

    Jeg sa vel ingenting.

    Men Ole behøvde vel ikke å se opp, tror jeg.

    Han visste vel at jeg kom til å løpe der.

    For plutselig fikk jeg ballen, like foran mål, på venste side av målet da.

    (Uten at Ole så opp engang vel).

    Og det var bare for meg, å breiside ballen inn i målet.

    Så leda vi 1-0 da, (og vant etterhvert kampen klart vel).

    Så jeg sa ‘bra Ole’, og erta Carl Fredrik Fallan, på tribunen, litt tilbake da.

    Dette med målscoringa, gikk kanskje litt til hodet på meg.

    Så jeg ble bytta ut, litt seinere i kampen, sammen med Tony, (eller om det var kameraten hans, som het Frode vel), som gikk i klassetrinnet under meg, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, da.

    Så sånn var det.

    ‘Takk for måla gutter’, sa trener Skjellsbekk da.

    Jeg var litt flau, siden jeg ikke spilte så bra, i resten av kampen.

    Så jeg varte ikke noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte også en gang, på en corner, mot Vinn Sande, eller noe vel.

    Også det målet var, da vi spilte på hjemmebane.

    Alle de tre målene, jeg scorte, for Berger, var i det samme målet, det som vendte mot Bergeråsen, på Berger-banen, (heter det vel).

    Jeg fikk ballen, etter en corner.

    Jeg stod cirka på 16-meteren.

    Odd Einar Pettersen, (som da hadde flytta til Berger, fra Nord-Norge vel), han kasta seg ned, sånn at jeg ikke traff han, med skuddet.

    Så traff jeg tverrliggeren.

    Og så fikk vi corner på nytt.

    Og så skjedde det samme igjen.

    Jeg fikk ballen på det samme stedet.

    Odd Einar Pettersen kasta seg.

    Og jeg skøyt nå et ganske lavt skudd, istedet, som gikk inn, i den høyre siden av målet vel.

    (Og jeg mener jeg hørte at en trener sa det, at keeperen burde ha redda.

    Men men).

    Odd Einar Pettersen sa det, til meg, at ‘så du jeg kasta meg, så du det?’.

    Jeg måtte innrømme at jeg så det, så han var engasjert da, må man vel si.

    Selv om det kanskje var litt rart, at de spilletrekkene, etter begge cornerne vel, (som kom etter hverandre), vel var nøyaktig de samme.

    Det var sånn, at jeg nesten sitter her, og lurer på om dette var konstruert, (og altså planlagt på forhånd), eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Per Furuheim, (storebroren til Thor Furuheim, som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og dem, like etter at jeg flytta til Berger vel), han gikk også på fotballen.

    Per Furuheim, han gikk i klassen over meg, på Berger skole, husker jeg.

    En gang, som jeg satt på i samme bil, som Per Furuheim, på vei til en bortekamp, (mot Nordre Sande vel), så forklarte Per Furuheim, oss andre, som satt i den samme bilen, om hvordan han tenkte, når han prøvde å score mål.

    Per Furuheim sa det, at han prøvde å tenke inni seg, ‘hvor er målet nå?’, før han skøyt, hvis han var i en trengt situasjon, (og kanskje ble forsøkt taklet, eller kanskje ble skjermet, av en forsvarer da).

    For det er ikke alltid, at man har så god tid, når man spiller fotball.

    Så hvis man skal begynne å speide, etter hvor målet er, osv., så tar det kanskje for lang tid, og man mister målsjangsen.

    Dessuten så blir det vel som et overraskelsesmoment, hvis man bare skyter, uten å først se seg om, hvor målet er.

    Så det må jeg si, at var et bra fotball-tips, fra Per Furuheim, (hvis jeg skal være ærlig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Per Furuheim sa også det en gang, på Bergeråsen, når jeg satt og venta, i bilen til faren min, mens han var inne hos mora hans, Ruth Furuheim, i Olleveien da.

    At jeg hadde ‘gulere tenner’, enn han.

    Dette sa han høyt, til noen andre unger, i Olleveien vel.

    Det var antagelig fordi jeg drakk så mye Coca-Cola hver dag, og bodde alene, og derfor kanskje var litt deppa, og ikke hadde ork til å pusse tenna, at jeg fikk så gule tenner.

    Det er mulig.

    Men men).

    Vi lærte ikke så mye fotballteknikk, som finter og sånn, når vi trente, med Berger IL.

    Vi øvde på å dempe ballen en gang, husker jeg.

    Og trener SKjellsbekk, studerte også hvordan løpsteknikk, som vi hadde, en gang, husker jeg.

    Jeg fikk høre det, at løpsteknikken min var bra, men at jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’ da, (siden jeg var så tynn), av trener Skjellsbekk da.

    Ellers gikk det mye i jogging, rundt på Berger, de første treningene, hver vår, ihvertfall.

    Og ellers var det mest fotballspilling egentlig.

    På treningene.

    Vi trente etterhvert bare utendørs, når snøen hadde smeltet, på Berger-banen, så vi ble aldri så utrolig gode, må man vel si.

    Men men.

    Vi hadde ikke noen hall, på Berger, som vi kunne trene i, om vinteren.

    Det var bare gymsalen, på Berger skole, men der trente vi bare, når vi var Knøtter vel.

    Det var vel for liten plass, seinere, når vi begynte å bli eldre, tror jeg.

    Men men.

    En gang, når jeg var reserve, på en hjemmekamp.

    Så sendte hjelpetrener Røkås, (faren til Anders Røkås og han som kjøpte huset ‘vårt’ i Toppen 4, etter at foreldrene mine ble separert, i 1973 vel).

    Han sendte meg ut på banen, uten å ha fått klarsignal av dommeren.

    (Det var vel han som vanligvis dømte oss, på hjemmebane, en kar med hvitt hår vel, litt oppi åra vel).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde fått instrukser, av hjelpetrener Røkås, om å si ditt og datt, til den og den, på laget vårt, om at vi skulle rokere om, på plassene vi spilte, på banen da.

    I forbindelse med byttet da.

    Men men.

    Når Røkås sendte meg, ut på banen, så la dommeren plutselig merke til, at Berger dreiv med noe bytte-greier.

    Og han blåste så frispark da, siden vi bytta spiller, (det vil si meg), på feil måte da.

    Uten å si fra til dommeren først.

    Røkås prøvde å signalisere til dommeren, i fem minutter kanskje.

    Men dommeren klarte ikke å oppfatte det, at Røkås ønsket å foreta et bytte.

    (Skjellsbekk var kanskje på ferie, eller noe, og derfor dreiv Røkås og bytta og leda laget da.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var jo at da fikk det Sande-laget, (eller hva det var igjen).

    De fikk frispark, kanskje 25 meter fra mål, eller noe, nede ved sidelinjen vel, (der Røkås hadde sendt meg inn på banen da).

    Jeg gikk jo da, og sa fra, til de andre på laget, (mens jeg fortsatt hadde det Røkås hadde bedt meg om å si, til de andre spillerne, i huet da).

    Så jeg fulgte ikke med på frisparket.

    Men han som tok det frisparket da, (for Vinn sande, eller noe), han skøyt det, rett i hue på meg, mens jeg så den andre veien, og prata med noen folk på laget mitt da, om hvordan vi nå skulle spille, osv.

    Så det var nesten sånn, som at dette var et ‘plott’, tenker jeg nå.

    At dette var noe avtalte greier, mellom begge lagene og dommeren kanskje.

    Jeg var jo fra Larvik, (eller hadde ihvertfall bodd der i noen år), så kanskje de tulla fælt med meg, i Nordre Vestfold, på grunn av det her da, at jeg også hadde bodd, nede i Søndre Vestfold.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg fikk ihvertfall ballen kjempehardt, i huet, fra bare ti meters avstand kanskje, og gikk rett i bakken da.

    Jeg kom meg opp igjen, med en gang, og fortsatte å fortelle medspillerne mine, de instruksjonene, som trener Røkås hadde sagt da.

    Mens både spillere og tilskuere og trenere og sånn, lo vel, av meg da, siden jeg fikk ballen i huet, og datt da.

    Men det gjorde faktisk rimelig vondt.

    Men det var ikke sånn at jeg besvimte, av å få den ballen, så hardt i hue.

    Men det var ikke noe morsomt, for å si det sånn.

    Jeg huska hva Røkås hadde sagt, så jeg visste hvor jeg var, for å si det sånn.

    Men det var kanskje som å bli slått ned, i en boksekamp, kanskje.

    Så den episoden var ikke noe artig, husker jeg.

    Men men.

    Før en annen hjemmekamp, så spurte jeg han banemannen, (en høy, slentrete kar vel, som bodde nede på Berger, i arbeiderboligene kanskje, og som var 4-5-6 år, eldre enn meg, kanskje), om når det var, som vi skulle møte opp, igjen.

    Han sa et tidspunkt.

    (For jeg var tidlig ute da).

    Og det tidspunktet, var ganske lenge til.

    Så jeg sykla bort, mot Berger Brygge vel, var det vel.

    (For jeg likte ikke han banemannen, så bra vel, og det var ikke noen andre, som hadde dukka opp der enda, på laget da).

    Bort mot Berger Brygge der, så var det noen gutter, (som ikke spilte på laget), som dreiv og fanga noen småkrabber, og tøffa seg med det, å ha de i kjeften, mens de levde.

    Jeg var litt gira opp da, siden jeg skulle spille kamp.

    Så jeg prøvde også det, å ha en sånn krabbe i kjeften, husker jeg.

    Men men.

    Og det gikk greit, den kløyp meg ikke i tunga, eller noe, heldigvis, (husker jeg).

    Men men.

    Så hang jeg borti der da, til det tidspunktet, som han banemannen, hadde sagt, nærma seg.

    Men da jeg kom tilbake, til klubbhuset, så hadde kampen starta.

    Så jeg fant drakta mi, (eller om jeg hadde hatt den hjemme), og skifta kjapt da, og løp ut på banen.

    (For vi hadde hatt spillermøte, dagen før, eller noe).

    Og jeg skulle spille høyreving, var det vel.

    Men plutselig, etter 10 minutter kanskje, så ropte trener Skjellsbekk, var det vel, på meg da.

    For da hadde visst Berger, hatt 12 spillere.

    For når jeg ikke dukka opp der, til kampstart, så hadde trener Skjellsbekk da, (viste det seg), hivd innpå en annen spiller da, fra reservene vel, istedet for meg da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Så mottoet er, ikke hør på han høye, slentrete banemannen, nede på Berger der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en sommerferie, så var fettern min Ove, på besøk, fra Follo da.

    Dette var før fellesferien, (men i begynnelsen av skoleferien da).

    Så det var sånn, at jeg skulle på den siste treninga, med Berger IL da, før fellesferien vel.

    Og da, så hadde jeg også han Ove, på besøk, borte hos Ågot.

    (Som var nesten som en lillebror for meg, på den her tiden, på begynnelsen av 80-tallet og slutten av 70-tallet da).

    Så jeg syntes nesten jeg måtte ta med Ove da, ned på Berger-banen.

    Så hørte jeg med treneren, (som enten var Skjellsbekk eller Røkås da.

    HVis det ikke var Leif Moen, som var trener for oss, det første året jeg spilte på Berger vel).

    Og da var jo dette i skoleferien, så det var bare seks spillere, medregnet Ove og meg, som hadde møtt, på trening da.

    Så vi spilte tre mot tre da.

    Og Ove og meg, og en Jebsen-sønn vel, vi spilte på samme lag da.

    Vi tapte ganske mye.

    Fordi Ove var vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

    Og han Jebsen-sønnen, han gikk i klassen over meg, (mener jeg).

    (Thomas Jebsen het han vel, og han bodde, i et stort hus, like nedenfor Berger kirke der.

    Jeg lurer på om det var i det huset, som farmora mi Ågot, jobbet som tjenestepike, på 1940-tallet, osv.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er mulig at det var i et annet gårdshus, som også var tilhørende Jebsen-familien, nærmere riksvegen der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så fetteren min Ove, fra Follo, han har faktisk vært med på en fotballtrening, med Berger IL, (lilleputt, eller smågutt, eller noe sånn kanskje).

    Og han trente da, sammen med folk, som var 2-3-4 år eldre enn han, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en fotballtrening, med Berger IL, så var det sånn, at Eirik Lund, (storebroren til Ronald Lund, i klassen min, og tvillingbror av Arnt Lund), spente meg ned, tre ganger, bakfra, husker jeg.

    Så det var ikke sånn finfotball, som det gikk i alltid, når man trente med Berger.

    Det var kanskje litt unødvendig, mener jeg, å spenne meg ned tre ganger, når vi spilte på det samme laget.

    Og det bare var trening.

    Ei jente, som var med å trene, (Connie kanskje?), ropte et eller annet, den tredje gangen, som han Eirik Lund spente meg ned, når jeg hadde kommet meg forbi han, med ballen, ute på venstre vingen der da, mener jeg å huske.

    (Hu unnskylde han Eirik LUnd vel, eller noe.

    Men men).

    Men han Eirik Lund, han hadde visst også sagt det, (ifølge noen i klassen min vel), ved en annen anledning, at han ikke kunne bli med på fotballtrening, siden ‘leksene kom først’.

    Og det var ikke så populært, husker jeg, blant de folka, i klassen min, som bodde på Øvre.

    (Hvor Eirik Lund også bodde, på den her tida).

    De mente at Eirik Lund var barnslig vel, og at han sa det her, med en barnslig tone kanskje.

    (Noe sånt som ‘ædda bædda, jeg kan ikke bli med på trening, for jeg har lekser, og leksene kommer først. Ædda bædda’.

    Noe sånt kanskje?

    Jeg hørte ikke hva som ble sagt, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Eirik Lund savna kanskje tvillingbroren sin, Arnt Lund, som var litt mer som en forretningsmann vel, enn Eirik, og som vel aldri var å se, på noen fotballtrening, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Og Ronald Lund, i klassen min, han var vel heller aldri på noen fotballtrening, med Berger IL, tror jeg.

    Så Eirik Lund skal ha det, at han nok var den av de tre brødrene, som var på flest fotballtreninger, ihvertfall.

    Selv om han kanskje kunne ha sparka mer på ballen og litt mindre på beinet mitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det).

    På en av de første bortekampene, som jeg spilte, for Berger.

    Mot Vinn Sande vel.

    Så spilte vi ikke på en stor bane, sånn som de A-lagene spilte på.

    Men vi spilte på en halv sånn bane kanskje.

    (Siden vi bare spilte knøtte-fotball da, så var banen vi spilte på mindre da, for å si det sånn.

    Og omgangene varte vel ikke i 45 minutter heller, som når A-lag spiller, men vi spilte vel kanskje i 20-30 minutter da, i hver omgang.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det ble jo skikkelig møljefotball, noen ganger, av å spille på så små baner.

    Så en gang, som jeg fikk ballen, like utenfor straffefeltet vel, til Vinn Sande da.

    Mens faren min stod langs sidelinja, og så på, husker jeg.

    Så var det så tjukt, av Vinn Sande-spillere, mellom meg og målet.

    Men jeg så at Thomas Jebsen, (var det vel), stod en god del bedre plassert.

    (Han stod vel midt i straffefeltet deres, mener jeg å huske.

    Selv om han også hadde noen Vinn Sande-forsvarere, mellom seg og målet vel).

    Så jeg tok en sånn chip da, (heter det vel).

    Og bare tok et sånt ganske følsomt spark, med innersiden av foten, under ballen, (som var i lufta da).

    Sånn at ballen gikk i en bue, over to-tre Vinn Sande-forsvarere, og landa nesten på huet, til han Thomas Jebsen da.

    Et par meter lengre fremme, i straffefeltet, til Vinn Sande da.

    Men da ble faren min sur, tror jeg.

    For han ble borte fra sidelinja, etter det sparket mitt, mener jeg å huske.

    Men jeg hadde jo ikke noen andre, å spille til, så jeg måtte jo i det minste prøve, tenkte jeg.

    Selv om Thomas Jebsen vel ikke fikk noe ut, av den sjangsen, (eller om man skal kalle det halv-sjangse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sesongen etter, må det vel ha vært.

    For da spilte Christian Grønli, husker jeg, i det samme oppgjøret, nemlig borte, mot Vinn Sande.

    (Og Christian var et år yngre enn meg.

    Og det varierte, annenhvert år, om vi spilte på lag med de som var et år eldre, eller et år yngre, enn oss, på Berger da.

    Så sånn var det).

    Og da tok Christian Grønli, et spektakulært brassespark, helt ute på sidelinja, på den samme, lille fotballbanen vel, i Sande da.

    Så sånn var det.

    Og da husker jeg at trener Skjellsbekk fikk ros vel, og sa noen komplimenter, om sparket til Christian Grønli, ute på sida der, mener jeg å huske.

    (Selv om det ikke ble målsjangse kanskje, ut av det sparket.

    Men likevel.

    Det var kanskje det eneste brassesparket, som folk fikk se, i Sande, det året.

    Hvem vet.

    Det var vel ikke vanlig kost, selv for A-lagene, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

    Men men).

    Etterhvert, så slutta faren min å være med å kjøre, når vi skulle spille bortekamper.

    Og da laget vårt, skulle til Gøteborg, for å spille et par kamper, mot det svenske laget, som trener Skjellsbekk, kjente treneren til, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Så måtte jeg sitte på med Geir Arne Jørgensen, og dem, (som jeg hadde hørt, i 1979 vel, at faren min advarte Ågot mot, at jeg ikke burde ha noe med å gjøre), siden det var den eneste bilen, som hadde ledig plass.

    Men men.

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så husker jeg det, at faren min møtte en kamerat, nede på et hotell vel, i Tønsberg-traktene vel, og satt og prata der, i en time eller to vel.

    Mens jeg var nede i kjelleren der, og så på et sånt Cowboy og kaktus-skytespill vel.

    Og jeg ble så frista, til å spille det spillet, at jeg spurte kameraten til faren min, (var det vel), om å få en krone, til å spille på det spillet, når han var nede på do vel, og gikk forbi de automatene da.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet en gang, tror jeg, kanskje like etter at jeg hadde flytta, til faren min.

    Jeg fikk ikke lov å få noen krone, av han kameraten til faren min.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    Og jeg vet ikke hva faren min og han kameraten hans, prata om der heller.

    men men.

    Det var bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg flyttet til faren min vel.

    Så tok faren min meg med, når han skulle kjøre en Mercedes, for noen, gjennom Oslo.

    Det var ikke en vanlig Mercedes, men en Mercedes E600, eller noe sånt, kanskje.

    (Uten at jeg husker modellen så nøye.

    Men dette var rundt 1980 vel).

    Vi kjørte i faren min sin amerikanske stasjonsvogn da.

    Og til en villagate, i Sandvika eller Lysaker, eller noe sånt vel, på grensen mellom Bærum og Oslo Vest kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi vel den bilen, til faren til Rune Kraft og broren, på Furuset vel.

    Noe sånt.

    Også kjørte vel han faren til Rune Kraft, (som vel hadde fjernstyrt bil, mener jeg å huske og i kjelleren så hadde de TV, hvor ungene pleide å være da, og jeg husker også at jeg så et Ringenes Herre tegneserie-album, (med Gollum, osv), hos dem, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet en gang vel. Men men. Så sånn var det).

    Han faren til Rune Kraft, han kjørte oss vel tilbake da, (tror jeg det må ha vært), tilbake til det stedet da, i Oslo Vest eller Bærum, hvor amerikaneren til faren min stod da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg var med faren min, så så jeg også på en dame-fotballkamp, uti der.

    Men jeg husker ikke navnet på hjemmelaget.

    Og jeg spurte om navnet på bortelaget, men det visste ikke hu tilskueren, som jeg spurte.

    (Dette var vel helt på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, helt på begynnelsen av 80-tallet, en sommer, som jeg gikk ned til Haldis og dem.

    Så satt faren min og Haldis, på verandaen, til Haldis.

    I sola da.

    Det stod et plaskebasseng, imellom verandaen og huset til Haldis.

    Og oppi der, så satt Nina Monsen, (som var et år yngre enn meg), og Christell da, (som var to år yngre enn meg), helt nakne da.

    Og plutselig så begynte de, å løpe bortover plenen, helt nakne, og så snu, og sette seg opp i bassenget, igjen.

    Dette var før hverken Christell, Nina Monsen, (eller meg selv), hadde kommet i puberteten.

    Så disse jentene hadde ikke antydning til pupper, og de hadde ikke fått hår på fitta, (som det vel heter).

    De var kanskje 8-9 år da, og begge løp ut av bassenget nakne, i noen sekunder, annenhver gang.

    Og så gikk de opp i bassenget igjen.

    (Uten at jeg vet hvorfor de dreiv og blotta seg sånn.

    Men men).

    De lo og skrålte og hadde det morsomt da sikkert.

    Jeg satt fullt påkledd, på verandaen til Haldis, og visste vel ikke hvor jeg skulle se vel, eller hva jeg skulle gjøre.

    Så til slutt så gikk jeg vel bare hjem vel.

    (Til Hellinga 7B, hvor jeg vel bodde ennå, da denne episoden hendte.

    Så sånn var vel det).

    Men men.

    En gang, i løpet av det drøye året vel, som jeg var kamerat med Petter og Christian Grønli, før mora deres døde.

    Tove Grønli døde i februar 1981 vel, som var det året jeg fylte 11 år, så dette skjedde det året jeg fylte 10 år, vil jeg tippe på.

    Petter og Christian, de dro meg med, opp på Brekke gård, som var en gård, som lå oppå et fjellplatå, kanskje 20-30 meter over Drammensfjorden.

    (Bergeråsen lå liksom mellom Brekke gård og Drammensfjorden da.

    Hvis noen skjønner hvor Brekke gård lå da.

    Brekke gård lå litt oppå fjellet, må man vel si.

    Men men).

    Når vi kom fram til Brekke gård, (hvor vi vel ikke egentlig hadde noe spesielt mål for turen, Petter og Christian bare dro meg med dit da).

    Så var det en innhengning der, med to hester da.

    Dette var enten ponnier, eller unge hester da.

    Jeg hadde såvidt vært på riding, ved Tagtvedt, når vi bodde i Mellomhagen kanskje, (hvis det ikke var før dette også).

    (Når jeg bodde hos mora mi da).

    Og jeg kjeda meg kanskje litt der oppe.

    Petter og Christian fortalte vel det, at de hadde ridd, på de hestene der oppe, tidligere.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte nesten prøve å ri på de hestene, jeg og.

    De hadde ikke sal på seg da, naturlig nok.

    Men jeg klatra opp på gjerdet, til innhegningen, til de hestene da.

    Og da, så syntes kanskje de hestene, at det var artig, med noen gærne gutter, som kom og besøkte dem.

    For jeg slapp meg oppå den ene hesten, som stod ved siden av gjerdet da.

    Og den hesten, den begynte å ri rundt, i den innhegningen der, med meg oppå da, klamrende med armene mine, rundt halsen, på den hesten da.

    Den kunne jo ikke ri så fort rundt der, så jeg falt ikke av.

    Men det som virka litt skummelt, det var det, at den andre hesten der, den gikk opp på bakbeina, og traff meg nesten med hovene på forbena, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke er sikker på, om den hesten var aggressiv, eller om den bare syntes at det var morsomt, at en gutt havna oppå den andre hesten der.

    Det veit jeg ikke sikkert).

    Men den andre hesten, den løp etterhvert bort til i nærheten av det ene gjerdet igjen.

    Og da fikk jeg sjangsen til å gå av igjen da.

    Like hel, utrolig nok.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk vi litt rundt der, Petter, Christian og jeg.

    Vi gikk litt rundt Brekke gård der da, litt vekk fra de hestene.

    Også gikk vi tilbake til gården der, etter en halvtime kanskje, (eller noe).

    Og da var en bonde på plass der, sammen med hestene.

    (Jeg vet ikke om han bodde på Brekke gård der, eller ikke, det er jeg ikke sikker på dessverre.

    Jeg hadde jo bodd i mange år, i Larvik og, så det veit jeg ikke dessverre).

    Men da jeg bodde i Liverpool, fra 2005 til tidligere i år, så fant jeg tilfeldigvis ut det, i 2008, eller noe, kanskje.

    At Haldis sitt pikenavn, var Brekke.

    Men det var visst fra faren, som het Hans Brekke, eller noe vel.

    (En kar fra Vestlandet vel).

    Og ikke fra Berger vel.

    Petter og Christian, de likte vel ikke Haldis så særlig, tror jeg, (etter at vel både Whiskey og Vodka, (to hamstere vel, og vel ikke marssvin, som jeg skrev vel, i et tidligere kapittel)).

    Både Whiskey og Vodka, døde nede hos Haldis vel.

    Jeg tror den siste av de, ble borte, en gang Pia var på besøk der, og jeg dukka opp der, for å besøke Pia vel, som vel var på besøk, fra mora vår, i Larvik.

    Da lurer jeg på, (jeg mener jeg husker det, ganske vagt), at en av hamsterne, gikk løse, ved verandaen til Haldis, eller noe, vel.

    Og jeg lurer på om ikke den siste hamsteren ble borte, mens jeg var der, for å snakke med Pia.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var.

    Men men.

    Men jeg vet ikke om Petter og Christian visste det, at Haldis het Brekke, til etternavn.

    Da ville de kanskje ikke gått opp til Brekke gård, siden de vel ikke likte Haldis vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg lov til å gå opp på loftet, (mener jeg det var), hos Haldis og dem.

    (Sikkert av Haldis da.

    Dette må ha vært rundt den tiden, like etter at vi var tilbake fra Jugoslavia, tror jeg).

    Og jeg fant et sverd, (eller om det var to), oppå loftet til Haldis og dem da.

    De sverdene var butte, i enden, så de var liksom ikke klare til ‘krig’ da.

    Og de hadde ikke skarpe egg-er.

    Men de var ganske spisse da, langs hele sverdet.

    Og de hadde en klinke, som løsnet hele tiden, (sånn som jeg husker det).

    Så de sverdene var ikke så forseggjorte vel.

    Men men.

    Men det sverdet så ganske kult ut, på veggen vel.

    Og jeg fikk det sverdet, av Haldis vel.

    Jeg lurer på om det sverdet, (eller om det var en kårde, eller noe), var et sverd, som Jan eller Viggo, hadde fått av faren eller stefaren sin, i Syden, eller noe, en gang.

    Noe sånt kanskje.

    (uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gangen, rundt 1980 vel, borte hos Ågot, som Øivind sa det, at han hadde sagt til Gutta på Skauen, under krigen, at han ikke ville bli med dem, på skauen, siden han hadde sagt, (som han sa, mens jeg var i stua dems, i 1980 en gang vel), ‘jeg har kjærring og ungær jeg’.

    Så sånn var det.

    (Enda vel Øivind bare hadde et barn, nemlig faren min vel, under krigen.

    Onkel Håkon ble vel født etter krigen, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det jeg glemte å skrive om vel.

    Det var reaksjonen til farmora mi Ågot, da Øivind sa det her.

    Og hu reiste seg opp av stolen da vel, (hvis hu ikke stod fra før), og neste ‘freste’, mot Øivind da.

    Uten at hu forklarte det, om hvorfor hu gjorde det da.

    Men det var kanskje noe de holdt tilbake.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe de ikke ville prate om, som skjedde under krigen.

    Hvem vet.

    Farmora mi, Ågot, hu sa til meg, (utenom sammenhengen liksom), en gang, at ‘dem var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Uten at farmora mi forklarte noe mer, om hva hu mente med det.

    Men men.

    Det skjønte jeg ikke, men jeg fikk meg ikke til å spørre heller.

    For det var ikke vanlig, at Ågot prata sånn om krigen osv.

    Og det var helt utenom sammenhengen liksom, så jeg ble kanskje litt paff da.

    Men men.

    En gang viste Ågot meg uoppfordret, et rasjoneringskort, som hu hadde hatt liggende vel, fra krigens dager da.

    Man måtte klippe av en sånn liten kartong-bit, av det kortet, hver gang man kjøpte en pakke smør, eller lignende, i butikken da.

    Sånn at ingen fikk kjøpe mer enn en pakke smør i uken kanskje.

    Siden smør vel var mangelvare da kanskje, under krigen.

    Så sånn var det.

    Men Ågot forklarte meg ikke det, om hvorfor hu viste meg det her kortet da.

    Men det var jo litt artig da, å se et sånn ekte rasjoneringskort, fra krigens dager.

    Det er jo sant.

    Så det var jo litt morsomt da.

    Men jeg vet ikke om det var noen mer alvorlig grunn, som Ågot hadde, for å vise meg det rasjoneringskortet.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det er mulig at vi tog toget forresten, da Petter og Christian var med meg til Larvik, for å besøke mora mi, i Jegersborggate, den gangen, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel).

    For jeg mener at vi tulla litt, med en sånn vannkaraffell, som pleide å stå, i NSB sine togvogner, på Vestfoldbanen.

    Passasjerene, hadde lov å hente seg et pappbeger med vann da, fra den karaffellen, under togreisen da.

    Men jeg husker en gang, at noen andre unger, som var med meg til Larvik, og meg selv, tulla fælt, med den karaffellen.

    Vi kjeda oss vel, og satt et beger som vi hadde drukket av, tilbake oppi den beholderen, for beger, sammen med de rene drikkebegerne da.

    Og da vi fikk litt kjeft, husker jeg, av ei dame, som reiste med det toget da.

    Dette var antagelig ganske nærme Larvik, for en god del passasjerer, gikk av i spesielt Tønsberg og Sandefjord da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var aleine hjemme, med Pusi, i Hellinga 7B.

    Så leika jeg med barbermaskinen, til faren min.

    Jeg hadde ikke noe skjeggvekst selv, på den her tida.

    Men jeg tulla med Pusi, og prøvde den barbermaskinen litt på den katten da.

    Og da var den barbermaskinen litt mer effektiv, enn jeg hadde regna med.

    Så plutselig så hadde jeg barbert av halvparten av et av følehornene, til Pusi da.

    Petter og Christian klagde vel, (mener jeg å huske litt vagt), og mente at det så dumt ut kanskje.

    Men jeg syntes ikke at det gjorde noe da.

    Og jeg tror ikke at katta syntes at det gjorde noe vondt.

    Men men.

    Så Pusi hadde et følehorn, (heter det vel), som var litt vel kort da.

    Og det følehornet vokste vel ikke heller ut igjen, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker feil da).

    Så sånn var det.

    Men Pusi døde jo ikke så lenge etter dette.

    Så om sånne følehorn vokser ut igjen, på katter, det tørr jeg ikke å si helt sikkert dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når Pia bodde hos mora vår, i Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Så gikk på Solberg skole, tror jeg, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Solberg lå vel litt nærmere Drammen, enn Stenseth terrasse, mener jeg.

    (Selv om jeg aldri var på den skolen akkurat men).

    Men det som skjedde, det var at ei jente, på den skolen, som Pia gikk på, uti der.

    Hu dytta Pia ned av en snøhaug, (eller noe), en gang, på skolen, tror jeg.

    Så Pia slo ut en tann.

    Og hu måtte ha regulering da.

    Så det var kanskje litt ergelig.

    Jeg husker det, at faren min, han klagde på den tannlegen, som hu hadde.

    Men hu fikk vel en ny tannlege, tror jeg, når hu flytta til faren min, (eller noe), og fikk flytta rundt på tennene i kjeften sin da, sånn at de så ganske normale ut.

    Selv om hu vel mangler en tann der, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo ganske ofte, oppe hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen 4, på Bergeråsen, (før mora deres døde).

    Og jeg husker at jeg så en del sport hos dem.

    Da pleide det å være han Willy, (som var sammen med Tove Grønli da), og Petter og Christian, og meg, som så på sport da.

    Jeg husker at jeg så et nyttårshopprenn der, (sikkert like etter at Pusi forsvant).

    Jeg så også en cupfinale, i fotball på TV der, mellom Lillestrøm og Vålerenga, husker jeg.

    Petter og Christian, (og vel muligens også Willy), holdt med Lillestrøm, men jeg holdt med Vålerenga.

    Det var ikke noe spesiell grunn til det.

    Unntatt en kanskje.

    Og det var fra da jeg gikk på Østre Halsen skole, (i første klasse der), da jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen.

    Da var det en jente vel, (hvis jeg husker riktig), i den klassen, som skrøyt av det en gang, til frøken, at hun hadde besteforeldre, som holdt til, i Lillestrøm da.

    Og da bodde dem sånn til, at dem kunne se ned, på Åråsen, når Lillestrøm spilte, (husker jeg at hu jenta vel sa da).

    Så da var det kanskje sånn, at dem bodde høyt oppe, i noen blokker, eller noe sånt, i sentrum av Lillestrøm da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg visste ikke hvem dette var, som hadde besteforeldre, i Lillestrøm.

    (Jeg visste ikke, på den her tida, at Johannes sin slekt, var fra Leirsund, i nærheten av Lillestrøm vel.

    Men men).

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg kunne holde med Lillestrøm da, siden ei som hadde gått i klassen min, hadde besteforeldre der liksom.

    Men men.

    I den klassen, (eller om det var i den klassen jeg gikk i, året etter, på Torstrand skole).

    Så var det ei jente i klassen, som hadde en onkel, i Sande, i Vestfold, (like ved Berger, hvor faren min var fra).

    Og etter noen måneder, så sa vel hu jenta, at han onkelen, i Sande, hadde dødd, for han hadde fått traktoren over seg, (eller noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter, Christian, Willy og meg, vi så også noe håndball en gang, på TV, oppe hos Tove Grønli der da.

    Det var vel en håndball-landskamp, for kvinner, mener jeg.

    Og da sa han Willy det, at hu keepern til Norge, hu var fra Glassverket, (som ligger like før Drammen, hvis man kjører fra Berger/Svelvik og nordover, inn til Drammen da).

    Og han Willy sa også det, at han hadde vært sammen med hu landslagskeeperen.

    Så han Willy var kanskje fra Glassverket da.

    Jeg ble vel kjent med Christian og Petter, i 1980, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og mora deres døde jo i februar 1981.

    Og dem flytta til faren deres, i Mexico da.

    Så dette må vel ha vært under en håndballkamp, i 1980 vel, vil jeg tippe på.

    Så hvis Norge hadde en håndball-keeper, fra Drammen/Glassverket, i 1980, så veit kanskje hu hvem han Willy er da.

    (For jeg veit ikke etternavnet hans, eller hvor han er fra og sånn da.

    Men så kanskje hu kan bekrefte det, hu landslags-keeperen, at disse navnene ikke er noe jeg dikter opp, eller noe.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli halv et her, på hostellet.

    Så selv om det er lørdag, så burde jeg vel kanskje slutte å skrive snart.

    Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er det søndag kveld, og jeg har vaska klær i dag, osv., men jeg får se om jeg får skrevet noe mer her og, selv om klokka er mer enn 23 må, men jeg kjeder meg litt da.

    Så sånn er det.

    Like etter at jeg flytta til faren min på Berger, så hendte det jo, i begynnelsen, at jeg kjeda meg litt, siden jeg ikke kjente noen, på Berger og Sand.

    (Bortsett fra fetteren min Tommy, som var mye yngre enn meg, og bortsett fra Geir Arne Jørgensen, som faren min advarte mot da).

    Så en gang, på vei bort til Ågot, etter skolen.

    Den første vinteren, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg kanskje litt sur, fordi faren min ikke ville hente meg, på skolen.

    Og siden jeg hadde en så lang skolevei, bort til Ågot, hvor det spesielt på de siste hundre meterne, kunne blåse skikkelig surt, sånn at vinden og ofte også snø eller snøføyke, kunne piske en i ansiktet da.

    Så ofte når jeg kom inn i huset til Ågot, så så jeg nok ganske rosa ut i trynet, etter å ha gått ute i kulda, og fått juling av vinden og snøføyke osv. da.

    Så sånn var det.

    (Spesielt vinterne på begynnelsen av 80-tallet, var ganske ille, mener jeg å huske.

    Selv om kanskje vinterne ble litt mildere etterhvert.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så en gang, når jeg så noen unger, som akte, ned den stien, som går fra mellom Hellinga og Gamlehjemmet der, og ned mot ved der Teskjekjærringa bodde, nederst i Havnehagen.

    Så prøvde jeg kanskje å bli kjent med nye unger da, for jeg så en jente på min alder vel, som også akte der da.

    Og det var storesøstera til Lille-Oddis, sånn som jeg har skjønt det seinere.

    Og hu begynte å kryne meg, husker jeg, når jeg ikke ventet det.

    Så hu har aldri prata noe med, i årene etterpå.

    Hu gikk i klassen over meg vel, og jeg mener jeg fant henne på Facebook, da jeg bodde i Liverpool, og hu var på lebseklubb da, (sånn som det så ut for meg, ihvertfall), så hu var nok en guttejente da, må man nok si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og når jeg kom bort til Ågot og dem, så kunne dem se på meg, at jeg hadde lekt.

    (Og blitt kryna da, eller hvordan dem skjønte at jeg ikke hadde gått rett dit).

    Og jeg fikk vel nesten kjeft vel, fordi jeg hadde lekt litt, for jeg gikk den ganske lange veien, bort til Sand da.

    Men der kunne jeg jo ikke leke med noen, for faren min advarte mot den og den da, (hørte jeg at han sa til Ågot, en gang, en av de første dagene jeg bodde på Berger vel).

    Og det var litt kjedelig, å bare leke med Tommy og, for å si det sånn.

    Så jeg prøvde nok å bli kjent med nye folk da.

    Det var nok ikke det at jeg syntes det var så artig å ake.

    Det var nok mer det, at jeg syntes det var litt lang skolevei kanskje, som jeg hadde.

    (Jeg hadde jo lengst skolevei, av alle på Berger skole, hvis jeg ikke tar feil).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor hu storesøstera til Lille-Oddis, (de bodde i Leirfaret, i noen trygdeboliger der vel), plutselig begynte å kryne meg, nederst i akebakken der, like ved der Rolf Stenberg og dem bodde vel, (en som hadde ei datter med rødt hår, som gikk i klassen over meg vel).

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg kan ikke vite alt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den første 17. mai, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg tidlig oppe, for jeg var bare ni år da, og syntes at 17. mai var artig.

    Så jeg hadde funnet 17. mai-programmet, borte hos Ågot kanskje.

    Og jeg gikk opp på Øvre, for å se på musikk-korpset, som liksom vekte opp Bergeråsen da, om morgenen, på 17. mai.

    Ole Christian Skjellsbekk, (han som liksom var ‘sjefen’, i klassen min), han var i skolemusikken, husker jeg.

    Og han kjente meg igjen, der jeg stod som ensom tilskuer vel, i hoved-bilveien da, (jeg husker ikke hva den veien heter igjen), opp til Øvre.

    Så Ole sa ‘hei’, til meg, (var det vel), mens han gikk som musikant, i musikkkorps-toget da.

    Om morgenen, på 17 mai, 1980 vel, oppe på Øvre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg syntes det var litt flaut, året etter.

    At jeg hadde tatt av sånn, på 17. mai, året før.

    Og at jeg hadde vært den eneste tilskueren, til musikk-korps-toget da, om morgenen, på 17. mai, på Bergeråsen, i 1980.

    (Ihvertfall der hvor jeg stod).

    Så året etter, så maste jeg meg til det, å få lov å dra til Larvik, på 17. mai.

    For jeg syntes det, at 17. mai i Larvik, var mer artig da, siden det var mere folk og sånn.

    Larvik er jo en by, og Berger er jo bare en landsby kanskje, (må man vel si).

    (For å være litt slem mot Berger.

    Men men).

    Det var et problem med dette, og det var det, at mora mi bodde på Stenseth Terrasse, i Drammen, på den her tiden.

    Men jeg hadde jo en kamerat, i Larvik, som het Frode Kølner.

    Og jeg fikk lov til det, å bo hos dem, i 17. mai-helgen da, i 1981, tror jeg det må ha vært.

    Og jeg gleda meg fælt til det her da, og prøvde å spare sammen masse mynter, som jeg liksom skulle ha det morsomt for, nede i Larvik da, mens jeg feira 17. mai der da.

    Og vi fikk utdelt noen mai-blomster, på Berger skole, av klasseforstander Allum vel.

    Og den vanlige prisen, for sånne mai-blomster, til å ha i grillen, på biler, den var fem kromer.

    Men jeg tenkte bare på å få penger, til å bruke, i Larvik.

    Så jeg sa det til onkel Håkon, at de kosta 7.50.

    Så solgte jeg en mai-blomst til onkel Håkon da.

    Men han ga meg ikke noen penger.

    Så dette hjalp ikke noe, på mitt 17. mai-budsjett.

    For onkel Håkon skulle betale seinere, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dro jeg med toget vel, ned til Larvik da.

    Jeg hadde fått fri, av klasseforstander Allum, en ekstra dag.

    Og da, så ble jeg med Frode Kølner, ned på Torstrand skole da, i Larvik, på 16. mai, i 1981, må det vel ha vært.

    Men Frode Kølner, han gikk jo i parallell-klassen min.

    Så Frode, var det vel, foreslo det, at jeg skulle bli med min gamle klasse, den dagen.

    Og så havna jeg i tre skoletimer da, (eller noe), i min gamle klasse, på Torstand skole, hvor jeg gikk i andre klasse da, i skoleåret 1978/79, og litt av tredjeklasse, (fram til oktober vel), i skoleåret 1979/80, da jeg flytta til faren min.

    Så jeg gikk altså også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole.

    Så det var artig.

    Men men.

    Så jeg gikk andre klasse, på Torstrand skole.

    Også gikk jeg fra cirka 20. august ta, til cirka 15. oktober kanskje, (altså i cirka to måneder), på Torstrand skole, i tredje klasse.

    (Før jeg flytta til faren min på Berger da.

    Og i første klasse, så gikk jeg jo på Østre Halsen skole).

    Også gikk jeg også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole, nemlig 16. mai 1981 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var den klassen som Atle Farmen, (som var så god i fotball, og som jeg foreslo for mora mi, å oppfalle min halvbror Axel, som ble født i 1978 etter, da vi bodde i Jegersborggate, (da mora mi spurte), siden jeg trodde at Axel ville bli god i fotball da, hvis han het Atle, siden Atle Farmen var best i klassen vår, i fotball da. Så sånn var det).

    Atle Farmen, er nå direktør, i Mars Norge vel, har jeg funnet ut, da jeg bodde i Liverpool, og jeg har kontaktet han, angående om det er greit, at jeg fra min nettbutikk, (Godtebutikken.net), selger m&m’s til Norge. Men han har ikke svart. Men men.

    Sølvi, som var venninna til søstera mi, Pia, gikk også i den klassen.

    Og en som het Kai da.

    Vi hadde kosetimer, siden det var dagen før 17. mai.

    Og den klassen hadde fått tilbake hu lærerinna, som dem hadde, i 2. klasse.

    (Og hu som var streng mot meg, i begynnelsen av 3. klasse, hu hadde altså slutta da, sånn som jeg skjønte det.

    Hu hadde bare vært en vikar.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    Kai, han tulla med meg, og syntes kanskje det var artig, at en som slutta i 3. klasse, og flytta til faren sin, nesten ti mil unna, (og til en annen del av Østlandet, må man vel si), plutselig kom tilbake, en dag, dagen før 17. mai, skoleåret etter.

    Så Kai lo og tulla med meg, mener jeg å huske.

    Han var kanskje klassens klovn eller skøyer, eller noe.

    Det er mulig.

    Så jeg reagerte på tullinga til han Kai da, og når jeg fikk i oppgave, å tegne en tegning, på tavla, i en av kosetimene.

    Så skreiv jeg ‘Kai’, under den tegningen, av et troll, eller et monster, (eller hva det var igjen, som jeg fikk i oppdrag å tegne).

    På Torstrand skole, så satt jo alle helt pent, på rekke og rad, på pultene sine.

    Og folk satt ikke sånn ‘hulter til bulter’, og i grupper, sånn som vi gjorde, i klasserommet vårt, på Berger skole.

    Og frøken slo med en gang ned, på det, at jeg skreiv ‘Kai’, på tavla.

    For det var erting da, og det ville de ikke ha noe av, på Torstrand skole, sa hu frøkna da.

    Så sånn var det.

    Så jeg klarte altså å få kjeft av frøken da, i en kosetime, på en skole jeg egentlig ikke gikk på lenger, 16. mai 1981 da.

    Så det var jo bra prestert, for å si det sånn.

    Men men.

    I Larvik, så var det populært, (lærte jeg vel av Frode Kølner), å ta et sånt rør, som var på noen plast-kleshengere, og bruke det røret, som spytterør, for erter da.

    Det skulle ikke være hermetiske erter.

    Men tørkede erter, som man fikk kjøpt ganske billig, i esker, i matforretningene da.

    (Det kosta kanskje fem kroner for en eske tørkede erter, eller noe).

    Dette hadde jeg vel ikke lært om på Berger, så dette var nok noe ‘Larvik-greier’.

    Men men.

    Frode lærte meg også et annet triks.

    (Det med ertene var kanskje en annen gang).

    Og det var å fylle vann i ballonger.

    Og så kunne man kaste de da.

    Så sånn var det.

    Jeg sov oppe i andre etasje, i huset til Frode Kølner og de.

    (Frode og foreldrene, de hadde sine soverom i første etasje da.

    Men Frode hadde også et slags leke/gjeste-rom, i andre etasje da, med utsikt til Larvik sykehus, blant annet.

    Så sånn var det).

    17. mai, så våkna jeg av det, at noen gutter, spyttet erter, på vinduet til rommet ‘mitt’.

    Frode og jeg, hadde jo laget vannballonger, dagen før.

    Så jeg heiv naturlig nok, (må man vel si), et par vannballonger, etter de her rakkerungene da.

    (Som jeg lurer på om kan ha vært Oskar og noen andre gutter.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var bare et navn jeg tenkte på om det kunne være nå.

    Jeg kjente jo han Oskar, fra da jeg bodde i Jegersborggate.

    Men det var jo et par år tidligere, for å si det sånn.

    Men men).

    Faren til Frode Kølner, ble sinna og sur, siden det lå ballongrester og vann som fordampet, på fortauet, utenfor huset deres.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk vel skylda for det her.

    Selv om det med vannballongene vel var Frode Kølner sin ide.

    Og selv om det var noen rakkerunger som hadde startet denne ‘krigen’, ved å vekke meg, med å spytte erter, på vinduet, i det romme jeg sov på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Frode og jeg gikk også rundt, med vannballonger, i Larvik sentrum da.

    Frode hadde sagt noe om russ og russekort og sånn kanskje.

    Jeg var kanskje litt høy i hatten, siden jeg hadde flytta til faren min.

    Så da jeg så en rødruss, like nedenfor postkontoret, i Jegersborggate, så kasta jeg en vannballong, etter han russen og en kamerat da.

    (Enda jeg bare var ti år.

    Og han russen nok var atten år da.

    Men men).

    Han rødrussen begynte å løpe etter meg, ned til en urmaker det, og så over gata, til ved en bank, som lå på høyre siden av Larvik Torg, når man stod vendt mot DNC-bygget.

    Noe sånt.

    Så tok han russen igjen meg da, og dunka huet mitt i asfalten mener jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Før han stakk igjen.

    Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, for å si det sånn.

    Jeg fikk kjeft av frøken og fikk bank av en rødruss, og faren til Frode Kølner ble også sur på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men problemene var ikke ferdige med dette.

    Faren min henta meg i Larvik, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg satt på med han, tilbake til Berger da.

    Og faren min begynte å klage på det da, at jeg hadde tatt for mye penger, for en 17. mai-blomst, fra onkel Håkon da.

    (De hadde funnet ut at den vanlige prisen var fem kroner da.

    Men jeg trodde kanskje at det var lov å prøve å tjene litt penger, for seg selv og da, og slå på noen prosenter fortjeneste, til seg selv da.

    Jeg gleda meg jo så mye, til å være i Larvik, på 17. mai.

    Kanskje fordi jeg syntes det var morsomt, i Larvik på 17, mai, den gangen som jeg gikk på Østre Halsen skole, og vi gikk hele veien, fra Halsen til Bøkeskogen, i Larvik.

    (Selv om rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde den samme dagen da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Faren min, trua i bilen, med at han skulle si fra, til skolen, om at jeg hadde tulla, med mai-blomst-prisen da.

    Jeg begynte nesten å grine, og sa at han ikke måtte gjøre det.

    Og det gjorde han vel ikke heller, tror jeg.

    Og neste gang, som jeg prata med onkel Håkon, borte på Sand, en dag eller to etter det her kanskje da.

    Så ga onkel Håkon meg en fem-kroning, for den mai-blomsten da, sammen med en sur mine eller kommentar kanskje da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var siste gangen jeg gadd å selge maiblomster, for å si det sånn.

    Men men.

    Og siste gang jeg la på for kjente vel.

    Eller hva man skal kalle det.

    Så da dreit jeg meg ihvertfall ut skikkelig, må man vel si, den 17. mai-helgen der, som vel var 17. mai-helgen 1981 vel, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi flytta jo etterhvert, tilbake til Larvik og Jegersborggate igjen, etter å ha bodd i Stenseth Terrasse der, i ihvertfall et år vel.

    Noe sånt.

    Og en gang, som jeg var i Larvik, (enten hos mora mi eller hos Frode Kølner), så sa Frode Kølner det, at det hadde flytta inn noen folk, i et hvitmalt trehus vel, like ovenfor lekeplassen vår der, (ved de blokkene), som var ville og forfærdelige da.

    Eller noe.

    (De må vel ha vært naboene til hu Lillan da, tror jeg.

    Og de bodde liksom mellom lekeplassen, (utafor de blokkene), og Falken da.

    Så sånn var det).

    Så jeg begynte jo da å kjegle, med ei jente, som bodde i det huset.

    Vi krangla fælt.

    Sånn at Frode Kølner hørte det, tror jeg, og dukka opp fra huset sitt, på hjørnet av Trygves gate da.

    Hu jenta, (som Frode hadde sagt at var så gæern da).

    Hu kalte vel meg et skjellsord da.

    Så svarte jeg, ‘tror du jeg er et speil, eller’.

    (At hu trodde jeg var et speil, og så seg selv i speilet.

    Og kalte seg selv noe dumt da.

    Noe sånt).

    ‘Ja’, sa hu jenta da.

    Og vi syntes vel kanskje begge at vi hadde vunnet krangelen/diskusjonen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Berger, så skjedde det også noe rart, når jeg besøkte onkel Håkon og dem.

    Jeg satt vel på rommet til Tommy, og Lene var også der.

    Plutselig så hoppa Tommy, (som er 4-5 år yngre, enn Lene vel), på Lene, og fikk henne ned i gulvet.

    (Lene, som er døv, smilte fælt, husker jeg, mens dette foregikk, så hu syntes nok at det var morsomt, tror jeg.

    Og de hadde nok gjort det her før og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg var så ofte oppe hos Tommy og dem.

    Ihvertfall ikke etter det her).

    Tommy satt oppå Lene.

    (Jeg kan vel kanskje ha vært 10-11-12 år, da det her skjedde.

    Lene må vel også ha vært 10-11-12 år da.

    Og Tommy, 4-5 år yngre da.

    Så han var vel 6-7 år kanskje.

    Noe sånt).

    Det som skjedde, var at Tommy satt oppå Lene, (som lo og smilte), på gulvet, på rommet til Tommy da.

    (Var det vel).

    Tommy rev av plagg etter plagg, av Lene.

    Og Lene lå tilslutt kliss naken, på teppet, med Tommy oppå seg da.

    Dette ble litt rart, for meg, så jeg gikk bare hjem, (ganske sjokkert vel).

    (For jeg hadde jo slutta med sånn her, etter det som skjedde, da søstera mi satt rompa i været, foran meg, og ville at jeg skulle stikke tissen min inn i fitta hennes, (må man vel si), et par år tidligere da).

    Så jeg bare gikk hjem, og det var vel siste gangen, at jeg dro for å besøke Tommy, tror jeg.

    (Og det var ikke sånn, at jeg var ofte hos Håkon og dem.

    Og hvorfor jeg var her, den her dagen, det veit jeg ikke.

    Kanskje jeg hadde blitt invitert ditt, eller gått dit etter at mora til Petter og Christian døde.

    Det er mulig.

    Men men).

    Håkon hadde forresten innredet et elektronikk-verksted-rom, under luka opp til loftet der vel, som var i et lite rom da.

    Der hadde han loddebolt og sånn da.

    Jeg spredde vel det, til folk i klassen vel.

    (Kanskje det var Ole-Tonny Bergum, som døde i en bilulykke, noen år seinere.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men).

    Så jeg sendte ihvertfall noen unger, på Bergeråsen, til onkel Håkon da, med ødelagte elektronikk-ting da.

    Siden at Håkon var så flink med elektronikk.

    Men jeg fikk seinere høre det, at Håkon ikke hadde noe peiling, av Ole-Tonny, var det kanskje, (eller om det var en annen kar, som jeg hadde anbefalt, å kontakte onkelen min da, om et elektronikk-problem da.

    Uten at jeg husker helt sikkert hvem det her var.

    Men jeg husker at jeg fikk en dårlig tilbakemelding, på elektronikk-kunskapene til onkel Håkon, ihvertfall.

    Men men.

    Kjetil Holshagen sa også det, seinere på 80-tallet, at Håkon ikke hadde så ‘peiling’, på elektronikk.

    (Enda han bygget seg en egen hytte, på tomta si, til å ha som elekronikk-verksted.

    Og hvor jeg ble invitert for å se da, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Og da hadde jeg med en kamerat, som het Kjetil Holshagen, som også hadde elektronikk som hobby da.

    Og da viste onkel Håkon oss et osiloskop da, (het det vel), som han hadde i den nye hytta si da, i hagen, i Havnehagen der.

    Men mens vi gikk gjennom hagen til onkel Håkon, i retning av Leirfaret da, så kom Kjetil Holshagen med noen gloser da, om at Håkon ikke hadde så god peiling, på elektronikk da.

    Men en nyttårsaften, så husker jeg det, at onkel Håkon skrøyt av, at han hadde fiksa hårføneren, til nabokona.

    Den hadde vært full av hår da.

    Som onkel Håkon hadde fått fjernet da, og så hadde hårføneren til nabokona virket igjen da.

    Så sånn var det.

    Men en som har skikkelig peil, på elektronikk, han ville kanskje ikke ha skryti så mye, av å ha klart å skru opp og rense en hårføner liksom.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men i huset til Ågot, så stod det jo 10-12 radiorør-radioer da, fra 1930-tallet vel.

    I et rom i kjelleren der da, på vei inn til matboden, til Ågot da.

    (Radioer som jeg seinere har lurt på, om ble konfiskert av tyskerne, under krigen.

    Og som kanskje har havna i huset til Ågot og Øivind, via omveier, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Men Ågot sa det, da jeg lurte på hva alle de radioene gjorde i kjelleren der, som guttunge, på 70-tallet.

    At det var onkel Håkon, som ‘var så glad, i å skru på gamle radioer’.

    Så sånn var det.

    Men da jeg var i begravelsen til min fars onkel, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i år 2001 vel.

    Så la jeg merke til en gammel platespiller der, for 78-plater vel.

    Og så sa jeg til onkel Håkon, noe sånt som at ‘se den gamle platespilleren der da Håkon, den syntes vel du er artig’.

    (For jeg huska jo det som Ågot sa til Pia og meg, på 70-tallet da, at Håkon var så glad, i å skru på gamle radioer da).

    Men da mista Håkon helt fatningen, (heter det vel).

    Og han gikk ut i naborommet, (hvor han Otto satt, som døde i 2005 vel, mens jeg jobba på Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool).

    Og så hadde han en ‘chat’, med faren min og onkel Runar da, i naborommet, fordi jeg kom med den kommentaren, mener jeg, at det nok må ha vært.

    Og da prøvde Runar og faren min, å roe ned Håkon vel.

    Så Håkon ble skikkelig hissig, (vil jeg si), når jeg prata til han, om den gamle platespilleren, til Idar Sandersen da.

    Så sånn var det.

    Så Håkon har kanskje blitt lei av hobbyen sin, av å skru på gamle radioer, osv?

    Eller er det sånn, at dette bare var noe Ågot sa, (for å være artig), siden Håkon ikke er glad i gamle ting, men kanskje er litt ‘småpedo’, (han er ofte litt ‘på’ unge jenter, sånn som jeg kan huske det. Og Pia sa engang, at han hadde vært siktet, for å ha misbrukt ungene til Lene, da de var små. Dette sa vel Pia, da vi kjørte til begravelsen til Ågot, i år 2000 vel. Men men. Men Tommy sa at det ikke var sant, at Håkon hadde gjort noe galt, mot ungene til Lene, husker jeg. Men men).

    Hvem vet.

    Jeg får se om jeg får skrevet noe mer på dette kapittelet, i morgen eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 17: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 2)

    Ågot bakte ikke bare kransekake og Numedals-lefser, til jul, forresten.

    Jeg mener at Ågot også bakte de kjente sju slagene vel.

    (Ihvertfall de første årene, som jeg bodde på Berger vel).

    Med sirupsnipper og fattigmann, og det hele vel.

    Jeg er ikke sikker på om bestemor Ingeborg, pleide å bake sju slag.

    Men jeg mener å huske at hu hadde bakt fattigmann, en jul, tidligere på 70-tallet da, ute i Nevlunghavn, (før jeg flytta til faren min).

    Så sånn var det.

    Mora mi bakte vel aldri småkaker, som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var nok ikke ofte, isåfall.

    Hu kjøpte vel mest ferdig i butikken, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har skrevet om noen av de rettene, som bestemor Ågot pleide å lage for meg, på 80-tallet.

    Jeg glemte en rett, som jeg kom på nå seinere, og det var lapskaussuppe.

    Det var lys lapskaus da, med masse sjy, eller hva det heter igjen.

    Kraft heter det kanskje.

    Det er mulig.

    Og i den lapskaussuppa, så var det vel terninger av kokt kjøtt, (kanskje fårekjøtt?), poteter og gulerøtter, ihvertfall.

    Ågot var ikke så flink til å lage biff, men finnebiff, (som hu kjøpte frossen, i butikken da), det klarte hu å lage, husker jeg.

    Og det smakte vel greit, syntes jeg.

    Men da faren min plutselig kjøpte 3-4 bokser, med joikaboller, i en eller annen butikk, (med bilde av en same på), da syntes jeg det ble litt vel samisk kanskje.

    Men men.

    Så de boksene stod lenge i skapene, i Leirfaret 4B, (hvor jeg flytta til etter Hellinga 7B), for å si det sånn.

    Men men.

    Mora mi, sa forresten en gang, da jeg bodde hos henne, i Jegersborggate, at hu skjønte hva dem sa, på et radioprogram, som het ‘Nyhetene på samisk’.

    Det syntes jeg hørtes rimelig rart ut men.

    Men mora mi satt i en stol, i stua og hørte på det nyhetsprogrammet, på samisk, noen ganger da, (som ble sendt på NRK vel).

    Det er greit at hu vokste opp i Vesterålen, men at hu lærte samisk der, det vet jeg ikke helt egentlig, om jeg tror på.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den sprettballen, som jeg fikk av rektor Borgen, (hvis det ikke var en annen sprettball), da vi solgte lodd, i Svelvik, Ole Skjellsbekk, Hege Rønjom og meg.

    Den fikk jeg lov til, av bestemor Ågot, å spille fotball med, (med meg selv da, for jeg var også mye alene der, når ikke søskenbarna mine fra Follo var der), i gangen, ut mot døra ut mot den ytterste gangen der, husker jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Ågot behandla meg oftest med respekt og omtanke vel, må jeg vel nesten si.

    (Kanskje som hu ville behandla sønnen til Jebsen, da hu jobba som tjenestepike, for direktør Jebsen.

    Hvem vet).

    Selv om Ågot også vel kunne være litt lunefull og følsom kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora mi ville nok bare bedt meg om å gå ut, for å leke, eller noe, mens hu lagde middag, for eksempel.

    (Eller være så slitsom, å være i nærheten av, at jeg bare ville gått ut automatisk, av meg selv).

    Mens Ågot gikk det ann å være i samme hus som, hu ville ikke være så slitsom, at man ikke orka å være i samme hus som henne, til vanlig, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Ågot var kanskje litt som en unge, intelektuelt sett.

    Hu var kanskje litt umoden, og for eksempel da jeg ville sende tyggegummi, i posten, til søstera mi, i Larvik.

    Så ble Ågot uinteressert.

    Så Ågot ble kanskje litt sjalu på søstera mi da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og en gang, så fant jeg på en røverhistorie, som jeg fortalte Ågot, om at Geir Arne, (også kjent som ‘Geri’), og Christell, hadde klina på Gamlehjemmet, (for det var mulig å gå inn på en eller annen måte der da, viste noen unger meg, en gang).

    Og da, så ble Ågot veldig interessert da, og måtte sette seg ned, på en kjøkkenstol, husker jeg.

    Så da svikta knærna hennes, virka det som.

    Så Ågot var kanskje litt for interessert, i hva vi unga dreiv med.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har også tenkt det, her om dagen, at det kan ha vært i Porec, (og ikke i Rovinj), som vi var i, i Jugoslavia.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes også det ble litt stille, i stua til Øivind og dem, når det var på Dagsrevyen, (eller Ettermiddagsnytt), noe om hu tenåringsjenta, som forsvant fra Oslo, på 70-tallet vel, nemlig Trine Jensen vel.

    Men men, det kan kanskje ha vært tilfeldig.

    Men men.

    Ågot og faren min, virka også litt nervøse, syntes jeg, når dem skulle ringe etter feieren, husker jeg.

    ‘Hvem er feieren’, spurte jeg.

    ‘Feieren, det er en skummel mann’, eller noe, svarte Ågot, mens hu veiva med arma, (eller noe), og liksom skulle skremme da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var kombinert ved og olje-fyring, på ovnen, i kjelleren, til Ågot og Øivind, så noen vintre, så kunne dem bestille fyringsolje, for at Ågot skulle slippe det, å gå ned i kjelleren hele tida, for å hive i ved da.

    Noe hu alltid pleide å annonsere, at hu gjorde.

    Og enkelte ganger, så kunne hu bli borte lenge, nede i kjelleren.

    Ågot sa også det, at når hu var på do, så ville hu være i fred der.

    Og hu kunne også sitte i opp til en halvtime, på do, (mer eller mindre), noe hu pleide å gjøre, når jeg dukka opp hos dem, etter skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten det en gang, at han ikke likte ‘menn med hatt’.

    Det var noen han hata vel.

    Ihvertfall i trafikken vel.

    Så faren min er ikke så konform, som for eksempel bestefar Johannes var, for eksempel vel.

    For å ta med om det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før jeg flytta til faren min, så var jeg på besøk, hos Ågot og dem.

    Faren min var ikke der, men jeg satt og så på Manchester United mot Everton, i stua da.

    Da var TV-en vendt mot pipa.

    Jeg hadde ikke holdt med Everton så lenge, og det var ikke så ofte, at Everton var med i tippekampen.

    Så at Manchester ledet, det tok jeg litt tungt.

    Men så scorte Everton.

    Og jeg opp fra stolen, med henda i været, mens jeg jubla vel.

    Og da, så kom jeg borti lysekrona, til Ågot, som hang i taket, i stua, og en sånn ‘krystall’, løsna og datt ned da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da ble Ågot og Øivind litt sure gitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Petter og Christian var også noen ganger med meg, bort til Ågot.

    En gang, så spilte vi TV-spillet mitt der, husker jeg, (det faren min kjøpte til meg i Svelvik).

    Og da ble de sure, for et eller annet, og stakk plutselig bort til Bergeråsen, og fikk haik med en bil, (fortalte de meg seinere), så jeg klarte ikke å ta dem igjen.

    Men men.

    En annen gang, så lekte vi snøhule, på nordsida av huset til Ågot, (hvor det ikke var så ofte sol, om sommeren vel, så det var ikke så ofte, at jeg pleide å leke, på den sida av huset til Ågot. Men men).

    Petter og Christian, ville at jeg skulle gå inn i en sånn trang snøhule, med hue først.

    Men det gadd jeg ikke.

    Det virka ikke noe fristende, for å si det sånn.

    Det var jo også sånn, at Thor Furuheim, hadde dødd i en snøhule, i hagen deres, en eller to vintre, før det her.

    (Selv om jeg ikke husker det, om jeg var klar over dette, når jeg lagde snøhule, sammen med Petter og Christian den gangen).

    Så hvorfor Petter og Christian begynte med snøhule igjen, det veit jeg ikke.

    Men men.

    En gang, (det må vel ha vært i oktober 1980 da), så satt Petter, Christian og meg, på med faren min, fra Sand, til Bergeråsen.

    Jeg fikk overtalt faren min, til å kjøre innom Berger-kafeen, for å kjøpe noe godteri, for å feire det, at jeg hadde bodd på Berger, i et år.

    Så sånn var det.

    Da beholdt jeg vel det meste av godteriet selv, og ga vel ikke så mye som halvparten engang, til Petter og Christian vel.

    Siden det var mitt godteri, for å si det sånn.

    Men men.

    De ble kanskje litt sure for det.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    En gang, husker jeg, når Pia og jeg, bodde hos mora vår.

    Så møtte vi Herman og dem, et sted ved vannet, (hvor det var øyestikkere vel).

    Og da, så hadde Pia og jeg, fått sjokolade, i en kiosk, like bortafor Munken kino, var det vel.

    Vi fikk en daim-sjokolade hver, (av mora vår), Pia og jeg.

    Og da vi møtte Herman og mora, så måtte både Pia og meg, gi en halv sjokolade hver, til Herman da, (sa mora vår).

    Men da ble det jo bare tull.

    For da fikk jo Herman to halve sjokolader, og Pia og jeg, fikk jo bare en halv sjokolade hver.

    Så da, så ble jeg skikkelig irritert på mora mi, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Petter og Christian, meg og Christell og/eller søstera mi vel, var med faren min, og leverte noe køyesenger, eller noe, i Oslo.

    Så hørte vi på en kassett, i bilen, til faren min.

    Så kom en sang, som het ‘Japanese Boy’.

    Og jeg trodde at hu dama sang ‘Japanese Born’.

    Så jeg dreit meg ut skikkelig da.

    Petter og Christian sa at det var ‘Japanese Boy’ vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bestefar Øivind fortalte også, en gang, like etter at jeg flytta til Berger.

    At onkel Martin, en gang, noen år før, hadde kjørt ut, på motorsykkel, ved Berger-kafeen.

    (Enda han vel bodde på Hurumlandet da vel, på Sætre kanskje, hos Ingeborg og Johannes vel).

    Og da, så hadde han som satt bakpå motorsykkelen, daua da, siden Martin kjørte ut i elva Fossekleiva, som renner kanskje ti meter nedenfor riksveien, på sida mot Drammensfjorden.

    Og den elva er full av spisse kampesteiner, har jeg sett seinere, (etter flere gåturer, til Berger-kafeen).

    Og da måtte dem bygge om veien der, (etter den ulykken), sa bestefar Øivind.

    Men men.

    En gang, som søskenbarna mine fra Follo, var på besøk, hos Ågot og Øivind da.

    Så skulle vi gå til Berger-kafeen.

    (Det var ikke min ide, men jeg ble med da, når de spurte).

    Det var Ove, Heidi og Susanne vel, og meg selv da.

    Og da, så gikk Ove, på utsida, av autovernet, over Fossekleiva da, (hvor onkel Martin hadde kjørt ut, med motorsykkel).

    Så Ove var jo klin gæern, må man vel si.

    Hvis han hadde mista taket, så ville han jo falt ned cirka 10 meter ned, (på de spisse kampesteinene, i elva der), og nesten helt sikkert dødd, vil jeg si.

    Men men.

    Så jeg maste på han, om at han skulle gå vanlig da, og han ga seg etterhvert.

    Men men.

    Så hvorfor han gikk sånn, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel ikke vite alt.

    Men men.

    Jeg tenkte også mer på bestefar Johannes, og jeg kan ikke huske det, at han noengang drakk.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert, at han var avholdsmann.

    Jeg kan ikke huske at de hadde barskap, der i Nevlunghavn.

    Men Ingeborg hadde forresten et barskap vel, i eldreboligen sin i Nevlunghavn.

    Så hun pleide ihvertall å ta seg en sherry, og sånn, og jeg tok med en flaske Baileys, som jeg hadde kjøpt, og hadde i reolen, i Rimi-leiligheten min.

    (For jeg hadde ikke fått kjøpt noe gave.

    Og jeg lurte først på om Baileys smakte som noe sjokolade-likør, som en svenske hadde lagt i kofferten min en gang, som jeg var på språkreise i Brighton, noe jeg skal skrive mer om seinere.

    Så jeg hadde kjøpt et par flasker av de på polet vel, mer eller mindre tilfeldig.

    Og gått lei, og tok derfor med en flaske til Ingeborg da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt noe annen gave, en gang Axel og jeg, skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på begynnelsen av 2000-tallet en gang, etter at moren vår hadde dødd).

    En gang Axel og jeg, besøkte Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Og den drikken kjente hun fra før, sa hun.

    Så Ingeborg drakk ihvertfall en drink en gang iblandt.

    Kanskje en sherry hver kveld, eller hver lørdagskveld, eller noe sånt.

    Sammen med en konfektbit.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første vinteren, (var det vel), som jeg bodde hos faren min.

    Så klagde jeg på det, at de stillongsene, som unger måtte gå med, (av noe syntetisk stoff vel), på 70-tallet, klødde.

    (Jeg klagde til Ågot og Øivind og faren min da, borte på Sand).

    Og faren min, dro meg med, til en lege, i Svelvik.

    I et kontor, like ved postkontoret og apoteket der vel.

    Han legen, han sa det, at jeg hadde ‘følsom hud’, (eller noe sånt).

    Og faren min dro meg med, til den klesbutikken, hvor jeg fikk den Moskva-OL t-skjorta, ved en annen anledning.

    Og da sa en dame, (eller om det var en mann), som jobba der, at ull-undertøy, var bedre da, hvis man hadde følsom hud.

    Men den ull-strømpebuksa, den klødde jo bare enda mer.

    Så det var nesten som at noen straffet meg, for at jeg klagde på den ‘vanlige’ stillongsen, at den klødde, syntes jeg vel kanskje litt nå.

    Men men.

    Hvem vet hva som egentlig foregikk da.

    Etter dette, så begynte jeg å gå med en pysjamas-bukse, som jeg hadde fra da jeg bodde hos mora mi, istedet for å bruke en sånn syntetisk stil-longs, eller den fæle ull-stillongsen da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også på meg den pysjamas-buksa, i gymmen, på Berger skole, (husker jeg).

    Men ingen sa noe.

    Og etterhvert, så bare kutta jeg vel ut å bruke langt undertøy.

    Så jeg var kanskje den første, i klassen min, som kutta ut langt undertøy, om vinteren.

    Det er mulig.

    I militæret, så måtte jeg nesten bruke langt undertøy.

    (Siden jeg var i infanteriet, og vi var mye utendørs, på øvelse, og holdt til i Elverum, hvor det ofte er ganske kjølig, om vinteren, av noen meterologiske eller geografiske grunner vel.

    Men men).

    Men de lange underbuksene, i militæret, de var av bomull, husker jeg.

    Og de klødde ikke i det hele tatt.

    Så det skal militæret ha ære for, at de hadde langt undertøy, som ikke klødde, ihvertfall.

    Så det var kanskje sånt undertøy, som jeg burde ha fått, i den klesbutikken i Svelvik da, i 1980, eller når det var igjen.

    Lange underbukser av bomull og ikke av ull, burde jeg vel ha fått.

    Så det var kanskje noe lureri, med den klesbutikken, som var i et skipperhus vel, i Storgata i Svelvik, cirka ovenfor Adax der vel.

    (I samarbeid med faren min kanskje).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel såvidt om at faren min prøvekjørte Geledevagen-en, til Runar, da den var ny.

    Og at han kjørte opp, til Birkebeinerhytta, på Sand, med Runar i forsetet, og meg og omtrent alle ungene til Runar vel, i baksetet.

    Men det var mye snø, i den oppoverbakken.

    Og det som skjedde, det var det, at den bilen, den begynte så plutselig å miste veigrepet da, og skli bakover, som en slede, nesten.

    Så jeg vet ikke om faren min hadde kontrollen, men han klarte ihvertfall det, å skli bilen baklengs, ned den veien igjen da.

    Så det var ikke dårlig.

    (Uten at bilen velta, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før faren min flytta ned til Haldis.

    Så husker jeg det, at faren min plutselig kom på, at han hadde et papirkremmerhus, med rustne spiker-godteri, som han hadde lagt, i en av de øverste hyllene, i et av kjøkkenskapene da.

    Og som vi spiste opp da.

    Og de visste ikke jeg om, at vi hadde.

    Så hos faren min, så var det ikke sånn, at jeg visste om alt faren min hadde i skapene alltid.

    (Som det vel var hos mora mi).

    Jeg var vel litt mindre rastløs, i Hellinga 7B, siden jeg fikk ganske mye potetgull og cola, og godteri, osv., av faren min da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, (like etter at jeg flytta til Berger), så dukka mora mi opp, hos Ågot og Øivind, med et gave-sett til meg, fra London.

    Det var et sett, med en London-buss, en London-taxi, og en engelsk politimann til hest.

    Seinere, så valgte jeg valgfaget ‘De Britiske Øyer’, på Berger skole, med Leif Tangen, som lærer.

    Det var et interessant valgfag, hvor vi fikk høre på kassetter med Richard Herman, osv., hvor han fortalte om de britiske kongene da, osv.

    Jeg fortalte det, i en time, at jeg hadde fått det gave-settet, av mora mi, og tok det med, til en seinere time da.

    Og da ble de lekene sendt rundt, og Tangen greiet ut om det da, at det var en luke, bak i taxi-en, mellom sjåføren og passasjerene, som de sistnevnte kunne lukke igjen da, hvis de ville ha litt privatliv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tangen, (som seinere ble lærer på ungdomsskolen i Svelvik, og var en høyreist og svær kar, med stort, mørkt skjegg vel), han forklarte det, at politimannen egentlig ikke burde ha vært til hest.

    For det var det sjelden man så i London, at politiet var til hest da.

    Så sånn var det.

    Tangen forklarte også det, at grunnen til at rødt og blått, var det vanligste fargene, på draktene, til fotball-lag, i England.

    Det var fordi at de med blå drakter, de klubbene, (som Everton), de var for Høyre-folk.

    Og de med rød drakter, (som Liverpool), de var for Arbeiderparti-folk.

    Jeg vet ikke helt, om dette egentlig stemmer, nå.

    Jeg har også hørt det, at det kan ha med religion å gjøre, at røde drakter, er ‘protestantiske’ klubber, og blå drakter er ‘katolske’ klubber.

    Men jeg vet ikke hvor mye det er, i disse teoriene.

    Det er vel ikke sånn offisielt, ihvertfall, at den og den klubben er for Høyre-folk eller katolikker, eller noe.

    Så det er mulig, at lærer Tangen, var på ‘bærtur’ der.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg hadde også Skoleavis, som valgfag, i minst et år vel.

    Og jeg husker det, at jeg intervjuet Erik Thorhallson og Harald Sand, (begge i klassen over meg), siden de var med i Donald Duck-lekene, i henholdsvis kule og løping vel.

    De kom på 9-10 plass, begge to vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at noen av de andre, i den valgfag-klassen, var litt redde, for vaktmester Bullen.

    Så jeg fant ut det, at jeg skulle prøve å intervjuet han, for Skoleavisa.

    Han sa da, at da måtte jeg gå hjem til han, en dag, som vi hadde det valgfaget vel.

    Og han bodde på Øvre, (hvor jeg ikke var så kjent), og han pekte fra skolegården da, og opp på det huset, hvor han bodde.

    Jeg var ikke så kjent, på Øvre, som sagt, så jeg klatra opp det fjellet, som Øvre lå på da.

    Rett opp, fra skolegården da.

    (For jeg var vel vant til å klatre litt, i hagen til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, osv., hvor det også var noen fjell, mener jeg å huske).

    Jeg intervjuet Bullen da, (jeg spurte noen spørsmål, som jeg hadde skrevet opp på forhånd, på et ark). og gikk så tilbake til skolen da.

    (Da fant jeg vel den vanlige veien tilbake, tror jeg.

    Men men).

    Alle måtte ha en signatur, når vi skrev for Skoleavisa.

    Og jeg lurer på om min var ‘EOR’, altså Erik Olsen Ribsskog.

    (Noe som kanskje ikke var så populært, hos Ågot og Øivind og dem kanskje.

    Men men).

    (For jeg var vel fortsatt litt misfornøyd, siden jeg ikke fikk hete Mogan Olsen, så jeg kalte meg noen ganger, (mest for moro skyld vel, (eller hva man skal si)), Erik Olsen Ribsskog da, siden jeg ikke fikk lov å hete Erik Mogan Olsen eller Erik Ribsskog Olsen, som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene).

    Jeg pleide også noen ganger, å ta med Skolavisa, (som ikke hadde så utrolig mange utgaver, i året), på toget, til Larvik, når jeg skulle besøke mora mi.

    Og da pleide den å selge bra, husker jeg, mellom Holmestrand og Tønsberg der cirka vel.

    (Men de som kjøpte Skoleavisa, visste kanskje ikke hvor Berger var, men.

    Det gikk jo ikke tog dit, for eksempel, men man måtte dra til Drammen eller Holmestrand, for å ta toget, på 80-tallet.

    Siden Sande stasjon, (som er mellom Holmestrand og Drammen), var stengt, på den tiden, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren min hadde en forretningsforbindelse, som het Justnes, husker jeg, forresten, som var mannen, som importerte 80-talls-fenomenet ‘Water Snake’, til Norge, husker jeg, på 80-tallet.

    (Hvis noen husker den leken).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også Sjakk, som valgfag, ihvertfall et år, på Berger skole, husker jeg.

    (Antagelig fordi at bestefar Johannes lærte meg sjakk.

    Jeg kjøpte også sjakk til VIC-20, seinere på 80-tallet, husker jeg, og spilte en del sjakk, (en gang i blandt kanskje, hvis jeg ikke hadde noe annet å gjøre), mot VIC-20 da.

    Så sånn var det).

    Jeg ‘dreit meg ut’, i Sjakk-valgfag, en gang, for jeg klarte å tape, mot Kai Runar Bergum, lillebroren til Ole Tonny Bergum, (i klassen min, og som kjørte seg ihjel, senere på 80-tallet), husker jeg.

    Jeg husker også det, at Espen Melheim, (i klassen min), hadde det valgfaget.

    Og han var det ikke noe artig å spille mot, husker jeg.

    (Vi satt og spilte i bomberommet, i det valgfaget, husker jeg).

    Og grunnen til at han ikke var artig å spille mot, det var, husker jeg, at han fikk en øye-skade, etter å kræsja på slalom, eller noe.

    Så det ene øye hans var helt rødt da, der hvor det egentlig skulle ha vært hvitt.

    (Selv om han vel fikk tilbake normal farge på øyet sitt, etterhvert vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Øivind og faren min og Håkon, de spilte vel aldri sjakk, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at onkel Runar og sønnen hans Ove, noen ganger kunne spille sjakk, når de var på besøk, hos Ågot, fra Follo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Ove satt også en gang, i stua til Ågot og tulla med meg vel.

    Han sang på den Vazelina Bilopphøggers-sangen, som går sånn, ‘sitter her på trappa, venter på a Martha’.

    Også var han vel sånn at han nesten begynte å le vel.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Og da, så lurte jeg på det, om det var noe med hun Martha Haugen, som gikk i klassen over oss vel.

    For Carl Fredrik Fallan og meg, vi hadde vært på Onsdagsklubben, (het det vel), på Berger skole, og spilt bordtennis.

    (De hadde 3-4 bordtennisbord vel, samt Stiga fotball-spill og ishockey-spill, samt kurrong vel).

    Jeg kjøpte meg egen bordtennis-racket etterhvert og, (i Svelvik vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som Carl Fredrik og jeg, var der, så så vi det, at hu Martha Haugen da, (ei med lyst hår vel), bare satt på noen gymmatter, like ved døra, inn til garderobene vel.

    Så det var ikke mye bordtennis-spilling på henne der, virka det som, for å si det sånn.

    Gudene veit hva hu dreiv med der.

    Selv om det kanskje ikke var vår business.

    Men Carl Fredrik spurte henne da.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik, så jeg holdt vel mest kjeft vel, for jeg visste ikke helt hvem hu Martha var da.

    Men men, hu fortsatte vel bare å sitte der, tror jeg, som om hu var en liten unge, eller noe, da.

    (Enda hu var eldre enn Carl og meg, som vel ikke ville ha funnet på det, å bare sitte der sånn, på en gymmatte, vel).

    Jeg mener også at eldre ungdommer, som Dag Furuheim, osv., også vanka der.

    Og spilte bordtennis, osv.

    Så det var kanskje ikke bare for folk på barneskolen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Frode Holm dreit seg også ut, etter gymmen en gang, må man vel si.

    Han hadde sånne hudflak, som hang løst, på foten hans.

    (Sånn hvit hud, som man får, hvis man har gnagsår, eller vannblemmer, for eksempel.

    Bare at det ikke var noe vannblemme, men bare sånn løs, hvit hud vel).

    Da spurte han Ole Skjellsbekk, (eller om det var alle i klassen), om hva han skulle gjøre, med den løse huden da, under foten sin.

    Nei, bare riv av den løse huden og legg den på gulvet, sa Ole vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ole var kanskje klassens ‘sjef’, på en måte.

    Men men.

    En annen gang, (også i gymmen), så sa klasseforstander Allum det, at vi måtte tørke underlivet til slutt, når vi tørket oss, med håndkleet vårt, etter gymmen.

    (Noe sånt).

    Og da ’tilta’ Ole, og sa det, til Allum, at det ikke var så farlig, om man tørket først hodet, så underlivet og så føttene.

    Det var liksom ikke noe grisete, å gjøre det sånn.

    Så Ole og Allum var uenig om det var grisete, å ikke tørke underlivet til slutt, virka det som.

    (I gymmen, i fjerde klasse, eller noe, kanskje).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde på Berger, så lagde jeg noen utgaver, av Vitseposten, med ‘grovis’-tegninger, fra mannfolkbladene, til faren min, som han hadde liggende, i Hellinga 7B, husker jeg.

    (Siden faren min ikke hadde Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet, for å si det sånn.

    Og jeg kanskje jobba med Vitseposten, i en helg da.

    Og i helgene så pleide jeg ikke å være så mye, borte hos Ågot og Øivind.

    Men men).

    Jeg solgte vel Vitseposten, på Berger skole, noen ganger, i 3. klasse vel.

    Og en gang, så spurte vår klasseforstander, (i 3. klasse), Sissel Borgen, (mora til Erland i klassen og kona til rektor Borgen), om hun kunne få kjøpe en utgave, av Vitseposten da.

    Og det tror jeg at nok muligens var, en utgave, med de grovis-vitsetegningene i.

    Det var blant annet en vits, husker jeg, om en mann, med ståtiss, som hadde en julestrømpe på tissen, og ropte til kona si, noe sånt, som at ‘kom nå kjære, jeg har en overraskelse til deg, i sokken din’, eller noe sånt.

    Sånne vitser.

    Men men.

    Det neste som skjedde, var at Erland Borgen, ville være med bort til meg, på Sand, (til Ågot og Øivind), for å jobbe med Vitseposten.

    Jeg var egentlig ikke så kamerat med Erland, (som bodde på Øvre), så jeg trodde kanskje at det var noe galt.

    (Han egla seg liksom litt innpå meg da.

    Omtrent på samme måte, som Hans Martin Fallan gjorde en annen gang, litt seinere vel, da han også ville være med meg, bort på Sand da.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så jeg lot Erland Borgen, sitte øverst i trappa, til kjelleren, hos Ågot og Øivind, og se gjennom noen ukeblader, (som jeg allerede hadde klippet ut vitser i vel), etter vitsetegninger vel.

    Men Erland fant ingen vitsetegninger da, (naturlig nok).

    Så jeg var nok litt slem mot Erland da, for å si det sånn.

    Men jeg skjønte ikke det, hvorfor han plutselig skulle være ‘kamerat’.

    Han var egentlig bestekameraten vel, til Ole Skjellsbekk, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, at jeg ikke orka å ha som kamerat, siden jeg syntes det ble litt slitsomt.

    Så sånn var det.

    Så derfor var det litt rart, syntes jeg, at Erland også skulle være kamerat.

    Samtidig kunne jeg ikke nekte han å være med bort på Sand, syntes jeg, siden faren min kjente faren hans, (som var rektor på skolen vår da), og mora hans var klasseforstanderen vår, i tredje klasse da, (Tore Allum tok over fra fjerde klasse, hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    En annen gang, så ba Erland Borgen meg hjem til han, etter skolen.

    De hadde bordtennisbord, og Erland var veldig god.

    Så han slo meg 21-0, (eller noe), noe som var veldig flaut, husker jeg.

    Men da fikk han vel hevn, fordi at jeg hadde vært litt lumpen mot han kanskje, da han ville hjelpe meg, å jobbe med Vitseposten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg skrev om en Sankthansaften, på Berger, tidligere i dette kapitellet.

    Jeg var også på en Sankthans-feiring, på Bergeråsen, på Ulviksletta, sommeren 1979, tror jeg, noen måneder før jeg flytta til faren min.

    (Hvis det ikke var sommeren 1978 da).

    Nesten alle på Bergeråsen, (eller om det bare var Nedre), samlet seg på Ulviksletta, i skyggen av Ulvikfjellet, må man vel si, på St. Hansaften da.

    Det ble bare grillet, det ble ikke brent St. Hansbål, (av en eller annen grunn), som borte på Berger, noen hundre meter lenger syd, langs Drammensfjorden.

    Og festen var heller ikke nede i selve Ulvika, (nede ved fjorden da), men festen var på Ulviksletta, kanskje et par hundre meter, opp fra Ulvika da.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange der, men likte å klatre.

    Så jeg klatret opp, nesten helt på toppen, av Ulvikfjellet, og så ned på de andre ungene, og de voksne som grilla og spiste, osv., lenger ned da.

    Så sånn var det.

    Den neste St. Hansferinga, på Ulviksletta, i regi av Bergeråsen Vel, (sommeren 1980 vel), ble avlyst, grunnet at hun som var leder for St. Hans-komiteen, Ruth Furuheim, var mora til Thor Furuheim, som hadde dødd, i en snøhule-ulykke, i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, i Havnehagen 4, noen måneder tidligere.

    Så sånn var det.

    Da ble jeg litt skuffa, for jeg syntes at den St. Hansfeiringa på Ulviksletta, var litt artig da.

    Så jeg klagde til faren min, men han syntes det var greit, sa han, at det ikke ble noe arrangement, den sommeren, siden sønnen til hun i ledelsen i Bergeråsen Vel, (Ruth Furuheim), var død da.

    Faren min var ganske ofte innom Ruth Furuheim, og dem, i Olleveien vel, (like ved krysset til Havnehagen, der det står en telefonkiosk, like ved, for de som er kjent, på Nedre, på Bergeråsen).

    Og jeg var der også, i konfirmasjonen til Dag eller Per Furuheim vel, tror jeg, og faren deres, han var litt sånn i sorg, tror jeg, siden han ene sønnen var død.

    Han faren var ihvertfall litt sånn knytt, må man vel si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1981, så var det vel St. Hans-feiring, på Ulviksletta igjen.

    Og jeg lurer på om det var det året, som Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), plutselig utfordret meg, og ville slåss.

    Jeg stod sånn til, at jeg bare slengte han i bakken.

    (For jeg var litt våken, på St. Hansaften da, av en eller annen grunn).

    Seinere, så ville Hans Martin slåss igjen, en gang jeg gikk gjennom Havnehagen, og ble ropt til vel, av Hans Martin Fallan, og broren Carl, (som gikk i klassen min), som stod inne i Ulvikveien da, (hvor de bodde), en vei som var en sidevei, fra Havnehagen, og som startet, øverst i S-svingen, i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen).

    Jeg ble lokket bort til de Fallan-brødrene da.

    Og så ville Hans Martin slåss, og jeg begynte vel såvidt å slåss litt vel.

    ‘Å, velger du boksing’, sa Carl Fredrik, ‘det er Hans Martin veldig god i’, sa han.

    Uten at dette med boksing var noe særlig bevisst, fra min side.

    Jeg var vel litt forundret kanskje, og lurte nok på hva som foregikk.

    Noe jeg ennå ikke forstår vel.

    Men men.

    Kanskje dette var noe med Christell, som gikk i klassen til Hans Martin?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, et par år seinere vel, så hørte jeg det, mener jeg, at Hans Martin klagde på det, at jeg ikke gikk så mye ut, og rundt omkring, på Bergeråsen.

    Uten at jeg skjønner det, hva han hadde med det.

    Christell, var en gang oppe på en lekeplass, i Havnehagen, like ved der, som Petter og Christian hadde bodd, noen år tidligere.

    Og da jeg gikk forbi der, så så jeg det, at Christell stod nede i skogkanten, og kommanderte ei yngre jente, til å ta av seg buksa, (sånn at hun stod der, i bare underbuksa).

    Jeg gikk bort til Christell da, siden vi var stesøsken, (mer eller mindre), og kjente hverandre da.

    Men jeg ble ikke med på det hun holdt på med.

    Jeg prøvde å roe det ned.

    Men jeg regna nesten med det, at jeg kom til å få skylda for det her, siden jeg var gutt da.

    Så jeg gikk sjelden så langt opp i Havnehagen, etter det her.

    Det var ikke så mange folk jeg var kamerat med heller, oppi der, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg helt skjønner hva Hans Martin Fallan hadde med det å gjøre, om jeg gikk mye opp i Havnehagen, eller ikke.

    Jeg begynte jo etterhvert på ungdomsskolen, og slutta nok da, å gå på Onsdagsklubben, osv., og var vel bare på Berger skole, en sjelden 17. mai kanskje, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i 3. eller 4. klasse, på Berger skole.

    Så gikk jeg sammen med Christell og Nina Monsen, på vei ned Havnehagen.

    (Eller om jeg tok dem igjen der, eller noe).

    Og like nedenfor der han Kjetil Carlin, (som vel så på oss da), bodde, så sa Nina Monsen, var det vel, av dem, at jeg var kjekk da, eller noe.

    Og sånn skryt, fra jenter, var jeg ikke vant til.

    Så jeg begynte å drite meg ut litt da, og snurre rundt og rundt i veien osv., da.

    Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta det komplimentet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Stenseth Terrasse, utafor Drammen, så var jeg en nyttårsaften, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og da, så så vi en fallskjerm-rakett, som landet, like utenfor terrasse-blokka, som mora mi og dem bodde i da.

    Og da løp jeg ut, for å finne den fallskjermen da.

    (Det var en hobby, fra da jeg bodde i Mellomhagen vel, å prøve å finne brukte nyttårsraketter, dagen etter, osv. da.

    Men men).

    Og da, så dukka også nabogutten opp, (som jeg hadde fått låne skøyter av en gang, tror jeg, da Pia og jeg, gikk på skøyter der, den første gangen jeg var på besøk der vel).

    Han så at jeg leita etter fallskjermen, (som han også hadde sett), og gikk inn igjen vel.

    Han hadde også ei søster, som var et par år yngre enn oss vel.

    Hun sa det en gang, (som det ikke var snø der, tror jeg).

    At hvis et fjell, de hadde der, hadde detti ned, så hadde jeg og broren hennes, klart å løpe unna, men hun hadde nok ikke klart det, siden hun var jente, og et par år yngre vel.

    Noe sånt sa hu vel.

    Uten at jeg skjønte hva poenget hennes var.

    Hu virka høy og slank/atletisk vel, (ihvertfall for alderen vel), så jeg tror ikke at hu hadde løpt så sakte heller, for å si det sånn.

    Men men.

    Pia hadde jo hatt en venninne, i Larvik, som løp like fort som meg, husker jeg.

    Men men.

    Det var, når Pia dro meg med til Bøkeskogen, en gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    Så ville Pia at jeg skulle løpe omkapp, med ei jente, utafor Louvisenlund fotballbane, hvor Larvik Turn spilte.

    (Jeg hadde jo spilt en kamp for Fram, (på et aldersbestemt lag, i Farrishallen), et par år tidligere vel).

    Vi løp cirka like raskt, og plutselig så fikk vi begge, omtrent samtidig, en metall-wire, inn i magen.

    (Som var vanskelig å se, mens vi løp).

    Jeg kom meg først opp, og gikk bort til hu jenta da, som lå og vrei seg, på bakken, i en trang ola-bukse, med beina i været, husker jeg.

    Men men.

    Vi gikk så ned mot Larvik sentrum, og da tok plutselig Pia og venninna, noen mose-dotter, som de fant, i skogkanten, og holdt utapå buksene sine, utapå fitta da, (for å si det sånn).

    (Som om at de hadde hår på fitta, kanskje.

    Hvem vet).

    Så fortalte de det, at de en gang hadde griset til dame-doen, på Grand hotell, med såpe.

    Og at en mann, hadde fersket dem, og sagt at de måtte vaske veggene og sånn der, for å rydde etter seg da.

    Jeg svarte vel ikke så mye.

    Men jeg gikk ned i Larvik Sentrum, for å handle i butikkene der, noe jeg pleide å gjøre, hver lørdag, som jeg var i Larvik, siden jeg pleide å få med lommepenger dit, av faren min.

    Men men.

    Så gikk de to jentene kanskje til Grand Hotell, eller noe da.

    Hva vet jeg.

    Men jeg sa ikke noe til mora mi.

    (Som jeg aldri gikk så utrolig bra overens med vel).

    Men men.

    En annen gang, som jeg besøkte mora mi og Pia, i Jegersborggate.

    Så hørte jeg på radio, i soverommet til mora mi, (der den eneste radioen stod. Det var kanskje mora mi, som hadde slått den på).

    (Det var også vanlig der, å gå gjennom det soverommet, når man skulle fra stua til kjøkkenet.

    Og jeg husker også det, at jeg hadde hørt på fotball-landskamp, mellom Norge og Skottland vel, en gang, i det rommet, før Axel ble født da).

    Så slapp Pia inn ei jente, som het Laila, som bodde ikke langt fra Trygves gate vel, og som var et par år eldre enn meg vel.

    Laila, (som var en kraftig jente, for alderen ihvertfall, husker jeg), reiv meg ned på senga til mora mi, (som var og besøkte en venninne, eller noe), og tok hånda si nedi buksa mi, og begynte å kile meg på pikken.

    Jeg likte ikke dette, (det var jo nesten som en voldtekt, syntes jeg), og begynte å rive hu i håret, for å få henne til å stoppe.

    Hu stoppet ikke, så jeg reiv ut en håndfull av håret hennes, husker jeg.

    Men men.

    Så sa hu det, at broren hennes, (som var et par år yngre enn meg vel), klarte å få ståtiss.

    Og så lurte hu på, om jeg klarte å få ståtiss.

    Jeg sa til hu, at hvis jeg fikk se på hennes tiss, så kanskje.

    Men det ville hu ikke.

    Så det ble avslutta sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Uten at jeg vet hvorfor Pia slapp inn hu Laila, akkurat da jeg var på soverommet til mora mi, en lørdag morgen eller formiddag, for å håre på radio.

    Hvem vet.

    Men dette var den samme Laila, som sammen med Egil, (aka. Tin-Tin), hadde jaget meg på Domus, da jeg handla der, for mora mi, like etter at Axel ble født, et par år tidligere.

    (Før jeg flytta til faren min).

    Det var kanskje noe mora mi fikk istand, siden at hu ikke likte det, at jeg noen ganger spilte en krone, på kronespill.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så kanskje dette var noe fra mora mi, at hu hadde lagd et slags ‘plott’, med hjelp av Pia og Laila da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også ei annen jente, i Jegersborggate, en gang, da jeg besøkte mora mi, og hu dro til en venninne, eller noe.

    Det var muligens hun Desire, som jeg skrev om ovenfor, som lærte søstera mi, om hvilket hull, som tissen skulle i, osv.

    Hu jenta, begynte å synge på en ‘grovis-sang’, husker jeg, som gikk omtrent sånn her:

    ‘Han stakk den inn, serru serru, stiv som en pinn, serru serru’.

    Noe sånt.

    (Dette var vel en stund seinere, etter det med hun Laila, tror jeg).

    En gang, da jeg var i Larvik, så ville en som het Willy, ha slåsskamp mot meg.

    Han hadde to eldre kamerater, som var noen slags sekundanter da.

    Og Frode Kølner, var en slags sekundant, for meg.

    Jeg skjønte ikke hva dette var angående, så jeg var litt paff, og slåss ikke ordentlig, men stod for det meste bare der, og tok imot slagene, til han Willy da, som ikke slo så utrolig hardt, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Frode sa seinere, at jeg kunne jo ha slått litt da, og ikke bare stått der.

    Han trodde selv, at han nok ville ha slått litt tilbake, hvis det var han, som hadde måttet slåss.

    Pia sykla bortover i Jegersborggate, og skreik ut at ‘broren min har vært i slåsskamp, broren min har vært i slåsskamp’, osv., på min gamle jentesykkel vel, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), som Arne Thomassen kjøpte til meg, på Albert Bøe der, (enda jeg ikke ville ha jentesykkel), mens vi bodde i Mellomhagen, (3-4-5 år tidligere kanskje).

    Men men.

    Denne slåsskampen foregikk, i Jegersborggate, på den andre siden av gaten, fra der vi bodde, og et par hundre meter, nærmere Nansetgata vel.

    Men hvem de ‘sekundantene’ til Willy var, og hvorfor de ville arrangere en slåsskamp, mellom Willy og meg, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det skjedde mye rart i Larvik og, de helgene jeg var der, mens jeg bodde i Hellinga 7B, (og seinere i Leirfaret 4B da).

    Det er helt sikkert.

    (Selv om jeg kanskje ikke tok det som skjedde i Larvik, like høytidelig, som det som skjedde på Berger.

    Siden det var på Berger jeg egentlig bodde da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    I 4. klasse, var det vel, så skjedde det noen ting, i klasserommet vårt, som var ved siden av et rom, hvor de brant keramikk, osv., nederst i den gamle skolebygningen, til Berger skole da.

    Det var ikke noen dør, mellom vårt klasserom, og det keramikk-rommet, (eller hva det egentlig het).

    Og i en time, så kom plutselig Rune Bingen, ut av det keramikk-rommet, mens han holdt seg til hodet og sa at han hadde slått hull i hodet.

    Det var mye blod, i håret hans, og jeg sa fra om det her da, til klasseforstander Allum.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så lukta det oppkast, i klasserommet, og jeg fikk skylda vel, (for å ha kasta opp), av Ole Skjellsbekk vel, siden jeg kanskje så litt trøtt ut da.

    (Jeg hadde kanskje sitti oppe for lenge og sett på TV, siden faren min bodde nede hos Haldis.

    Hvem vet).

    Men men.

    Det første skoleåret mitt på Berger vel.

    Så ble det sagt, av noen gutter i klassen, at Ronald Lund, i klassen, hadde pult, med ei jente, oppe på Øvre, (hvor han også bodde), nede i en skråning, eller noe, vel.

    Dette hadde vel skjedd året før, tror jeg, da han gikk i andre klasse, vel.

    Noe sånt.

    Og jeg tror at det var sånn, at hu jenta bare lå der, og han gikk og pulte henne, etter noen andre kanskje.

    Noe sånt.

    For jeg trodde først ikke på det her da, at Ronald Lund, hadde pult, allerede i 2. eller 3. klasse.

    Så jeg spurte Ronald selv da, om det var sant.

    Og det var det da, sa han.

    Og han forklarte litt om hvordan det hadde skjedd da.

    Men jeg, jeg var bare noen få ganger, oppe på Øvre.

    (Nedre-folk, var ikke så ofte oppe på Øvre, og Øvre-folk var vel heller ikke så ofte nede på Nedre).

    Men men.

    Så jeg visste ikke hvem hu jenta, som Ronald Lund, hadde pult, kunne være, for å si det sånn.

    Men men.

    (Og ikke spurte jeg noe mer om det, etter det her heller.

    Jeg syntes vel, at det var litt tidlig, å ha sex.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å finne ut hvem den jenta var, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel lest et sted, at den seksuelle lavalder var 16 år kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Nede hos Haldis, så hadde en gang Jan Snoghøj, (Christells nest eldste bror), kjøpt seg en Falco-sang, på singel, som het ‘Der Kommisar’ vel.

    Og jeg leika med ballonger da.

    (Jeg var vel ti år kanskje).

    I gangen der da.

    Og åpna døra til Jan, (som var 17-18 kanskje, og som satt på rommet sitt, med noen kamerater da, og hørte på Falco/Der Kommisar da).

    Og jeg slo en ballong inn i rommet hans vel, (kanskje fordi han hadde erta meg, eller noe).

    (Det stod ‘Jeg er en vidiot’, på rommet til døra hans, et klistremerke fra Det Nye vel, om at folk som hadde video, var idioter da.

    Men men).

    Så ble Jan sur, for da ble det hakk i Falco-plata hans, mente han.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Jan måtte ha krykker, etter han brakk beinet, på seinvinteren 1980 vel, like etter at faren min traff Haldis.

    Så løp Jan på krykker, etter meg, (av en eller annen grunn), når jeg var nede hos Haldis og dem, en gang.

    Men men.

    Så jeg syntes nok at det var greit, at Jan ikke var med til Jugoslavia, for å si det sånn.

    Men men.

    Han var kanskje hos faren sin, Søren Snoghøj vel, i Danmark.

    Jan hadde masse plater, av Shu-bi-dua, (et dansk band), som han hadde fått av faren sin, kanskje.

    Jan hadde også masse flasker, av en slags snaps, som het ‘Gammel dansk’, stående på rommet sitt, sånn som jeg husker det, fra han var sånn 17 år vel, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ja, det begynner å bli seint, her på hostellet, klokka er halv tolv vel.

    Så jeg får dele det her kapittelet, i tre deler, (eller om det kanskje blir enda fler), tror jeg.

    For jeg har fortsatt en god del notater, til det her kapitellet.

    Så det her får bli ‘del 2’.

    Også får jeg se om jeg klarer å få skrevet ferdig del 3, seinere denne uken.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 16: Enda mer fra Hellinga 7B

    Jeg har kommet på noe mer, som jeg har glemt å ta med om, i de tidligere kapitlene.

    Det første var at jeg skrev det, at Haldis sin eldste sønn, Viggo, ble skandinavisk mester, i bodybuilding, for juniorer, i 1983.

    Men jeg mener nå at dette var i 1982.

    (Men jeg skal skrive mer om dette senere).

    Jeg kan også ta med det, at han gutten, som prata om Kvæler’n, i Mellomhagen.

    Han prata vel også sånn her og.

    ‘Hva i huleste, heiteste granskauen driver dere med da’.

    Noe sånt sa han til Pia og meg en gang vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen, da jeg bodde på Bergeråsen, så kjeda jeg meg nok en del.

    (Før jeg ble kjent med Petter og Christian og de).

    Jeg gikk opp på Ulvikfjellet, husker jeg, med en flaskepost.

    Den heiv jeg så ned i fjorden, (trodde jeg).

    Men så hørte jeg at flaska knuste.

    Så spurte et par, som gikk tur på Ulvikfjellet, hva jeg dreiv med.

    Så måtte jeg forklare at jeg dreiv med flaskepost da.

    Men men.

    Jeg gravde ned en slags skatt.

    (Det var vel bare noe leker og sånn).

    Ned fra Ulviksletta og ned til Ulvika, så stod det en do-bygning.

    Jeg klatra opp på taket der, og la et kart, under en av tak-platene.

    Det var noen sånne plater laget av gummi eller asbest eller noe, kanskje.

    De platene var fleksible og veide ikke mye, så det var bare å legge det kartet under en av de flikene da.

    Men men.

    Så gravde jeg ned den skatten da, litt bortafor den dobygningen.

    Så man skulle liksom finne flaskeposten.

    Og i flaskeposten, så var det et kart, til hvor det skattekartet lå da, (oppå taket av den dobygningen, til Bergeråsen Vel vel).

    Men men.

    Så ble jeg kjent med Petter og Christian.

    Så tulla jeg litt med de.

    Så sa jeg det, at en gang så så jeg en flaskepost, og den lå der og der da.

    Men vi fant ikke flaskeposten.

    Og så sa jeg at jeg hadde lest et kart, og at det stod noe om den dobygningen da.

    Og Petter oppå taket av dobygningen, men han fant ikke det kartet.

    Og da sa jeg at jeg hadde sett et kart, og forklarte hvor det stod, at skatten var da.

    Men vi fant ikke skatten heller.

    Så dette må ha vært en del uker, etter at jeg gravde ned den skatten, tror jeg.

    Siden jeg ikke klarte å huske hvor skatten var gravd ned.

    (Hvis ikke noen andre hadde finni skatten da).

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg kom også på noe, fra den julen, som jeg bodde hos mora mi, og vi var med bestefar Johannes og dem, på hyttetur, på en hytte, som han hadde lånt.

    Da sa sønnen i huset, da vi parkerte på tunet, eller på gårdsplassen.

    At vi kunne ikke parkere der, for de hadde noen ‘hester som pleide å bite i lakken’.

    Og da svarte mora mi, ut av bilen da, at hu syntes han sa, at de hadde noen ‘gjester som pleide å bite i lakken’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berger var forresten ganske forskjellig fra Larvik.

    Berger er nesten som en dal, vil jeg kanskje tro.

    For landet går oppover fra fjorden, og etter kanskje et par hundre meter, så er det fjell.

    Så Strømm, er kanskje som en dal, kan man kanskje si.

    Det er ikke som i Larvik, hvor det gikk gater, på kryss og tvers.

    Nei, det var bare en vei, å gå til bestemor Ågot, (hvis jeg ikke gikk langs fjorden og på noen gårdsveier da. Noe som kanskje ville virka litt rart og gammeldags, hvis jeg hadde gått der for ofte. Men men).

    Så det var kanskje mer sånn, (kanskje fordi at Berger/Strømm var litt som en dal), at man liksom måtte passe mer på hva man sa og passe mer på ryktet sitt kanskje, på Berger, enn i Larvik.

    Det var vel mer sånn, at alle kjente alle, på Berger da.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi, Arne Thomassen, Pia og Axel, de dro ned til Danmark, den sommeren, som jeg var med faren min til Jugoslavia.

    Axel ble døpt der nede, hos Unse og Anker, (Heegaard het de til etternavn. Unse er født Trock-Jansen. Anker var forresten bestemor Ingeborg sin vel eldre bror), og de.

    Jeg har aldri vært på besøk hos de, men jeg møtte Unse, i bestemor Ingeborg sin 90 års dag, var det vel, i Nevlunghavn, i 2002.

    Men men.

    Pia har klaget fælt, til meg, seinere, fordi at hun ikke fikk bli med til Jugoslavia.

    Men jeg er jo ikke hennes far, jeg var en 9-10 år gammel gutt, da vi dro ned til Jugoslavia.

    Hvorfor klager Pia til meg, på dette, lurer jeg.

    Det må være noe galt.

    Pia skulle jo ha klaget til sine foreldre, hvis hun ikke var fornøyd, med ferie-ordningen.

    Likevel har Pia klaget fælt til meg, vil jeg si, i årene etter Jugoslavia-turen, på at hun ikke fikk være med.

    Så Pia er kanskje ‘oppå en sky’, for å si det sånn, hvis hun tror at jeg bestemte om hun skulle være med.

    Det var jo selvfølgelig faren og moren vår, som bestemte om det her, vil jeg tippe på.

    Så Pia kan være litt slitsom, noen ganger.

    Men men.

    Mora mi, Pia, Axel og Arne Thomassen, (og Pusi), flytta til Stenseth Terrasse, ved Solbergelva, utenfor Drammen, en gang i løpet av 1980, mener jeg det må ha vært.

    Jeg kan forklare om noe som skjedde, før det her.

    Våren 1980, må det vel ha vært.

    Så kom jeg på helgebesøk, til mora mi.

    Så stakk Pia til en venninne.

    Og mora mi sendte meg ut, for å ‘passe på Axel’.

    Jeg skjønte ikke hva hun mente.

    Axel var et og et halvt år vel, og lå i en barnevogn.

    Jeg skjønte ikke hva jeg var ment å gjøre.

    Jeg ville besøke kamerater.

    Det var vel ikke meninga at jeg skulle passe på Axel, når jeg var hos mora mi.

    Jeg hadde aldri fått opplæring i å passe på Axel.

    Jeg bodde jo egentlig hos faren min.

    Jeg rulla vogna med Axel, ned i portrommet, utafor huset vårt.

    (Et portrom vi delte med to naboer.

    Så vogna med Axel i, stod på et fellesareal, da mora mi sendte meg ut, for å passe han.

    Men men).

    Mens jeg rulla vogna til Axel, så skjedde det, at den plutselig tippet over.

    Så Axel begynte å grine, husker jeg.

    Så jeg løp inn og henta mora mi, som måtte hente Axel da.

    Så sånn var det.

    Jeg veit ikke om Axel, (som jo enda var baby da vel), slo seg.

    Den vogna tippet ganske langsomt over da.

    Men jeg hadde liksom sendt den ned en helling da.

    Så jeg var noen meter unna vogna, og rakk ikke fram til vogna.

    Men fikk bare sjokk, og stod helt stille og så på, at vogna tippa, som i sakte kino da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Petter og Christian var forresten også med til mora mi en gang.

    Mens hu bodde i Jegersborggate.

    Vi var da mye utendørs.

    De likte vel ikke Frode Kølner, tror jeg.

    Jeg hadde visst en jakke som hang hos dem, av en eller annen grunn, som jeg fikk tilbake av Frode Kølner og dem, den helgen, husker jeg.

    Men men.

    Petter og Christian og jeg, vi gikk rundt i Larvik, på fredagen husker jeg.

    Vi kikka inn vinduet til Willy og dem, i Trygves gate, for de hadde en artig lampe, som lyste i noen tråder, i mange farger da, som varierte.

    Sånn lampe hadde vel ingen på Bergeråsen tror jeg.

    Men men.

    På lørdagen, så dro mora vår med Petter og Christian og Pia, og meg, på tur i Bøkeskogen.

    Vi parkerte oppe ved Bøkeskogen.

    Og Petter og Christian reagerte på at mora vår vrikka så fælt på rumpa, når hu gikk bortover, (sammen med oss), mot Bøkeskogen, husker jeg.

    Men men.

    Mora mi sendte meg seinere på dagen, opp til et utested, som het Hansemann, for å hente veska hennes, som hun hadde glemt, dagen før, husker jeg.

    Petter og Christian blei med, husker jeg.

    Vi slapp forresten å ta toget, (som jeg vanligvis måtte), den helgen.

    Faren min kjørte oss ned dit.

    Vi så noen pønkere, husker jeg, (noe jeg ikke hadde sett i Larvik før), utafor lekebutikken, ved Larvik Torg, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian, ringte på noen dørklokker, i blokkene, ovenfor Larvik Sykehus, og spurte, ‘bor Arne Olsen her’.

    Arne Olsen var jo faren min, så jeg ble litt sur på dem.

    Så jeg ringte på noen andre dørklokker, i de samme blokkene, og spurte, ‘bor Tove Grønli her’.

    Tove Grønli var jo mora deres, og deres foresatte da, heter det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi gikk også rundt i Larvik sentrum, på lørdags formiddagen, og spilte på kronespill.

    Vi leita også etter penger, og ble enige om det, at vi skulle dele alle pengene, som vi fant.

    Plutselig fant Petter 100 kroner, mener jeg det var.

    Og vi fikk alle 25 kroner hver vel.

    (For Pia var også med).

    Hvis ikke Petter tulla da, og at dem hadde fått pengene av mora si.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    På søndagen, før vi dro, så satt Petter og Christian, oppe ved der det nye biblioteket dukket opp, seinere på 80-tallet, og glante på folk, utafor et slags gatekjøkken, (som egentlig var en slags tilhenger til en bil vel kanskje. Noe sånt muligens).

    De glante så stygt på folk, at noen spurte hva de dreiv med.

    ‘Vi glaner’, svarte en av dem da.

    Men men.

    Så gudene veit hvorfor dem glante, og hvorfor dem ringte på hos folk, og spurte om Arne Olsen bodde der.

    Det var litt spesielt vel, syntes jeg.

    Men men.

    Men ikke så lenge etter dette, så flytta altså mora mi og dem, til Stenseth Terrasse da.

    Axel hadde forresten mageproblemer, før de flytta, til Stenseth Terrasse, husker jeg.

    Fordi jeg husker at mora mi hadde cola, i kjøleskapet, en gang.

    Og cola, det så jeg liksom på, som ‘min’ drikk da, siden jeg fikk cola av faren min, hele tiden.

    Men jeg fikk ikke lov, sa mora mi, å ta av den cola-flaska, i kjøleskapet hennes.

    For den cola-en var til Axel, sa mora mi.

    Axel hadde problemer med magen, eller avføringen kanskje, (han var vel bare et drøyt år da vel).

    Og Axel burde drikke enten cola eller blåbærsaft, hadde en lege sagt, sa mora mi.

    (For å fikse de mageproblemene han hadde da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var den andre julen, som jeg bodde hos faren min.

    Da måtte jeg være hos mora mi, på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Første gangen jeg var der, (eller noe), så hadde jeg laget en avtale, med mora mi, om at vi skulle ha Pusi, annenhver gang.

    (Kanskje fordi jeg følte meg ensom, på Bergeråsen.

    Faren min hadde vel muligens flyttet ned til Haldis, da jeg fikk Pusi, det husker jeg ikke helt).

    Så Pusi var også i Hellinga 7B, på Bergeråsen, i cirka et års tid, kanskje.

    Men den var også innimellom hos mora mi.

    Jeg fortalte det til Fru Landhjem, i Larvik, at Pusi bodde hos meg.

    (Fru Landhjem, sa at hun visste hvor Svelvik var.

    Hun syntes det var så fint langs fjorden, langs Svelvikveien.

    Så Fru Landhjem, sa det, at hu pleide å kjøre en omvei, rundt Svelvik, når hun skulle til Oslo).

    Og en dag, så kom plutselig Fru Landhjem på døra, borte hos Ågot.

    Hu hadde spurt seg fram.

    Så satt jeg på med Fru Landhjem, bort til Bergeråsen, og Pusi satt på trappa, som vanlig.

    (Og venta på at jeg skulle komme hjem fra Ågot da.

    Norsk Skogkatt, er nesten som hunder, noen ganger, de kan være veldig trofaste, mot eieren sin.

    Noe Pusi vel var.

    Pusi var en stor og fin katt da, på den tiden jeg bodde i Hellinga, husker jeg.

    Men men).

    Fru Landhjem syntes det virka som at Pusi hadde det bra, husker jeg.

    Den første dagen, som Pusi var i Hellinga 7B, så lot jeg den gå utendørs.

    (Sikkert fordi at faren min sa det).

    Og den var under huset til tvillingene, (ikke Arnt og Eirik Lund, men de andre tvillingene).

    Og jeg måtte krype under huset deres, og så at Pusi var under huset der, sammen med alle de lokale kattene, omtrent, som hadde noe slags katte-møte, kanskje.

    Hva vet jeg.

    Jeg dro med Pusi hjem, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen på Stenseth Terrasse, tok Pusi en gang.

    Så da det var min tur, til å ha Pusi, igjen, så var den borte.

    Men jeg gikk bort til dem, (Pia visste hvem dem var), og krangla, og fikk Pusi, etter å ha krangla, i et kvarter, (eller om det var en halvtime), kanskje, med den familien da, mens faren min venta.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter dette, så ville jeg ikke det, at mora mi og dem skulle ha Pusi.

    For de klarte ikke å passe på den, syntes jeg.

    (Siden de lot en familie på Stenseth Terrasse der ta den).

    Men men.

    Men dem flytta tilbake til Jegersborggate, etter at de bodde, på Stenseth Terrasse.

    Og da tok jeg med Pusi, en gang.

    Og da hadde Pusi dansa i gatene, i Larvik, sa Fru Landhjem, en senere gang.

    Men men.

    En jul, så skulle Haldis og Christell bort.

    Og vi skulle passe på Susi, (Christell sin katt).

    I butikken til Oddmund Larsen på Sand, så fikk jeg lov av faren min, å kjøpe en liten pakke fiskepudding, til Susi, og en stor pakke fiskepudding, til Pusi.

    (Siden Pusi var større og min katt da.

    Pusi var veldig glad i fiskepudding, husker jeg.

    Og jeg hadde kjøpt en sånn pakke fiskepudding, i butikken til Oddmund Larsen, til Pusi en gang før, husker jeg.

    Men men).

    Jeg ga Susi sin fiskepudding først, siden Susi liksom var gjest der da.

    Men det tålte ikke Pusi.

    Så Pusi ville bare ut.

    Så jeg måtte nesten slippe den ut.

    Den så litt rar ut da, husker jeg.

    Jeg skulle jo gi den, sin fiskepudding, (den største fiskepuddingen).

    Men Pusi ville bare ut, og løp som en pil nesten, mot døra.

    Så jeg slapp den ut da.

    Og det var siste gangen, som Pusi var hos oss.

    For den forsvant etter det.

    Noe jeg tok veldig tungt.

    Men men.

    Den jula, som jeg var hos mora mi, på Stenseth Terrasse, så lærte Axel å gå, husker jeg.

    Jeg lurer på om han var litt over to år gammel da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde kjøpt en LP-plate, som han likte der, (og som var på det rommet jeg sov på).

    Det var Randi Hansen, med den plata som hadde den sangen, ‘Om jeg fikk være sola di’, eller noe sånt.

    Så Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og likte også hu nord-norske syngedama da, Randi Hansen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hatet å være hos mora mi, så jeg ringte Ågot og onkel Runar og de, (for faren min var ikke hjemme, i jula), og hørte om de kunne hente meg.

    Men det gjorde de ikke.

    Jeg var også med Arne Thomassen, inn til Drammen, lille julaften, eller noe.

    Da satt han på kafeteriaen, på Drammen Togstasjon.

    Og pratet med en travbane-kamerat, eller noe.

    Jeg sneik med ut, og bort til Drammen Rutebilstasjon.

    Og bussen til Berger, stod der.

    Jeg gikk nesten på bussen, men tenkte jeg skulle vente, til den skulle kjøre.

    Og mens jeg satt på en benk der, og liksom ventet og var på nippet til å gå på bussen da.

    Så dukka Arne Thomassen opp, og dro meg med tilbake til Stenseth Terrasse da.

    Så jeg mistrivdes så mye, hos mora mi og dem, så det var nesten sånn at jeg rømte, en jul jeg måtte være hos de.

    (Jeg lurer på om det var jula 1980.

    Noe sånt).

    Men men.

    Jeg så seinere Pusi en gang, fra trappa, i Hellinga 7B.

    Men da hadde jeg Petter og Christian på besøk.

    Og vi lekte i sofaen der, og bråkte fælt da.

    Så Pusi ville ikke gå inn.

    Etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Og mora til Petter og Christian døde også.

    Så de flytta til faren sin, i Mexico.

    Så jeg gikk jo inn i sorg, og var deppa, ihvertfall i et halvt år.

    Men men.

    De kom på besøk, for å selge huset, eller noe.

    Og da hadde jeg fått penger av faren min, til å kjøpe gaver til dem.

    Jeg ga dem en LP-plate hver, husker jeg.

    Men jeg husker ikke resten, av hva jeg ga dem.

    Men jeg hadde en hundrelapp, i lomma, på Berger skole.

    Også fant jeg ikke den.

    Og det sa jeg fra om.

    At det var for å kjøpe gave, til Petter og Christian og dem.

    Og da hjalp han der som nå er musikkartist.

    Jense-mann, og dem.

    (Tror jeg hjalp meg.

    Og noen andre, i klassen til Petter.

    Altså i klassen over meg.

    Men de gjorde det klart, at de hjalp meg å lete etter hundrelappen, siden den skulle gå til gave, til deres klassekamerat Petter, (og broren).

    Og altså ikke for å hjelpe meg.

    De var litt tøffe osv., de her gutta, i klassen til Petter).

    Leif Tangen, en lærer på Berger skole, som nå er i politikken, for SV.

    Han stoppa den leitinga, og ransakinga, av elever.

    Og sa at det gikk ikke ann.

    Noe sånt.

    Så det stoppa.

    Og jeg gikk på do, nede ved gymsalen ovenfor musikkrommet.

    Og da fant jeg den hundrelappen, på gulvet.

    Og det jeg lurer på, er om den kan ha liggi sånn, sammenkrøllet, i lomma mi, at jeg ikke fant den.

    Og slo alarm da.

    Også falt den ut, da jeg måtte på do.

    Så det var jo litt spesielt.

    Men men.

    Men jeg var kanskje ikke helt våken, på den her tida.

    Det at både Pusi ble borte og mora til Petter og Christian døde, det var ikke så artig.

    For faren min bodde jo nede hos Haldis.

    Og da ble jeg helt alene, om kveldene.

    Jeg kunne ikke gå opp til Tove Grønli og de lenger, og Pusi var også borte, så jeg hadde ikke noe selskap da, når jeg satt aleine der, om kveldene, i Hellinga 7B.

    Men men.

    Det som skjedde, den helgen, som Tove Grønli døde.

    Det var at faren min, satt og så på skøyter, sammen med meg, i Hellinga 7B.

    (Han pleide aldri å være der oppe på søndager.

    Ihvertfall ikke for å se på sport).

    Så banka det på døra, og jeg åpna.

    Det var Willy, samboeren til Tove Grønli.

    Han spurte om faren min var der.

    Willy så så anspent ut, (og mye eldre ut vel), så jeg var ikke sikker på om det var han.

    Jeg bare forklarte faren min, at det var til han vel.

    Så sa Willy til faren min, at Tove var død da.

    Dette her var søndag formiddag da.

    Norge vant gull, sølv og bronsje, husker jeg, i et Skøyte-EM, eller VM, eller noe da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren til Petter og Christian, Carlotto, (eller om det var Carl Otto), bodde i Mexico, og hadde med seg, en mexikansk dame, til Bergeråsen, da de skulle selge huset kanskje.

    Jeg gikk opp og hilste på dem da, men hun mexicanske var ikke så hyggelig som Tove Grønli, syntes jeg.

    (Kanskje det var fordi at jeg ikke skjønte hva hu sa.

    Hvem vet).

    Hu Tove Grønli var alltid hyggelig, sånn som jeg husker det.

    Hu lot Christian og Petter ha ganske frie tømmer vel.

    Jeg husker en gang, så sa hu til oss, at hu og Willy hadde lagd kylling, (noen sånne kyllingstrimler i en steikepanne vel).

    Og at Petter og Christian og jeg, kunne spise opp resten.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så hadde jeg vært på bingo, på Snippen, på Sand.

    (Noe som Berger IL arrangerte).

    Men jeg var litt lei av bingo da, og spurte en ‘bingo-gubbe’, som satt ved samme bord som meg, om han kunne spille for meg.

    Så gikk jeg bort til Ågot, og satt der, og på veien tilbake til Bergeråsen, (jeg sykla vel), så dro jeg innom Snippen, og da hadde jeg vunnet en halv kilo, (eller om det var en kilo), wienerpølser, (sa han bingo-gubben).

    Da syklet jeg opp til Petter og Christian og dem.

    Og da varma hu Tove Grønli opp de pølsene da.

    Så sånn var det.

    Onkel Håkon spurte meg forresten nøye, i ettertid, om hvordan det her med de pølsene, fra bingoen, hadde hengt sammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian og jeg, vi lagde også ostesmørbrød der.

    Og alle hadde sin spesialitet.

    En likte ostesmørbrød med ekstra ost.

    En med ekstra smør.

    Og en med ekstra ketchup kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian, hadde også lekt gjemsel, en nyttårsaften, sa de, og da hadde Christian visstnok sovna i et klesskap.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men en gutt, (Thor Furuheim, fra Olleveien), hadde også dødd, i hagen til Tove Grønli og dem, noen måneder før jeg ble kjent med Petter og Christian og dem, mener jeg at det må ha vært.

    Petter og Christian og Thor Furuheim, hadde lagd snøhule, i hagen, til Petter og Christian og dem.

    Så skulle Petter og Christian spise middag.

    Og når de kom ut, så var han Thor Furuheim død da.

    Snøhula hadde rast over han.

    Så sånn var det.

    Kripos kom forresten til Bergeråsen, husker jeg, da Tove Grønli døde.

    De fant visst ut at det var hjerneblødning, som hu døde av, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Flere måneder, etter at Pusi ble borte, så sa fetteren min Tommy, til meg, at Pusi lå død, i skogen ved Gamlehjemmet der, nedafor riksvegen.

    En bil måtte ha kjørt på Pusi, og så hadde de bare kasta katta, ned skråningen, mente Tommy, (som vel bare var seks år, eller noe, da vel).

    (Og enda Pusi jo var vant med å bo i Larvik sentrum, og gå rundt i gatene der, og besøke butikken til Fru Landhjem, osv).

    Jeg gikk ned i skråningen der og så, og den katten ligna på Pusi.

    Men snuten var hvit og ikke rosa, som på Pusi.

    Men det kan ha vært, fordi at den var død, det er mulig.

    Så jeg er ikke sikker, men det var kanskje Pusi da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Det var ihvertfall en trist tid, den siste tiden jeg bodde i Hellinga 7B, husker jeg.

    Men men.

    Min fetter Ove, var vel også med å besøke mora mi i Larvik, en gang, mener jeg å huske.

    Og også Christell var med vel, selv om hun vel hang mest med søstera mi, når hu var med til mora mi.

    Men men.

    Etter Jugoslavia-turen, så var jeg en dag nede hos Christell, og vi ble enige, faren min, Haldis, Christell og jeg, (eller ihvertfall Christell og jeg), om at vi skulle være som søsken da.

    Haldis hadde hentet ned noen singel-plater, fra 60 og 70-tallet, fra loftet.

    Jeg sa det, at hvis vi skulle være som søsken, da kunne jeg kanskje få halvparten av de singlene da.

    Og Christell og jeg, satt og hørte på singel-plater, en hel dag nesten vel, sommeren 1980 vel.

    Og Christell likte en sang som het ‘jeg vil ha en liten hund’, mener jeg å huske.

    Jeg fikk ikke tatt med ‘mine’ singler, hjem.

    Og neste gang, som jeg besøkte Haldis og de, så sa Christell det, at de hadde pratet med faren hennes, (fra Ålesund), på telefonen, og jeg kunne ikke få de platene likevel.

    Så Christell og jeg var vel som søsken, i en dag, kanskje.

    Etter det, så ble det vel ikke det samme, tror jeg.

    En gang jeg var der, så fikk jeg en strikkepinne, som lå på gulvet, i gangen der, inn i foten.

    Og tok meg fri fra skolen, dagen etter.

    Da tok faren min meg med, til Fossekleiva fabrikker, hvor han kanskje skulle leie et lokale, eller noe, og jeg gikk rundt og haltet der, (og fulgte etter faren min og en annen kar, som viste faren min rundt, eller noe da), før faren min kjørte bort til verkstedet og huset til Ågot da.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så viste Christell meg det, at broren hennes Jan, hadde masse kondomer, (kanskje 30-40, eller noe), under senga.

    Jan, (som var 16-17 da vel, og var sammen med nabojenta, mener jeg å huske), hadde kjøpt kondomer på postordre, vil jeg tippe på.

    (For jeg pleide å lese de katalogene, og husker at man kunne bestille kondomer, i dem.

    Men men).

    Som jeg skrev om, i det kapittelet, fra Vestmarka.

    Så pleide Pia og jeg, og løsne sengebunnene, i de høye sengene våre der, for å komme ut og inn av de.

    Så da jeg leika med Christell.

    Etter Jugoslavia-turen vel.

    Så pleide vi noen ganger å leike, på rommet til Haldis og faren min.

    Og da tok jeg opp sengebunnen, i senga der, også var det et rom under, hvor Christell og jeg noen ganger lå og kyssa, (i mørket), husker jeg.

    (Ikke tungekyss, men vanlige kyss).

    Dette med kyssinga, begynte med det, at Nina Monsen og Christell.

    De kom opp til meg, i Hellinga 7B, når jeg gikk i fjerde klasse vel.

    Jeg satt med en av dem, på hver side, i den grønne sofaen, til faren min.

    Så spilte jeg ‘Morgenstemning’, av Grieg, på blokkfløyte, for dem.

    For vi hadde begynt med musikk, i fjerde klasse.

    Men Nina Monsen og Christell gikk i andre klasse, og hadde ikke musikk.

    Så kyssa jeg med Nina Monsen mest vel, og litt med Christell.

    Det var første gangen, som jeg kyssa.

    Og jeg husker vel ikke hvem som fant på det, det bare blei sånn vel.

    De jentene ble litt sånn betatt kanskje, (av musikken kanskje), så det ble vel bare sånn da.

    Men så slutta Christell og Nina Monsen, å dukke opp der.

    Men så skulle søstera mi, Pia, komme på besøk, i Hellinga 7B.

    Faren min hadde også lagt fram pornoblader, når han dusja, var det kanskje, og jeg ble litt prega av de kanskje.

    Så jeg sa det, til Petter og Christian, at om vi skulle ha strippe-show, når søstera mi, Pia, dukka opp fra Larvik.

    Så Petter og Christian, de hadde strippeshow, for Pia, og viste henne pikken og sånn, mener jeg.

    (Enda vi hadde avtalt, at vi bare skulle strippe, ned til underbuksa).

    Så Petter og Christian tok det her litt lenger da.

    De venta ikke på at søstera mi skulle strippe.

    Men dagen etter, så spurte jeg om hu ikke skulle strippe hu og da.

    (Når Petter og Christian ikke var der).

    Pia strippa og begynte så å fortelle om hvilket hull, som tissen skulle inn i, og sånn.

    (Noe hu hadde lært av Desire, i Larvik, var det vel).

    Pia satt så rumpa i været, og utfordret meg da.

    Hu ville at jeg skulle prøve om det var riktig, at tissen skulle inn i det andre hullet da, (hvis man tok med urinrøret).

    Så jeg var redd for, at søsteren min, skulle synes at jeg var feig.

    Så selv om dette hadde gått mye lengre, enn det jeg hadde planlagt, så prøvde jeg det som søstera mi ville da, å se om det var riktig hull, som tissen skulle i.

    Ståtissen min var for stor, til at jeg klarte å få den inn, i fitta til Pia, (må jeg vel si, at det var), så det funka ikke.

    Jeg hørte plutselig løping, på stien opp til huset vårt.

    Så en eller annen gutt, må nok ha sett inn vinduet, i Hellinga 7B, og sett hva som foregikk.

    Vil jeg tippe på.

    Men men.

    (Muligens Carl Fredrik Fallan, som sa at jeg hadde pult med søstera mi, eller noe, mange år seinere).

    Så sånn var det.

    Seinere den dagen, så ville jeg ikke prate med søstera mi.

    Det var fordi, at jeg syntes hun hadde gått for langt.

    Og at vi ikke kunne holde på med sånt, vi som var barn og søsken.

    Jeg tenkte med meg selv, at hva hvis bestemor Ågot hadde fått greie på dette.

    Så etter dette, så bestemte jeg meg for det, å ikke tulle mer sånn med søstera mi, (eller noen andre i slekta), i det hele tatt.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Christell og Nina Monsen, fortalte meg en gang, på doen, nede hos Haldis.

    At onkelen til Nina Monsen, hadde tilbudt Nina Monsen penger, for å ‘suge tissen hans’.

    Dette sjokkerte meg, og jeg fortalte det med en gang, til faren min og Haldis, som var på kjøkkenet, noen meter unna.

    Faren min sa ikke noe, og Haldis bare skrek ‘nei’.

    Det var alt som skjedde.

    Det ble så rar stemning der, så jeg bare gikk hjem.

    En annen gang, som jeg besøkte faren min, nede hos Haldis, så var Gry Stenberg der, sammen med Christell.

    Gry Stenberg, løp fram, og tok meg på pikken.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg ble forbanna, og tok igjen.

    Jeg tok Gry Stenberg på fitta flere ganger, og også Christell en eller to ganger.

    For det var liksom lov å ta hverandre på kjønnsorganene da, tenkte jeg, siden de jentene hadde begynt med det.

    Men men.

    Gry Stenberg ba meg stoppe, for det gjorde ‘vondt’, sa hun.

    Jeg spurte Christell, om det var sant.

    Christell svarte ikke, men så rar ut vel.

    Så jeg slutta.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det første året jeg bodde på Berger, så fikk jeg vel et kjemisett, av faren min, til jul, mener jeg.

    Fra varemagasinet Lyche, i Drammen.

    Og var vel fornøyd med det, selv om det kanskje var en litt kjedelig gave.

    Men jeg bestemte det selv da, da vi så i butikken, i Drammen, at jeg ønsket meg den gaven, og fikk den vel med en gang vel.

    Men men.

    Jeg kan forresten ikke huske det, at Haldis var en eneste gang, på besøk, i Hellinga 7B.

    Det var bare faren min, (og noen ganger jeg), som var på besøk hos Haldis og dem, i Havnehagen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens onkel Håkon og tante Tone, og bestemor Ågot og bestefar Øivind, var i Rhodos.

    Så bodde deres datter Lene, (som er døv), hos meg, i Hellinga 7B.

    Lene er et halvt år yngre enn meg, eller noe, vel.

    Det gikk greit vel, jeg fant ikke på noe tull, med stripping, eller lignende, med henne.

    Faren min bodde nede hos Haldis, så Lene og jeg, var mye alene sammen.

    Men men.

    Jeg husker vi var borte hos Ågot, når faren min jobba der.

    Jeg hadde et tegneserieblad, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

    Jeg lot Lene lese det.

    Også tulla jeg med henne.

    For jeg blanda farfaren vår sine suketter, i et glass vann, og satt opp en plakat da, ‘Lykkevann 1 krone’.

    Og Lene kjøpte da.

    Men jeg veit ikke om det virka.

    Men men.

    Lene og jeg delte også noen Donald-blader, som lå på loftet, i et hus, øverst i veien ned til Snippen.

    Det huset var fraflytta og nedslitt, og så svart ut, i fargen, antagelig på grunn av at treverket, i huset, råtnet, på grunn av mangel på maling, kanskje.

    Det var noen jenter sine Donaldblader, mistenkte jeg, på grunn av noen initsialer, eller noe sånt, som stod i bladene vel.

    Det eldste Donald-bladet, var fra 1960.

    Og det yngste fra 1968 kanskje.

    Noe sånt.

    Noen få blader, var det to av.

    Og da fikk Lene det, som var minst krøllet, siden hun var jente.

    (Onkel Håkon delte bladene, utafor huset til Ågot, oppå et utebord der, like ved trappa).

    Faren min henta bladene, husker jeg.

    Etter at Håkon ville dette.

    Men faren min var nervøs, husker jeg, for at noen biler skulle se han, fra veien, eller noe, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også veldig mye klinkekuler, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Det var fordi, at faren min og onkel Håkon, de kjøpte mye klinkekuler, i en butikk, på Hurumlandet vel.

    Og så lagde de hjemmebrent, i kjelleren til Ågot.

    Og da brukte de klinkekulene, til noe, i produksjonen av hjemmebrent, som de solgte og drakk selv vel.

    Men men.

    Da jeg flytta dit, så fikk jeg mange klistremerker, av faren min.

    Det var for såpe-firmaet hans, Charlotte Kosmetikk.

    Det var Øl-shampoo, Egg-shampoo, osv., husker jeg.

    Røde klistremerker med svart skrift.

    Og også finere klistremerker, som var blå, med noe slags trykk vel.

    Men men.

    En jul, så lurte jeg på det, om vi ikke skulle besøke søstera mi.

    Og da, så kjørte faren min, Håkon, Runar, Tommy, Ove og meg, forbi Stenseth Terrasse, og opp en svingete vei, opp mot Hokksund kanskje, eller noe sånt.

    Og der, så ba faren min meg om, å gå inn i butikken.

    Mens de andre satt i bilen.

    Jeg gikk rundt og så, men skjønte ikke helt.

    Faren min dukka opp i butikken, etter 5-10 minutter.

    Og viste meg noen såpeflasker, som var av merket Charlotte Kosmetikk, som han hadde kokt da, og som den butikken solgte da.

    Så sånn var det.

    Så kjørte vi nedover mot Solbergelva igjen.

    Og vi dro innom mora mi og Pia og dem.

    Jeg var bilsjuk og spøy i badekaret der, husker jeg.

    Men men.

    Jeg burde vel ha spydd i doen der, men jeg følte meg litt dårlig, for å si det sånn.

    Mora mi sa det var greit.

    (Og var litt grei for en gangs skyld vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon sa at dem hadde hatt ‘potetbinge’, i kjelleren der, husker jeg, utenfor sammenhengen vel.

    Men men.

    Og de hadde visst også pleid å hatt skinke, hengede der, sa Ågot og Øivind kanskje vel.

    Men men.

    En gang, så hadde jeg trylleshow, i kjelleren der.

    (Jeg kjeda meg litt, den første tida på Berger).

    Jeg hadde sneket meg under bordet, mens bestefar Øivind sov middag vel.

    Og la et sånt rødt og svart Charlotte Kosmetikk-klistremerke, inn i den ene brune skinntøffelen, til bestefar Øivind.

    Og som et avslutningsnummer, (på trylleshowet nede i kjelleren, som jeg dro Ågot, Øivind, faren min og onkel Håkon med på da).

    (Enda de ikke de ikke hadde så særlig lyst til å gå ned i kjelleren egentlig vel).

    Så tryllet jeg bort et sånt Charlotte Kosmetikk-klistremerke da.

    Så ba jeg bestefar Øivind, om å få låne den ene tøffelen hans.

    Og så rota jeg med hånda mi, inni den ‘tåfis-tøffelen’, (må man vel kalle det), til bestefar Øivind da.

    Også fant jeg det klistremerket der.

    Men det var vel ikke noen som jubla, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, når jeg gikk hjem fra skolen, og kom bort til huset til Ågot der.

    Så gikk det fire slanke og smekre jenter, (må man vel kalle dem), husker jeg, på veien foran meg.

    Og da jeg gikk fra riksveien og inn på veien til huset til Ågot, så snudde alle de fire jentene seg, og så meg rett inn i øynene, husker jeg.

    (Ihvertfall noen av de).

    Og det må ha vært Gøril og søstera og Anette Eknes, og søstera, som var døtre på de to gårdene nede på Høyen da.

    (Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Man kunne nesten se på de, at det ikke bodde så mange gutter, nede på Høyen, syntes jeg.

    Men men.

    Men de jentene, de gikk på barneskole, i Svelvik, siden de bodde så langt fra Berger skole, så fikk de skolebuss.

    Mens jeg, jeg var jo nabo med dem, må jeg vel si, (siden jeg gikk til bestemor Ågot, hver dag).

    Men jeg fikk hverken skolebuss, eller skyss fra faren min da.

    Jeg var kanskje den eleven, på Berger skole, som hadde lengst skolevei.

    (Ihvertfall av de som bodde i retning Svelvik).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, så hadde jeg vært på to Sankthans-feiringer, med faren min, på Berger, husker jeg.

    Den ene gangen, så var Pia med, og dette var nede på selve Berger, på stranda i Berger-bukta da.

    Og faren min hadde en kamerat, som mora til, bodde ikke langt unna Bedehuset og Berger-banen, i veien som gikk ned fra riksveien der.

    Hu bodde i krysset må man vel si, fra veien fra riksveien og veien som Bedehuset lå i.

    Men men.

    Han ene gutten, het Rune Kraft, og var barnebarn av hu dama da, som bodde på Berger.

    Og han og broren, fikk vel beskjed av faren min, tror jeg, om å kaste tare, var det vel, på St. Hansbålet.

    Det lukta ihvertfall veldig ille, husker jeg.

    Men men.

    Hu mora til han kameraten til faren min, bodde også i Oslo, tror jeg.

    I Sentrum vel.

    Og en gang, så forklarte hu til meg, at hu hadde vært telefondame, for faren min, i starten, når han kjørte inn med køyesenger, til Oslo.

    Så sånn var det.

    Og hu kokte også fårikål, en gang, husker jeg, som Pia og meg, var med faren vår, inn til Oslo.

    Fårikålen stod og kokte, på kjøkkenet, og Pia og jeg, kommenterte, (oss imellom), om at de hele pepperne, så ut som ‘rekeøyne’, husker jeg.

    (Så vi var nok ikke så vant med fårikålen).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Klokka er over halv et, her på hostellet, som er ganske lydt vel, så jeg får kanskje slutte å skrive nå.

    Og heller fortsette på det her kapitellet senere.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 15: Jugoslavia

    Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

    Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

    Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

    Så sånn var det.

    En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

    Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

    Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

    Jeg gikk fra nedenfor ‘Teskjekjærringa’ der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

    Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

    Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

    (I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

    Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

    Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

    Uten å komme ut noen steder.

    (Det var nesten sånn at man ble fanget der).

    Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

    Så da ble jeg litt redd husker jeg.

    (Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

    Men men).

    Også måtte jeg rygge da.

    Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

    Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom ‘rygget’ ut da.

    Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

    Sånn at jeg ville drukne der da.

    Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

    Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

    Eller noe sånt?

    Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

    Hvem vet.

    Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

    (Eller noe rødlig stein, av noe slag.

    Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg klatret vel over den ‘fellen’, eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

    Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

    Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

    Og var langt forbi Ulvika osv., da.

    Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

    (Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

    Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

    (For å tulle litt)).

    Men men.

    Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

    (Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den ‘fella’ da, og nesten drukne der.

    Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

    Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

    Så det var egentlig en europall, som jeg så.

    (Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

    Noe sånt).

    Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

    (Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

    Så sånn var det).

    Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

    Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

    Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

    Så dro jeg med han Stefan da.

    Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

    (Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

    Noe sånt).

    Også sa han Stefan da, at ‘det der er en pall’.

    (Og ikke en flåte da).

    Da så jo jeg det og.

    Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

    Så sånn var det.

    Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

    Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

    Det hadde kanskje vært mulig.

    (Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

    At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

    Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa ‘groda’ istedet for ‘frosk’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og onkel Håkon, var også litt svensk.

    For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

    (Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

    Og faren min kalte seg for ‘Snekkern på Bergeråsen’.

    Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

    Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

    (Kanal 3 vel).

    ‘Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?’.

    Noe sånt.

    Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

    Jo, han kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

    (Eller om det var faren min jeg spurte).

    Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

    Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

    Eller kanskje noe østlig?

    Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

    (Eller om det var Bulgaria).

    Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

    Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

    Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

    Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

    Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

    Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men men.

    Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

    Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

    Hva vet jeg.

    (Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

    Hvem vet.

    Men men.

    At han er litt slu liksom.

    Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

    Men men).

    En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

    Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

    Også kom politiet bak dem.

    Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

    For Håkon hadde jo ikke førerkort.

    Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

    Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

    Hva vet jeg.

    Og hva de gjorde i Sverige?

    Jo, de var sånne ‘raggare’, tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

    Hvem vet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het ‘å ta en stille Anders’, var det vel, (om å runke da).

    Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

    Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med ‘bennern’, i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

    Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

    At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

    Men det heter ikke ‘alen’, kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

    Det heter ‘favner’.

    Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev ‘alen’ istedet da.

    Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

    Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

    Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

    (Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

    Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

    Men men).

    Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på ‘Jordet til Lersbryggen’, (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

    Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

    Så sånn var det.

    Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

    (Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

    Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

    For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så over til selve Jugoslavia-ferien.

    I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

    For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

    Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

    Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

    Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

    Og så også i denne ferien.

    Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

    Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

    Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

    Noe sånt.

    Men men.

    Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

    For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

    Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

    Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

    Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

    Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

    Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

    Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

    Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

    Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

    Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

    Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

    For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

    Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

    Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om ‘de’ skulle innom Tivoli i København da.

    (Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

    Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

    Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

    Noe sånt vel.

    Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    ‘Jeg vet ikke’, svarte Christell da.

    Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

    Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

    Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

    (Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa ‘dere’ enda vi vel egentlig var ‘oss’, ihvertfall på den ferien men.

    Men men).

    Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

    Og det ville Christell ha, husker jeg.

    Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

    (Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede ‘rappa’ faren min, for å si det sånn).

    Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

    For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

    (Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kjørte vi da.

    Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

    Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

    Noe sånt.

    (Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

    Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

    Men men).

    Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

    Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

    Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

    Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

    Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

    På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

    Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

    Så sånn var det.

    De bodde i en ‘betong-forstad’, vil jeg si, til København.

    Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

    Så sånn var det.

    Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

    Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

    Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

    Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

    Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

    Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

    Noe sånt.

    Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

    Men men.

    I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

    (Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

    Så det is-settet bare kasta jeg vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

    Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

    Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

    (Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

    Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

    Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

    Men men).

    På ferjeleiet, så var det mange biler.

    Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

    Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

    Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa ‘wasser, wasser’, vel.

    Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

    Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

    Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

    Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

    Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe ‘dritt’, om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

    Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

    For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

    Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

    Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

    I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

    (Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

    De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

    Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

    Men men).

    Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

    Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

    (Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

    Noe sånt).

    Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

    Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

    (Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

    men men).

    Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

    Som jeg glemte å skrive om vel.

    Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

    (Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

    Og jeg gikk på do, husker jeg.

    Og jeg var glad i automater og sånt.

    Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

    Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

    Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

    Men jeg svarte ‘nei’ da.

    Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

    Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne ‘ballonger’ da.

    Men men.

    Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Da sa jeg bare ‘æsj’, (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

    Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

    Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

    Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

    Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

    Det var ‘Das Beste’.

    Og ‘das’, det reagerte både Christell og jeg litt på da.

    For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

    Men men.

    Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

    (Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

    Noe sånt).

    Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

    10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

    Drøye 30 kroner vel.

    Noe sånt.

    Så det var ganske mye penger, på den tiden.

    Men men.

    Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

    Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

    Jeg hadde jo lært hva ‘vann’ var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

    Så jeg spurte om ‘mineral vasser’, eller noe.

    Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa ‘mineralenvasser’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

    Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

    Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

    (Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

    Selv om det kanskje var litt mange automater der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

    Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

    Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

    Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

    Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

    Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

    Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

    Nesten som i en film, eller noe.

    Men men.

    Så kjørte vi inn i Østerrike.

    Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

    Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

    (Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

    Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si ‘danke shøn’, når vi fikk tilbake penger.

    Dette understreket faren min, husker jeg.

    Så gikk vi inn i butikken.

    Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

    Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

    Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

    Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

    Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

    Og syntes at det var interessant.

    Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

    Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

    (For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

    Så sånn var det).

    Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

    (Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

    Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

    Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa ‘danke schøn’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

    Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde ‘vinduer’, ut mot en dal da.

    Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

    Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

    Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

    Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

    Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

    (Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

    Men men).

    Vi overnattet ikke i Østerrike.

    Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var vel det.

    Så kom vi til Italia, mener jeg.

    I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

    Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

    Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

    Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

    (Eller om det var fem minutter.

    Det var noe sånt.

    For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

    Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

    Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

    Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

    (Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

    Noe sånt.

    Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

    Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

    Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

    Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

    (Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

    Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

    Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

    Men men).

    Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

    Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

    Men men.

    (Hu sa det på en litt klagete måte vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

    Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

    Noe sånt).

    Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

    Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

    Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

    (Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

    Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

    Noe sånt.

    Men men).

    Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

    Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

    (Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

    Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

    Faren min sa sånn, at ‘we are’, også gjorde han noe tegn, tror jeg.

    (Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

    Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

    Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

    Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

    Noe sånt.

    Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

    Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

    Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

    (Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

    Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

    Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

    Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

    Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

    (Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

    Noe sånt).

    Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

    Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

    (Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

    Noe sånt.

    (Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

    Men men)).

    Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

    Men det ville jeg ikke da.

    Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg var ikke så glad i ‘kommunist-ting’, jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

    Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

    Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

    Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

    Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

    Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

    Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

    Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

    Men men.

    Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

    Notisblokk og penger og sånn kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

    Men men.

    Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

    (Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

    Noe sånt).

    Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

    (Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

    Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

    (Med klær da).

    Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

    Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

    Men men.

    (De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

    (Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

    De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

    Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

    En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

    Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

    Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

    Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

    (Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

    Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

    Så sånn var det.

    (Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

    Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

    Men men.

    Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

    Men ble litt irritert inni meg da.

    Siden Christell fikk den fuglen da.

    Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

    Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

    Men men).

    Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

    De bodde ikke på den nudiststranden, men på en ‘vanlig’ campingplass, ikke langt unna vel.

    Vi gikk nesten rett inn i dem.

    Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

    (Isen kalte vi for ‘vann-is’. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

    Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

    Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

    Noe sånt).

    De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

    Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

    Men men.

    Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

    Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

    Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

    Og det var noen ganske kjedelige ‘kommunist-butikker’ da.

    De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

    Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det ‘allright’, sa han vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

    Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

    Men men.

    Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

    (Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

    Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

    Men men.

    Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

    Men men.

    Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

    Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

    Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

    Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

    Men men.

    (Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

    Det var jo ganske rart, må man vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

    Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

    Så sånn var det.

    Christell og jeg badet i bassenget.

    Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

    Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

    (For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

    Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Christell var veldig flink til å svømme.

    Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

    Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

    Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

    Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

    (Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

    Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

    Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

    Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

    Men men.

    En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

    Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

    Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

    Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

    Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

    Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

    (Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

    Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

    Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

    Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

    For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

    Men men.

    Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

    Men men).

    Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

    Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

    Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

    Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

    De skulle vise meg noe, en dag.

    Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

    Og de skjønte jo ikke norsk.

    Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

    Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

    Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

    For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

    På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

    Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

    (Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

    Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

    Neida, langtifra.

    Det var veldig mange tyske turister der også.

    Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

    (En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

    Men men).

    Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

    Men men).

    Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

    Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var ‘blomsterbarn’, og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

    Men men.

    Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

    Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

    Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

    Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

    Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt redd for at faren til hun ‘hippie-jenta’, (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

    Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

    Og ikke var vant til sånne her slanke ‘hippie-jenter’ da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle alle vi norske.

    Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

    Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

    (Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

    Men men.

    Og Rovin, det er jo nesten som ‘røven’, så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

    Men men).

    Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

    (Og ikke sammen med faren min og dem.

    Men men).

    Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt ‘børstraktor’, som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

    Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

    Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

    Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

    Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

    (En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

    Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

    Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

    Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

    (Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

    Men men).

    Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

    Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

    Men men).

    Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

    Det var en oransje, vanlig ‘coupe’ vel, Mercedes personbil.

    (Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

    Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

    Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

    Men men.

    Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

    En litt ‘boksete’ Mercedes, kan man kanskje si.

    Selv om den på langt nær, så så ‘firkanta’ ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt ‘boksete’ og ‘lego-bil-aktig’ vel, sånn som jeg husker det.

    Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest ‘boksete’ bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

    ‘Volvo er ikke bil’, husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Men men.

    Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

    Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

    Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

    Så den var veldig bratt.

    Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

    Men men.

    Så kom vi til reisens første mål.

    En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

    En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

    (Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

    Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

    Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

    Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

    Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

    Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

    Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer ‘kommunistiske’, eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

    Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

    (Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

    Men men).

    En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

    Men men.

    Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

    (Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

    Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

    Men men).

    Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

    Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

    Men men.

    Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

    Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

    (Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

    Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

    Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

    Men men.

    Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

    Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

    Og merka det med en gang.

    Og oppførte meg forsiktig der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

    (Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

    Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

    Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

    (Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

    Men men).

    Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

    Han sa kanskje noe sånn, som at ‘se der’, eller noe.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

    Men men.

    Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

    Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

    Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som ‘maur’, husker jeg at Christell og jeg prata om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

    Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

    (Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

    Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

    Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

    For å tulle litt.

    Men men).

    Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle vi på båttur.

    Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

    Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

    Men men.

    De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

    Som at noe var galt nesten.

    De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

    Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

    (Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

    Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

    Hvem vet.

    Men men).

    Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

    Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

    Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

    Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

    Noe sånt vel.

    Denne ferga, virka også som ‘vanlig’ ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

    For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

    (Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

    Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

    På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

    Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

    Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

    Men men.

    Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

    Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

    Og da sa jeg det, at jeg ville det.

    Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

    Men men.

    (Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

    Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

    Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

    Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

    (Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

    Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

    Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

    Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

    Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av ‘hjemme’ i leiligheten vår kanskje, eller noe.

    (Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

    Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

    Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

    Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

    Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

    Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

    Så det var litt artig der, husker jeg.

    Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

    Så ‘klikka’ familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

    De klikka skikkelig på oss da.

    Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

    Og faren min hadde så, en prat med meg.

    Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

    Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

    De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

    Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt ‘rusten’ i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

    Men men.

    Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

    (Med øldrikking og grilling da).

    Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

    Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

    (At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

    Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

    (En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

    Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

    Men men).

    Jeg sa det var greit.

    Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

    Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

    Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

    Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

    Christell sa at hun hadde falt vel.

    Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

    (For den hoven var skikkelig revet i stykker.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

    Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

    (Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

    Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

    Men men).

    Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa ‘nei’).

    Noe sånt.

    (For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

    De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

    For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

    Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

    Så sånn var det.

    Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

    Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

    For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

    Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

    Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

    At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

    Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

    Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

    Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

    Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

    (Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

    Men men).

    Og da, så stod det en eldre mann da, (eller ‘gubbe’ kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

    Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

    Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

    Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

    Men men.

    Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

    For de var ikke modne enda nemlig.

    De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

    (Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

    Og følte meg kanskje litt dum da.

    Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

    Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

    Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe ‘mafian’, i Oslo vel), nå.

    Men men.

    Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

    Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med ‘ripen at home’.

    Og det betyr ‘modnes hjemme’.

    Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

    For de var nok da, for å modnes hjemme.

    Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

    Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

    Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

    Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

    De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

    Så folk der nede, var kanskje lei av han ‘nektarin-gubben’ da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

    Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

    Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

    Hvem vet.

    Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

    Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

    Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

    Men men.

    (Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

    Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

    Forstå det den som kan.

    Men men).

    En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

    Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

    I en paradegate, kanskje.

    Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

    Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

    De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

    Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

    Og en pin for en tredje by da.

    Det var omtrent alt de solgte der.

    (sånn som jeg husker det, ihvertall.

    Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

    Men men).

    Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

    Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

    Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

    (Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

    De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

    Men de var ikke så utrolig spennende heller.

    Men de var kanskje litt sånn ‘kommunist-aktige’ da, de sovernirene.

    (Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

    Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

    Så sånn var det).

    Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

    (Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

    Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

    Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

    Men men.

    Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

    (I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

    Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

    Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

    Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

    Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

    Men ikke sa det likevel da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

    Men men.

    Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

    Men men.

    Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

    Så sånn var det.

    Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

    Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

    Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

    Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

    Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var ‘syk’.

    ‘Ja’, sa Christell.

    Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

    Hun svarte vel ‘ja’ på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

    Så sånn var det.

    Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

    Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

    Men men.

    Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

    Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

    Så sånn var det.

    Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

    Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

    At til han så sa hun bare ‘adjø’.

    (Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

    Men men).

    For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

    Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

    Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

    Men men.

    (Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss ‘normalt’ der.

    Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

    Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

    Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske ‘dansk’ da, når det gjaldt drikking og sånn.

    Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

    Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

    Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

    Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

    (Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

    Men men).

    Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

    (En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

    I bilen da.

    Men men.

    Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

    Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

    For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

    Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

    (Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

    Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

    Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

    Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

    Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

    Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

    Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

    Noen ganger.

    Så sånn var det.

    Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

    (Men men).

    Så sånn var det.

    Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

    Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

    Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

    Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

    Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

    Det er mulig.

    Så gikk jeg bort til Sand.

    Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

    (Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

    Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

    Men men).

    Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

    Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

    Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

    (Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

    Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

    Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

    Men men).

    Jeg hoppa da ned det vinduet.

    Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

    Men det gikk greit.

    Men men.

    Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

    Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

    Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

    Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

    Og jeg pakka vel opp den da.

    (For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

    Men men).

    så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

    Men men.

    Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

    Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

    Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

    Så den klokka var egentlig kjempekul.

    Men den kunne ha vært kulere da.

    For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

    En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

    Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

    Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

    De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

    Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    (Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

    Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

    Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble ‘jaget’ vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

    Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

    Så dro vi på enda et hotell da.

    Hvor vi ikke ble jaget fra.

    Der var det to bassenger vel, tror jeg.

    Et for barn.

    Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

    (Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de ‘feite tyskerne’, som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

    Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

    Men men.

    Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

    Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

    (vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

    Noe sånt.

    Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

    Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

    Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

    Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

    Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

    Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

    Men men.

    (På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

    Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

    Men men).

    Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

    Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

    Så jeg skjønte at det var ‘kommunist-unger’ nesten, for å si det sånn.

    Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

    Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

    (En sånn gammeldags type, av badehette da.

    Eller om det heter svømmehette.

    Men men).

    Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

    Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

    Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

    (Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

    Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

    Men men).

    Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

    Det er helt sikkert.

    Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

    Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

    Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

    Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

    Så de var vel ‘wannabe-badevakter’ da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

    Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

    Hvem vet.

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

    Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

    At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

    Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

    Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

    Det er mulig.

    De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 14: Mer fra Hellinga 7B

    I Hellinga 7A, så bodde det et eldre par, som jeg sjelden så eller hørte noe til.

    Men de bodde i en leilighet som muligens var mindre enn vår.

    Det skal jeg si noe sikkert om.

    Like nedenfor huset vårt, så bodde de tvillingene, som var et par år eldre enn meg, (ikke Arnt og Eirik Lund, som bodde på Øvre, men et annet tvillingpar, som flyttet fra Bergeråsen, noen år seinere vel).

    Det var de tvillingene, som var med, da faren min lot meg styre cabin cruiser-en hans, innover i Drammensfjorden en gang, noen år tidligere, da jeg var på besøk på Berger, fra mora mi i Larvik.

    Så sånn var det.

    Fetteren min Tommy, ba meg også i bursdagen hans, det første året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg var mye større, enn alle de andre som kom i bursdagen hans.

    Så jeg sa ikke noe, men prøvde å være høflig da.

    Jeg var jo ni år vel, og de andre guttene var sånn fem år da.

    Det var Ola Uglum osv., husker jeg, som var i bursdagen til Tommy.

    (Ola Uglum var lett å kjenne igjen, for han hadde en lys lugg da, og ligna litt på Emil kanskje.

    Og Tommy syntes visst at han var morsom, mener jeg å huske.

    Men men).

    En gang, så lå jeg over, hos Tommy og dem, mens Håkon og Tone, hadde fest.

    Tommy sa at foreldrene til Stefan og Daniel, (to gutter, med mørkt hår, i Ulvikveien), var der.

    (Noe jeg ikke trodde på da, men nå så tror jeg vel det, at Tommy hadde rett.

    Men men).

    Like etter at Tommy sa dette, så begynte Håkon og Tone, å løpe etter hverandre, og skrike, i gangen, i huset sitt, (hvor de hadde fest og mange gjester), i Havnehagen.

    Så noe var galt skjønte jeg.

    Uten at jeg skjønte hva.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Håkon og dem, lot meg også bli med ut å fiske en gang.

    (Selv om jeg ikke kan huske det nå, at dem hadde egen båt vel.

    Men men).

    Vi kjørte med en robåt, (med påhengsmotor da), til utafor Ulvikfjellet.

    (Det var Håkon og Tone, og ungene deres Lene, (som var døv) og Tommy, og meg).

    Så sånn var det.

    Vi fiska etter makrell, med agnsild vel.

    Og jeg fikk den første makrellen, mener jeg.

    Vi fiska med snører da, som vi bare slapp ut, over siden, (eller rekka heter det kanskje), av båten.

    Det var et søkke, på det snøret, cirka en meter ovenfor kroken kanskje.

    Også kunne man kjøpe agnsild, (en pakke med små, frosne sild), på Holmsbu et sted, husker jeg.

    Og så rev man av en bit, av den agnsilda da, og festa på kroken.

    Og så skulle man slippe snøret ned til bånn, og så dra opp så og så mange armlengder, (eller alen heter det vel), da.

    Kanskje 2-3 armlenger/alen opp fra bunnen av fjorden.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Etter det, så fikk jeg ikke fler makreller, men de andre fikk en god del da.

    Så til sammen, så fikk vi vel ihvertall ti makreller den kvelden, tror jeg.

    Men men, jeg klarte å få en makrell, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvis vi var i Oslo, og leverte senger, eller ute i andre ærend, og vi var tilbake i Drammen, før klokken 20, eller noe.

    Så likte faren min det, å handle, på CC, (Cash & Carry), et kjøpesenter, på Brakerøya vel, på Bragernes-sida, i Drammen.

    Der hadde de to matbutikker, CC Storkjøp og CC Matsenter.

    CC Matsenter var størst da, men CC Storkjøp var kanskje litt billigere da.

    Jeg husker jeg kjøpte en pose, med Shake-tyggegummi, på CC Matsenter, (som jeg fikk lov å legge opp i handlevogna av faren min da), den første tiden, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Faren min var vanligvis grei sånn, han var mye enklere å spørre om å få godteri og sånn av, enn mora mi.

    Jeg ble nok kanskje litt bortskjemt, da jeg bodde hos faren min, når det gjaldt å få alt mulig da.

    Så det var som natt og dag, fra å bo hos mora mi.

    Mora mi hadde nesten alltid dårlig råd, og jeg fikk kanskje bare en tiendel så mye godteri, da jeg bodde hos mora mi, som da jeg bodde hos faren min.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, husker jeg, som jeg var på besøk hos mora mi Jegersborggate.

    Så hadde Pia funnet en kalkulator, (som var rimelig sjeldne, på begynnelsen av 80-tallet), som en mann hadde mista, på gata, sa hun.

    Og viste meg den kalkulatoren da.

    Så sånn var det.

    Pia fikk etterhvert nytt rom i Jegersborggate.

    (Det er mulig at dette var et par år senere).

    De bygde ut, over stua, hvor jeg mener det ikke var noe rom tidligere.

    Og det rommet begynte også å brenne.

    Pia hadde latt en søppelpose henge mot en varmovn, på rommet sitt.

    Så hadde Pia sett brannen, og smelt igjen døra.

    Så ringte de til brannvesenet, som løp opp trappa der med en brannslange, og slukka brannen da.

    Jeg leste om dette i en Larvik-avis, som mora mi hadde.

    Og mora mi og Pia, fikk skryt, siden de hadde lukket døra, til det rommet, hvor det brant da.

    (Men Pia sa at hun bare så brannen, og ble redd, og smelte igjen døra da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det ble etterhvert sånn, at faren min, tilbragte hver kveld og natt, nede hos Haldis.

    Så jeg ble sittende alene, nesten hver kveld da.

    Faren min kjente Tove Grønli, (ei dame fra Nord-Norge, som bodde i Havnehagen 4 vel).

    Og hu sa det, at hvis jeg ville, så kunne jeg bare dra opp til dem, om kvelden.

    Det sa vel også Håkon og Tone, men jeg likte meg ikke så bra der, etter den kranglinga og løpinga deres, den kvelden, som jeg lå over der, mens de hadde fest, den gangen.

    Men men.

    Men jeg pleide å dra opp til Tove Grønli og dem.

    Hu hadde to sønner, Petter og Christian, som var et år eldre og et år yngre, enn meg.

    Hu hadde også en samboer, fra Drammen vel, som het Willy, som var en god del yngre enn henne, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide noen ganger bare å dra opp til dem, om kveldene.

    Så sånn var det.

    Jeg ble kjent med de folka, på samme tid, som faren min ble sammen med Haldis vel.

    Noe sånt.

    Petter og Christian, kjente også Christell.

    Petter og Christian, hadde to marssvin vel, som de kalte for Whisky og Vodka.

    Og det var sånn, at da Christell og dem, skulle passe på Whisky og Vodka, så hadde enten Whisky eller Vodka blitt borte.

    (I en ferie da).

    Christian sa det, at Christell hadde en gang stått oppå en boks, eller noe, hjemme hos seg, i nattkjole vel.

    Og når hu hoppa ned fra boksen, så hadde nattkjolen hennes blåst opp, og hu hadde ikke hatt underbukse under.

    (Jeg vet ikke om det her var så sant, men.

    Det høres kanskje litt rart ut nå).

    Men men.

    Jeg ble som jeg skrev, i det forrige kapitellet, rimelig såret og knytt, heter det vel, når faren min plutselig en kveld, ikke kom hjem, fra et besøk hos ei som het Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.

    Jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være alene hjemme.

    Hvis han hadde sagt fra på forhånd, at han ikke kom til å komme hjem, den kvelden, så hadde det sikkert vært greit.

    Men siden faren min ikke hadde gitt noe forvarsel, om dette, så ble det som noe vanskelig, syntes jeg.

    Så jeg ble litt sånn såret og lei meg og knytt, osv., da.

    Jeg ble jo med faren min, ned til Haldis, etter at han hadde mast mye.

    Jeg ville egentlig ikke, for jeg var litt trist da, ettersom faren min hadde begynt å være hos Haldis, istedetfor å være hjemme, om kveldene.

    Jeg ble til slutt med, da faren min sa det, at det var to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med.

    (Christell og Nina da).

    Så sånn var det.

    Men Haldis var ikke så fornøyd med meg.

    Jeg ble med faren min ned dit flere ganger.

    Men Haldis syntes ikke at jeg var høflig.

    Fordi jeg var litt sjenert, og sa ‘takk’ lavt da, hvis jeg fikk noe sjokolade, eller noe.

    Haldis var fra Vestlandet, og hadde et litt spesielt lynne kanskje, som var uvant for meg da.

    Hun kunne kanskje være litt lunefull, (heter det kanskje), og komme med utbrudd da, på sin vestlandske dialekt.

    (Haldis er fra Tysnes i Hordaland.

    Ikke langt fra Bergen vel.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Så det skar seg tidlig, mellom Haldis og meg.

    Haldis syntes jeg var uhøflig, og trodde jeg ikke sa ‘takk’.

    Mens jeg egentlig sa ‘takk’, men sa det veldig lavt, siden jeg var sjenert og knytt og såret da, siden jeg syntes det, at faren min sviktet meg, og at Haldis og dem tok faren min fra meg da.

    Så sånn var det.

    For det var ikke bare sånn, at faren min flyttet fra meg, og begynte å bo nede hos Haldis.

    (Han kom bare opp en gang, hver morgen, før han dro på jobben, og smørte matpakke, som jeg skulle ha på skolen da.

    Ofte leverpostei eller hvitost).

    Det var også sånn, at det ikke var snakk om det, at jeg også skulle bo nede hos Haldis.

    Neida, jeg var bare som en gjest der da.

    Christell hadde to eldre (halv)brødre, nemlig Jan Snoghøj, som var ni år eldre enn henne vel.

    Og Viggo Snoghøj, (den ganske kjente dansk-norske bodybuilderen, som også har kalt seg Viggo Snowhill, under sin karriære, i USA), som var kanskje 11-12 år eldre enn henne.

    Så Christell var en attpåklatt, som det kalles.

    Men men.

    Christell kalte sin venninne, Nina Monsen, fra Ulvikveien, for ‘Nasse Nøff’, for hun lignet litt på Nasse Nøff, i Ole Brum da, sa Christell.

    Christell var to år yngre enn meg, og Nina Monsen var et år yngre enn meg.

    Men Nina Monsen hadde kanskje dumpa et år, (kan man vel tippe på, ihvertfall), for disse to jentene, gikk i samme klasse da.

    Nina Monsen, bodde egentlig hos onkelen sin, i Ulvikveien, (men hun var så mye nede hos Christell, og lå vel over der en del og, at faren min sa det sånn til meg, at det var _to_ jenter nede hos Haldis, (på min alder), som jeg kunne leke med.

    Men egentlig så bodde Nina Monsen hos onkelen sin da, (mora hennes bodde på Romsås, mener jeg, i Oslo, av en eller annen grunn).

    Selv om Nina Monsen nok kanskje var minst like mye nede hos Christell og dem.

    Det var nok nesten sånn, vil jeg si, at Haldis hadde adoptert Nina Monsen, (må man vel nesten kunne si).

    Det var ikke langt unna, ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så hjalp jeg faren min, med å rydde i noe matrialer, som lå i en uthus/skul/lagerbygning, borte ved et sted, som farmora mi kalte for ‘Saga’.

    Saga, det var der, som Jensen Møbler holder til nå.

    Mellom Jensen Møbler og Birkebeinerhytta, vil jeg si, (for de som er kjent på Sand).

    Så kunne vi lett se det, at noen hadde vært inne i det lager, og gjort fra seg, på gulvet.

    Faren min sa det, at ‘det er vel han Geri vel’, (altså Geir Arne Jørgensen aka. Geri).

    Så da jeg kom på skolen, neste dag vel, så sa jeg det til Geri, (som gikk i klassen min), at ‘faren min skal arrestere deg’.

    (Men faren min hadde sagt at han skulle anmelde Geir Arne.

    Men jeg blanda mellom ‘anmelde’ og ‘arrestere’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg bodde i Liverpool, så kikka jeg i noen digitale dokumenter, som lå på nettet.

    Og da så jeg det, at min farfar, Øivind Olsen, hadde leid en tomt, på Sand, av Maren Bøhmer, like etter krigen, sammen med en Eastwood, (grandonkelen til Frank Eastwood, fra Berger, som vi møtte nede ved Tjøme en gang, Pia og meg, da vi var på båtferie med faren vår, og han og søstera hans, Anne, var på båtferie med faren sin, siden han, (Ernest Eastwood), var kamerat med faren min da. Så sånn var det).

    Så da hadde nok faren min rett, at de skjula der, også var våre.

    For den leiekontrakten hadde jo ikke gått ut enda da.

    Og det var vel sånn, at det var der, som Øivind hadde produsert fruktkasser, vil jeg tippe på, på søndagene, mens han jobba som snekker, i fabrikken til Jebsen, på Berger, med å lage noen slags stamper da, som ble brukt i tekstilproduksjonen.

    Så sånn var nok det.

    Så det var nok derfor at Ågot kalte de skjula for ‘Saga’.

    For Øivind hadde kanskje hatt en sag der da, før han bygde verkstedet, like ved, seinere i etterkrigsåra da.

    Så sånn var nok det.

    Mellom Saga og tomta som Strømm Trevare og huset til Ågot og Øivind stod på, så lå ‘Jordet til Lersbryggen’, som farmora mi kalte den enga, (må man vel nesten si at det var).

    Der hadde ingen bonde gjort noe arbeid, siden før krigen, tror jeg.

    Og Pia og jeg pleide å fange humler der, midt på 70-tallet vel, etter at Ågot og dem hadde foreslått at vi skulle gjøre det da.

    Så sånn var det.

    Fra det jordet kunne man også høre ‘gresshoppe-spill’, om sommerne, husker jeg, på 80-tallet.

    Ganske høyt, for det var nok av gresshopper der, for det var ganske mye ugress og sånn på det jordet, siden det ikke ble brukt til noe da.

    Så sånn var det.

    Det kunne også være sommerfugler der, husker jeg.

    Sånne Admiral-sommerfugler da.

    Hans Martin Fallan, (lillebroren til Carl Fredrik), var en gang med meg, og leika på det jordet, (av en eller annen grunn, så ville han være med til Ågot, enda jeg egentlig ikke var så kamerat med han. Men men), husker jeg.

    Det gikk strømledninger, (var det vel), over det jordet.

    (Hvis det ikke var telefonledninger da).

    Faren min sa en gang, at jeg kunne leike med noen lange jernstenger, (som var kanskje 4-5 meter lange), som lå på det jordet.

    Jeg lurer på om det var noen stenger han hadde brukt, da han lagde den havseileren, på begynnelsen av 80-tallet.

    Hvem vet.

    Men da jeg begynte å liksom skulle ‘leike’ med de jernstengene da, (noe som egentlig var rimelig kjedelig).

    Så så jeg det, at jeg kunne jo lett komme bort i de ledningene, som gikk over jordet da.

    Så det droppa jeg ganske fort, må jeg innrømme.

    Så det var kanskje litt uansvarlig, av faren min, må jeg vel si.

    Det samme var det, en gang, som det hadde vært storm.

    Og strømledninger, på hyttefeltet, like ved der farmora mi bodde, hadde falt ned.

    Da ba faren min og Ågot meg, om å gå å se, på de skadene, som stormen hadde gjort, borte ved hyttefeltet da.

    Men da kunne jeg jo lett fått støt og dødd sikkert.

    Så det var nesten som at de ville ha meg drept, husker jeg at jeg tenkte litt på, ihvertfall.

    De var ihvertfall veldig uansvarlige da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjente også en familie, som bodde ovenfor butikken til Oddmund Larsen.

    (Som jeg ikke husker navna på nå men).

    En gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, så husker jeg at faren min, hadde vært borte hos den familien.

    Så gikk han inn i huset til Ågot, husker jeg, og sa, mens jeg stod like i nærheten da, at hu syv år gamle jenta, (eller hvor gammel hu var), i den familien, hadde ‘lår som en tretten-åring’.

    (Av en eller annen grunn, så sa han det her da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen ganger, så sa Ågot noe sånt, som at ‘Runar og dem kommer til helga’.

    Og da var det onkel Runar og kona hans Inger, fra Kolbotn og seinere Vestby, (og enda seinere Son), som kom på besøk.

    Da dukka de gjerne opp, før faren min dro hjem fra jobben, (og jeg pleide å sitte på med han da).

    Så da pleide jeg å leike med mine søskenbarn, Ove og Heidi da.

    En gang, så hadde Geir Arne og Jan Stadheim og Jan Rune Havre vel.

    De hadde bygget snøborg, like ovenfor veien som ledet til innkjørselen, til huset til Ågot og Øivind da.

    Dette syntes jeg, (og muligens også Ove, og de andre i slekta mi), at var litt vel nærme.

    Det var kjent at jeg var uvenn med Geir Arne, og faren min likte heller ikke Geri da, (som han ble kalt).

    Men men.

    Så jeg fikk med Ove og Heidi, på å lage vår egen snøborg, noen meter fra deres borg da.

    Og så endte det, etter en times snøballkrig kanskje.

    Med at vi la en plan.

    Ove og jeg, vi holdt Geir Arne og dem i sjakk, på en eller annen måte, (som jeg skjønte at funka, etter å ha ‘kriget’ en stund mot dem).

    så hadde vi en plan, at når Ove og jeg, holdt Geir Arne og dem i sjakk, borte fra snøborgen deres.

    Så skulle Heidi gå bort til snøborgen deres, og rive ned den.

    Noe hu fikk gjøre uforstyrret.

    Vi var tre stykker, og de var også tre.

    Men da begynte de å si noe om at vi ‘måtte ha hjelp av jenter’.

    Men vi var jo bare to gutter, mens de var tre gutter.

    Så det var ikke urettferdig, vil jeg si, at vi hadde med Heidi også.

    Men men.

    Så etter det, så så vi ikke Geir Arne og dem, så nærme huset til Ågot og Øivind, igjen.

    Så Ove og Heidi og jeg, vi vant den snøballkrigen, vil jeg si.

    Og det var bra, for Geir Arne og dem ble litt vel nærgående da, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi lot alltid døra stå ulåst, på Bergeråsen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde vel aldri nøkkelen, til Hellinga 7B, tror jeg.

    En gang, (når faren min var i USA, eller noe, kanskje).

    Så var jeg hos Ågot da.

    Men så dukka Ove og dem opp der.

    Og da fikk jeg Ove til å bli med bort på Bergeråsen.

    (Hvor jeg egentlig bodde da).

    Og da var det låst der, (noe det aldri pleide å være).

    Så klatra vi inn vinduet da, og drakk noe øl, eller noe, (som jeg pleide å få lov til av faren min), som stod i kjøleskapet.

    (Bare litt da, bare for moro skyld vel).

    Men det var visst kjempeille da.

    For da hadde visst naboen, (det eldre paret som bodde i Hellinga 7A), ringt og sladra da, til faren min, eller Ågot da.

    Så sånn var det.

    Enda jeg ikke egentlig skjønte, hva jeg gjorde for noe galt.

    Jeg bodde jo egentlig i den leiligheten, så om jeg gikk inn vinduet der, når døra var låst, så gjorde jeg vel ikke noe galt da vel, syntes jeg.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ågot fikk meg også, et par ganger, (våren 1980 kanskje), til å sykle, (med Apache-sykkelen min), til Svelvik Kroa, i Svelvik, og tilbake.

    (Det var kanskje 6-7 kilometer, fra Sand til Svelvik.

    Noe sånt).

    Og da, så kjøpte jeg kanskje en brus på Svelvik Kroa da.

    Eller, jeg brukte vel den femmeren, som jeg hadde med meg, på å spille et spill, (Pac Man, eller noe, kanskje), som de hadde der.

    (Svelvik Kroa lå helt nord i Svelvik).

    En gang, så så jeg en avkappet ‘K’, som lå på asfalten, utafor Svelvik Kroa der.

    Den ‘K’-en var fra et bilskilt.

    KZ, var ganske vanlig, å ha på bilskilt, fra Kongsberg, eller noe, tror jeg.

    (KE var ihvertfall skilt fra Drammen, mener jeg).

    Så jeg tenkte det da, (noe jeg sa til faren min), at det var noen som hadde gjort et KZ skilt, til et Z-skilt.

    (Det fantes Z-skilt, på den tiden.

    Men det var bindestrek, på de Z-skiltene.

    Så de så omtrent sånn her ut vel:

    Z-12345

    Mens KZ-skiltene så sånn her ut:

    KZ 12345

    Så hvis noen kappet bort ‘K’-en, fra et KZ-skilt, og tegnet på en bindestrek, så kunne de kanskje forfalske skiltet, på en eventuelt stjålet bil sånn da.

    (Forestilte jeg meg ihvertfall).

    Så det her foralte jeg faren min da, at jeg hadde sett en sånn ‘K’, på bakken, utafor Svelvik Kroa, og at jeg mistenkte det, at det kunne ha vært noen som hadde forfalsket et skilt, til en bil da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind fortalte en god del ting, i stua til han og Ågot, om de andre i slekta mi da.

    Jeg spurte han, om hva han syntes om min morfar, Johannes, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    Og da sa han det, at Johannes kunne være sånn, at han foreslo en ting, i politikken, da han var kontorsjef i Hurum kommune vel, (på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet), og så stemte mot det, når det skulle være avstemning.

    Øivind, (og muligens enten faren min eller onkel Håkon), sa også det, om min mors yngre søster, tante Ellen, at hun ble borte hele tida, da hu gikk på forsøksgym, i Oslo, som tenåring, og at bestefar Johannes måtte inn til Oslo, hele tida, for å leite etter henne da.

    Bestefar Johannes hadde visst fått grått hår da, og bestefar Øivind, sa det, at Johannes en gang, hadde møtt en annen mann, da han var inne i Oslo, og leita etter dattera si.

    Hva driver du med da, hadde han andre mannen spurt bestefar Johannes om, da han så han gående rundt i Oslo da.

    ‘Jeg leiter etter dattera mi. Du da?’, hadde Johannes sagt, (ifølge Øivind da).

    ‘Jeg leiter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart da, (ifølge Øivind).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind sa også det, (til faren min vel), at han syntes at det som tante Ellen, og mannen hennes, (Reto Savoldelli, fra Sveits), dreiv med, nede i Sveits da, var noe han var skeptisk til.

    Ellen og Reto, fikk nemlig et barn til, (datteren Rahel), for å prøve å lære deres eldste barn, sønnen Joakim, (som var et år eldre enn meg), å bli ‘normal’.

    Joakim var nemlig ‘mongoloid’, (het det ihvertfall i gamle dager), og Ellen og Reto, fulgte en teori, (som Øivind ikke syntes virket fornuftig da), at mongoloide barn, kunne bli ‘normale’, av å herme etter yngre søsken/slektninger da.

    Det Øivind egentlig ikke likte da, var at de fikk et nytt barn, med motiver han likte da.

    Han likte ikke det, at de fikk det yngste barnet, for å helbrede det eldste barnet.

    Det mente Øivind, at var tvilsomt moralsk sett da, (sånn som jeg skjønner det nå, ihvertfall, og vel også skjønte det da).

    For det var kanskje manglende respekt da, for menneskelivet, hvis man ser på et barn, (eller et menneskeliv da), først og fremst som et middel da, for å helbrede et annet menneske.

    Det ble liksom sånn, at Ellen og Reto ikke respektere mennesker helt da, (vil jeg vel si), hvis jeg skal fullføre det, som Øivind sa da, i 1979 eller 1980 vel.

    At Ellen og Reto kanskje ser på mennesker som en ‘ting’ da, hvis man fullfører det Øivind prata om da, for mer enn 30 år siden.

    Så det har jeg ikke tenkt så mye videre over.

    For det er veldig sjelden egentlig, som jeg har møtt tante Ellen, (og Reto har jeg vel bare møtt to ganger), siden hun bodde i Sveits.

    Men tante Ellen har kanskje et litt tvilsomt moralsk syn på menneskeliv da.

    At hun utnytter mennesker kanskje, hvis jeg skal fundere videre, på det Øivind nevnte, til faren min vel, rundt 1980 da.

    (Så en liten advarsel mot tante Ellen, er kanskje på sin plass?

    At hun ikke helt har respekt for mennesker/menneskeliv kanskje.

    Hvem vet.)

    Men men.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte også Øivind det, i begynnelsen, da jeg bodde på Berger, at min mors samboer da, Arne Thomassen, pleide å dra på travbanen, omtrent hver søndag vel.

    Da fortalte Øivind det, at han ikke likte ‘travbane-folk’.

    Han mente at travbaner var noe folk burde holde seg unna da.

    Så jeg skjønte det, at Øivind ikke likte det, at Arne Thomassen gikk på travbanen, særlig bra.

    Folk som gikk mye på travbanen, var vel ofte kriminelle, (mer eller mindre ihvertfall), var det vel, som Øivind mente, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som Øivind var nede på verkstedet vel, så babla faren min, noe til Ågot, om at noen i slekta hennes, vel var fra Finnskogen.

    Jo, det var riktig det, svarte Ågot da, til faren min.

    (Uten at jeg skjønte det, hvorfor faren min spurte henne, om det her da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde en kamerat, (som han hadde tjenestegjort sammen med, i militæret vel), som var politimann, i Oslo.

    En gang så dro faren min meg med hjem til han da.

    Han politimannen, prata med faren min, om at han hadde kjøpt noen spesielt fine whiskey eller cognac-flasker, (eller noe sånt), mens han var i Libanon, eller noe sånt vel.

    Politimannen, sa det til faren min, at den flaska skulle han drikke på 50-års dagen sin.

    Og den flaska skulle han drikke da og da, da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var litt kjedelig, å høre på den her pratinga, om når han politimannen, skulle drikke den og den fine flaska da.

    Så jeg begynte å gå litt rundt i leilgheten hans, imens, når han og faren min, prata, inne i stua da.

    Og inne på soverommet hans, (var det kanskje), så fant jeg en sånn liten svart adressebok, på gulvet.

    Den syntes jeg så artig ut da, (nesten helt uimotståelig vel), så den var jeg litt dum og tok med meg da.

    Men men.

    Faren min spurte meg noen dager seinere, på Sand, om jeg hadde tatt den boka.

    Men jeg nekta da.

    (Jeg hadde vel kasta den boka uansett da, tror jeg.

    Men men).

    I den boka, så stod det fullt av damenavn og telefonnumre da.

    Så jeg hadde nok tatt han politimannen sin hemmelige bok, for kjærester, eller hva man skal kalle det.

    Men men.

    Kanskje det var damer, som han hadde latt slippe å få fartsbot osv., mot at han fikk lov til å skrive opp navnene deres, i den hemmelige boka si?

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, når jeg satt på med Christell, ikke lenge etter at hun fikk lappen, inn til Drammen, fra Bergeråsen.

    Så smalt det fra Christell, ‘faen, purken’.

    Så kjørte visst Drammenspolitiet, (eller noe), bak oss da.

    Så spurte jeg Christell, hvorfor det var så farlig, om politiet kjørte bak oss.

    Men da svarte ikke Christell noe særlig klart.

    Så kanskje hu hadde blitt utsatt for sexpress, eller noe, av en politimann, tenkte jeg da.

    I forbindelse med at hu ble stoppa på grunn av noe brudd på trafikkregel, eller feil med bilen, for eksempel.

    Hvem vet hva det egentlig var som Christell banna for da.

    For Christell hadde jo ikke drukket, eller noe, så det var jo ikke sånn at hu gjorde noe ulovlig.

    Hu kjørte jo bare en vanlig biltur, på Svelvikveien, for å si det sånn.

    Så jeg kan ikke skjønne at hu egentlig hadde noen grunn til å være nærvøs.

    Hu hadde vel ikke rana en bank, for å si det sånn?

    Hvem vet hva hu var nervøs for.

    Men etter det, så lurte jeg litt på politiet, og hvordan de behandla damer i begynnelsen av 20-årene, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første skoledagen, på Berger skole, så gjorde jeg leksene skikkelig nøye, etter skolen og etter å ha vært borte hos Ågot, husker jeg.

    Jeg ville gjerne være flink på skolen og sånn da, og være flink gutt, liksom.

    Men, da jeg kom på skolen dagen etter.

    Så var det bare jeg som hadde gjort alle leksene, mener jeg å huske.

    Frøken, (Sissel Borgen, mora til Erland i klassen og kona til rekor Borgen), fikk nesten ‘anfall’, i klasserommet, og spurte de andre i klassen, hvorfor de ikke hadde gjort leksene, like ordentlig, som det jeg, (den nye gutten i klassen, fra Larvik), hadde gjort da.

    Da syntes jeg plutselig at det ble rimelig flaut, å være den eneste, som gjorde alle leksene.

    Så etter det, så slutta nesten jeg og, å gjøre lekser.

    For jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut da, på det nye stedet, som jeg hadde flytta til.

    Det syntes jeg at ble rimelig flaut, når frøken brukte meg som ‘englebarn-eksempel’, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Likevel, så hadde jeg en god ballast, vil jeg si, fra årene på Østre Halsen og Torstrand skole.

    Jeg satt jo foran i klasserommet, de to første årene, på de to skolene, og der stod hver pult for seg, så det ble mindre fokus, på medelevene, og jeg fulgte med bra i timene, og man skilte seg vel kanskje mindre ut der da, hvis man gjorde alle leksene, for å si det sånn.

    Men men.

    Så jeg var vel en av de beste i klassen, også på Berger skole, vil jeg si.

    Hvis det var spørsmål, fra læreren, (vi fikk Tore Allum som klasseforstander, fra fjerde klasse, av en eller annen grunn), så svarte jeg ofte riktig da.

    Og Tore Allum, han sa vel en gang, (før Erik Ree også begynte i klassen vår), at Erik, han er en ‘kjernekar’, mener jeg.

    Men men.

    (Selv om det også var litt flaut).

    Og jeg husker det, at skoleoppgavene, de gjorde jeg kjemperaskt, så det var sjelden at jeg behøvde å gjøre lekser, for jeg fikk gjort unna det meste, i timene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi barnebarna til Ågot, vil pleide å spille fotball, i hagen til Ågot, om sommerne.

    Dette var noe vi begynte med, vel før jeg flytta til Berger og.

    Siden vi noen ganger var samlet, i ferier osv.

    Det gikk ganske hardt ut over spesielt blomstene, i hagen til Ågot, men Ågot var snill, (må man vel si), og lot oss spille fotball der da, på den fine plenen da.

    Vi brukte en høy enebærbusk, eller noe, som den ene målstangen da, og en jakke, eller noe, som den andre målstangen vel.

    Og en tjukk og veltrimmet hekk, stoppet for det meste ballen, når keepern ikke klarte å ta et skudd, eller ballen gikk utafor da.

    Men Ågot ga vel til slutt opp, å ha noe særlig med blomster, i den hagen.

    Men mye morsom fotballspilling, ble det for Ove, Heidi, Tommy, søstera mi vel, og kanskje en sjelden gang Lene og til og med en gang Christell vel, (som gikk dårlig overens med Ove da husker jeg), i den hagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ikke sånn, at jeg dro med kamerater, for å spille i den hagen.

    Der gikk nok grensa.

    Det var bare oss barnebarna, tror jeg, som kanskje aller nådigst, fikk lov å spille fotball i den hagen, blant de fine blomstene og hageplantene til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men vi barnebarna hadde det ihvertfall morsomt om sommerne der, husker jeg, når vi kunne spille fotball, på den fine plenen.

    Vi spilte vel til og med fotball der, i konfirmasjonen min, mener jeg, (hvor faren min ikke ville være med, hverken i kirka, eller i middagsselskapet, men mora mi dro dit, hele veien fra Larvik eller Tønsberg vel. Så sånn var det).

    Så jeg fikk grønske, på en hvit finbukse, som Haldis dro meg med til en klesbutikk, ved Saga kino, i Drammen, for å kjøpe, før konfirmasjonen min da, våren 1985 vel.

    Så sånn var det.

    Rosa skinnslips og vel også hvit jakke, fikk jeg vel også, til konfirmasjonen min, av Haldis, mener jeg å huske.

    Men men.

    Faren min viste meg også det, en av de første månedene, som jeg bodde på Berger, at han og onkel Håkon, tok ut 800 kroner, hver, hver uke, i lønn, fra Strømm Trevare da.

    (Hvor mye bestefar Øivind tok ut, det veit jeg ikke, for å være ærlig.

    Men det var muligens det samme.

    Det stod vel kanskje ikke i den boka.

    Det er mulig at han egentlig hadde gått av med pensjon da og.

    Det er mulig.

    Han var vel i midten eller slutten av 60-åra da vel, og gjorde mest enkelt rutinearbeid, mener jeg, på verkstedet.

    Selv om det hendte, husker jeg, at han klarte å kutte av seg et par tupper vel, av fingra sine, og måtte inn til legen i Svelvik, for å sy, på den her tida, husker jeg.

    (Og han fikk da kjeft av faren min, i stua til Øivind og Ågot da, husker jeg.

    Men men)).

    Faren min viste meg også det, at helt nylig da, så hadde Håkon og han selv, gått over, til å begynne å ta ut 1000 kroner hver seg, i uka da, i lønn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte jo også Håkon, på den her tida, om hvorfor han gikk hjem før faren min.

    (Håkon gikk alltid hjem klokka 16, på slaget, må man vel si.

    Mens faren min vanligvis jobba minst til klokka 17.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Håkon da, litt irritert vel.

    Noe som var litt uforståelig ihvertfall, for meg, for faren min hadde jo en sønn han og, (nemlig meg da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Håkon fikk altså like mye i lønn, som faren min, fra Strømm Trevare.

    Så det er mulig at faren min jobbet mye med sine egne prosjekter, etter at Håkon gikk hjem.

    (Selv om jeg egentlig tror at det var mest sannsynlig, at faren min jobba mye overtid, fordi de var litt forsinka noen ganger kanskje, med produksjonen.

    Sånne ting.

    Hvem vet).

    En av de første månedene vel, som jeg gikk på Berger skole.

    Så spurte plutselig en dag, Ole Christian Skjellsbekk, om jeg ville være med han og Hege Rønjom, (ei jente i klassen vår, som gikk for å være finest i klassen vel. Mente ihvertfall Carl Fredrik Fallan, mener jeg å huske), til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole da, (eller om det var for Berger IL).

    Rektor Borgen, hadde en stor pose eller sekk, på kontoret sitt, i nybygget, (vi hadde klasserom, nederst i det eldste skolebygget, på den tiden, som vel er revet nå, hvis jeg har forstått det riktig).

    I den sekken, så hadde rektor Borgen noen gaver, som for eksempel sprettballer, som elevene fikk en av, for cirka hvert tjuende lodd de solgte, eller noe.

    Jeg prøvde først å selge lodd, på Sand, og så noen hyttegjester, borte ved hyttefeltet, like ved Jordet til Lersbryggen, (det hyttefeltet heter Bascomti vel, etter en som hadde hus der, i gamle dager vel).

    Dette var midt på vinteren, og jeg måtte vasse i snø, husker jeg, på parkeringsplassen, til hyttene der da.

    Men begge de karene, (som jeg overrasket der vel), ville kjøpe lodd.

    De kjøpte for fem kroner hver, tror jeg det var.

    Så det var ikke dårlig.

    Det var mer enn det folk vanligvis kjøpte lodd for ihvertfall, husker jeg, når jeg ringte på hos dem.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var noen som hadde drevet med kjøp og salg av en hytte kanskje, som jeg møtte på, og kanskje overrasket litt da.

    Siden begge to var høflige og hyggelige, og begge ville kjøpe lodd, til inntekt for Berger IL, var det vel kanskje, (hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Så en dag, noen dager seinere, så fikk jeg vel penger av Ågot da, og dro bort til bussholdeplassen, ved butikken til Oddmund Larsen, etter å ha spist en ganske rask middag vel.

    Og på den bussen, så satt som avtalt, Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom da, i klassen min.

    (Så den avtalen funka bra, som vi hadde avtalt om på skolen da, at vi skulle møtes på den og den bussen, inn til Svelvik da.

    Så sånn var det).

    Da vi kom til Svelvik, så ville de to andre, at vi skulle gå opp til Ebbestad, eller noe.

    Også gikk vi langt opp i ‘hutta-heita’ da, i Svelvik.

    Og jeg måtte nesten markere det, syntes jeg, at vi hadde forskjellige loddbøker, og ikke samarbeidet, om å selge lodd, egentlig.

    Så jeg sa det, at dem to fikk selge lodd på den ene sida av veien, også solgte jeg lodd, på den andre siden av veien da.

    Så vi solgte ganske mange lodd, inne i Svelvik da.

    Selv om inntekten var til Berger IL vel.

    Så det var kanskje litt rart, vil jeg vel si.

    (At vi solgte Berger-lodd, i Svelvik.

    Men men).

    Men jeg var jo ny, på Berger, (jeg hadde jo vokst opp for det meste, hos mora mi, i Larvik-distriktet, må jeg vel si), så jeg måtte nesten stolte på de to andre folka, nemlig Ole og Hege da.

    Så sånn var det.

    Og året etter, i fjerde klasse, så hadde plutselig Hege Rønjom og de, flytta til Svelvik da.

    Så da mista vi den peneste jenta, i klassen, husker jeg at Carl Fredrik Fallan var sur for vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om maten, som jeg fikk av bestemor Ågot, i det forrige kapitellet.

    Men jeg glemte å skrive det, at tirsdag, det var en spesiell dag, i huset til Ågot og Øivind.

    For Ågot, hu gjorde unna hovedhandlinga, for husholdningen, i butikken til Oddmund Larsen, på tirsdager og fredager.

    Og tirsdager var også bladdag.

    Så da pleide jeg alltid, de første årene jeg bodde på Berger, å få Donald Duck, av bestemor Ågot da.

    Og en flaske Coca-Cola!

    (En sånn 0.35 liter flaske da).

    Så jeg var kanskje litt bortskjemt.

    For jeg fikk også cola, hver dag vel, av faren min.

    (Så jeg ble tidlig ‘coca-coliker’, som det vel kalles).

    Og jeg fikk også mye godteri, av faren min da.

    For eksempel, så sa faren min det en gang, til bestefar Øivind, husker jeg.

    At han hadde lest det et sted, at hvis unger fikk mye godteri, en bestemt dag i uka, så spiste dem mindre godteri, tilsammen.

    Noe sånt.

    Så jeg fikk noen fredager, 4-5 sjokolader, (eller, det var vel også godteposer, osv.), og sånn, husker jeg, av faren min, i butikken.

    Og da begynte nesten bestefar Øivind, å grine, tror jeg, når han så meg med alt det godteriet.

    For så mye godteri, det fikk de vel ikke engang til jul, kan jeg tenke meg, da bestefar Øivind var ung.

    (De fikk vel en appelsin til jul, tror jeg.

    Hvis det ikke var Arne Thomassen som fikk det.

    Hvem vet.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men det roa meg kanskje litt, tror jeg, at jeg fikk så mye godteri, på et par-tre fredager, husker jeg.

    Selv om det nesten var usømmelig, med så mye godteri, tror jeg at jeg syntes ihvertfall, innerst inne.

    Så den ordningen stoppa opp etterhvert.

    Jeg tror også at butikkdamene, hos Oddmund Larsen, kanskje syntes at vi var litt rare, siden jeg fikk så mye godteri, de fredagene da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Men Ågot serverte også fisk, hver tirsdag.

    Det var stekte torskefileter, (fra Findus eller Frionor), mener jeg.

    Med stekte poteter da.

    Og jeg pleide en stund, å drikke cola, til den fisken, husker jeg.

    (Jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, som valgfag, på Berger skole, og husker jeg at sa til Ågot, at dette var kanskje litt som ‘fish and chips’, som de pleide å spise, i England.

    (Selv om Fish and Chips-retten, i England, har fisk, som har ‘batter’ på seg, altså en slags fritert skorpe vel, av fett og brødsmuler vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men)).

    Så etterhvert, så syntes jeg, at det smakte kokt torsk, (som jeg syntes hadde en litt ekkel bismak, enkelte ganger, av all cola.

    Jeg var litt bortskjemt kanskje, som sagt).

    Så den ordningen med fisk og cola, den ødela forholdet mitt, til yndlingsdrikken min, syntes jeg, etterhvert.

    Så jeg måtte be Ågot om det, om jeg fikk lov å drikke vann, eller juice da, til fisken.

    Også cola etterpå.

    For ellers så ble det sånn, husker jeg, at jeg syntes at det smakte fisk, av all colaen jeg drakk.

    Og da ødela det litt for helge- og kvelds-‘kosen’ min, osv., må man vel kalle det.

    For jeg pleide å trøstespise fælt, siden jeg ble mobba på skolen etterhvert, og bodde alene da.

    Så jeg ønsket ikke å forbinde cola med fisk.

    For fisk var egentlig noe av det værste jeg visste.

    Ihvertfall så syntes jeg det var det værste, av den maten, som jeg fikk, da jeg bodde på Berger.

    (Selv om jeg nok var rimelig bortskjemt da, for å si det sånn.

    Men reker likte jeg, husker jeg.

    Og stekt makrell syntes jeg også var ganske godt.

    Det var kanskje bare den torsken som var litt harsk, det er mulig.

    Jeg husker det, at jeg ikke tålte den hvalbiffen, som mora mi og Arne Thormassen noen ganger serverte, i Larvik da.

    For den smakte harsk, syntes jeg, og hadde en ettersmak som minte om tran, husker jeg at jeg syntes.

    Så det var kanskje bare den transmaken, som jeg ikke fiksa, det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tror også at Ågot hadde noe kjøttboller, eller noen oppdelte kjøttkaker, eller pølsebiter, i den ertesuppa, som hu pleide å lage, og servere med pariserloff til da.

    Smøret hun brukte, det var sætersmør, husker jeg.

    Altså en salt type smør, som jeg vet, etter å ha jobbet som butikksjef i Rimi, at det ikke selges så mye av, nå for tiden.

    Det smøret var nok veldig usunt, hvis man tenker sånn, som moderne folk, nå til dags tenker, om kosthold da.

    Så farmora mi, hu kjente ikke til det som nesten alle veit om nå til dags, om et moderne kosthold, med lite fett og salt, osv.

    Sånt hadde nok ikke farmora mi hørt så mye om.

    Selv om faren min prata om kolestrol i egg, og sånt, husker jeg.

    Og de kjøpte vel både lettmelk og helmelk, tror jeg, på 80-tallet.

    Men farfaren min, han fikk nok i seg for mye fett og sånt.

    Han spiste sirup, på brødskiva, noen ganger, husker jeg.

    Og hadde skikkelig mage, husker jeg.

    Han satt jo mest i sofaen og løste kryssord så.

    Og stod mye stille, mens han jobba nede på verkstedet.

    (Han stod bare stille ved enkelte maskiner, og borra noen hull, i noen elementer osv., da, mener jeg å huske.

    Men men).

    Men det var ihvertfall skikkelig godt, husker jeg at jeg syntes, med sånn ertesuppe, som Ågot lagde, med noen ‘kjøttrester’ i kanskje da, og pariserloff, med sætersmør da.

    Det var vel nesten livretten min kanskje, på 80-tallet, sammen med Pizza Grandiosa da.

    Men men.

    Noen ganger, så fikk Ågot også tak i multer, og da lagde hun multekrem til meg, husker jeg.

    Og det var også kjempegodt, husker jeg.

    Det må jeg vel si, at er favorittdesserten min, sammen med is kanskje.

    Og kransekake, lagde Ågot også til jul, (som var kjempegod), og også lefse, som var hardere enn den lefsa man får kjøpt i butikkene.

    Hu lagde lefsene i kjelleren, på en takke, heter det kanskje, som hu lånte ei en kone vel, (tror jeg ihvertfall).

    Også var det smør og sukker på de lefsene da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært Numedalslefser, som de het.

    Hvem vet).

    Noen ganger, så kjøpte også Ågot multesyltetøy, som det også gikk ann å lage multekrem av, husker jeg.

    Og det var også veldig godt, husker jeg.

    Men men.

    Etter middagen, så pleide jeg å få klementiner, hvis det var nærme jul, husker jeg.

    Og kanskje noe sjokolade, hvis jeg ble der til barne-TV begynte.

    Noe som skjedde ganske ofte.

    Jeg husker at jeg så Jul i Skomakergata der, nesten hver kveld vel, sammen med Ågot da.

    Så sånn var det.

    Og Ågot fikk meg også til å se Rytmisk Sportsgymnastikk, på TV, husker jeg.

    (Kanskje hu prøvde å få meg til å bli mer ‘jentegæern’, hva vet jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Ågot kunne heller ikke fordra Haldis, og Ågot og jeg, forbannet nesten Haldis, ikke rent sjeldent da.

    (Siden hu hadde ‘rappa’ faren min da, tenkte jeg på det som, ihvertfall).

    Ågot sa det, at hu Haldis hu skjenka øl, før det ble tomt i glasset.

    Og da glemte folk, hvor mye dem hadde drikki da.

    (For Haldis hadde vel jobba på en kro, tror jeg, i Danmark, eller noe vel.

    Siden hennes første ektemann, Søren Snoghøj, (faren til Jan og Viggo), var dansk da).

    Men men.

    Og etter at faren min ble sammen med, og flytta ned til Haldis, (må man vel si at han gjorde), så ble det nesten helt slutt på det, at ‘storfamilien’ vår, feira jul osv., sammen.

    Og det ble vel slutt på grillfester, i hagen til Håkon osv., mener jeg å huske, (som jeg hadde vært på, i ferier hos faren min, osv).

    Det ble nok ikke slutt på grillinga og festinga, hos Håkon, men faren min og Haldis, (og jeg), ble vel ikke bedt dit da, etter at faren min traff Haldis.

    Men men.

    For Håkon kunne heller ikke fordra Haldis, og kalte henne noen ganger for ‘Halv-tiss’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Haldis jobba på CC Elektro, som var en el-butikk, i andre etasje, på CC kjøpesenter, i Drammen da.

    Haldis var lam i den ene armen, etter at hennes andre ektemann, (var det vel), Oddbjørn Humblen, hadde kastet henne ut av en glassdør, ble det vel sagt, ihvertall.

    (Selv om Oddbjørn Humblens sønn, Bjørn Humblen, som var medlem i Johanniterordenen, i cirka ti år vel, fra slutten av 90-tallet, skrev til meg, på e-post, da jeg bodde i Liverpool, at det var Haldis selv, som løp gjennom den døren.

    Men men).

    Det ble sagt, (av faren min vel), at Haldis sin eldste sønn, Viggo, trente så mye, fordi han ville være i stand til å beskytte mora og søsknene sine, fra en av Haldis sine tidligere ektemenn vel.

    (Altså enten Søren Snoghøj eller Oddbjørn Humblen da).

    Så sånn var det.

    Viggo jobba også litt borte på verkstedet, til faren min.

    Viggo var jo bodybuilder, og vant EM for juniorer, i København, for Norge vel, i 1983, husker jeg.

    (For jeg var med faren min og Haldis og dem, til Danmark, og så på det mesterskapet, noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Men faren min sa det, om Viggo, at han klarte ikke å løfte mye, på verkstedet, selv om han hadde store muskler.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så det var ikke sånn, at Viggo jobba så mye, nede på verkstedet, til faren min og dem.

    Ågot spurte meg også, et par ganger, om ‘hva var det han eldste sønnen til Haldis het igjen, var det Hugo?’.

    (Og da måtte jeg svare det, at han het ‘Viggo’ da).

    To ganger spurte vel Ågot meg om det her, (med noen måneders mellomrom vel), og begge gangene så lurte hu på om han het Hugo.

    Men men.

    Enten Viggo eller Jan, jobba også med å legge murstein, til en gipsplatefabrikk, som ble bygget på Grunnane, på den her tida, (på begynnelsen av 80-tallet), mener jeg å huske.

    Men men.

    Så Haldis ble nesten som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, (kan man vel kanskje si).

    Siden hun liksom splittet opp faren min og brødrene hans da, og også faren min og meg og Ågot vel, kan man vel si, at Haldis splittet opp, (mer eller mindre, ihvertfall vel. Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da faren min prata med coupieren, på Kiel-ferja, forresten, (som jeg skrev om det forrige kapittelet vel).

    Så spurte han vel om ting, som om det var noen sånne spesielle triks, som coupieren kunne gjøre, for å få kula til å lande der og der da.

    (Om han hadde en hemmelig pedal, for eksempel.

    Eller om han kunne sende kula på en spesiell måte kanskje, for å få den til å lande her eller der da.

    Sånne ting.

    Men men).

    Jeg fikk mast meg til et pengeskrin, av rød blikk, (heter det vel), og med kode, en gang, som faren min og jeg, var i bokhandelen, i Svelvik.

    Etter det, så fikk jeg også plutselig en dag, en mer solid safe, av faren min, laget av jern vel, til å ha i en skuff da.

    Så sa Ågot det, (enten når jeg fikk de safe-ene, eller tidligere), at jeg kunne få en skuff, i reolen til henne og Øivind, til å ha tingene mine i, som jeg hadde der borte, på Sand da.

    Og i årenes løp, så fikk jeg først to skuffer og så tre skuffer vel, i den reolen, til å ha tingene mine i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første julene, som jeg bodde, på Berger, så fikk vi en reklame-brosjyre, for lekebutikken i Svelvik, i posten.

    Lekebutikken lå ovenfor bokhandelen i Svelvik, og var egentlig samme butikk da, (det var bare å gå opp en trapp, og man kunne vel betale for ting fra lekebutikken nede i bokhandelen og, for eksempel, tror jeg vel, hvis jeg skulle tippe. Men men).

    (Bokhandelen i Svelvik het vel Thors Bokhandel, mener jeg å huske, på den tiden.

    Og det heter den kanskje muligens enda, for alt hva jeg vet.

    Jeg har ikke vært så mye i Svelvik, siden 80-tallet, for å si det sånn.

    Men men).

    I den brosjyra, så var det en radiostyrt bil da, som jeg syntes at virka så kul.

    Det var en radiostyrt Mercedes, som kosta drøye 400 kroner vel.

    Jeg skulle få den til jul da, av faren min, fikk jeg mast meg til.

    Men da vi kom til den bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, noen dager før jul da.

    Så var de utsolgt for den radiostyrte bilen, i lekebutikken, i Svelvik da.

    Jeg hadde jo gleda meg skikkelig, til å få den bilen, så jeg ble nesten på gråten da.

    Men men.

    Men jeg lekte også med Lego, og da fikk jeg to dyre Lego-ting, av faren min, (som onkel Runar tok meg med for å kjøpe, av en eller annen grunn, i romjula, var det vel kanskje), på varemagasinet Lyche, i Drammen.

    Det var togbane og togstasjon, (som passet sammen da), mener jeg å huske.

    Og de to Lego-settene, kostet tilsammen rundt 1000 kroner vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så jeg ble litt glad, for det var en fin julegave.

    Men jeg hadde jo togbane fra før, (som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen.

    En togbane som jeg hadde med til faren min, mener jeg å huske, for jeg husker jeg brukte transformatoren, da jeg begynte å interessere meg for elektronikk, seinere på 80-tallet).

    Men men.

    Så onkel Runar syntes vel at jeg var bortskjemt da.

    Og 1000 kroner var også mye penger, rundt 1980.

    Så jeg var nok ganske bortskjemt, ja.

    Men etter å ha jobbet som butikksjef, så vet jeg jo det, at man ikke bør være utsolgt for særlig mange ting, før jul.

    Og dette var vel en av de lekene, (den radiostyrte Mercedesen), som fikk størst plass, av lekene, i den reklamebrosjyren, for den leketøyskjeden da, som lekebutikken i Svelvik, var medlem av da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var ikke helt fornøyd, selv om jeg fikk Lego-sett, for mer enn det dobbelte, av hva den Mercedesen kosta.

    Men men.

    Fordi jeg syntes at en radiostyrt bil, hørtes mye artigere ut.

    Men men.

    Så den lekebutikken i Svelvik, den var kanskje ikke så godt drevet da, siden den ble utsolgt for en av de mest populære lekene kanskje, før jul da.

    De kunne kanskje sagt det, (som vi pleide å si på Rimi), at de skulle få tak i den leken, i en annen butikk.

    (Eller ihvertfall tilbudt seg å ringe kanskje, (som vi også kunne gjøre på Rimi), til noen av de andre lekebutikkene, i den kjeden da, og spurt om de hadde fler av de radiostyrte bildene, på lager da.

    Men så ikke).

    Og noen dager, (eller om det var etter jul), så fikk jeg slengt det etter meg, på skolen, husker jeg, fra Anders Røkås, i klassen over meg, at jeg hadde begynt å grine, i lekebutikken da.

    (Eller han sa det om meg, til noen andre folk, høyt da, sånn at jeg hørte det).

    Så det var derfor jeg skrev det, i et det forrige kapitellet vel, at mora til Anders Røkås, muligens jobba i bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, får hun begynte å jobbe i banken.

    Men det kan også ha vært sånn, at hu var innom i lekebutikken, da faren min og jeg var der, eller at hu kjente en av damene, i lekebutikkene, og sladra litt med henne, på fritida, eller lunsjpausen da.

    (Og så prata høyt om det her, under middagen hjemme, etter jobben kanskje).

    Hva vet jeg.

    Noe sånt kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tone, (kona til onkel Håkon), sa det en gang til meg, husker jeg, (på den her tida, på begynnelsen av 80-tallet vel), at Tommy, (fetteren min), bare hadde lagt seg ned, under et epletre, (eller noe), i hagen deres, en dag.

    Og latt som at han var død da, eller noe.

    Også hadde Tone sett det her da, (i et av vinduene, i huset deres vel), og fått sjokk da, og løpt ut.

    Også hadde det bare vært Tommy som tulla.

    Men men.

    Håkon sa også noe om Tommy.

    Og det var det, at han hadde gått i søvne, en natt, og gått inn på kjøkkenet deres, i Havnehagen, og tissa oppi ketchupflaska.

    Så da Håkon skulle ha ketchup på oste-brødskiva si, (som han pleide å ha), så hadde bare kommet noe tyntflytende greier, ut på brødskiva hans, (eller noe).

    Så der var det mye rart som foregikk, i den familien, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på besøk, på Sand, fra mora mi i Larvik, tidligere på 70-tallet, en gang.

    Så hadde jeg fått mast meg til en sånn grønn boks, med ‘Slime’, en gang, som faren min og Pia og meg vel, hadde vært, innom bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik.

    Også hadde jeg klint det grønne, ekle leke-slimet da, på dørhåndtaket, til døra til Ågot.

    Så hadde Ågot tatt av slimet, og det hadde falt ned, mellom trappa og huset da, (hvor det var en glippe, husker jeg, på 5-10 centimeter kanskje. Men men).

    Men en gang så stod jeg der, også kom Inger, som var gravid, med Susanne vel.

    Og da, så ble Runar sur på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    (Han mente jeg hadde gjort noe galt da).

    Og en gang, som jeg var på do, på doen til Ågot, når Runar og dem, også var der.

    (Jeg bæsja da, for å si det sånn).

    Så gikk Runar, på do, etter meg, og da kom han rett ut, husker jeg, og sa det, at jeg hadde bæsja, på setet.

    (Men det syntes jeg hørtes rart ut, husker jeg.

    For jeg pleide ikke å gjøre det, for å si det sånn.

    Mora mi pleide å sjekke etter meg, og klagde, hvis det var noe galt, når jeg gikk på do, da jeg bodde hos henne, husker jeg, (for jeg tulla med dobørsten en gang, husker jeg, i Storgata, (da jeg var sånn 3-4 år vel), sånn at det kom bæsj på den, for jeg skulle liksom vaske doen da, for jeg huska det, at dem hadde en sånn dobørste hos Ågot også da, og jeg forsvarte meg med at Ågot gjorde det sånn. Men men).

    Men Runar viste Ågot og meg da, (og alle andre som ville se vel), at det var noe bæsj på setet da.

    Men når jeg tenker på dette nå, så lurer jeg på det, om det kan ha vært Runar selv, som har tatt bæsj fra seg selv, eller noe, og klint på setet da.

    For jeg kan ikke huske det, at jeg har vært plaga med det, hverken før eller siden, at det har pleid å komme bæsj, på setet, når jeg har gått på do.

    Men men.

    Hvem vet.

    Det virker litt rart ihvertfall, syntes jeg nå.

    Så et lite varsko, for onkel Runar, han hadde nok et horn i siden til meg, vil jeg nok si.

    Husker jeg, fra den gangen som Inger var gravid, med Susanne, (eller om det var Øystein), og Runar ble så sinna på meg, bare fordi jeg stod på trappa til Ågot der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, den første vinteren, som jeg bodde på Berger vel.

    Så gikk Geir Arne Jørgensen og jeg, samtidig, hjem fra skolen.

    Vi kjegla vel litt, må man vel kanskje si.

    Geir Arne tøffa seg og kasta en isklump, som lå langs veien, på en bil, som kjørte forbi da.

    Så måtte jeg også tøffe meg, syntes jeg, (siden vi var uvenner da, og jeg var ny på Berger, så vi liksom tøffet oss, for hverandre da).

    Så kasta jeg også isklump.

    Men den bilen stoppa med en gang da, i den bakken, før butikken til Oddmund Larsen, på Sand der da, (etter at man har gått forbi Gamlehjemmet der, for de som er kjent).

    Også var det Lensmannen i Svelvik.

    Eller to lensmenn, tror jeg det var.

    (De kjørte i en sivil bil da.

    Og var vel ikke i uniform, mener jeg å huske).

    Og dem spurte meg hva jeg het da.

    Jeg syntes det var urettferdig, at jeg skulle bli skrevet opp, på grunn av det her da, når det egentlig var Geir Arne, som hadde starta, med den her kastinga, av isklumper, på biler da.

    Og jeg liksom måtte være like tøff da, siden jeg var ny på Berger/Sand da, syntes jeg.

    Men men.

    (Og jeg syntes det var flaut å bli skriv opp av politiet da.

    Hva nå det egentlig innebærte).

    Så jeg bare fant på et navn, og sa det, at jeg het ‘Kåre Kristiansen’.

    Og da, så sa Geir Arne det, at ‘nei, du heter Erik Olsen du’.

    Noe sånt.

    Også skreiv politiet opp Erik Olsen da, (eller om det var Erik Ribsskog).

    Så Geir Arne både begynte den her kastinga, av isklumper, (og han ville ikke la meg gå ifred da, på skoleveien).

    Og han sladra også, til politiet i Svelvik da, om at jeg jugde på navnet mitt.

    (For jeg hadde aldri fått tilsnakk av politiet, for noe før, de årene jeg hadde bodd hos mora mi i Larvik.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Og fant på et falsk navn da.

    Så sånn var det).

    En gang, som jeg gikk forbi et hus, i Hellinga vel, på vei til skolen, (hvor faren min seinere sa det, at en politimann bodde vel).

    (Det var et sånt ‘vokt dem for hunden’-skilt der, ihvertall).

    Så mener jeg at han politimannen, stod utenfor leiligheten sin, når jeg gikk til skolen, en morgen, og sa høyt til seg selv, noe sånt som, at ‘det er han som oppga falsk navn til politiet, ja’, eller noe.

    Men politiet skjønte nok ikke det, at Geir Arne og jeg, hadde et sterkt uvennskap, og derfor brydde oss mest, om å tøffe oss, for hverandre, og jeg ihvertfall, brydde meg mindre om det, hva folk i forbipasserende biler, måtte mene.

    Fordi jeg kunne nesten ikke vise meg som svak, ovenfor Geir Arne Jørgensen, for da hadde nok han banka meg opp, og tulla fælt med meg, omtrent hver dag, resten av 80-tallet, (og sikkert senere også), vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Faren min advarte jo farmora mi og meg, mot Geir Arne Jørgensen, husker jeg, før det her da.

    Og derfor var jeg spesielt på vakt, ovenfor han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så så jeg også det at en hjulkapsel, falt av den grønne Mercedes stasjonsvogna, til Havre, som hadde Sandbu Tepper, når jeg gikk fra ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot.

    Jeg tror jeg tok med den hjulkapselen, til faren min.

    (For jeg syntes at Mercedes var en fin bil da).

    Og faren min hørte vel med Havre.

    Men jeg fikk vel beskjed om det, at jeg bare kunne beholde den hjulkapselen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1980, så dro onkel Runar sin familie, og onkel Håkon sin familie og Stenberg-familien, (en familie fra Bergeråsen, som vår slekt kjente godt da), og faren min, Haldis, Christell og meg, til Jugoslavia.

    Hva som skjedde under den ferieturen, tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 13: Hellinga 7B

    Det er noen ting, som jeg har kommet på nå, som jeg glemte å skrive om, når jeg skrev om tiden, da jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    En ting jeg har kommet på, var noe som skjedde, etter at vi kom hjem fra den hytteturen, (i Telemark vel), da bestefar Johannes, fikk låne en hytte, i en juleferie vel.

    Det var da bestefar Johannes, skulle ha skikonkurranse, hver dag, og jeg syntes det var så masete der, med en masete bestemor Ingeborg innedørs, på hytta, og skikonkurranse hver dag, ute, så jeg sattt meg på utedoen en dag, for å få noen minutter for meg selv, for min å ikke gå fra forstanden, eller hva man skal si.

    Men men.

    På veien tilbake, til Larvik-området, så stoppa både Ingeborg og Johannes, og mora vår, på en bensinstasjon, i Larvik, som ligger mellom Munken kino og Herregården.

    Jeg måtte vel på do, var det vel, og fikk en femtiøring vel, av mora mi, for å legge i et sånt myntinnkast, som man hadde på denne tiden, på toalettet, på blant annet den bensinstasjonen.

    Så sånn var det.

    Så hadde ikke bestemor Ingeborg låst døra ordentlig, (tror jeg ihvertfall, at feilen må ha vært), så vi åpna døra til doen, og der satt bestemor Ingeborg på doen da.

    Det burde vel ikke vært mulig, å legge mynter, på den mekanismen, til dodøra, hvis doen var opptatt.

    Men bestemor Ingeborg hadde kanskje ikke låst døra ordentlig da?

    Hva vet jeg.

    Både mora mi og jeg ble skremt ihvertfall, da vi så bestemor Ingeborg, (tror jeg det var, ihvertfall), sittende på doen, på bensinstasjonen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting jeg husket på, var fra da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Jeg skulle liksom lære søstera mi Pia, å snakke litt bedre da.

    (Jeg var vel fire år cirka vel, og søstera mi to og et halvt da.

    Noe sånt).

    Også sa jeg til Pia, noe sånt som ‘si hus’, eller noe.

    Også sa Pia ‘si hus’.

    Så hu var jo litt dum da, må man vel si.

    (Det er kanskje lov å være så dum, når man bare er to og et halvt år gammel.

    Det er mulig).

    Men men.

    Jeg husker også en gang, som vi pleide å bo i Mellomhagen vel.

    Da pleide jeg å være hjemme i helgene, og se på vinteridrett, på TV.

    Også var det et stort mesterskap, i skøyter, i Larvik.

    (På Fram-banen vel).

    Og da kjørte mora mi opp, på en høyde, og stoppet bilen, og lot meg se ut av vinduet.

    Så kunne jeg se et skøyteløp da, i skøyte-EM, (eller om det var VM), langt nedenfor oss.

    Jeg så bare på det løpet, et kort øyeblikk da.

    Så sa mora mi noe om at dere kunne jeg se at de gikk på skøyter, eller noe.

    Uten om jeg vet om dette var for å gjøre narr av meg, (siden jeg så mye på idrett, på TV), eller om det var for å være snill.

    (Mora mi var egentlig sjelden snill.

    Hu var ofte sarkastisk.

    Også mot Pia og meg vel.

    Og jeg husker ihvertfall det, at jeg ikke likte den sarkasmen så bra.

    Når man var 4-5-6-7 år, så var det ikke så lett å ta igjen, når mora mi var sarkastisk.

    Og til og med nå, kan jeg ikke alltid si det sikkert, om når mora mi var sarkastisk, eller ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var nok litt barnslig og umoden, som barn.

    For en gang, så husker jeg det, at jeg tulla med søstera mi Pia, borte hos bestemor Ågot.

    Jeg kjeda meg nok, eller noe.

    Og skulle tulle med Pia da.

    (Vi barnebarna til Ågot, vi fikk lov til å leke, i hele huset, til Ågot, og løp gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Mens vi prøvde å kun hoppe på noen spesielle felter, (fliser var det vel), som var farget på en spesiell måte, på gulvet.

    Det var nesten som på et sjakkbrett.

    Noen fliser var liksom sjakkmønstrede da.

    To og to fliser.

    De var vel røde og de skulle vi liksom hoppe på da, oss barnebarna.

    Og så over på dørkarmen, inn til kjøkkenet.

    Hvor det også var noen fargede fliser, tror jeg.

    Og så i spisestua og stua, så var det bare ‘lov’ å hoppe på teppene.

    Sånn kunne vi leke, i en time kanskje, oss barnebarna.

    (Når vi var små da).

    I mangel på noe annet å gjøre vel.

    Og det fikk vi lov til, av Ågot og Øivind, som satt i stua da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så skulle jeg tulle med Pia, når jeg var på doen, til Ågot.

    Det er litt vanskelig å skrive om, for det er litt flaut.

    Men jeg tenkte det, at hvis jeg hadde tissen min foran nøkkelhullet, på doen.

    Så ville ikke søstera mi kunne se noen ting, annet enn at det var helt svart, og ikke skjønne at det var tissen min da.

    Men men.

    Så jeg ropte på Pia, da jeg var ferdig på do.

    Også sa jeg, at hun ikke fikk lov til å se, før jeg sa fra.

    Også putta jeg tissen min foran nøkkelhullet da, og spurte Pia om hun kunne se noe.

    Men men.

    Men Pia lo litt, før jeg sa at hun kunne se.

    Så jeg lurer på om hun smugkikka.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev også om det, at jeg ville ha Halsen I.F.-bag, da jeg bodde i Mellomhagen, på Halsen.

    Men, det var altså bare fordi at mora mi spurte meg, om jeg ville ha en sånn bag.

    Det var ikke sånn, at det var jeg som maste, om å få en sånn bag.

    Så hvis mora mi ikke hadde spurt meg, så ville jeg nok ikke tenkt på det engang, å spørre om å få en sånn bag.

    Så det med den Halsen-bagen, det var mora mi sitt påfunn, bare for å få med det.

    For det var kanskje litt dumt, å gå rundt med en sånn Halsen I.F.-bag, hvis man ikke spilte på Halsen.

    De andre som gikk rundt med sånn bag, de spilte kanskje på Halsen, alle sammen, for alt hva jeg vet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noe annet jeg tenkte på, var det, at søstera mi Pia, sugde så lenge på tommelen.

    Jeg husker at vår mor, (og vel også Arne Thomassen), pleide å klage på Pia, om dette.

    Pia sugde vel på tommelen, til hun ble tenåring nesten vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, mens vi bodde i den hytta, ute i Brunlanes.

    Da var det en lørdag, som vi ikke fikk lørdagsgodt.

    Og Pia dristet seg til å spøre Arne Thomassen, om vi ikke skulle få ‘barnetime-godt’.

    NOe sånt.

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg hadde fått juling, av Arne Thomassen, (siden mora mi ikke likte at jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, hos supermarkedet Thorfinns, i Larvik), at Pia spurte.

    Hvem vet).

    Jeg husker også fra Jegersborggate, at Pia var så glad i kaviar-pålegg på tube, (det ene slaget fra Mills vel).

    At Arne Thomassen, en dag, ved frokostbordet, (var det vel), sa det til Pia, at ‘hvis du spiser mer kaviar nå, så kommer det til å tyte ut av ørene på deg’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at søstera mi Pia, noen ganger sov i senga til mora mi og Arne Thomassen, i første etasje, da vi bodde i Jegersborggate.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Over til flyttingen til Bergeråsen.

    Det som skjedde, var at faren min, dukka opp hos mora mi, en ettermiddag, var det vel.

    Mora mi ville prate, under fire øyne, med faren min, så jeg fikk ikke lov å være i stua, sammen med dem.

    Men jeg fikk med meg det, at mora mi klagde på meg da, og sa et eller annet stygt om meg da, til faren min.

    Og det likte jeg ikke.

    Så da mora mi kom opp i andre etasje, hvor jeg var, så ble jeg rasende på mora mi, (siden jeg ikke likte at hun prata ‘dritt’ om meg, til faren min).

    Så jeg fikk ekstra krefter kanskje, av dette raseriet, (for jeg var jo bare ni år, og mora mi var jo voksen).

    Så jeg dytta mora mi overende, og satt meg oppå henne, oppe i andre etasje, siden jeg var så sinna, over de tingene, som mora mi sa om meg, til faren min.

    (Mens faren min var nede i andre etasje da).

    Hva er det du gjør, sa mora mi, og syntes vel det var litt morsomt, tror jeg.

    Jeg lot henne gå da, og sa ingenting.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde å slå henne, eller noe.

    Jeg ble bare så sinne på henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi sa også det, at Apache-sykkelen min, den fikk jeg ikke lov å ta med meg, for den hadde jeg jo fått, av bestefar Johannes, (nemlig hennes far da).

    Men jeg hørte ikke på mora mi, for jeg var rimelig glad i sykkelen min.

    Så før faren min dukka opp der, så hadde jeg sykla opp til en grøft, i Øvre Jegersborggate, kanskje femti meter fra huset vårt da.

    Faren min hadde en stor amerikansk varebil, av merke Ford.

    Muligens Ford Lincoln Continental.

    Faren min hadde to sånne store, amerikanske varebiler.

    Eller stasjonsvogner, var det.

    Den andre var vel en Ford Lincoln Continental.

    Men jeg tror det her var den første.

    En bil med elektriske vinduer og polstrede dører, i blå skai vel.

    Og frontlykter som først ble synlig, når tenninga ble skrudd på vel.

    Så den bilen var ganske kul i 1979, for å si det sånn.

    Det var noe helt annet enn folkevognboblene til mora mi og Arne Thomassen.

    Men men.

    Air-condition var det vel en av de amerikanerne til faren min som hadde og, tror jeg.

    Jeg mener at faren min kjøpte disse amerikanske bilene, av et import-firma vel, som holdt til i Sylling, utenfor Drammen da.

    Hvor faren min pleide å ta med meg, et par ganger.

    (Men han ba meg sitte i bilen vel).

    Så sånn var det.

    Så når vi kjørte fra mora mi, (og jeg skulle flytte til faren min da), så ba jeg faren min, om å kjøre innom Øvre Jegersborggate.

    Også fant jeg sykkelen min, i grøfta der, (hvor jeg hadde hivd den, 2-3-4 timer tidligere kanskje).

    Også heiv jeg sykkelen bak i bilen da.

    Så fikk jeg med meg den, til Berger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I klassen min, på Berger, så visste jeg hvem to av folka var.

    Det var Erland Borgen, sønn av rektor Leif Borgen og vår klasseforstander, Sissel Borgen.

    (Det var fordi, at et drøyt år, før det her, så var det meningen at jeg skulle gå på Berger skole.

    Så faren min tok meg med hjem til rektor Borgen, og de, på Øvre, på Bergeråsen, (vi bodde på Nedre).

    Og da sa rektor Borgen det, til sønnen sin Erland, at han måtte hilse på meg, for jeg skulle gå i klassen hans.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot og Øivind, (hvor jeg var, men ikke faren min var).

    Og da låste jeg meg inn på do.

    Men mora mi og de gikk ikke, så etter 15-20 minutter, eller noe, så låste jeg meg ut igjen.

    For mora mi hadde lovt meg ny sykkel osv., (den Apache-sykkelen), som jeg skulle få av bestefar Johannes da.

    (Og jeg kunne jo ikke stå inne på doen hele kvelden heller.

    Men men).

    Jeg kjente også Geir Arne Jørgensen, (kalt Geri).

    Han bodde bare et langt steinkast fra Ågot og Øivind der.

    Og en sommerferie, (muligens sommeren 1977 eller 1978), så hadde jeg blitt kjent med han.

    Jeg fylte bursdag, 25. juli.

    Og jeg var litt furten, fordi jeg ikke fikk ha bursdagsselskap.

    Så etter et par dager, så sa Ågot det, at jeg kunne ha bursdag, to dager etter at bursdagen min egentlig var.

    Altså 27. juli.

    Og da sa Ågot at jeg måtte skrive innbydelse.

    Hu fant et postkort, i den øverste lange skuffen, på kjøkkenet.

    Og skreiv bursdaginnbydelse, for meg, på det kortet da.

    Og så gikk jeg ned til Geir Arne og dem, (som bodde i ei hytte, (som var grønn vel), ned mot Snippen, (hvor Berger IL pleide å arrangere Drive-in Bingo, om sommerne).

    Jeg banka eller ringte på døra, og ba om å få snakke med Geir Arne da.

    Også ga jeg han det innbydelseskortet da.

    Men han ville ikke komme i bursdagen min.

    Seinere, så fikk jeg vite det, at Geir Arne, han var født 27. juli 1970.

    Altså to dager etter meg.

    Så han hadde vel da bursdag selv, tror jeg, på den dagen, som jeg var hos dem, med det innbydelseskortet, til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ågot fikk ei dame, og noen andre unger, (som jeg ikke egentlig visste hvem var vel), til å dukke opp i bursdagen min.

    Og når jeg gikk fra Bergeråsen, for å dra i bursdagen min, borte hos Ågot, på Sand, den sommeren, (i 1977 eller 1978 da).

    Så gikk de bursdagsgjestene, den samme veien som meg.

    Men jeg kjente dem nesten ikke, så jeg sa vel ikke hei, tror jeg.

    Men men.

    Men dem gikk da langs riksveien, mener jeg, fra før Gamlehjemmet der.

    Enda det vel kanskje var de ungene, som bodde ovenfor butikken på Sand der, som Ågot og faren min kjente.

    (Noen jeg ikke husker navnene på nå.

    Men men).

    Men de var kanskje hos ei bestemor de hadde, på Berger, eller noe.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så jeg kjente Geir Arne Jørgensen og Erland Borgen, i klassen min på Berger, fra før da.

    Men men.

    Jeg syntes selv, at skoleveien var litt lang.

    Og vinden kunne ta skikkelig tak, den siste strekningen, fra butikken på Sand, og til huset til Ågot og Øivind.

    Så jeg lurte på det, om faren min kunne hente meg på skolen.

    Men det ville han ikke.

    Men men.

    Rektor Borgen sa det, husker jeg, da faren min tok meg med på skolen, den første dagen min vel, at de hadde en gutt, på Sand, som hadde måtte gått alene hjem fra skolen, osv.

    (Det var vel Geir Arne Jørgensen, tipper jeg).

    Så rektor Borgen syntes det var fint, hvis han fikk selskap, husker jeg.

    Men jeg var da allerede blitt uvenn, med Geir Arne Jørgensen, siden han ikke ville komme i bursdagen min, et år eller to tidligere, husker jeg.

    Og det var kanskje noe mer og.

    Som at han hadde sykla på eiendommen vår.

    Eller henta seg noe sprengtråd, som lå bak verkstedet til Øivind, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen var i en gjeng, med Sand-folk, (sånn som det virka for meg, ihvertfall).

    Det var Jan Stadheim vel, som hadde ei søster, som het Åse Stadheim, som var et år eldre enn meg vel.

    Det var Jan Rune Havre, som faren til, startet en teppebutikk, på Sand, 2-3 år etter at jeg flyttet til Berger, som ble hetende Sandbu Tepper.

    Og som ble bygget på den tomta, der hvor trekiosken til hu Liv var, (som jeg har skrevet om, at Pia og jeg fikk en plastpose hver, med mynter, for å handle i, en sommer, noen år tidligere på 70-tallet).

    Sandbu Tepper ble bygget i grå stein/betong vel, og nå er den bygningen, kanskje cirka en tidendel av firmaet Jensen Møbler, (som lager Jensen-madrassen, som det vel har vært reklame for på TV og i aviser og i ukeblader vel).

    Så sånn var det.

    Ditlev Castellan, (sønn av en som jobbet for et forsikringsselskap, som min far kjente, og som en gang var nede på verkstedet vårt, og pratet om hvor mye faren min ville få i uføre og livsforsikring. Og faren min ville at jeg skulle høre på, hva Hr. Castellan sa).

    Ditlev Castellan, (som nå kaller seg Don Ditlev Castellan, på Facebook), han ble seinere med i den gjengen, til Geir Arne, må man vel si.

    Ditlev Castellan, begynte i klassen til Geir Arne og meg.

    men Ditlev Castellan, bodde vel på denne tiden, hos moren sin, på Nesodden vel, ved Oslo.

    Så det var vel sånn, at jeg bodde på Berger, i et år eller to, tror jeg, før Ditlev Castellan, også flyttet til Sand/Berger.

    Men jeg mener det, at det var jeg som flytta til Sand/Berger først, av Ditlev og meg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    En gutt Audun, og som gikk klassen til Christell og seinere også Pia vel, var også i den gjengen, mener jeg.

    Men men.

    Så jeg havna noen ganger, i krangel, på veien hjem fra skolen, med Geir Arne JØrgensen, som hadde en hel gjeng rundt seg da.

    Så etterhvert, så pleide jeg å dra hjem, med ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og Øivind, på Sand, for å spise middag.

    Da venta jeg kanskje 15-30 minutter, med å gå bort på Sand, og da ble skoleveien delt opp, og ble ikke så langtrekkelig, og jeg unngikk også å møte Geir Arne og gjengen, på vei for å spise middag hos Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den største forskjellen, mellom Berger skole, og skolene jeg hadde gått på, nede i Larvik og på Halsen.

    Det var det, at på Berger skole, så satt elevene ved siden av hverandre, med pultene helt inntil hverandre, i grupper, på 2-4 elever kanskje.

    Noe sånt.

    Mens i Larvik, så stod alle pultene, på rad og rekke, og ingen fikk lov å sette pultene inntil hverandre.

    (Og ingen spurte vel frøken om å få lov til å flytte pultene sine sånn, engang.

    Men men).

    Mens på Berger så stod pultene skikkelig hulter til bulter da.

    Og det var ikke sånn, at vi måtte gå på rad og rekke, hvis vi skulle gå til et annet klasserom, for eksempel.

    Men men.

    Jeg lurer på om vi til og med, fikk lov å sitte inne, i friminuttet, hvis vi ville.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men det fikk vi vel ihvertfall lov til, på Svelvik Ungdomsskole, mener jeg å huske.

    Men men.

    En annen forskjell, var det, at skjønnskriften ikke var den samme, på Torstrand skole og Berger skole.

    ‘m’-ene, hadde liksom en ekstra løkke, på Torstrand skole.

    Og det var også noe med ‘s’-ene vel.

    Og muligens med ‘l’-ene.

    Den skjønnskriften som vi lærte, på Torstrand skole, var mer gammeldags da.

    Mens den vi lærte på Berger skole nok var mer moderne da.

    Så sånn var det.

    Selv om både Torstrand skole og Berger skole, lå i Vestfold fylke.

    Skjønn det den som kan.

    Men men.

    På Berger så var nærmeste svømmehall, i Svelvik.

    Så der begynte dem med svømming, i tredje klasse.

    På Torstrand skole, så begynte dem med svømming, i andre klasse.

    Og på Østre Halsen skole, så begynte dem med svømming, i første klasse.

    Så jeg begynte faktisk med svømming, tre år på rad.

    (Merkelig nok).

    Men men.

    En ting jeg har glemt å skrive om, er det, at i enten første eller andre klasse, så var det noen lærerinner inne i dusjen hos oss gutta, husker jeg.

    De sa det, at det var ikke noe å være redd for, de hadde sett litt av hvert før de, sa de.

    Så det var kanskje litt spesielt.

    Hva gjorde de lærerinnene, i dusjen, til guttegarderoben, mens guttene dusja?

    Hvem vet.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg gikk på Berger skole, så dro Ole Christian Skjellsbekk, fra Øvre, meg med hjem til han, etter skolen.

    Jeg bodde jo på Nedre og hadde vel bare vært på Øvre en gang, da faren min dro meg med til rektor Borgen den gangen, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Erland og Ole var bestekamerater, (må man vel si), så de hadde kanskje prata sammen om meg.

    Hva vet jeg.

    På døra mellom gangen og stua, hos Ole og dem, så hang det en meny, som var hengt opp med teip da.

    Ole og hans storesøster hadde nemlig laget middag, for foreldrene sine, en dag, ikke lenge før, når Ole og søsteren hadde vært alene hjemme da.

    Også hadde plakaten blitt hengende der da, i X antall dager da.

    Men men.

    Ole hadde to jenter på besøk, som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    (For jeg dro dit aldri igjen, for å si det sånn).

    Ole og jeg luska på de jentene, mens de var i peisestua dems, eller noe.

    Og så hørte vi det, at hu ene jenta spurte hu andre, om hvem hu syntes var kjekkest, Ole eller meg?

    ‘Han Erik’, hørte vi at hu andre jenta svarte.

    Jeg syntes at det ble litt flaut, så jeg sa at det var ikke sånn hu mente det, og begynte å krangle med ole om det her da.

    Så vi slutta å luske, og åpna vel også opp døra, til de jentene, i den stua, mens vi krangla høyt da, mens de jentene så og hørte oss da.

    Så derfor orka ikke jeg å være kamerat, med Ole Christian Skjellsbekk.

    Jeg tror det ville blitt veldig slitsomt.

    For begge skulle liksom være best da.

    Og da hadde det nok gått med mye energi, for meg, for å prøve å hevde meg, mot han Ole Christian Skjellsbekk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg husker ikke om Ole spurte meg, om jeg ville bli med hjem til han, flere ganger.

    Men hvis han gjorde det, så svarte jeg ‘nei’.

    Jeg orka ikke å sitte ved siden av han i klasserommet heller, av samme grunn da.

    Ole var flinkest i klassen, til å spille fotball, må man vel si.

    Erland og Stig, var også ganske gode.

    Og muligens Espen Melheim.

    (Og en som het Steinar vel, som seinere på barneskolen, flytta til Vestlandet.

    Men som dukka opp igjen, og var med klassen på Barnas Gård, i Akershus vel, (på leirskole), en uke, i sjette klasse, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Men jeg var kanskje den fjerde/femte beste i klassen, til å spille fotball da.

    Ihvertfall på den tida, som jeg flytta til Berger.

    Men men.

    På Berger skole, så var det ikke møljefotball, som på Torstrand skole, i Larvik.

    På Berger skole, så var det to fotballbaner.

    En asfaltbane, for 1-3 klasse vel.

    Og en grusbane, for 4-6 klasse vel.

    Og det var mye mindre folk, som skulle spille fotball, på Berger, enn på Torstrand skole da.

    Det var bare en tredjeklasse, på Berger skole.

    Mens på Torstrand, så var det ihvertfall to tredjeklasser.

    (Frode Kølner gikk jo i parallellklassen min der, så det må jo ha vært minst to tredjeklasser da.

    Men men).

    Jeg gikk til Ågot og Øivind, hver dag, etter skolen.

    De hadde jo fast middagstid der, klokken 13.

    Så jeg fikk for det meste rester fra middagen klokken 13 vel, som Ågot varmet opp.

    Selv om hun også lagde risgrøt og sånt, for meg.

    Vanlig norsk middagskost, vil jeg vel si.

    Det kunne være knakkpølser og stekte poteter, med ketchup.

    Kjøttkaker og kokte poteter, en gang i blant.

    Ertesuppe, (fra pose vel. Jeg tror det var Toro Svensk Ertesuppe), med pariserloff, som Ågot pleide å spesialbestille, fra butikken til Oddmund Larsen, på Sand, når hun lagde ertesuppe.

    Risengrynsgrøt da, med smørøye, og kanel og sukker.

    Noen ganger lagde Ågot semulegrynsgrøt, (tror jeg det het), med rød saus tror jeg, til dessert.

    Noe sånt.

    Vanlig norsk etterkrigsmat, var det vel.

    Ågot lagde noen ganger biff.

    Eller prøvde å lage, må man vel si.

    Hu kjøpte sånn flatbiff og sånn da, (siden biff var så dyrt), og det var gjerne kjøtt som var mer beregnet som grytekjøtt osv., (har jeg lært senere, når jeg bodde i Oslo), og Ågot stekte også biffen for mye, sa faren min.

    Så jeg fikk ikke noen sånne proteinrike middager så ofte.

    Middager som jeg senere gjerne lagde selv, som biff da, (av entrecote, ytrefilet, mørbrad eller indrefilet), svinekotelleter, kyllingbryst, kjøttdeig-retter med mye kjøttdeig i, som Pasta de Napoli, mm.

    Sånne middager lagde ikke Ågot, så jeg fikk ikke så mye proteiner i meg.

    (Skjønner jeg nå senere selv).

    Så jeg fikk ikke så mye muskler.

    Det gikk mest i karbohydrater og fett, når det gjaldt de middagene, som bestemor Ågot lagde til meg.

    Faren min kunne lage biff enkelte lørdager, men det var mer unntaket enn regelen, at han gjorde det.

    Det gikk mest i Pizza Grandiosa, i helgene.

    Som jeg vel husket å skrive om, så tok mora mi meg med på restauranten Hvalen, på Østre Halsen, mens vi bodde i Jegersborggate, og kjøpte pizza til henne selv om meg, en kveld, uten at det var noe bursdag eller noe sånn vel.

    Likevel så smakte maten til Ågot godt, selv om det kanskje ikke var sånn at det var sånn mat, som man ble sterk og muskeløs av.

    Men men.

    Maten til Ågot var mye bedre enn maten til mora mi, for eksempel.

    Mora mi hadde i Jegersborggate, en gang, mens hun hadde en venninne på besøk, gitt meg noe melk, som smakte råttent, (må jeg vel si).

    Som jeg måtte drikke, (nesten sermonielt, mens mora mi og hu venninna så på da).

    (Mener jeg å huske ihvertall).

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide å drikke sjokolademelk, når jeg spiste, borte hos Ågot, til maten.

    Når den første pakken med sjokolademelk ble tom.

    Så kikka jeg i skapene til Ågot, på kjøkkenet.

    Og i det øverste skapet, så fant jeg en boks, med jordbær-Nesquick.

    Det hadde jeg aldri sett i butikkene, i Norge.

    Men Ågot sa at den var gammel vel, og at jeg ikke burde drikke den.

    Så kjøpte hu mer sjokolademelk da.

    Da jeg bodde på gården til onkel Martin og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i noen måneder, i 2005.

    (Og hjalp dem med å rydde eiendommen rundt gården der, for nedhugde trær, osv).

    Så mobba jeg onkel Martin litt, fordi at han var så glad, i sjokolademelk, da han var i begynnelsen av tenårene.

    Så sa onkel Martin seinere, at han hadde jobba for faren min og dem, på verkstedet, før jeg ble født vel.

    (Selv om Martin ikke kan ha vært så gammel da).

    Så sa jeg det, at jeg fant en boks med jordbær-Nesquick, hos Ågot, på slutten av 70-tallet, og at jeg lurte på om det kunne være han sin.

    Og da sa Martin det, at den jordbær-Nesquick-boksen, det var en boks, som mora mi, Karen, hadde kjøpt til han, som gave vel, (sikkert siden Martin var så glad i sjokolademelk, og siden jordbær-Nesquick ikke ble solgt i Norge), da hun jobbet som au-pair, i England.

    (Også hadde kanskje både mora mi og Martin, mer eller mindre bodd hos Ågot og Øivind da, på den tiden.

    Hva vet jeg).

    Mora mi sa også en gang, forresten, at det var Ågot som hadde fått henne til å begynne å bli glad i å drikke kaffe.

    Så mora mi har nok bodd hos Ågot og dem, (tror jeg ihvertfall), før jeg ble født vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter middagen, så pleide jeg å sette meg ned i stua, og lese litt i avisene dem abonnerte på, (som var Drammens Tidende og Aftenposten).

    Det kunne også være sånn, at faren min ba meg gjøre noe arbeid, nede på verkstedet.

    Min jobb, det var å sitte på den andre kontoret, (ikke det i huset til Ågot, men det nede på verkstedet), og pakke skruer.

    Det var skruer til køyesengene, og også til kanesenger da.

    Jeg tror at det var de samme skrueposene, til både køye- og kane-senger, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Det skulle være åtte skruer, (som var messingfargede vel), og åtte skruer, (som var like tjukke hele veien, og som var sølvfargede vel), og en umbraco-nøkkel, (heter det vel), som var svart da.

    Så sånn var det.

    Også skulle disse skruene opp i en plastpose, også måtte man brette åpningen av plastposen, to-tre ganger.

    Og så stiftet jeg fire stifter oppå bretten da.

    Min far kamerat Atle, fra Oslo, klagde en gang, på at det manglet en skrue, (eller om det var en mutter), i en sånn pose.

    (Dette var vel rundt 1980 kanskje).

    Og da ble det fundert fælt da, på om det var onkel Håkon, eller meg, som hadde pakka feil.

    Jeg mente det måtte være onkel Håkon, siden jeg pleide å stifte stiftene helt parallelt liksom.

    Mens onkel Håkon pleide å stifte stiftene, litt på skrått liksom.

    Dessuten pleide jeg å bruke fire stifter.

    Mens Håkon pleide å bruke tre stifter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Andre ting jeg gjorde av jobbing, det var å kjøre ved, (avkapp), fra verkstedet, fra noen tønner, og helle de tre-bitene, fra de tønnene og oppi en trillebår.

    Og så hive veden ned i kjelleren, til huset til Ågot, som var kanskje bare ti meter, fra utgangsdøra til verkstedet.

    Så sånn var det.

    En gang hver fjortende dag kanskje, så ville faren min spørre meg om det, om jeg ville bli med, til Oslo, for å levere senger.

    Og det syntes jeg hørtes artig ut, (for da fikk jeg alltid en brus og kanskje også en is, osv.), så det pleide jeg alltid å bli med på, når faren min spurte.

    Så sånn var det.

    Hvis det ikke var noe jobbing, så hendte det at jeg løste kryssord, som var i avisene, (for det var bestefar Øivind sin hobby, og jeg herma litt etter han da).

    Fordi Øivind slutta å jobbe klokka 16, men faren min, han kunne gjerne holde på til klokka 17 eller 18, gjerne med sine egne prosjekter, som å bygge båter, osv.

    (Eller hvis de var forsinka med arbeidet).

    Men men.

    Ågot pleide å kjøpe alle tre ukebladene.

    Det vil si Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad.

    Men etter at Øivind døde, så kjøpte hun vel bare Hjemmet og Allers.

    Norsk Ukeblad, det var det vel Øivind som gjerne ville lese, (kanskje på grunn av kryssordene), mener jeg at Ågot sa.

    Så sånn var det.

    Ågot kjøpte vel også egne kryssordblader, for Øivind, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg fikk lov å klippe i de gamle ukebladene, og begynte å gjøre, sånn som min tidligere kamerat, i Larvik, Frode Kølner, hadde prata om, (den siste tida jeg bodde der, altså bare noen uker før det her).

    Og det var å lage Vitseposten.

    Så jeg limte sånne vitsetegninger, fra de gamle ukebladene, til Ågot, på skrivemaskin-papir, og så ble det Vitseposten da.

    Jeg lagde vel 5-10 utgaver, av Vitseposten.

    Problemet var å få kopiert de opp, (for Strømm Trevare fikk ikke kopimaskin, før en god del seinere, på 80-tallet).

    Men jeg mener at faren min fikk kopiert opp noen, og Petter og Christian Grønli, (som jeg ble kjent med i 1980 vel), de kjente en som jobba på fabrikken Adax, i Svelvik, som kunne kopiere opp noen eksemplarer av Vitseposten, etter kontortid.

    Så Petter og Christian og jeg, vi dro inn til Svelvik da, en dag, i 1980 vel, for å kopiere opp cirka ti utgaver, av Vitseposten da.

    Og da gikk vi å så litt, nede i småbåthavna, osv., i Svelvik, fram til Adax stengte da.

    Og så kom Gro-Marit, (ei ‘guttejente’ fra Svelvik, som seinere gikk i klasse med på Handel og Kontor, og som en gang smilende vel sa til meg at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’, uten at jeg skjønte helt hva hu mente når hu sa det).

    Men men.

    Gro-Marit kom syklende, i full fart, og så sinna ut vel, (sånn som jeg husker det ihvertall), og skremte Petter og Christian litt, tror jeg.

    Vi dro da til rundt ferjeleiet, til den nye Svelvikferja, og der så hoppa vi litt på isflak, mener jeg å huske.

    Men men.

    Petter og Christian, de solgte også Vitseposten for meg, en gang, når de var hos en slektning i Oslo vel.

    Og en kar, hadde betalt 10 kroner, for et eksemplar av Vitseposten, fortalte de.

    (Enda den vanlige prisen var 1 krone.

    Men men).

    En av de første ukene, som jeg bodde på Berger.

    (Jeg tror at snøen må ha kommet tidlig, i 1979, for jeg flytta dit i oktober, så det her var kanskje i november 1979 da).

    Så begynte Ågot, å prate om ‘Onsdagsløpet’, etter middagen.

    Onsdagsløpet, viste seg å være, et skiløp, for unger vel, som Berger IL, arrangerte, oppe ved Blindvann, (som det heter), hver onsdag da.

    Jeg skjønte at jeg måtte være med på det her løpet da.

    Ågot og dem ville ihvertfall det.

    Jeg hadde fått nye, smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, (av en eller annen grunn), før jeg flytta til Berger.

    De var gule, husker jeg.

    Men men.

    Jeg dro nå opp til Fossekleiva der, som det heter da.

    Jeg fant vel veien aleine, tror jeg.

    Og ble med på Onsdagsløpet da.

    De skiene var veldig tråe.

    Og jeg fikk nesten dotter i øra, av å høre på alle de som tok meg igjen, og som skreik ‘løype’ da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel ikke så mye på ski, da jeg bodde i Jegersborggate.

    Og det med skismurning, det fikk jeg aldri lært meg.

    Nok fordi at jeg bare var sånn 4-5-6-7-8 år, da jeg pleide å gå på ski, med mora mi og dem.

    Og fordi jeg fikk smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, i noe slags avskjedsgave, eller hva det kan ha vært.

    Hvem vet.

    Så jeg kom jo på sisteplass da, i det Onsdagsrennet.

    Så det var ikke så artig.

    Erik Olsen kalte jeg meg vel da.

    Og det kunne man se i Svelvik Tidende da, (som Ågot og Øivind også abonnerte på), i en av utgavene for rundt november 1979 da, at Erik Olsen kom på siste plass, i Onsdagsløpet, (eller om det var Onsdagsrennet, som det het. Hm).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte også alle i slekta til faren min, som holdt til, eller jobba, på Sand, i en pause fra arbeidet.

    (Det vil si bestefar Øivind, bestemor Ågot, faren min, og onkel Håkon).

    Om hva jeg skulle hete, ettersom jeg hadde flytta til faren min.

    Ågot het jo Ågot Mogan Olsen.

    Faren min het Arne Mogan olsen.

    Onkel Håkon het Håkon Mogan Olsen.

    Og farfaren min het bare Øivind Olsen.

    Jeg spurte om jeg skulle heter Erik Mogan Olsen.

    (Faren min åpnet en bankkonto for meg, en del år tidligere, i det navnet, i SVelvik Sparebank.

    Han gikk på Kafeterian, og tok en halvliter vel.

    Mens jeg måtte stå i banken, og åpne kontoen.

    Som 5-6 åring vel.

    En gang jeg var på ferie, hos faren min, men bodde hos mora mi da.

    Så sånn var det).

    Men da sa onkel Håkon det, fra stua til Ågot og Øivind.

    At ‘Mogan, det er det oss som heter det’.

    (Uten at jeg vet hva/hvem han mente med ‘oss’).

    Men men.

    Jeg syntes kanskje det ble litt stusselig, å bare hete Erik Olsen, når de fleste andre der, også hadde et mellomnavn da, (nemlig Mogan).

    Så jeg spurte, (fra kjøkkenet, hvor jeg stod og prata fra da, (jeg så vel etter noe greier, i skuffene til Ågot, på kjøkkenet der), inn i stua).

    Om jeg kunne hete Erik Ribsskog Olsen da.

    Men det ble ‘ERO’, (som i ‘erotikk’ da, antagelig), sa bestefar Øivind vel.

    Og det var ikke noe særlig bra, å hete, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sa bestefar Øivind bare, at jeg skulle hete Olsen.

    Men faren min, han ringte ikke Folkeregisteret om dette.

    Og jeg var for ung, til å ringe om sånt.

    (Jeg var bare ni år).

    Så hos myndighetene så het jeg fortsatt Ribsskog.

    Men jeg sa til alle lærerne osv., at jeg het Olsen.

    (Siden det hadde blitt bestemt da, i et slags slektsråd, må man vel si).

    Dette medførte en del uheldige konsekvenser.

    For eksempel så måtte jeg til skoletannlegen, i Svelvik, (han holdt til på ungdomsskolen der), to ganger.

    En gang måtte Erik Olsen til tannlegen.

    Og en gang måtte Erik Ribsskog til tannlegen.

    Så sånn var det.

    Men tannlegen kjente igjen Erik Ribsskog, (som dukka opp en uke seinere kanskje, enn Erik Olsen), og sendte meg bare tilbake igjen, til Berger skole, uten å undersøke noe, den andre gangen, som jeg dukka opp der, hos skoletannlegen i Svelvik, høsten 1979 da.

    Men men.

    Grunnen til at jeg stod inne på kjøkkenet der.

    Det kan ha vært det, at jeg lovte søstera mi Pia, i Larvik, at jeg skulle sende henne tyggis, (sånn der Dandy tyggegummi, tutti-frutti vel, som vi syntes var god, til 50 øre vel, eller om de kosta en krone), hver dag, i posten.

    Så jeg leita kanskje etter konvolutter, eller noe, inne på kjøkkenet til Ågot.

    Men jeg klarte ikke å finne noen konvolutter som egna seg da.

    Og Ågot ville ikke hjelpe meg, med å kjøpe konvolutter, eller noe sånn.

    Og jeg glemte det alltid, når jeg var i butikken.

    Så den første gangen jeg var hos mora mi, på helgebesøk, etter at jeg flytta til faren min.

    Så måtte jeg beklage til Pia da, at jeg hadde glemt det, at jeg skulle sende tyggis.

    Hu sa det var greit men.

    Men men.

    Det var fordi, at vi pleide å få så mye godteri og penger, når vi var på Bergeråsen/Sand, så jeg trodde at søstera mi kom til å bli misunnelig på meg da, som fikk flytte dit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ågot sa også det, at jeg burde gå på ski, på jordet, til Gøril og dem.

    Et jorde som grenset til eiendommen til Ågot og Øivind da.

    Onkel Håkon prata om at de hadde pleid å lage gevær, (eller armbrøster kanskje), av en list, med en syltestrikk og en klesklype på.

    De boret et spor, i lista.

    Og så skøyt de et eller annet, med de hjemmelagde armbrøstene da.

    Jeg klarte ikke å lage de geværene så avanserte.

    Men jeg gjorde det bare sånn, at jeg skøyt den syltestrikken av gårde.

    Jeg hekta syltestrikken, på enden av lista, og festa strikken med klesklypen da, som var spikra fast på lista.

    Så gikk jeg noen runder på ski, på jordet til Gøril og dem da, og hadde satt opp en blink, hvor jeg hadde satt et A4-ark, foran et hull, i en finer-plate, eller noe.

    Så skøyt jeg den syltestrikken gjennom det arket og blinken da.

    Så det ble som skiskyting nesten.

    For jeg syntes at vanlig langrenn, kunne bli litt kjedelig.

    Jeg lurer forresten på, om det var sånn, at Arne Thomassen, kom innom, med de gule, smørefrie glassfiberskia, hos Ågot og dem, like etter at jeg flytta dit.

    Det er mulig.

    Det er mulig at det var derfor, at de skia stod borte hos Ågot, det er mulig.

    Men men.

    På skolen, så var det ganske sivilisert og jeg gikk greit overens med de fleste, i den nye klassen, vel.

    (Untatt Geir Arne Jørgensen da, som var min uvenn fra før jeg flytta til Berger, må jeg vel si).

    Men men.

    Men et unntak til, og det var at Carl Fredrik Fallan, i klassen min, plutselig spente bein på meg, i en gym-time, (mens vi drev med noe løping, i sirkel, rundt gymsalen da).

    Det skjønte jeg ikke hva kom av, men jeg var ganske sikker på det, at det nok var med vilje, fra Carl Fredrik Fallan.

    Så jeg begynte å prøve å bli kjent med han, for jeg ville ikke ha noen uvenner heller, på Berger.

    Jeg prøvde å skjønne det, hva det kom av, at han plutselig spente bein på meg.

    Carl var en ganske tøff gutt, som også var sterkere enn meg.

    Så jeg husker det, at vi leikeslåss i friminuttene, noen ganger, og at Linda Moen, (i klassen), pleide å le rått av meg, mens jeg lå på gulvet, eller nettopp hadde kommet meg opp vel, etter en leikeslåsskamp med Carl da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Moen, hu var forresten borte hos oss, på Sand, og henta sagflis, til kaninen sin.

    ‘Nå er hu dattera til Moen her for å sagflis til kanin sin igjen’, kringkastet Ågot i stua da.

    Da var det ikke sånn, at jeg gikk ut, for å se på at hu henta sagflis.

    Eller for å si ‘hei’ til a, siden hu gikk i klassen min.

    Nei, hu der Linda Moen, hu hadde jeg ganske i vrangstrupen, så da holdt jeg meg heller inne gitt.

    Men men.

    Men jeg husker at en gang, som hu var der, for å hente sagflis, til kaninen sin, (og faren pleide også å preike med faren min, en god stund vel, inne på verkstedet), så gikk jeg inn på det midterste soverommet vel, og så på da, mens hu Linda Moen, dreiv og gravde sagflis og så videre da, borte i siloen våres da, (som det heter).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten også, en av de første ukene jeg bodde der.

    På kjøkkenet til Ågot, mens jeg også hørte på da.

    At jeg ikke fikk leke med Geir Arne Jørgensen, (og noen andre folk), for de var det et eller annet med da, som faren min ikke likte.

    Og Ågot ble også overrasket over det, over det som faren min sa at det var da, med han Geir Arne da.

    (Uten at jeg helt skjønte hva det her var.

    Men jeg lekte ihvertfall ikke noe med Geir Arne da, etter den her episoden, da faren min prata om, til Ågot da, hvem jeg ikke fikk leike med, osv).

    De prata også, omtrent på samme tida, om en gutt, som hadde drukna.

    Halvor og dem, hadde visst bare sitti der og sett på, at han gutten, falt i fjorden, fra en fjellhylle da, sa faren min.

    Til Ågot da.

    Men da så jeg han Halvor, på skoleveien min, noen dager seinere, (enda han bodde på Øvre vel).

    Og da kjefta jeg litt på han Halvor da, fordi dem ikke hadde redda han gutten som drukna da.

    (Som faren min mente var dårlig da, husker jeg, at han fortalte Ågot, at han syntes).

    Men Halvor svarte det da, at det ikke var noe dem kunne gjøre.

    Han gutten bare forsvant, var det vel, og det var vel kaldt i vannet, osv.

    Han gutten var under vann, i en halvtime, eller time, eller noe, var det vel.

    Og de fikk han til å puste igjen.

    (Utrolig nok, må man vel si).

    Men han hadde nok for mye hjerneskader, eller noe.

    Han kom vel aldri til bevissthet igjen, tror jeg.

    Så selv om de fikk han til å puste igjen, så overlevde han ikke.

    Han lå i koma vel, og døde, etter noen dager, eller uker, eller noe, var det vel, såvidt jeg kan huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Etter dette, så prata nok ikke faren min like åpent, mens jeg var der, tror jeg.

    Det kan være at det var min feil, (at jeg ikke skulle ha pratet med Halvor om det her, og kjefte på han da, siden faren min hadde vært misfornøyd.

    Hva vet jeg).

    Men jeg skjønte ikke det, hvordan faren min mente, at jeg skulle oppføre meg, i forhold til det her da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Våren 1980, (var det vel), så kom moren min innom, hos Ågot og Øivind, på Sand, mens jeg var der, og mens faren min jobbet nede på verkstedet da.

    Hu sa det, at jeg fikk ikke lov til å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og løse kryssord.

    Jeg måtte begynne å spille fotball, sa mora mi.

    Enda det jo var mye som foregikk, i Jegersborggate, da jeg bodde der, som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene.

    Så jeg syntes det var greit, å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og lese i avisa osv., etter skolen.

    Jeg jobba jo for faren min og, og gikk litt på ski, og hadde gym på skolen, og hadde også lang skolevei.

    Så jeg kan ikke skjønne det, at det skulle være så viktig, at jeg også spilte fotball.

    Men men.

    Både Øivind og Ågot og meg selv, ble vel litt overrasket vel, og ingen av oss fikk fram et ord vel, når mora mi plutselig dukket opp der, og sa det her.

    Ågot og Øivind slapp alltid mora mi inn, i huset sitt, når hu kom på besøk, så det syntes jeg ikke var så artig.

    Hva hadde mora mi der å gjøre liksom, når foreldrene mine var skilt.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men men.

    Men mora mi fikk vel også med faren min, på det her.

    Og jeg snakka med Ole i klassen kanskje, som spilte fotball da, på Berger IL.

    De trente i gymhallen, på Berger skole, under vinterhalvåret.

    Jeg ble med å spille der, men hadde ikke med joggesko, men spilte i gymsokker vel.

    Så Ole sa det, husker jeg, at jeg bare kom ‘plutselig glidende forbi’, eller noe.

    Etterhvert så fikk jeg meg vel sko som jeg kunne spille fotball i innendørs.

    Og jeg begynte å spille kamper også, og holdt på i mange år.

    Jeg var ganske tynn, de årene jeg bodde på Berger.

    Så trener Skjellsbekk, (faren til Ole), sa for eksempel det, husker jeg, at jeg hadde bra løpteknikk, men jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’.

    Da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, så var jeg 1.85 høy og veide 62 kilo cirka vel.

    Så jeg var en veldig tynn pingle, må man vel si.

    Da jeg bodde i Liverpool, så hadde jeg en helsesjekk, for et par år siden.

    Og da var jeg visst 1.83 høy, (så jeg har visst krympet to centimeter, av en eller annen grunn), og veide cirka 100 kilo.

    Så jeg har altså lagt på meg cirka 40 kilo, fra jeg var 19 år, og bodde på Bergeråsen, til jeg bodde i Liverpool, fram til tidligere i år.

    Og det er nok mye muskler osv.

    Nå bruker jeg XXL i t-skjorter osv., og det er nok fordi jeg har trent mye svømming osv., og også vekter, i Oslo og England, etter at jeg ødela kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken, sommeren 1995 vel.

    Det var vel forresten Leif Moen, (som faren min mente var tremenningen sin, eller noe), faren til Linda Moen, i klassen min, som var fotballtrener, på det laget jeg begynte på, på Berger IL, (knøtter vel), i 1980 da.

    Så vi hadde også med to jenter, (som begge gikk i klassen vår), det første året jeg spilte fotball vel.

    (Selv om vel disse ikke hadde vært med på treningene, på Berger skole, men bare var med på kampene vel.

    Hvis jeg husker riktig da).

    Det var Linda Moen og hennes venninne vel, Lene Andersen, (som faren min kjente faren til, som døde et av de årene jeg gikk i samme klasse, på Handel og Kontor, som Lene Andersen, fra 1986 til 1988).

    Så sånn var det.

    Selv om Linda Moen fortalte meg det, i en Facebook-melding vel, da jeg bodde i Liverpool, at trener Leif Moen nå var død.

    (For jeg kontakte henne om noe slektsforskning osv., var det vel.

    Så sånn var det).

    Bestefar Øivind lærte meg, å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.

    For jeg var bare ni år, og hadde aldri kjørt med to før, så jeg var litt nervøs, for at jeg skulle gå av på feil stasjon.

    For faren min sendte meg aleine med toget, til Larvik, fra Drammen da.

    Jeg skulle besøke mora mi hver tredje helg.

    (Noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men faren min sa jeg måtte gjøre det).

    Det sklei litt ut, og ble mer til hver fjerde helg egentlig.

    Men men.

    Jeg tok buss til Drammen da, og tog derfra til Larvik.

    Og det var ikke sånn, at jeg noen gang gikk av, på feil stasjon.

    Med unntak av at noen ganger, så tok gikk jeg av toget i f.eks. Tønsberg, på veien til Larvik, for å kikke litt i databutikker osv.

    Men det var ikke så ofte, bare noen få ganger.

    For da kunne jeg bruke den samme billetten, og ta neste tog til Larvik da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den andre gangen, som jeg tok toget til Larvik alene.

    Så var det sånn at toget var helt fullt.

    Og den eneste ledige plassen, var ved siden av en gammel gubbe, som satt med ‘bennern’, inni buksa, og en flekk på buksa og.

    Der var det ledig gitt.

    Jeg holdt på å sette meg der, men da jeg så at han gubben hadde ‘bennern’, så gikk jeg heller til en midtgang, og stod der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Så det var vel det værste som skjedde meg, på disse togturene, tror jeg.

    Det var rimelig spesielt og nokså ekkelt, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En helg, så ble jeg værende hjemme alene, på Bergeråsen, husker jeg.

    Faren min skulle til Oslo, eller noe, i et eller annet ærend.

    Jeg var ikke vant til å være alene hjemme, så dette var som noe litt skremmende for meg vel.

    Dette var også like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, på landet da, som faren min sa det var.

    En gang, på et besøk, i Hellinga 7B, så hadde jeg klaget til faren min, på at det ikke var ringeklokke, utafor inngangsdøra der.

    og da sa faren min det, at ‘du er på landet nå, og her banker man på døra’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det var mørkt da, om høsten, det var ikke så mye lys om kvelden, på Bergeråsen, husker jeg.

    Jeg gikk ut i gangen, og åpna ytterdøra, og så ut da, for jeg følte meg ikke helt hjemme der ennå.

    Så var det en rimelig svært tordivel som dreiv og surra rundt utelampa, rett ved siden av inngangsdøra da.

    Og jeg, ville jo ikke ha noe tordivel der.

    Så jeg fant fram den flaska jeg hadde, med bensin, fra apoteket, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), og helte litt bensin oppi en skål da, for å skremme tordivelen, hadde jeg tenkt da.

    Jeg tente på bensinen inne på kjøkkenet var det vel.

    og det som skjedde, var at før jeg kom meg ut på trappa, med den skåla med bensin, som jeg skulle skremme tordivelen med.

    (Det var ikke så mye bensin oppi den skåla, men en spiseskje, eller to kanskje.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var at den skåla ble så varm, så jeg klarte ikke holde den lenger.

    Men jeg måtte slippe den, og da falt jo den skåla ned på stuegulvet, og bensinen rant ut på vegg-til-vegg teppet, som faren min hadde, i stua der da.

    Like ved døra ut til gangen.

    Så hoppa jeg vel oppå flammene da, til de slukka.

    Men det blei jo skikkelige merker i teppe-flisene da.

    (Som var i noe slags 70-tallsmønster da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var på fredagen, i leiligheten til faren min.

    Så var jeg alene hele lørdag, og så på TV da, og sånt.

    Og så på søndag kvelden, var det vel, så kom plutselig faren min, i full fart, inn i huset, (de løp vel opp trappa, mener jeg å huske), sammen med to kamerater, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens var han ene, han som sjekka det, om jeg visste hva seks ganger seks var, osv., som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Jeg begynte å grine da, og gikk bort til vinduet, lengst unna faren min og dem, i stua.

    Faren min lurte på hvorfor jeg grein.

    Jeg forklarte det da, at jeg skulle skremme bort den tordivelen da.

    Også begynte det å brenne i teppet, osv.

    Så dro vel de kameratene til faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til faren min, i Hellinga 7B, var en to-roms leilighet, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    (To-roms betyr at det er to rom, i tillegg til bad og kjøkken, som regnes som å være en selvfølge da, i eiendomsmegler-kretser vel.

    Men men).

    I Hellinga 7B, så var det et soverom og en stue da, så det blir en to roms leilighet da.

    Så faren min og jeg, vi sov på samme rom, husker jeg.

    Faren min i en dobbeltseng.

    Og jeg i en enkeltseng, som var liksom bak fotenden, til dobbeltsenga, til faren min da.

    Faren min hadde en moderne vekkerklokka, som ringte med inntrengende lyd, husker jeg.

    Faren min hadde pornoblad der, og la en gang fram et, i en skuff, husker jeg, med bilde av en naken dame på.

    (Kanskje han skulle tenke på det bildet i dusjen, hva vet jeg).

    Faren min så litt rart på meg, mener jeg, etter at han kom ut fra dusjen.

    (Uten at jeg vet hva han tenkte på).

    Men men.

    I Larvik, så pleide det å være høylydte krangler, i familien til mora mi og Arne Thomassen, da jeg bodde der.

    Så jeg fortsatte den ‘tradisjonen’, og krangla også sånn med faren min.

    Så en gang, som jeg var borte på Gamlehjemmet, og leika med noen andre unger der, så sa ei dame som bodde der, (og kanskje jobba med biblioteket, som var der da), at hu kunne høre det helt dit, når faren min og jeg krangla.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min var ikke som mora mi, som absolutt ville vinne en krangel da.

    Faren min kunne plutselig bli stille, og ikke si noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hva faren min tenkte på da.

    Men men).

    I Larvik, så pleide jeg å kjøpe kruttlapper og sånt, for lommepenger, som faren min ga meg, de helgene, som jeg dro til mora mi.

    Jeg gikk også i en lekebutikk, eller noe, der, hvor de hadde sånne varer som Skøyern i Oslo, cirka.

    Altså sånne moro-artikler da.

    Som fyrstikker, som brant med en kjempestor flamme.

    Og sånne ‘hatter’, som vokste, og ble som en slange nesten, når man tente på de.

    Jeg syntes jo at sånne ting var veldig artige, og kjøpte sånne moro-artikler da, og også kruttlapper.

    Det var to forskjellige slag kruttlapper, som man kunne kjøpe, i lekebutikker da.

    Et slag var i plast, og smalt ganske høyt.

    Men det fantes også sånne som var av papir, og som var på rull da.

    De smalt ikke så høyt, men det var til gjengjeld mange smell per rull, så de var artige på den måten.

    En gang søstera mi var hos oss vel.

    Så lagde jeg noen sånne ‘bomber’ da, som jeg vel kalte de.

    Da tok jeg et plastbeger, og tok kanskje en sånn rar hatt, som ble som en slange, når man tente på den, (fra moro-butikken i Larvik), nederst.

    Også masse forskjellige kruttlapper og også de av plast da, som smalt litt høyere.

    Også fylte jeg opp med noe papir kanskje.

    Og nederst i bunnen, så helte jeg først litt bensin da forresten, var det vel, som jeg egentlig skulle bruke til å finne vannmerker på frimerkene mine da.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg et ark over toppen av plastglasset, og så tok jeg et stjerneskudd, gjennom det arket.

    Så satt jeg den ‘bomba’ da, utafor huset vårt, i Hellinga 7B da.

    Og så tente jeg på stjerneskuddet.

    Så etterhvert så smalt det masse da, fra den ‘bomba’ da.

    Og til slutt, etter noen minutter, når all smellingen var ferdig.

    Så kunne man se at den hatten begynte å vokse da, i det som var igjen av oppbrent plass og papir osv., da.

    Så sånn var det.

    Og da kom vel til og med hu Aina, fra Leirfaret, opp stien til Hellinga 7, for å se på den bomba da.

    Og jeg husker det, at hu trodde nok kanskje ikke det hu så, da den hatten begynte å vokse, nesten som en slange, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde vel også såvidt sett hun Aina før, på Bergeråsen, når jeg hadde besøkt faren min.

    Hun var lett å legge å merke til, siden hun hadde lyst hår og et pent ansikt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tiden, på Bergeråsen, så hadde jeg jo ikke noen kamerater.

    Men jeg kjente jo fetteren min Tommy, fra før, fra besøk hos bestemor Ågot, når alle oss barnebarna hennes, hadde vært på besøk der, samtidig.

    Så Tommy kom vel ned på besøk til meg kanskje.

    De bodde først i Hellinga de og, rett nedenfor Hellinga 7B.

    Men på den tida, som jeg flytta til Bergeråsen, så hadde onkel Håkon og dem, flytta opp til Havnehagen, (rett bortenfor toppen av S-svingen der, for de som er kjent).

    Tommy var jo fem år yngre enn meg, så jeg tulla litt med han.

    Jeg tok noen sånne bregne-blader, eller noe, og la noen frimerker, mellom to sånne blader, og teipa to blader sammen da.

    Også skulle jeg vise for Tommy, hvor frimerker kom fra da.

    Så la jeg de i vann da, de bladene, og da løsna teipen, også kom det frimerker ut av bladene da.

    Jeg vet ikke om Tommy trodde noe på det der, men jeg prøvde ihvertfall å holde maska.

    Så sånn var det.

    Tommy fikk også alle lekebilene mine, som jeg hadde kjøpt, på lekebutikken Noldus, osv., i Larvik, (men som jeg syntes jeg var litt for gammel, til å leke med, på den tida jeg flytta til Bergeråsen da).

    Så sånn var det.

    En dag i uka, så hadde vi gym, sammen med klassen over oss, mener jeg.

    (Hvis dette ikke var ballspill valgfag, eller noe, da).

    Og da husker jeg det, at to jenter, i klassen over vår, begynte å tulle, og dra av shortsen på hverandre, osv.

    (Det var vel Ellen Greftegreff, tror jeg, som dro av shortsen på hu Siv Anita, (eller hva hu het igjen, ei med brunt hår vel), akkurat mens hu stod med rompa mot meg, så jeg fikk jo panoramautsikt til rompa hennes, for å si det sånn.

    Men men).

    Og det var ikke det eneste rare, som den klassen over oss, fant på, i de timene, som vi hadde gym sammen med dem.

    En gang, når vi var ferdig med gymtimen, så satt Anders Røkås der, (sønnen i familien Røkås, som kjøpte Toppen 4, av faren min, da mora vår, mer eller mindre, rømte fra han vel).

    Anders Røkås satt helt naken, på en benk, med den ‘bennern’, og liksom lente seg framover da, (mens han grein vel), for å prøve å skjule sine private deler litt, da kanskje.

    Selv om jeg ikke tørr å påstå, at det er så særlig klart for meg, hva som egentlig kan ha foregått i den garderoben da.

    Men folk som lurer de får vel heller spørre Anders Røkås, (som faren til, var fotballtrener for oss, eller assistent var han kanskje, for faren til Ole Christian Skjellsbekk, var vel hovedtrener, mener jeg. Men men).

    Mora til Anders Røkås jobba vel først i bokhandelen i Svelvik, (som er den nærmeste byen, (eller tettsted som det ble kalt da), fra Berger/Bergeråsen, og som ligger cirka 6-7 kilometer lenger nord, langs Drammensfjorden), og siden i Svelvik Sparebank, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ågot sa en gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, at ‘jeg ga deg melk, da du var liten, jeg’.

    Jeg sa det til faren min, mens vi var i butikken til Oddmund Larsen, seinere den samme dagen vel, på vei hjem til Hellinga 7B.

    ‘Sa Ågot det’, sa faren min.

    Jeg kunne bekrefte det, men faren min sa ikke noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fortalte onkel Håkon vel, (i huset til farmora mi på Sand), at faren min og han, hadde bedt politiet, om å få ligge over i fyllearresten en natt, som de var nede i Horten, eller noe, og av en eller annen grunn, ikke hadde penger til å bo på hotell.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, våren 1980, så hadde faren min kjøpt seg en ny Peugeot racersykkel, og fortalte det, at han skulle begynne å sykle, i en eller annen lokal sykkelklubb da.

    (Kanskje det var Svelvik Sykkelklubb, eller noe.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men).

    En annen som sykla i sykkelklubben hans, var den 16 år gamle Jan Snoghøj.

    Jan Snoghøj hadde en fraskilt mor, (som han bodde hos, sammen med to søsken), som het Haldis Humblen.

    Det tok ikke lang tid, så var Haldis og faren min et par.

    Faren min prøvde å lokke meg, til å bli med ned til Haldis, som bodde et steinkast ovenfor de siste husene i Havnehagen, ned mot fjorden.

    Han sa det, at det var ‘to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med’, for å lokke meg ned dit.

    Jeg ble jo rimelig nedfor, av det, at faren min plutselig begynte å la meg være alene om kveldene, for å være nede hos Haldis.

    Men men.

    Så jeg var litt nedfor, da jeg ble med ned dit.

    De to jentene viste seg å være Christell Humblen, (Haldis sin datter), og henne venninne, (som egentlig bodde hos sin onkel, i Ulvikveien), Nina Monsen.

    Jeg satt helt stiv i sofaen, for jeg var litt ukomfertabel, med den situasjonen, at faren min hadde funnet seg en ny dame da.

    Nina Monsen gikk vel hjem, og faren min og Haldis, forsvant inn på soverommet vel.

    Da var jeg alene i stua, med Christell, som var en jente som var to år yngre enn meg.

    Men faren min hadde jo sagt det, at jeg kunne leke med disse jentene, så jeg begynte å løpe etter hun Christell, rundt stuebordet deres, osv., uten å si noe da.

    Men hun Christell var en sprek og smidig jente, så jeg klarte ikke å ta henne igjen, må jeg innrømme.

    Plutselig, mens Christell og jeg, holdt på med å løpe rundt stuebordet, til Haldis, så kom faren min og Haldis inn i stua igjen, etter 15-20 minutter kanskje.

    Da slutta vi å løpe, men ingen av oss fire sa noe.

    Selv om faren min og Haldis så litt overraska ut kanskje vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Plutselig en kveld, så kom ikke faren min hjem, i det hele tatt.

    Jeg husker at det ikke var noe morsomt.

    Faren min hadde ikke sagt fra om dette, at han ikke skulle komme hjem.

    (Da hadde det nok vært ‘overlevbart’, for å si det sånn).

    Men jeg bare satt og så på TV, i stua, i Hellinga 7B.

    Og klokka ble mer og mer, og faren min kom ikke hjem.

    (Jeg visste ikke da, hvor Haldis bodde, så dette må ha vært før den forrige episoden, som jeg skrev om, (da Christell og jeg, løp rundt stuebordet, nede hos Haldis. Men men)).

    Kveldsnytt dukket opp på skjermen, og til slutt så var alle TV-programmene ferdige for dagen, og bare prøvebildet dukket opp vel.

    Da dukket det opp en sånn stikkende følelse, inni meg, og en slags tomhet kanskje.

    Den stikkende følelsen, det var vel at jeg var såret, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg var kanskje ikke meg selv, den dagen, et par dager senere kanskje, når jeg ble med ned til Haldis der, med faren min da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En morgen, litt senere, så vekte faren min meg, og sa det, at Jan hadde brukket beinet, i stien ned fra Gamlehjemmet der.

    Ikke vet jeg hva han gjorde der, men han skulle kanskje ta bussen da, til en videregående skole, et eller annen sted, kanskje.

    (Pia og Christell, de gikk ikke den veien, ved Gamlehjemmet der, når de tok buss, til skolen.

    De gikk opp til ved barneskolen der, husker jeg.

    Ihvertall de årene jeg selv tok buss til enten ungdomsskolen i Svelvik, eller videregående i Sande og seinere Drammen, husker jeg.

    Men jeg selv tok bussen derfra, fra ved Gamlehjemmet der.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at faren min og hans yngste bror, Runar, (han som er tannlege i Ås), satt borte hos Ågot, en fredagskveld kanskje, og planla ferieturen vår, sommeren 1980, til Jugoslavia.

    Mens de drakk øl vel og kikka på kartet da.

    Og gliste kanskje, og kikka på meg, som satt ved spisestuebordet, (mens de satt i TV-delen av stua til Ågot da, som ikke var delt, mellom spisestue-delen og TV-stue-delen).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at vi besøkte onkel Runar og dem, på Kolbotn, hvor de bodde, på slutten av 1979/begynnelsen av 1980 vel.

    Jeg husker såvidt det, at jeg en gang gikk litt rundt der, på Kolbotn, sammen med min fetter Ove vel.

    Men Ove skulle ikke være med, på ferie, med Kiel-ferga.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var det bare onkel Runar, faren min og meg, som skulle.

    Av en eller annen grunn.

    Dette var en av de første månedene, etter at jeg flytta til faren min, mener jeg.

    Jeg husker at en litt eldre tysker, stod og spilte, på flere enarmede banditter samtidig.

    Og at han stod litt fra dem da, og snakka til meg, når jeg dukka opp der, og trodde jeg hadde funnet en maskin, som det var noen som hadde glemt igjen kreditt på.

    Noe sånt.

    Det var vel også russisk kaviar, mener jeg, i frokost-bufeen, på den ferja, mener jeg å huske.

    Jeg husker også det, at min far, spilte roulette, på den båten.

    Og at jeg, (som var ni år), sneik meg inn, ved roulette-bordet, og stod og så på det, at de spilte.

    På tilbakeveien, så snakka faren min, med coupiren, som det vel heter.

    (Før han begynte å jobbe vel).

    Og da spurte jeg, om han hadde sett det, at jeg stod og så på, mens dem spilte.

    Og da sa han det, at det hadde han ikke sett.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om jeg kunne tro på det men).

    I Tyskland, så var vi på et supermarked.

    Faren min bare gikk rundt der, og ble tilsnakket av ei butikk-dame, sa han.

    Vi kjøpte ikke mye der, vi bare så der.

    Jeg kjøpte vel en tysk Donald Duck eller Mikke Mus-bok, men det var på ferja, mener jeg.

    Vi kjørte ut på landet, med Runar sin bil kanskje.

    Vi fant en kro, men kroverten lå døddrukken, eller noe, over et bord.

    Noen grein, så kanskje han var død.

    Hva vet jeg.

    Faren min og Runar, de bare snudde.

    Og jeg spurte, i bilen, hvorfor vi snudde.

    Og faren min sa det, at ‘så du ikke at han lå der da’.

    Jo, jeg så jo det.

    Men var han død, eller var han full, lurte jeg.

    Det skjønte jeg ikke.

    Men men.

    vi kjørte til en annen kro da, inne i Kiel vel.

    Og der spiste vi wienersnitzel, eller noe vel, på den kroa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fikk jeg vel pass, tror jeg, før denne turen.

    Det er mulig.

    (Uten at jeg vet hva vi egentlig skulle der, i Kiel.

    Men men.

    Det var kanskje bare for moro skyld.

    Men men).

    Jula 1979, ble litt spesiell.

    Vi var alle barnebarna, samlet borte hos Ågot og Øivind vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Faren min begynte å prate noe om videospillere, som var ganske nytt, i Norge, da.

    Jeg spurte, om vi ikke kunne få det.

    Og det var visst ikke populært.

    Men jeg huska det, fra Torstrand skole da, at vi så på video, noen ganger, noen måneder før det her.

    (For jeg gikk jo på skole der, i begynnelsen av tredje klasse).

    Uansett, så kjøpte faren min plutselig videospiller.

    En AKAI VHS-spiller, til 8-9.000 vel, i 1980.

    Så det var ganske mye penger da.

    Det tilsvarer kanskje 20-30.000 i våre dager.

    Hvem vet.

    Og jeg fikk også et TV-spill, (med sånn Squash osv.), av faren min, da han dro meg med til en TV-butikk, i Svelvik, (like ved Svelvik Kroa der), like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, tror jeg.

    Jeg spilte mot faren min en gang, på Bergeråsen, og da vant jeg, men da sa faren min det, at det var fordi, at han hadde drukket.

    Så sånn var det.

    Så faren min drakk altså også før han flytta ned til Haldis, kom jeg på nå.

    Men men.

    Det TV-spillet var en rød plastboks, (eller konsoll, heter det kanskje), med to sånne hjul-‘joysticker’, som hadde en meter eller to lange ledninger da, og ble festet, til konsollen, med borrelås faktisk, (det var første gang jeg så både TV-spill og borrelås, tror jeg. Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg får ta en pause her, for nå har jeg skrevet i noen timer her.

    Jeg hadde en krangel her på hostellet, tidligere i dag.

    Jeg lurer på om han unge assistenten, Nel, er bøg, eller noe.

    Han kaller meg ihvertfall ‘dear’.

    Og det sa jeg fra, at jeg ikke likte.

    Han mener at han kalte meg ‘Erik’.

    Han stod ihvertfall og kilte meg, da jeg prata med hun House Manager-en her, tidligere idag.

    Om å få kvittering for leie osv., som jeg betalte til han assistenten da, tidligere idag.

    Det viste seg det at jeg egentlig skulle hatt nøkkel til ytterdøren, allerede for fire uker siden.

    Men de hadde sendt noen til meg, med en nøkkel da, men den hadde ikke kommet fram.

    Men like etter denne seansen, så kom det en fyr, på døra mi, med en nøkkel til utgangsdøra da.

    Så sånn var det.

    Enda husvertinnen sa at jeg skulle få den i morgen.

    Så her er det kanskje enda mer ‘lurings’.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se om jeg får skrevet mer fra tiden i Hellinga 7B, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 8: Mer om mine besteforeldre

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, så har jeg kommet på noen fler erindringer, som jeg kanskje burde ha tatt med der.

    Noe som hendte, da Pia og jeg var sånn 2-3-4-5 år gamle, var at bestefar Øivind, på et av våre besøk, vil leke ride ranke, med søstera mi Pia.

    Jeg stod like ved siden av, i stua til Ågot og Øivind, og så på.

    Det så ganske voldsomt ut, husker jeg, jeg syntes det så vondt ut.

    Pia lo og syntes det var morsomt, å sitte på kneet til bestefar Øivind, som virkelig lot henne få en humpete ridetur, husker jeg.

    Jeg var bare glad for at jeg slapp, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg som barn, i Mellomhagen, kunne få så høy feber, at jeg så noen sånne figurer, som liksom bevegde seg, i jevn fart bortover, i taket.

    En gang var feberen ekstra ille.

    Jeg ropte på mora mi, (jeg lå i senga mi da, i Mellomhagen).

    Men mora mi hadde besøk av en venninne, og ignorerte meg, husker jeg.

    Arne Thomassen kom til slutt, med et vått håndkle, som han tok mot panna mi, for å kjøle meg ned.

    Han kom også med en brødskive, eller to, men maten smakte helt rart for meg, og det var ikke mye jeg fikk ned, av de brødskivene.

    Men men.

    Så mora må nesten ha hatet meg, tror jeg.

    Hun var nok mer opptatt av å være en moderne kvinne, enn å være en god mor, vil jeg si.

    Så hun var nok følelseskald og kynisk kanskje og kanskje egoistisk, vil jeg nok si.

    Men men.

    Hun var vel ikke akkurat snill, for å si det sånn.

    Hun var kanskje litt umoden.

    HVa vet jeg.

    Jeg husker det hendte en gang i Hellinga 7B og, den to-roms leiligheten til faren min, at jeg fikk sånne feberfantasier, eller hva det heter, og så sånne ting som bevegde seg opp mot taket, osv. da.

    (Men ikke så ille som på det værste i Mellomhagen da).

    Men men.

    Når Pia og jeg, var på besøk, fra mora vår i Larvik, hos faren vår, på Berger og Ågot og Øivind, på Sand.

    Så husker jeg fra et besøk, at jeg lurte hvor alle de radiorør-radioene, fra 1930-årene, i kjelleren, stammet fra.

    (Det var kanskje 8-10 sånne radioer, nede i kjelleren, i huset til Ågot og Øvind.

    Jeg har senere lurt på om det var radioer som tyskerne konfiskerte under krigen.

    Hvem vet).

    Ågot svarte da at det var Håkon, som var så glad, i å skru på gamle radioer.

    Håkon hadde også, som ung gutt/tenåring, fått en jente til å bli så forelsket i seg, at hu klatra opp i et tre, og satt der hele natta.

    Hu dama, besøkte faktisk faren min, Haldis, Christell og jeg, når vi skulle til Jugoslavia, på sommerferie, (i nåværende Kroatia), sommeren 1980.

    Hu bodde da i en ‘betong-forstad’, i København, sammen med en danske vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren vår henta Pia og meg, hos mora vår, i Larvik, så pleide vi å stoppe ved Tønsberg et sted, langs E-18, for der var det en dam med svaner, som faren min likte å vise oss.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte faren min, og var hos Ågot, så hadde jeg fått et LEGO-sett av faren min, for å lage en lastebil.

    Jeg skjønte tegningen helt til et visst punkt, og så skjønte jeg ikke helt tegningen, men da bare bygde jeg en lastebil.

    Banker og sånn i Larvik, pleide å ha lego, (på et bord hvor ungene kunne leke), så jeg var vant til å leke med lego, for å si det sånn.

    Da satt liksom faren min der for å inspisere da, men han hjalp ikke.

    Men men.

    Da Pia og jeg flytta til Jegersborggate, i Larvik, våren 1978, så var vi kjent i Larvik fra før.

    For mora vår, hu var glad i å shoppe, og pleide å kjøpe klær og mat, osv., i Larvik.

    Og da pleide hu alltid å ta med Pia og meg, på kafeteria.

    Da kjøpte mora vår kanskje en kopp kaffe, (hu hadde lagt til seg vanen, med å drikke kaffe, mens hu hadde bodd hos Ågot, (antagelig før jeg ble født), fortalte mora mi meg en gang), og et stykke kake, til seg selv.

    Mens Pia og jeg kanskje fikk et glass brus da.

    Og kanskje også kake, (det husker jeg ikke helt).

    Vi pleide også å få et kronestykke hver, som vi spilte på kronespill, fra Røde Kors, med.

    Man kunne vinne 7 kroner, på det vinnerfeltet i midten, og kronespill var noe av det artigste jeg visste, på 70-tallet, husker jeg.

    (Og det var det mora mi som egentlig fikk meg til å få øynene opp for.

    Siden hu ga Pia og meg penger til å spille på de, før vi ble gamle nok til å mase om å få prøve til spillene vel.

    Men men).

    De kafeteriaene mora vår pleide å gå på, med oss, var den ved siden av Thorfinns, (i Jegersborggate vel), Carina, het den kanskje.

    Den over Narvesen, ved Torget.

    Den i Domus-bygget, i 2. etasje der.

    Det var også en kafeteria, i Albert Bøe sitt varemagasin, mener jeg, (litt gjemt bort, opp en trapp og bort en gang og sånn vel). Men der var vi ikke så ofte, men kanskje en gang eller to.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også, fra da vi bodde på Mellomhagen vel, at på en av strendene i den delen av Larvik, (enten Hvittensand eller Langestrand vel), så var det noen perler nesten, enkelte steder, i sanda.

    Jeg har sett nå i England, at såkalte ‘pebles’, småstein, kan være fra kull eller menneskeskapte materialer som murstein.

    Hva kan disse perlene ha vært fra, har jeg tenkt, nå de siste dagene.

    Skjellet?

    Hvem vet.

    Hm.

    Nå Pia og jeg var på ferie, hos faren vår, da vi var sånn 4-5-6-7 år, så hendte det et par ganger, noe som Pia har ‘gura på’, seinere, husker jeg.

    Jeg er jo et år og fem måneder, eldre enn Pia.

    Så faren min ville noen ganger gi meg 20 kroner, og Pia 10 kroner, siden jeg var eldst.

    Og det har Pia tatt opp noen ganger, mens vi var ungdommer vel.

    Og da har nok Pia vært arg på meg, på grunn av dette.

    Så Pia har kanskje skyldt på meg, (som da var 6-7 år kanskje), på grunn av noe faren min bestemte.

    Så noen ganger gir Pia et litt forrvirret inntrykk, vil jeg si.

    (Hvis hun ikke bare later som at hun er såpass forstyrra/forvirra da.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    En gang jeg var på besøk hos faren min, som 5-6-7 åring kanskje.

    Så var vi ute i Cabin Cruiser-en hans, faren min, naboen i Hellinga, hans to tvilling-sønner, som var et par år eldre enn meg, og meg selv.

    Plutselig satte faren min meg til å kjøre båten.

    Gassen rørte jeg ikke, men jeg måtte ha noe å styre etter, så jeg styrte etter et fyr, eller noe skjær, ved Holmsbu, (vi kjørte i retning Drammen).

    Plutselig begynte tvillingene å skulle advare, om at jeg styrte rett mot det skjæret da.

    Men hva skulle jeg liksom styre etter?

    Hvis jeg ikke kjørte rett fram, så kunne det være farlig, med tanke på at vi kunne ha kolidert, med andre båter.

    For det var midt på sommeren, og mange båter på fjorden.

    Men men.

    Og jeg styrte kanskje båten, i 10-15 minutter, mens faren min og naboen skravla, bak i båten vel.

    Så sånn var det.

    Så faren min var uansvarlig, som far, vil jeg si.

    Man kan vel ikke bare sette en unge, til å styre en rask motorbåt, uten opplæring.

    Men men.

    Faren min sa også, 2-3-4 år seinere kanskje.

    Etter at jeg hadde flytta til Bergeråsen.

    At han naboen, (i Hellinga), bare satt inne og røyka og aldri vaska gardinene, så de var av gule, av røyk/nikotin, enda de egentlig var hvite.

    (Sa faren min til Ågot en gang, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I dette kapitellet hadde jeg tenkt å skrive mer om mine besteforeldre.

    Jeg har jo alt skrevet en god del, om bestemor Ingeborg, i et av de forrige kapitellene.

    Men jeg har ikke skrevet så mye om mine andre besteforeldre.

    Men de siste par årene, (mens jeg bodde i Liverpool), så har jeg gjort en del slektsforskning, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om de, siden de er med i denne boka.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, født Mogan, var fra Rollag, i Numedal.

    Hun var vokst opp på gård, som en av de i midterste alder vel, i en søskenflokk på rundt åtte vel.

    Noe sånt.

    Mora til Ågot, het Bergit Mogan vel, og hadde visst vært hos steforeldre i Amerika, noen år, som ungjente.

    Faren ble kalt ‘Nils i Dalen’.

    Han het også ‘Nils Me-Tråen’, og mye annet ‘rart’, etter gårdene de bodde på, men het til slutt Nils Mogan, siden de slo seg ned på Mogan gård, til slutt.

    (De bodde også noen år ned mot Tønsberg, mener jeg bestemor Ågot sa en gang.

    Men flytta tilbake da).

    Faren min sa en gang, på 80-tallet, at noen i slekta til Ågot, var fra Finnskogen, eller noe.

    Så sånn var det.

    Faren til mora til Ågot, kalte seg ‘To-eiet’, som mellomnavn, mener jeg, og eide vel både i Norge og Amerika, (eller var det Finnskogen?), da.

    Jeg lurer på om det var han som het Gullek To-Eiet Gulleksrud.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora til Ågot pleide å si ‘kom kyra’ og ‘je vet itte jeg, (sa hu mor)’, ifølge Ågot, på 80-tallet.

    Men men.

    De hadde også en seter, husker jeg at Ågot sa.

    De hadde to eldre tjenestedamer, på et fotografi jeg fikk sendt på e-post, av min tremenning, som også het Mogan Olsen, (var det Siri hun het?), fra Sand/Drammen vel.

    De tjenestedamene, hadde svarte og hvite uniformer/drakter, mener jeg å huske.

    Men men.

    Ågot jobbet som tjenestepike, på Glassverket, eller noe vel.

    Før hu begynte som tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, noen år før krigen vel.

    Der traff hun min farfar, Øivind, som også jobba for Jebsen.

    Kanskje de møttes på dans, på ‘lokalet’, Samhold, en lørdagskveld?

    Hva vet jeg.

    Øivind snekra noen stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler.

    På søndagene, så pleide han å snekre fruktkasser, (har min far sagt), borte på Sand, (der Jensen Møbler ligger nå), på eiendommer, som han leide for 50 år, (har jeg funnet ut på nettet), sammen med en Eastwood, fra Berger, (grandonkel til Frank og Anne Eastwood vel).

    De leide av en fru Bøhmer, som kjøpte av en (tidligere stortingsrepresentant vel, for Høyre), Lersbryggen, under krigen vel.

    Fru Bøhmer delte opp den store eiendommen, som hun kjøpte av Lersbryggen.

    (Øvre Høyen gård vel).

    Og leide ut ‘små’ deler av den eiendommen, for 99 eller 50 år da, (har jeg sett i noen arkiver, på nettet).

    Så mange hytteeiere, får seg kanskje en smell, når de mister tomta si, om noen år.

    Hun Bøhmer solgte like etter krigen, så i 2040-årene, så mister nok antagelig mange hytteiere på Krok/Baskomti tomta si.

    (Sånn som jeg skjønner det ihvertfall).

    Men men.

    Etterhvert så leide Ågot og Øivind, en annen tomt, i Ågots navn, (har jeg sett), på Sand.

    (Også av fru Bøhmer, for 50 år vel).

    Og Øivind bygget snekkerverksted.

    Dette var vel på 50-tallet, at byggingen kom igang, og med seg, da de flyttet til Sand, så hadde de sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Så faren min og brødrene er altså oppvokst på Berger.

    Som nabo med Eastwood, tror jeg.

    (Faren min sa han fikk peanøttsmør, fra USA, av noen naboer, eller noe, da han var liten gutt).

    Og de bodde vel også oppe ved skolen, (den gamle på Berger, ovenfor arbeiderboligene, eller noe), ettersom jeg har forstått.

    (Selv om dette var det ei bibliotek-dame fra Drammen, som har sagt, på Facebook, Ingeliv noe vel.

    Og ikke faren min.

    Men men).

    Min farfar Øivind, var fra Holmsbu.

    Faren hans var fisker, og mormora, (eller noe), var visst direkte etter Iver Huitfeldt.

    Jeg har snakket med Øivinds bror, Idar Sandersen, på telefon, fra Liverpool, mens jeg bodde der.

    Og Sandersen sier at den slekta oppstod da ei budeie, fra Eggedal, dro ned til Røed-gårdene, på Hurumlandet, og ‘hadde seg’, men en ung tenåring, fra den sida av Hurum, som grenser mot Oslofjorden og kanskje Røyken, eller noe.

    De flytta så til Holmsbu, og ble fiskere.

    I Holmsbu så har en koloni, av Oslo-malere, (såkalte sommermalere), holdt til, ikke langt unna.

    Og min farfars bror, Gunnar Bergstø, var en såkalt Holmsbumaler, som blant annet har malt en altertavle, (sammen med en annen maler), for en kirke, i innlandet et sted vel, i Buskerud vel.

    Noe sånt.

    Min farfar hadde også 6-7 søsken vel.

    Men det er vel bare hans søster Harriet, tror jeg, bortsett fra han selv, som har fått noe avkom.

    Det kan man se av det, at hans tre brødre, Gunnar Bergstø, Otto Bergstø og Idar Sandersen, har bodd på Bergstø, i Støaveien, i Holmsbu, fram til dags dato.

    (Idar Sandersen er den siste av dem).

    Men ingen av de kara har noen avkom, så Øvinds tre sønner, arver halvparten, og dattera til Harriet vel, den andre halvparten.

    Så det er kanskje rart, at nesten ingen av de søskene til Øvind, har fått unger.

    Men men.

    Min far ville ikke ha arv, etter sine onkler, så Pia og jeg, har fått halvparten av min fars arv.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Idar Sandersen, sa det, at flere av dem ikke ble døpt vel.

    (Kanskje det er de kristne som tuller?).

    Gunnar og Otto het Bergstø etter eiendommen.

    Øvind het vel Olsen, siden faren hans het Olsen vel.

    Sandersen har vel tatt navnet sitt fra etternavet til farfaren sin, eller noe.

    Så det er komplett kaos der, med tre etternavn.

    Jeg så på noe slektsforskning jeg har her.

    Og min farfars far, het Hans Otto Olsen, (og var fisker fra Holmsbu da).

    Hans Otto Olsen sin far, het Ole Martin Sandersen.

    Han var fra Arnestø, i Holmsbu, og det er vel like ved Bergstø, men lenger ned mot Drammensfjorden vel.

    Disse var fiskere i Drammensfjorden da.

    Fra vinduet til huset deres i Holmsbu, så er det panoramautsikt, til Strømm-landet, som det vel heter.

    Rett over fjorden, så ligger Bergeråsen da, som er det første stedet, som jeg husker noe fra, og hvor jeg bodde i mange år, under oppveksten.

    Så sånn er det.

    Øvinds mor, het Ingeborg Olsen, og var fra Svelvik.

    Hennes mor het Randi Kittilsdatter, og var fra Nesbygda.

    Faren, (til Ingeborg Olsen), het Olof Olsson (Brumark).

    Han var fra Sverige, og jobbet som skomaker, i Svelvik vel.

    Men men.

    Jeg kan ta med de jeg har her for Ågot og.

    Hennes mor het Bergit Tovsdatter Mogan.

    Bergits mor het Jøran Gulleksdotter Gulleksrud.

    Og Bergits far het Tov Pedersen Toeiet (Mogan).

    Ågots far het Nils (Torstensen) (Dalen) (Me-Tråen) Mogan.

    (Og han var vel uekte født, mener jeg å huske, etter å ha lest noen kirkebøker, som var digitalisert, på nettet, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde i Liverpool).

    Nils far het Tosten Nilsen.

    Og Nils mor het Anne Kristoffersdatter.

    Han var fra Flesberg, Nord for Kongsberg, (i Numedalen, langs Lågen vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    Ingeborg sin slekt, har jeg jo skrevet en del om.

    Men jeg kan ta med det som står her, fra slektsforskinga.

    Menes mor var Karen Margrethe Nyholm.

    Hun var søster av Magna Dorothea Nyholm, (som min mor kalte Meme), som ble gift med Holger baron Adeler, (som var direkte etter Cort Adeler, den norske sjøhelten).

    Adelers døde barnløse, og min mormor arvet det meste etter sin tante.

    Min mor er nevnt i testamentet til Adelers, (som jeg fikk fra Danmark, mens jeg bodde i Liverpool).

    Mora mi arvet en ring, etter baronessen.

    Min mormor og bestefar Johannes satte pengene etter Adelers inn i et hus, for min mor, på Tagtvedt.

    (Husker jeg fra Ingeborgs testamente).

    Karen Margrethe Nyholm sin mor, var Mary Eva Carla Fog, (som var direkte etter Foss, Løvenbalk, Christoffer II av Danmark, og Odin, Farao og Cesar, osv).

    Mary Eva Carla Fog, var datter av Julie Fanny Hobøll og Ludolp E. Fog, (som var general i Danmark vel).

    (Min mormor, Ingeborg, var jo født i Danmark, så alle hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, var danske).

    Kanren Margrethe Nyholm sin far, var Anders Gjedde Nyholm, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    (Han var nesten som en preusisk general, da tror jeg, med kontrollen over alle Danmarks stridskrefter.

    Men men).

    Hans mor var Maren Gjedde, (som min mormor sa var ‘gammel dansk uradel’, selv om jeg ikke har klart å finne bekreftelse for dette, på nettet).

    Hans far var L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og hadde herregården Bangsbo, i Fredrikshavn.

    Han var også stortingspolitiker for Venstre vel, mener jeg å ha lest.

    Maren Gjedde var vokst opp på slottet Højriis på Mors.

    Min mormor far, var Hans Louis Anker Heegaard.

    Han eide jernværket, i Fredriksværk.

    (Sammen med en svoger vel).

    Men ville ikke være ‘jovial’, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, og mistet Jernværket.

    De flyttet til Tyrol et års tid vel, og Heegaard ble agent for to store tyske firma, innen skipsfart vel, (et skipsverft fra Hamburg blant annet vel, mener jeg å ha sett på Google Books), og flyttet tilbake til Danmark, denne gang til København.

    Hans mor var Caroline Hagerup, datter av Andrine Werner og Hans Hagerup.

    Ingeborg sin far, sin far, var Lous Carl Anker Heegaard.

    Han var sønn av den kjente Anker Heegaard, (som har en side, på dansk Wikipedia), en fabrikkeier/industriherre, fra København, hvor han har en gate oppkalt etter seg.

    Hans kone var Louise Feilberg.

    (fra en slekt som har drevet med polarekspedisjoner, blant annet, mener jeg å ha lest, mens jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool).

    Min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Leirsund, i Romerike.

    Slektsnavnet er fra Flatanger, i Nord-Trøndelag.

    Johannes, var blant annet Romeriksmester, for junior, mangekamp vel, som ungdom.

    (Har jeg lest i Aftenpostens tekstarkiv).

    Hans mor var Helga Dørumsgaard, søster av den kjente Asbjørn Dørumsgaard, (som var Romeriks-dikter, ordfører og redaktør, mm).

    Min mormor sa en gang, at det var visst litt hipp som happ, der i gården, hvem som skrev diktene, som Dørumsgaard publiserte.

    Noen dikt var skrevet av Johannes sin mor, men publisert i Asbjørn Dørumsgaard sitt navn, sa min mormor, i Nevlunghavn, på 80-tallet, året etter at Johannes døde, i Spania, vel.

    Men men.

    Dørumsgaard var blant annet etter Ole Moene, en kjent treskjærer, fra Oppdal.

    Moene hadde en konflikt med en tysk keiser, som syntes sa at når Moene ikke forlangte mer penger, for treskjæringen sin, så måtte det være dårlig kvalitet.

    men Moene var en veldig flink treskjærer.

    (Kanskje det er derfor jeg blir tullet med, og ikke får rettighetene mine, på grunn av denne tyske keiseren, Willhelm vel?

    Hvem vet).

    Johannes sine foreldre, Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, jobbet som lærere, ved Asak skole vel, i Skedsmo vel.

    De møttes på lærerskolen i Elverum, (hvor jeg var i militæret, i Geværkompaniet, en del år seinere, men likevel).

    Johannes studerte jus, ved Universitetet i Oslo.

    Arne Thomassen sa det en gang, da jeg leide et rom av han, og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, at Johannes noen ganger visstnok gikk på ski, helt fra Skedsmo, til universitetet, for å gå på forelesninger.

    Hvem vet, karakterene til Johannes, (som jeg så i Aftenposten sitt tekstarkiv), var vel ikke så utrolig bra, så kanskje det var sant.

    Men Johannes bestod ihvertfall, og begynte å jobbe som aktor, for myndighetene, i landsvikerrettsakene, etter krigen.

    Ingeborg har fortalt det, at de bodde i Nittedal, hvor hennes ‘snobbete’ bror, fra København, kom på besøk.

    Og han ble lurt av de lokale ‘arbeiderklasse-folka’, på bussen, og de lurte han til å gå av en holdeplass, for seint.

    Noen hadde også sagt til bestemor, at ‘du mistet en handske, din dumme danske’.

    Ingeborg sa forresten også, om sin morfar, Anders Gjedde Nyholm, at han var ‘best i alt’, men var offer for jantelov, (selv om ‘jantelov’ var midt ord, i den samtalen, men Ingeborg var enig i det ordet. Gjedde Nyholm ble mobbet kanskje da, av sine jevnaldrende. Noe sånt).

    Ingeborg sa også det, at da hun fødte Ellen, så passet Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, min mor, Karen.

    Men da var det visst fullt av uvaskede gryter, i kjøkkenet, da Ingeborg kom hjem fra sykehuset.

    Så Ingeborg var ikke helt fornøyd da.

    Men Helga Dørumsgaard var jo datter av hu som Asbjørn Dørumsgaard skriver om i ‘Skytilen hennar mor’, så Helga Dørumsgaard burde vel ha kunnet sånne ting som husarbeid.

    Men men.

    Ingeborg fortalte også, da hun fortalte om Asbjørn Dørumsgaard og Didrik Nyholm, (som måtte være som en far, for Anders Gjedde Nyholm, (min tippoldefar), og hans andre 10-11 søsken), at Johannes, var fetter av en kjent komponist, som flyttet til Italia, Arne Dørumsgaard.

    Men men.

    Ingeborg og Johannes flyttet så til Lillehammer, hvor Johannes jobbet som aktor i landsvikeroppgjøret, (igjen vel).

    Så ble Johannes rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Der var det bare en gate, sa min mor, en gang.

    Ingeborg, sa at hennes (snobbete vel) bror, fra København, (Louis vel, som var stiftamtmann i Fyn, og bodde på Odense slott).

    Han likte jentene i Stokmarknes, (han syntes de så pene ut), men det var før de åpnet munnet.

    (Han likte ikke nordlands-dialekten deres).

    Ingeborg hadde visst gått seg vill, i tåka, på et fjell der en gang, og sitti og venta, på redningsmannskapet, på trappa til ei hytte, fant jeg ut på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Johannes og Ingeborg spilte visst bridge, og kjente en prest der, var det vel.

    Johannes hadde mange kåseri, på radio, og jeg fikk NRK til å sende meg et, hvor han sa farvell til Hadsel, (‘Hav og fjell farvell), som jeg har lagt ut på YouTube, under nicket ‘johncons123’, forresten.

    Johannes og Ingeborg, flytta så til Holmsbu, (hvor mine foreldre traff hverandre, for faren min hadde bygget en båt, på verkstedet til Øivind, og kjørt over til Holmbsu da).

    Min mors yngre datter, Ellen, begynte på forsøksgym, i Oslo, og Johannes måtte noen ganger inn til Oslo, for å leite etter Ellen, som vel var hippie vel, (og kanskje syntes det var morsommere, enn å gå på forsøksgymnas).

    Øivind fortalte en gang, at Johannes hadde møtt en mann, i Oslo, som spurte han hva han gjorde, gående rundt i Oslo, (i Slottsparken kanskje?).

    ‘Jeg leter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, og så ‘du da’?.

    ‘Jeg leter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart.

    (Ifølge Øivind).

    Jeg spurte Øivind en gang, (like etter at jeg flytta til faren min, i 1979), om hva han syntes om Johannes.

    Øivind sa at Johannes var sånn, at han i kommunestyremøter, (i Hurum da sikkert, hvor Øvind var fra), kunne foreslå en ting, men siden stemme mot det forslaget, når det ble endelig avstemning.

    Så Øivind kunne ikke gå god for Johannes, sa han, (han vridde litt på huet og sånn, mens han prata vel).

    Men da Øivind døde, noen år seinere, så ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra, om at ‘Øivind er død’.

    (Selv om Ågot ikke ville at jeg skulle ringe han og Ingeborg, forresten.

    Men jeg var vel litt trist da over å ha mistet en bestefar, og husket vel da, at jeg hadde en annen bestefar også.

    Noe sånt).

    Men men.

    Johannes lærte Pia og meg å spille sjakk.

    Han skrev også en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    Som jeg skrev inn på maskin, noen få år etter at han døde, (på oppdrag av bestemor Ingeborg).

    Forlagene sa at boken var for gammeldags.

    Et forlag likte ikke at bestefar Johannes brukte utrykket ‘Sorte Mann’, om en afrikaner, var det kanskje, i boken.

    Så den ble ikke utgitt.

    (Bestemor Ingeborg viste meg et av brevene, fra Gyldendal, eller hvilket forlag det var igjen).

    Men men.

    Jeg bodde på gården, til onkel Martin, (min mors yngre bror), og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i Kvelde, i 2005.

    Og Martin sa det, at Johannes, (hans far), hadde sagt til han, da de bodde i Sætre i Hurum, (etter å ha bodd i Holmsbu i Hurum og Klokkarstua i Hurum), at ‘hvis du får en ungjente gravid, så skyter jeg meg’.

    Så bestefar Johannes, var nok deprimert, av at tante Ellen, ble borte i Oslo, osv.

    Og fikk visst grått hår, på den tiden, mener jeg å ha hørt.

    Martin mente at Johannes, var en ‘jævel’ vel, pga. det.

    ‘Tenk å si noe sånt da’, sa Martin.

    Martin er nok mye mer moderne, enn Johannes var.

    Men Martin er også litt sånn som en 1% kar, mistenker jeg.

    (Han kjører MC, osv).

    Så han er ikke så lett å komme inn under huden på alltid vel.

    Så jeg spurte ikke om alt mulig, om hvorfor han syntes det var så ille, å høre.

    Han manglet kanskje litt forståelse for hvordan Johannes så på situasjonen, mistenker jeg.

    Selv om det kanskje ikke kan ha vært artig, for Martin, som tenåring kanskje, å måtte beherske seg, seksuelt, (eller hva man skal si).

    Men men.

    Johannes var veldig sportslig, og likte å gå på lange søndagsturer, i Nevlunghavn, og både han og Ingeborg likte å gå på lange skiturer.

    De traff vel hverandre, når Ingeborg var med faren sin, på skiferie, til Norge, like etter krigen, mener jeg.

    Men men.

    Johannes sin far, var Johan Ribsskog.

    Han var bror, av den kjente skole-pioneren, Bernhof Ribsskog, som var mannen bak normalplanen for grunnskolen, etter krigen.

    En annen bror, Ole Konrad Ribsskog, ble ordfører i Trondheim, og var på stortinget for Arbeiderpartiet.

    Hvor han var leder for kirkekomiteen, mener jeg å ha lest, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Johan hadde en tvillingbror, Adolf, som også ble ordfører, eller ihvertfall klarte seg bra, vel.

    En fjerde bror ble ordfører i Stavanger, mener jeg, (hvis jeg ikke roter fælt nå).

    Men men.

    Ingeborg sa en gang, at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, en gang sa noe sånt som at, ‘jeg fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘mann’, en ble Rådmann, (Johannes), en ble forstmann, (skogvokter), og en ble lennsmann’.

    Lensmannen var Øivin Ribsskog, som var lensmann i Aurskog, og det står i Aftenposten og VG sine tekstarkiv, at han fanget både nazi-rømlinger og finske fanger, etter krigen.

    (De flyktet vel fra Oslo, og ble tatt i Aurskog da).

    Øivin Ribsskog var med i Kvitt eller Dobbelt, om Asbjørnsen og Moe, på Romerike vel.

    Han spilte sjakk mot Trotsky, da han var som en slags fange vel, i Norge.

    Han skrev en bok som het ‘hemmelige språk og tegn’, (eller noe), for politiskolen vel, om ‘taterspråk’, ‘forbryterspråk’, og ‘tivolifolkenes språk’, osv.

    Og også mange andre bøker.

    Hans sønn, Ola Ribsskog har jeg snakket med, på telefon, fra Liverpool.

    Også hans datter som bor på Frogner.

    Ola Ribsskog visste det, at min gudmor, Anna/Anniken Holmsen bodde i Sverige.

    Han har jobbet som rektor, i Bærum.

    Og han var frimurer, (noe som jeg var litt skeptisk til).

    Jeg snakket også med datteren til forstmannen.

    Hun bodde i Bergen, og er gift med en kjent fotballspiller der.

    Hun sa at Johannes og Ingeborg besøkte dem en gang.

    (Men hun likte vel ikke Ingeborg så godt).

    Men men.

    (Jeg fant disse i Bjørn Ribsskog sin slektsforskning, fra 2002 vel.

    Som han sendte meg, da jeg bodde i Liverpool, etter at jeg kontaktet han på e-post).

    Johan Ribsskog sin mor, het Marta Marie Klemetsdatter Høstland.

    (Høstlandet og Ribsskogen er nabosteder, oppe i Flatanger, fortalte ei Høstland-dame, som jeg kontaktet på Facebook, meg, da jeg bodde i Liverpool).

    Johan Ribsskog sin far, var Johannes Olsen Ribsskog.

    Min morfars mor var som tidligere skrevet Helga Dørumsgaard.

    Hennes mor var Karen Pedersdatter (Fladeby), datter av Anne Helene Eriksen og Peder X-tensen.

    Helga Dørumsgaard sin far, var Arnt Olsen Dørumsgaard, (fra Oppdal).

    Han var sønn av Marith Arntsdatter og Ole Larsen Dørumsgaard.

    Så sånn var det.

    Da får jeg vel si at det var greit, jeg har vel fått tatt med litt om mine besteforeldre osv., også nå.

    Jeg kjente jo alle mine besteforeldre, som barn.

    Men kun bestemor Ingeborg, (og kanskje bestemor Ågot, selv om hun ble litt senil vel, på slutten), kjente jeg som voksen.

    Så man må ta med i betraktingen at dette er jeg som er barnebarn, som skriver, om mine besteforeldre.

    Og det er ikke så lett for meg, å skjønne om hvordan de er, som hvis det hadde noen jevnaldrende, som jeg hadde gått på skole sammen med, for eksempel.

    Så sånn er det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    I det neste kapitellet, så får jeg endelig gå videre litt, og skrive om tiden i Jegersborggate, i Larvik, hvor mora mi, Arne Thomassen, Pia og jeg, (og Pusi), flyttet til, våren 1978.

    Vi får se om jeg klarer å få endelig skrevet om dette nå.

    Vi får se.

    PS.

    Min farmor hadde også flere søsken, (fra oppe i Rollag), som slo seg ned rundt Sand/Svelvik, 10-15 mil syd/syd-øst for Rollag vel.

    Hennes søstre, Margit og Anne, hadde systue, på Sand, i lokalet, som nå huser Smia MC vel, (på ihvertfall 60-tallet vel).

    De flytta inn til Strømsø, i Drammen, og hadde systue der, på ihvertfall 70-tallet vel.

    Ågot hadde vel også en bror, med navn Ola, som bodde på Sand.

    Det er artig historie, om Ågot, og Ola.

    Under krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt ei flaske dram, fra polet i Drammen, (fortalte Ågot meg, på 80-tallet).

    Problemet var det, at Jebsen hadde brukt Ågot sitt rasjoneringsklipp, for sprit da.

    Og postmannen, (var det vel), erta Ågot, (som var kristen), siden han trodde hu hadde bestilt sprit da.

    Så da tok Ågot med dram-flaska, ned til ‘n Ola, (som jeg tror var broren hennes, som bodde på Sand, like ved Berger, vel), og de drakk sammen opp flaska vel.

    (Enda Ågot nesten aldri drakk).

    Så sånn var det.

    Jeg syntes den historia var artig.

    Og ba Ågot om å seinere fortelle historia, igjen, for min klassekamerat, Ulf Havmo, som hadde blitt med meg bort på Sand, hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen, de første årene, som jeg bodde hos faren min, (fra høsten 1979 og utover).

    Men da ville ikke Ågot fortelle historia, (til Ulf Havmo), men ble flau.

    Seinere tulla Ulf Havmo, når han var gjest hos meg, og pleide noen ganger å si, ‘Å så godt – Ågot’.

    Uten at jeg skjønte noe særlig av hvorfor.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Ulf Havmo prata sånn om farmora mi, men han var kanskje glad i bestemødre da.

    (Ulf Havmo smilte vel lurt, mens han sa disse ‘glosene’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 7: Nevlunghavn

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så kom jeg på mange flere episoder, fra den her tiden, (fra før vi flyttet til Jegersborggate), som jeg tenkte jeg kunne ta med om, i et eget kapitell.

    Jeg skrev for eksempel det, at hu venninna til søstera mi, som stod naken i oppkjørselen vår, i Mellomhagen, og spylte seg med hageslangen, under vinduet til rommet mitt cirka, at hu var den første jenta, (bortsett fra søstera mi), som jeg hadde sett naken.

    Men, mora vår tok oss jo med på Hvittensand, og Langestrand og andre strender, kanskje en gang i uka, hver sommer, og på for eksempel Hvittensand, så var det ikke bare Pia og meg, som bada nakne, det var også jenter, langt opp mot skolealderen vel.

    Så det var ikke sånn at jeg reagerte så utrolig mye, på hu jenta som stod naken, i oppkjørselen vår.

    Jeg bare registrerte henne vel, og ble litt overrasket, og gikk videre ut av hagen vår, og ut i Mellomhagen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker en helg, som jeg var hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, da hverken mora mi eller søstera mi var med.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en lørdag, og jeg hadde ikke fått lørdagsgodt.

    Bestemor Ingeborg var opptatt på kjøkkenet, og bestefar Johannes satt i sine egne tanker, (nærmest som i en døs, eller nesten som i en trance), i TV-stuen, i huset deres, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    (Han satt der hvor han pleide å sitte å røyke pipe.

    Så sånn var det).

    Jeg klagde til bestefar Johannes, om jeg kunne få penger til å kjøpe lørdagsgodt.

    Jeg regna med at jeg kanskje ville få en femmer da, eller noe.

    (Sånn som kanskje Ågot og Øivind, på Sand, ville ha gitt meg).

    Men nei.

    Bestefar Johannes ut døra, med meg på slep, ned til en butikk, nederst i Blombakken.

    Det var en gammeldags butikk, uten særlig utvalg, av fristende godteri.

    Det var en eldre kar, som drev butikken, og godteriet lå under en disk vel.

    (Det var en butikk, med litt bedre utvalg, nede ved havna, et steinkast unna.

    Som jeg nok ville ha gått til selv, hvis jeg hadde fått noen penger.

    Men bestefar Johannes pleide kanskje heller å gå til den her butikken da, for å kjøpe tobakk, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg valgte vel en sjokolade da, selv om jeg syntes dette ble kjedelig.

    Det var liksom ikke noe å gjøre, den dagen.

    Og jeg våkna ikke opp av å få lørdagsgodt, i den butikken, heller.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi pleide jo å dra til Nevlunghavn, mora mi, søstera mi og meg, på søndagene.

    Ihvertfall da vi bodde i Brunlanes og den første tiden, i Mellomhagen.

    Og da var det hele regla, med søndagsmiddag og søndagstur.

    Hver søndag.

    Dette var nesten formelt og nesten sermonielt, må man vel nesten si.

    En søndag, så fant jeg en mark, blant bringebærene, som bestemor Ingeborg hadde plukket, som dessert, øverst i hagen vel.

    Noe sånt.

    Jeg begynte å klage da, på marken, men det var visst dårlig bordskikk da sikkert.

    Pia og jeg turte knapt å si et ord, under søndagsmiddagene i Blombakken, for bestemor Ingeborg var kjapt ute, og disiplinerte oss, for hver minste detalj da, hvis hun fant noe feil med bordskikken vår.

    Vi måtte spørre om vi fikk gå fra bordet, og sånn, på en nesten formell måte, må jeg vel si.

    Noe vi ikke var vant med, fra hjemme hos mora vår.

    (Og heller ikke fra Ågot og Øivind.

    De var mye mer moderne og ‘laid back’ da.

    Enda Ågot hadde vært tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, i årene før og etter krigen.

    Og Jebsen de eide nesten hele Berger, for de hadde to tekstilfabrikker der, og hadde bygget kirken og gamlehjemmet, osv.

    Så sånn var det).

    Men man kunne merke det, at bestemor Ingeborg hadde en morfar, (Anders Gjedde Nyholm), som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    Det var den samme stillingen, som kalles Forsvarsjef, i dag, selv om den stillingen vel da var mer detaljert, i styringen av stridskreftene, vil jeg tro, enn det Forsvarsjefens jobb innebærer, nå for tiden.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg var oppvokst i en herskapelig bolig, i Fredriksværk, med privat lærer osv.

    Faren hennes var fabrikkeier der, for et kjent jernverk, men tapte fabrikken til en svoger, siden han ikke var ‘jovial’, sa min mormor til meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farfar hadde forært Fredriksverk, (som ligger på Sjælland vel), havnen, har bestemor Ingeborg skrevet i noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, i min morfars slekt, har samlet inn, rundt 2002 vel, og som jeg fikk sendt, til Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farmor het Hagerup, (og var etter Falkener, fra Trondheim, blant annet, fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool), og det var kanskje derfor at mora vår pleide å lise Inger Hagerups dikt, ‘Lille Persille’, om kvelden, som god-natt fortelling, for Pia og meg, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Hennes mormor, het Mary Eva Carla Fog, og hun var etter Foss, Løvenbalk, kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kong David av Israel, profeten Muhammed, tror jeg, Kleopatra, Gange-Rolf, Willhelm Erobreren, Karl den Store, osv., osv.

    Så hun var aristokrat.

    Christoffer II av Danmark, hadde to barn vel, med en jomfru av de gamle Lunge’r, har jeg lest, når jeg har drevet med slektsforskning, på Roskildehistorie.dk, var det vel.

    De var visst ikke gift, stod det, men hun damen var jo adelig, så man må vel si at hun var fin, likevel.

    Dette var i vikingetiden, omtrent.

    På 1300-tallet, eller noe vel.

    Ihvertfall for mange hundre år siden.

    Så fikk Christoffer II seg en annen kone, fra Pommern, eller noe.

    Og det er etter disse, som Oldenburg’ene, som har kongetronene i Norge, Danmark og snart England vel, er etter.

    Så vår linje er kanskje diskuterbart finere.

    Det var mye oppstand og krig, på den tiden, som Christoffer II regjerte, så hvem vet om de ikke egentlig var gift?

    Det er vel rart om en adelige jomfru, (av de gamle Lunge’r), skal få barn utenfor ekteskapet?

    Broren hennes var visst prest, mener jeg å ha lest.

    Kanskje han viet de?

    Hvem vet.

    Så vår slekt er kanskje egentlig de egentlige kongene av Norge og Danmark osv. da.

    Bestemor Ingeborg, sa en gang det, da hun bodde i Stavern, på midten av 80-tallet, og Pia og jeg kom for å besøke henne, i en ukes tid.

    (Den første ferien vi var der).

    Da sa hun, når hun så meg, at hun syntes det var jeg som skulle blitt konge, og ikke Haakon Magnus.

    (Hun halvveis mumlet det kanskje).

    Jeg skjønte jo ingenting da, for det er aldri noen som har fortalt meg det, at bestemor Ingeborg, var en aristokrat/kongelig.

    Dette er noe jeg har søkt på nettet om, etter at jeg leste det, i bestemor Ingeborgs testamente, (i 2009), at hun arvet Magna og Holger Adeler.

    Jeg gjenkjente Adeler som et veldig fint navn, (Cort Adeler er jo kjent, mener jeg), og begynte å søke om min mormors slekt, på nettet, høsten 2009 vel, noen måneder etter at bestemor Ingeborg døde, og jeg fikk testamentet hennes sendt fra Larvik Tingrett, siden jeg ikke hørte noe fra mine slektninger, om arv.

    (Jeg bor nemlig som en flyktning, i England, etter å ha overhørt, da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus og heltidsstudier på ingeniørhøyskolen), i 2003 at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og jeg ble forsøkt myrdet på onkel Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen, sin gård, i Kvelde, i 2005, og flyktet deretter tilbake til England igjen, hvor jeg også studerte, i 2004/05).

    Så sånn var det.

    Min mormor, fortalte på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, at de bodde et år i Tyrol, etter at hennes far mistet jernverket.

    Så ble hennes far agent, for to store tyske firma, (innen skipsfart, har jeg senere funnet ut, ved å søke på Heegaard, i Google Books), og de bodde i en herskapelig vel leilighet, i København, med hele vegger dekket av speil, og en dame som spilte piano, under måltidene, fortalte bestemor Ingeborg meg.

    Hun var også på slottsball, i Amalienborg, eller hva det heter, har min mormor fortalt meg tidligere.

    Så sånn var det.

    Hennes morfars mor, het Maren Gjedde.

    Hun bodde på Højriis slott, på Mors, og min mormor var veldig stolt av å være i slekt med henne.

    Maren Gjeddes ektemann het L. C. Nyholm, har jeg lest, og han var Hofjægermester, og hadde en herregård i Fredrikshavn, som het Bangsbo.

    Han var også politiker for Venstre vel, med mere.

    De fikk visst 12-13 barn, har jeg lest, og den eldste, var som en far, for de andre.

    Den eldste var Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og han ble leder for de internasjonale domstolene i Kairo, (hvor britene styrte), og han ble også valgt inn i Folkedomstolen i Haag, og skulle egentlig dømt, mellom Norge og Danmark, om Grønland.

    Men han ble syk like før, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Det hadde visst stått i avisen, i Danmark, ‘blir det Didrik Galtrup Gjedde Nyholm eller blir det ‘N.N», som skal dømme, sa min mormor på telefonen, husker jeg.

    Jeg har søkt på nettet, og sett at et antikvariat, i USA, var det vel, selger et bokmerke, eller noe, fra min tippoldefars storebror da, (Didrik Galtrup Gjedde Nyholm), hvor han siterer et dikt fritt etter Ibsen.

    Så Didrik Nyholm var nok kanksje en Norgesvenn, vil jeg tippe på, (siden han siterte Ibsen), så hvem vet, hvis han hadde fått dømme, så hadde kanskje Norge fått Grønland?

    Hvem vet.

    Men men.

    Didrik Nyholm fikk ingen etterkommere, men ble nominert til Nobels Fredspris, av en professor, ved Københavns Universitet, i 1931 vel, har jeg funnet ut ved å gjøre noe research, på nettet.

    (Selv om det fra nettet var litt uklart vel, om Didrik Nyholm døde i 1930 eller 1940.

    Men men).

    På slutten av 80-tallet, så fikk jeg notatene etter Didrik Nyholm, av min mormor, som noen hadde lagt i en skuff jeg disponerte vel, i Ågots hus, på Sand.

    Jeg fikk også noen fotografier av min tippoldefar, general Anders Gjedde Nyholm, sammen med danskekongen, osv.

    Jeg ga noen til min halvbror, Axel Thomassen, en gang han var på besøk der, med meg, fra Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Etter dette, på mitt neste besøk der, var det vel, så sa min far, at bestemor Ingeborg ville ha den gaven tilbake.

    Etter det så så jeg aldri noe mer til de notatene og resten av fotografiene.

    Min søster Pia bodde på Sand, på den tiden, og var litt ‘på’ meg da vel.

    Og det ville vel vært litt uhøflig, å drive for mye med de notatene, fra min mors slekt, i min farmors hjem.

    Jeg leide et rom, av Axel sin far, Arne Thomassen og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, og hadde ikke nøkkel til rommet.

    (Og Axel kunne være litt villstyrlig).

    Så jeg ville ikke ha de tingene inne i Oslo, hvor jeg bodde som student da, egentlig, men hadde et friår, for å spare opp penger, til videre studier.

    Jeg hadde ikke fått etablert meg ordentlig, i Oslo, så derfor ble de dokumentene liggende hos Ågot, på Sand, før de plutselig forsvant igjen, antagelig tilbake til bestemor Ingeborg.

    De memoarene til Didrik Nyholm, var også så sirlig skrevet, med penn, at jeg ikke klarte å tyde det nøyaktig, hva som stod der.

    Da måtte jeg nok ha sittet ved et skrivebord, med en god leselampe, men det hadde jeg ikke, der jeg bodde, på den tiden.

    Og på kontoret i huset til Ågot, så stod det skrivemaskiner og regnemaskiner og kopimaskiner, over alt.

    Min far hadde begynt å jobbe med sengebutikk, i Drammen, og min onkel Håkon, (som kunne være litt erte-te og kanskje grinete), han regjerte over Strømm Trevare og kontoret i huset til Ågot da, (selv om han ikke jobbet så utrolig mye, grunnet en skade i armen), så det fristet ikke, å sitte inne på det kontoret da, for Håkon, han var sånn, at han ble ergelig, for nesten hva som helst, så han var det smartest å holde seg unna egentlig, for det meste, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg ville ihvertfall ikke begynne å rote på Håkons sitt kontor, uten å ha klargjort dette ordentlig med han, på forhånd.

    Men da hadde han nok funnet noe å klage på, hvis jeg kjente han rett.

    Så det orka jeg ikke, rett og slett.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg kom på, var en gang, som mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, var og besøkte Ingeborg og Johannes, mens de fortsatt bodde, i Sætre.

    En nabogutt, lekte i hagen deres, i en slags naturlig ‘sandkasse’, eller noe, der vel.

    Så begynte han kanskje å bølle litt, eller være for ovenpå.

    Og da hadde Pia og jeg begynt å samarbeide, om å tulle litt med han gutten.

    At vi tok en lekebil fra han, eller noe.

    Dette husker jeg såvidt selv, og bestemor Ingeborg har nevnt dette seinere, at hun syntes det var så artig.

    For da hadde hun og Johannes sittet og observert Pia og meg da, for å finne ut hvordan vi fungerte i lek med andre barn, eller noe, kanskje.

    Så de gikk kanskje litt nærme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min mor ville sjelden si noe negativt om min far, etter skillsmissen.

    Men, mens vi bodde i Mellomhagen, så kom hun et par ganger, med noen ‘meldinger’, om min fars yngre brødre, Håkon og Runar.

    (Runar var yngst av de tre brødrene, og har jobbet som tannlege i Ås, fra 70-tallet og helt til dags dato vel).

    Men men.

    Mora vår sa at Runar egentlig ikke kom inn på Tannlegehøyskolen.

    Men at han visste det, at sønnen til sjefen på Tannlegehøyskolen, hadde dårligere karakterer, enn han selv.

    Runar klagde så, og så kom han inn på Tannlegehøyskolen like vel.

    Mora vår gjorde litt narr av Runar, for det her da.

    Hun syntes kanskje at han var litt smålig.

    Hvem vet.

    Hun lo av det ihvertfall, husker jeg.

    Av Håkon så lo hun vel enda mer, tror jeg.

    Hun fortalte meg det husker jeg, (også i Mellomhagen), at Tone hadde vært for ung, da de giftet seg.

    (Tone (født Løff, fra Drammen), var vel kanskje 15 år, da hun giftet seg med onkel Håkon.

    Noe sånt).

    Mora mi fortalte meg også det, at onkel Håkon hadde sluppet militæret, med den grunnen, at han savnet maten til bestemor Ågot, og ikke ville spise der.

    Så det var kanskje derfor jeg var så bestemt på å klare å fullføre militæret.

    (Selv om jeg var i tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet, som var omtrent like tøft som Garden, fikk vi høre av troppsjefen osv., Løytnant Frøshaug, som også hadde vært troppsjef i Garden, blant annet for Alex Rosen.

    Hvis jeg ikke hadde klart å fullføre militæret, så hadde nok min mor mobbet meg, vil jeg tro.

    Dessuten så var jeg jo fra Bergeråsen, (selv om jeg var i militæret som en Oslo-boer, siden jeg hadde registrert min egen adresse, hos Folkeregisteret, det første året jeg bodde i Oslo, for det var problemer med min fars nye samboer Haldis Humblen, og meg, blant annet), hvor man vel helst skulle fullføre militæret, for å være kar.

    Men men).

    Jeg husker også at da søstera mi og meg, var sånn 3-4-5-6 år gamle kanskje, så ble vi oppmuntret av bestemor Ågot vel, og muligens faren vår og onkel Håkon, til å fange Humler, på gamle syltetøyglass, på Jordet til Lersbryggen, som lå like ved siden av huset til Ågot og Øivind.

    (Jensen Møbler har nå bygget der, på Jordet til Lersbryggen, (som vi kalte det), hvor Pia og jeg fanga humler da.

    Og hvor det også var gresshopper, som jeg har fanget seinere.

    Det jordet ble det ikke dyrket noe på, så det var nesten som en eng.

    Men men).

    Jeg husker også en annen gang, som jeg var på den samme alderen, som jeg lekte nede på verkstedet der.

    Jeg skulle lage hytte, var det vel.

    (For jeg kjeda meg vel).

    Men var kanskje litt ‘stormannsgal’.

    For jeg var i en annen del av verkstedet, enn der faren min og dem jobba, (jeg var i den delen nærmest der Jensen Møbler er nå).

    Også limte jeg sammen to bord, på 4-5 meter vel, med trelim.

    Også gikk jeg opp til Ågot.

    Men jeg tror de nede på verkstedet, (Øivind, Håkon og faren min), kanskje kan ha blitt sure, når de så hva jeg hadde gjort.

    For sånne bord var sikkert dyre.

    De ble jo brukt til møbelproduksjon egentlig da.

    Det var ferdig høvlede bord, (altså planker), av gran vel, uten så veldig mye kvist på, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, i går, når jeg skrev ned noen notater, i en engelsk syvende sans, som jeg har her.

    Hos faren min i Hellinga, så stod det også en bilbane, som jeg vel hadde fått til bursdaggave, eller noe, en gang.

    Men mora vår nekta jo faren vår, å møte oss, i et drøyt års tid vel, mens vi bodde i Brunlanes, og muligens også før dette.

    (Mora mi låste jo døra, den gangen faren min dukka opp i Brunlanes der.

    Og vi fikk ikke lov til å prate med han).

    Men men.

    Så den bilbanen, den brukte faren min og hans kamerat Atle, fra Oslo.

    Så da jeg endelig fikk komme på besøk, i Hellinga 7B, hvor faren min flyttet til, på Bergeråsen, etter å ha flyttet tilbake til foreldrene sine, på Sand, etter seperasjonen, fra mora vår.

    Da, så var noen sånne sølvfargede, strømledende, metalltråder, under de bilene, til bilbanen, slitt vekk.

    Så bilbanen virket ikke.

    Så Atle og faren min hadde hatt mye morsomt, med min bilbane da.

    (Selv om jeg ikke visste at jeg hadde fått en bilbane, før etter at bilene hadde blitt slitt ut.

    Så sånn var det.

    Men faren min kjøpte vel nye biler, eller noe, på Lyche, i Drammen, eller noe, tror jeg, etterhvert.

    Noe sånt).

    Faren min var forresten langt nede, etter bruddet med mora mi, (sånn som jeg har forstått det).

    Han fikk visst noen slags piller, av legen, og en gang han var på besøk hos oss, i Larvik, så måtte han ha buksa kneppet opp, av en eller annen grunn, på grunn av mageproblemer, tror jeg.

    Den Mercedesen, som han kjørte, da han var i Brunlanes, og ikke fikk snakke med søstera mi og meg.

    (Jeg tror det kan ha vært den bilen, ihvertfall).

    Den kræsjet faren min, i fjellveggen, ved Bergeråsen.

    Kanskje det var etter at han kom hjem fra Brunlanes?

    Hvem vet.

    Faren min hadde så gått hjem til onkel Håkon, som også bodde i Hellinga da, sammen med Tone og min kusine Lene, (som er døv).

    Dette har jeg lest, på 80-tallet vel, i en utgave av Svelviks Tidende vel, som faren min hadde, i en skuff i reolen, i Hellinga, sammen med masse fotografier osv.

    Faren min hadde masse fotografier av blant annet damer i bikini, husker jeg.

    Som han hadde vært sammen med da, og kjørt ut med båten sammen med sikkert.

    Mange forkjellige damer, i 20-årene vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min pleide å dra inn til Oslo, på en nattklubb som het Leoparden vel, (eller om det var Frascati), og sjekke damer.

    Men men.

    Han hadde blant annet en after-shave, som het Baracuda vel, og han hadde noen skinnsko, som var svart og brun-mønstrede, husker jeg.

    Som så rimelig ‘pimpa’ ut.

    Men men.

    Faren min hadde også pornoblader, i reolen, og faren min sa det, husker jeg, (en gang jeg var på ferie i Hellinga), at jeg kunne/burde lese de.

    Dette var nok mens jeg gikk i første klasse da.

    Noe sånt.

    Jeg leste sex-historiene, som leserne sendte inn, husker jeg.

    (For jeg hadde jo lært å lese, på skolen).

    Og det var også sånn, på Berger, at vi fetterne og kusinene, syntes det var artig, når vi var samlet, i ferier, osv.

    Jeg var den elste av oss søskenbarna, og som en storebror, (eller kanskje far), for resten.

    Men jeg var egentlig ikke så moden.

    En gang vi søskenbarna møttes, på Sand/Bergeråsen.

    Så dro jeg med Lene, søstera mi, Ove, Heidi og Tommy, (Lene sin lillebror), vel.

    Dette må ha vært like før jeg flytta til faren min, kanskje sommeren 1979, eller noe.

    Jeg fikk alle med på å kle av seg nakne, og hoppe rundt i ring, i senga til faren min.

    (Untatt meg selv, jeg var litt sjenert, så jeg stod bare i senga mi, og så på).

    Så kom faren min hjem, og jeg hoppa ut av vinduet, på soverommet til faren min.

    Mens de andre kledde på seg da.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, etter at jeg hadde hoppet ut av vinduet.

    Jeg hadde ikke lyst til å bli uvenn med faren min, så jeg bare gikk rundt leiligheten, og inn inngangsdøra igjen.

    Da sa ikke faren min noe, og jeg holdt maska, og lot som ingenting da.

    Vi var bare så ville, og syntes det var morsomt å møtes igjen, alle søskenbarna.

    Så vi måtte liksom gjøre et eller annet, for å få ut energien og sånn da.

    Noe sånt.

    Vi var liksom en gjeng, som kun så hverandre en gang i året, eller noe sånt, fra før det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg har skrevet ned i den syvende sansen, er at bestefar Johannes, han lærte Pia og meg å spille sjakk, da vi var sånn 6-7-8-9 år gamle, og var på besøk hos han og Ingeborg, i Blumbakken, Nevlunghavn.

    De hadde også kinasjakk.

    Som vi vel lærte å spille, før vi spilte sjakk.

    Bestefar Johannes, mora vår, Pia og meg, vi kunne alle fire ligge på stuegulvet, enkelte søndagsettermiddager, og spille kinasjakk, mens vi ventet på at bestemor Ingeborg, skulle bli ferdige med å lage maten, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det huset deres i Nevlunghavn, var veldig stort og fint.

    En fyrvokter hadde bodd der før dem, sa bestemor Ingeborg til meg, når jeg ringte henne fra Liverpool, året før hun døde, eller noe.

    Han var visst gal, sa bestemor Ingeborg, han hadde visst stjålet blomster, og gravet ned i hagen.

    Grunnen til at jeg spurte var at jeg en gang fant en haug med russiske fotoapparat, på loftet der, som jeg skal komme tilbake til senere.

    Det var en spistestue der, en stue fylt med antikke møbler, en TV-stue, og en peisestue.

    Det var et kjøkken da, og toalett nede.

    Så var det tre soverom og bad oppe.

    (Det var vel ikke bygget over peisestuen, tror jeg, så det var færre rom oppe.

    Men men).

    Badet hadde bidet, noe jeg aldri har sett før eller siden.

    Det var også et lite kammers, på innsiden av bestemor Ingeborg sitt rom, hvor Pia og jeg, pleide å sove.

    Jeg skrev om en St. Hansaften, da bestefar Johannes tok oss med, ut på tur, i skjærgården, og vi var der, hele natten, og ut i morgentimene, husker jeg.

    (Antagelig sommeren 1975).

    Den nesten St. Hansaften, så var vi også i Nevlunghavn, husker jeg.

    Men da, så måtte vi gå og legge oss, klokken 20, eller noe, vel.

    Og jeg husker at Pia og meg, lå og kunne høre at familier, med barn, gikk forbi i Blombakken, på vei ned til havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var som tortur, husker jeg.

    Jeg begynte vel å fortelle Pia, om hvordan det kom til å bli, neste gang vi fikk lov å besøke faren vår.

    Jeg fantaserte om hvor mye cola og godteri, osv., som vi kom til å få.

    Og om at vi fikk lov å være lenge oppe, osv.

    Og gå i butikken, på Sand der, osv.

    Så min mors slekt, de kunne være så strenge og spartanske, når det gjaldt godteri, osv.

    Så det var som natt og dag, fra min fars slekt.

    Hos min far og og hos vår farmor Ågot, så fikk vi nesten så mye godteri og cola, som vi ville ha.

    Og de hadde ikke den samme strenge tonen, som var vanlig, i min mors slekt.

    Selv om de også kunne ha humor, i min mors slekt.

    (Selv om denne humoren nok var ‘voksen’, sånn at man nok måtte være litt opp i tenårene kanskje, for å forstå den.

    De kunne vel være subtile, som det vel heter.

    Og min mor kunne også være sarkastisk.

    Min mors foreldre prøvde vel mer å oppføre seg høflig og konfort, enn min mor, som var mer moderne.

    Så jeg lurer på om min mor også måtte stålsette seg, noen ganger, før hun dro til sine foreldre.

    Jeg husker da jeg bodde hos onkel Martin, og de, i Kvelde, i 2005, da klagde Martin på foreldrene sine.

    At de var så slitsomme, og skulle liksom prate med alle de møte, når de gikk tur, osv.

    Noe sånt.

    Så det er et tydelig generasjonsskille der.

    Martin og Ellen, (og også mora mi), var veldig moderne.

    Mens deres foreldre, var rimelig gammeldagse og konforme da, vil jeg si.

    (Selv om Ingeborg, på slutten av 90-tallet, en gang sa til meg, at vi var en ‘kunstner-familie’).

    Men men.

    En gang jeg var hos Ingeborg og Johannes, så begynte jeg å blø neseblod.

    (Noe jeg ofte gjorde, på 70 og 80-tallet.

    Jeg kunne noen ganger blø neseblod, i 15 minutter kanskje, uten å vite hvordan jeg skulle stoppe det.

    En gang faren min skulle hente oss, i Jegersborggate, så blødde jeg neseblod.

    Faren min sa at jeg måtte ta kaldtvann, på nesa, og det hjalp.

    Men men).

    Pia sa en gang, at når jeg var 1-2 år, så pleide mora og faren min og vri nesa mi, hvis jeg gråt, for å få meg til å være stille.

    Det kan jeg ikke huske noe av selv.

    Men kanskje det er derfor jeg blør neseblod.

    Hvem vet.

    Og jeg vet heller ikke hvordan Pia kan vite det, for hun var jo ikke født enda da, (hun er jo født et år og fem måneder, på dagen, etter meg).

    Men jeg begynte altså å blø neseblod, en gang, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og da var det sånn, at neste gang vi dro på besøk der, så hadde bestemor Ingeborg, lagt avispapir, oppå alle teppene, i hele huset.

    I trappa og alt vel.

    Så hu kunne være litt spesiell noen ganger, vil jeg si.

    Hu hadde også da et kjempestort fruktfat, med kun tomater, på bordet, i peisestuen.

    Og så sa hun til meg, at jeg måtte spise tomater, for de inneholdt jern, noe som var bra, hvis man var blodfattig, eller noe.

    Så sånn var det.

    Etter de, mer eller mindre, sermonielle søndagsmiddagene, hos Ingeborg og Johannes, mens vi bodde i Brunlanes, osv.

    Så måtte vi alle sammen bli med på søndagstur.

    Det var enten ut mot Mølen, eller ut mot Oddane Fort der.

    Og vi gikk i et par timer gjerne.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes, fortalte en gang, om en kattemann, som bodde ut mot Oddane Fort der.

    Mora vår lo litt av det, og jeg spurte da bestefar Johannes, (med mora min sin sarkastiske tone), om han kattemannen da.

    Da ble Johannes litt taus, og kanskje såret da.

    (Han var kanskje veldig mild og følsom.

    Hvem vet.

    Han var nok veldig snill, tror jeg ihverfall.

    Men men).

    Vi kunne også finne en type fredede, gule blomster, ut rundt Oddane Sand der da.

    og de plukka mora og søstera mi av en gang seinere, tror jeg, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så mora mi og søstera mi, var kanskje som noen slemme, sorte får da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes ville da ofte hilse på folk vi traff, på veien.

    Det var populært å gå søndagstur, uti der, som vi gikk.

    De nevnte en gang, i begynnelsen, da de bodde der, at noen skjær, like utenfor havnebassenget, i Nevlunghavn, ble sagt på folkemunne, å ha blitt kastet ut i sjøen, av noen troll da.

    Så sånn var det.

    Det var også en hule, like ved Gurvika, (som er en strand for hjerneskadede folk).

    Campingen ved siden av Gurvika, er egentlig mye mer kjent vel, den lurer jeg på om heter Kjærstranda.

    De er ihvertfall en campingplass, øverst i Blombakken da.

    Og like før campingplassen, så er det en hule, og den husker jeg at vi gikk og så litt inni vel, en gang vi gikk på søndagstur, uti der, og jeg tror også at Arne Thomassen var med den gangen, (noe han vanligvis ikke var).

    Mora vår, tok med Pia og meg, og bada på den badestranda, ved siden av Gurvika, øverst i Blombakken, på den tiden vi bodde i Brunlanes, var det kanskje.

    Og da husker jeg det, at jeg fant en glassmanet, på stranda, som jeg kasta på Pia.

    Og som jeg lurer på om hu bærer nag for, ovenfor meg, enda.

    Hvem vet.

    Det var en fin badestrand, som vi vel hadde for oss selv da.

    Så dette var kanskje på våren eller høsten.

    Den campingplassen, som den badestranden ligger ved, er en populær campingplass hvor jeg forresten møtte onkel Håkon, en gang, i butikken der, sommeren 1996 vel, (da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, som da bodde i en eldreleilighet, i Skoleveien, i Nevlunghavn. Men men).

    Tone og han, hadde visst sluttet å dra til Danmark, i sommerferiene og hadde visst begynt å campe, (med telt, fortelt og platting vel, og alt), i Nevlunghavn.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, at bestemor Ågot, tok meg med inn til Drammen, mens jeg var på et besøk, på Berger/Sand.

    Hu likte duene på Bragernes Torg, husker jeg, og tror at vi spiste, på kafeteriaen i Globus-gården, på Strømsø, var det vel.

    Men men.

    Bestemor Ågot hadde ikke lappen, så vi dro med bussen, (eller rutebilen, som hu kalte det).

    Men men.

    Jeg husker en episode, fra Nevlunghavn, fra den tiden vi bodde i Mellomhagen vel.

    Pia hadde en gang, (på Hvittensand tror jeg), gitt meg et strå, og bedt meg om å gni det mellom leppene.

    Det strået, (eller sivet), hadde noen slags små torner, på seg, så det gjorde kjempevondt, i leppene.

    Det var vel noen gutter, sa hun, som hadde vist henne dette.

    Så sånn var det.

    Jeg banka henne ikke, eller noe, hu kunne vel ha sladra til mora vår.

    Selv om det vel kunne hende, at jeg krynte henne, om vinterne, der i Mellomhagen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Jeg har skrevet om det, at bestemor Ingeborg, og mora mi, kunne være urettferdige ovenfor meg kanskje.

    (Jeg husker ihvertfall det, at mora mi kanskje behandla meg litt dårligere, enn Pia.

    Og at hu en gang sa, (for å vinne en krangel/diskusjon), at ting skulle være rettferdige.

    Noe jeg senere gjenntok, hvis jeg syntes at hun var urettferdig.

    Så det ble vel etterhvert mitt faste argument nesten, i krangler/diskusjoner, med mora mi, at det og det var urettferdig da.

    Og da holdt faktisk mora mi kjeft, ihverfall den første gangen jeg gjennok henne/sa det.

    Men men).

    De kunne være litt kalde ovenfor meg, og jeg kunne bli litt nedbrutt, spesielt av bestemor Ingeborg.

    En gang, som jeg var hos Ingeborg og Johannes, sammen med mora mi og Pia.

    Så hadde kanskje bestemor Ingeborg sagt en ondsinnet/streng kommentar om meg da, og jeg ble kanskje litt molefunken/nedbrutt.

    Noe sånt.

    Og da skjedde det, at Pia, på den siden av huset som vendte mot Blombakken, igjen ga meg et sånt strå.

    Og jeg var molefunken og trist, så jeg gjorde som Pia sa, igjen, og tok det strået mellom leppene.

    Og fikk skikkelig vondt i leppene, igjen da.

    Jeg gikk så til bestemor Ingeborg, bestefar Johannes og mora mi, som observerte meg.

    De satt rundt hagebordet, på den andre siden av huset.

    De hadde noe godteri der, og hadde antagelig ropt meg til seg da.

    Jeg skulle til å slader, på Pia, men så huska jeg det, at bestemor Ingeborg, på et tidligere besøk, hadde sagt det, at man ikke skulle sladre.

    Så jeg sladret ikke om det Pia hadde gjort.

    Og jeg fikk et drops, eller noe, da.

    De tre ved bordet, så megetsigende på hverandre, og bestefar Johannes ristet på hodet, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva de kommuniserte, med kroppspråk, (må man vel si), seg imellom om.

    Det er mulig at noen av de voksne hadde bedt Pia om å lure meg, med det sivet?

    Det har jeg tenkt senere.

    Hvem vet).

    Jeg ble så bedt om å gå øverst i hagen, for å leke.

    Der var hagen ganske vill, med en del steiner og sånn.

    Jeg var glad til, jeg likte meg ikke så godt der.

    Ingeborg, mora mi og Pia, var alle tre ganske kalde damer/jenter, vil jeg vel si.

    Bestemor Ingeborg kunne lage dramatikk ut av alt mulig, for eksempel om jeg skulle få et drops, eller ikke, da.

    Sånne ting.

    Så hun var også involvert i oppdragelsen min da, vil jeg vel si.

    Hun fortalte meg at det ikke var pent å slader, og så videre, når ikke min mor var der da.

    Og Ågot kunne også være litt sånn, at hun kunne klage/kjefte på meg, når jeg senere bodde hos faren min.

    ‘Dom som sier at noen er domme, dom er domme dom’, husker jeg at Ågot sa til meg en gang.

    Kanskje hu trodde at jeg syntes hun var dum?

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble nok ikke bare oppdratt av foreldrene og stefaren min, men også av besteforeldrene mine da.

    Så det var sånn at spesielt bestemor Ingeborg ville oppdra Pia og meg da, og drille oss i bordskikk og oppførsel da, på de ganske hyppige søndagsbesøkene våre, i Nevlunghavn, på siste halvdelen av 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var like etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    Så gikk mora mi og meg rundt opp mot Bøkeskogen i Larvik.

    Mora mi trodde at jeg hørte dårlig, tror jeg.

    (For faren vår hadde jo sagt at hu var ‘gæern’, så jeg tok alt mora mi sa, med en klype salt, for å si det sånn.

    Noe i den duren).

    Så dette var muligens den gangen hun tok meg med, til en ørelege, opp mot Bøkeskogen der vel.

    Ihvertfall husker jeg det, at vi gikk rundt i en gate, opp mot Bøkeskogen der, også fortalte mora mi meg plutselig, at hun hadde byttet navn på seg selv, søstera mi og meg, fra Olsen til Ribsskog.

    Jeg sa vel ‘nei’, eller noe.

    Og da sa hu ‘jo’, eller noe.

    Så det nytta ikke å krangle med henne, (for meg ihvertfall), for mora mi brydde seg nesten aldri om hva jeg sa.

    Så sånn var det.

    På fødselsattesten min, fra Folkeregisteret, så står det under merknader: ‘RIBSSKOG som slektsnavn iflg. bevilling fra fylkesmann i Vestfold 20/5.76’.

    Så dette var nok våren/sommeren 1976 da, som mora mi fortalte meg det her, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Så sånn var nok det.

    (Altså et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen, fra Brunlanes, vel).

    Så sånn var det.

    (Så mora mi giftet seg aldri med Arne Thomassen, og het aldri Thomassen, forresten.

    Hun het først Ribsskog, og så Olsen, (fra cirka 1969 til 1976 da), og så Ribsskog igjen, resten av livet, fram til hun døde, knapt 50 år gammel, i 1999 da.

    Så sånn var det.

    Det med kidnappingen, det har jeg tenkt litt mer på.

    Det var nesten sånn, at mora vår, ‘gjettet’ Pia og meg, ut av huset, og ut inngangsdøra, og inn i armene, på Runar og faren vår, som stod i oppkjørselen, med en bil parkert der.

    (Runars oransje Mercedes vel).

    Så sånn var det.

    Mora vår skreik vel, når Pia og jeg ble bært inn i bilen.

    Og mora vår stod bare noen få meter unna, da dette skjedde, så hun så helt klart, hvem som kidnappet oss, osv.

    (For hun var jo like i hælene på Pia og meg, som hun liksom ‘skyndet’ ut av huset, for å leke, eller få oss noe frisk luft, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Heidi kan ha vært bare et drøyt år, da dette skjedde.

    Hu sa ‘få safta’, og fikk en allerede åpnet Solo-flaske av faren sin Runar da, i bilen, like etter at vi kjørte fra Mellomhagen.

    Det var vel omtrent det eneste som ble sagt, på den bilturen.

    Men men.

    Ikke vet jeg hvor gamle unger er, når de sier saft istedet for Solo.

    Men det var kanskje sommeren 1977, eventuelt sommeren 1976.

    En av de.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte jo på mora mi, som kanskje var bekymret for Pia og meg, på den ferien, på Sand, etter kidnappingen.

    Og det tæret litt på meg, den ferien.

    Så da faren min dro meg med til butikken, på Sand, en dag, og vi møtte han høye, mørke karen, i 30-årene vel.

    Som faren min sa var politi.

    Så ble det litt mye for meg.

    For da begynte jeg å bekymre meg, for at faren min måtte i fengsel og, for kidnapping da.

    Og det var derfor jeg ville tilbake til mora mi, i Mellomhagen igjen, (etter den episoden med han faren min sa var en politimann), for å prøve å roe det ned litt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kom også på en episode, fra Ulåsen, da min mor, oppførtes seg litt rart, syntes jeg.

    Vi var ute på en eller annen utflukt, med barnehagen, og skulle få is, når vi kom tilbake, til ved Tagtvedt der da, (var det vel).

    I en butikk, så skulle alle få is.

    Av en eller annen grunn, så var mora mi, rett utafor den butikken, når hele barnehagen, dukka opp der.

    Jeg fortalte mora mi, at vi skulle få is.

    Og mora mi misforstod, og gikk inn i butikken og kjøpte en is til meg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da oppførte mora mi seg litt rart, syntes jeg.

    For alle i barnehagen, skulle jo få is, av barnehagen.

    Jeg bare sa fra om det.

    Siden jeg tilfeldigvis møtte mora mi, og gleda meg til å få is av en barnehage-tante da.

    Men det var ikke sånn, at jeg mente det, at mora mi, skulle kjøpe is til meg.

    Så det var kanskje en litt rar misforståelse fra mora mi.

    (Med forbehold om at jeg husker riktig da).

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg også en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Dette var mens jeg gikk i Ulåsen barnehage, husker jeg.

    Det var kanskje til bursdagen min, 25. juli 1976.

    Hvem vet.

    Mora mi tok med lekebilen til barnehagen.

    (Det var en lastebil eller en betongbil, eller noe.

    Den så skikkelig fin og fancy ut, husker jeg).

    Jeg ble satt i en sandkasse, og skulle leke med bilen.

    Jeg var litt trøtt kanskje, og en gutt der nappet lekebilen, og begynte å pløye den ned i sandkassa, og sånne ting, og bilen ble vel ødelagt, tror jeg.

    Mora mi og en barnehagetante, stod og så på det hele.

    Og barnehagetanten, fortalte det, til mora mi, at hvis man tar med leker, i barnehagen, så kan man ikke kreve det, at andre barn, ikke skal ta de.

    Dette var nesten traumatiserende, for meg, en gutt på 5-6 år vel.

    Jeg så fram til å leke med den fine bilen, men fikk aldri gleden av det.

    Han ‘bølle-gutten’ bare tok bilen og ødela både den og gleden min da.

    Så sånn var det.

    Så etter dette, så var jeg ikke så glad i barnehage og skole, osv.

    Det var mest for foreldrene mines skyld, at jeg prøvde å være flink på skolen, osv.

    Jeg tok nesten aldri med fine ting, på skolen, etterhvert.

    Jeg husker at etter at jeg flyttet til faren min, så hadde jeg en skikkelig kul svart og hvit joggedress, som jeg fikk av han og hans nye dame Haldis vel.

    En med kule japanske tegn på vel.

    Og den så skikkelig kul ut, husker jeg.

    Jeg hadde på meg den, og en rød skjorte, en gang.

    Og Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen, dukka opp på døra mi.

    Og Carl spurte meg, ‘hvorfor går du ikke sånn kledd, på skolen’.

    (Dette var vel mens vi gikk på Svelvik ungdomsskole).

    Jeg bare sa ‘nei’, eller noe, vel.

    Jeg likte ikke ta med mine fineste ting og sånn, egentlig på skolen.

    Det tilhørte sjeldenhetene, etter dette.

    Skolen for meg, var mest noe herk, (ihvertfall før jeg begynte på Handel og Kontor, som jeg syntes var litt artigere).

    Og at jeg fikk gode karakterer, var ikke fordi jeg trivdes særlig bra på skolen, men jeg prøvde å leve opp til forventningspresset, fra spesielt faren min da.

    (Og vel også moren min og bestemor Ingeborg osv., som nok ville vært slemme/ondsinnede mot meg, hvis jeg ikke hadde klart å komme inn på videregående, eller fått artium, (generell studiekompetanse), for eksempel. Men men).

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker, fra da vi var sånn 4-5-6 år gamle, Pia og meg.

    Det var det, at Pia måtte ligge sammen med faren vår, i dobbeltsenga hans, når vi var på besøk hos han.

    Jeg lå i en enkeltseng, som stod i det samme soverommet, langs veggen ovenfor, den veggen, som min fars seng stod langs.

    Dette var kanskje rart, siden min far jobbet med å lage køyesenger.

    Men han var jo litt nedbrutt, på den her tiden, (mener jeg å huske, ihvertfall), så kanskje en tom køyeseng, i soverommet hans, hadde gjort han deprimert.

    Hva vet jeg.

    Jeg husker at Pia protesterte en gang, som 4-5 åring kanskje, og ikke ville ligge i dobbeltsenga, sammen med faren min.

    Men da sa faren min noe sånt som at ‘jo, du må/skal det’, eller noe.

    (Uten at jeg fikk med meg det, at det foregikk noe galt der.

    Men søstera mi har senere sagt det, at faren min misbrukte henne, når hu måtte ligge i senga hans da.

    Og ‘fingra’ henne sa hun/Christell først, (i Kristiansand, i 1989).

    Seinere, (mens jeg bodde i Liverpool), så forrandra Pia det til at han var ‘klåfingra’.

    Så sånn var det.

    En gang Pia og jeg besøkte faren vår, i Hellinga 7B, mellom 1975 og 1979 en gang vel.

    Så var min fars dame, fra Bislett der.

    Det var ei dame, med mørkt, krøllete hår vel, som het Margrethe.

    Hu snakket dialekt vel.

    (Og jeg var en gang med faren min inn til Bislett og besøkte henne.

    Hu bodde like ved Bislett stadion.

    En gang var jeg også med faren min og henne, med danskebåten, fra Oslo til Fredrikshavn, etter at faren min egentlig var sammen med Haldis vel.

    Men men).

    Margrethe ga meg og søstera mi en pose Maarud potetgull, (100 gram vel), hver.

    Vi likte best paprika, (og seinere salt og pepper vel).

    Men hun Margrethe hadde kjøpt den litt voksne smaken, med ost og løk, husker jeg.

    Det var de gule posene, med litt grønt på vel.

    (De med salt var gule og uten grønt, de med paprika var røde, og de med salt og pepper, var brun-spraglete vel.

    Men men).

    Pia og jeg likte ikke det potetgullet så godt, men vi spiste det likevel.

    Det var mye bedre enn ikke noe liksom.

    Selv om vi var skuffet over at det var løksmak da.

    Vi var ikke vant til sterke smaker, for å si det sånn.

    Men hun Margrethe ga ellers et veldig hyggelig inntrykk, forresten, fra det besøket.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    En sommer var Pia og jeg også med faren vår på båttur, ned mot Tjøme.

    Den første natten, så lå vi til kais, i Holmestrand, og faren vår gikk på fylla.

    Vi fikk ikke sove, og gikk ut i båten, og en mann spurte hvor faren vår var vel.

    Og fant faren vår, på en pub vel, som kom og prata fylleprat til oss.

    ‘Syntes dere pappa er dum’, osv.

    Da bare sa vi ikke noe, og gikk å la oss vel.

    Dette var en trebåt som faren vår hadde bygget, på Sand, hvor Øivind hadde snekkerverksted.

    Vi møtte min fars kamerat, Ernest Eastwood, fra Berger, nede ved Tjømme, og ankret opp ved noen øyer vel, sammen med de, ihvertfall en natt vel.

    Ernest var der sammen med sin sønn Frank og datter Anne vel, som var cirka på alder med Pia og meg.

    Så sånn var det.

    Den båten vi ferierte på da, var en Cabin Cruiser, vil jeg kalle det.

    Med lugar foran i båten.

    Faren min lagde på begynnelsen av 80-tallet også en havseiler, som han støpte, i betong.

    Men han bygde aldri ferdig masta osv.

    Men solgte den uten mast og sånn da.

    Men men.

    Han bygde også en glassfiberjolle i gusje-gul farge.

    Den Cabin Cruiser-en, lå i bukta, ved Krok, nedenfor huset til Ågot og Øivind der.

    (Krok er et kjent hytteområde, hvor folk fra spesielt Drammensområdet vel, mye har hytter).

    Det er veldig langgrunt, nede på Krok, grunnet at en del av en isbre, som for det meste stoppet i Svelvik, (og lagde det kjente sandtaket der), gikk videre til Høyen/Krok vel, før den stoppen, (har jeg lurt på ihvertfall, om det var sånn), og førte nok mye sand med seg, til området rundt Sand da.

    Så sånn var nok det.

    Vi måtte gå kanskje hundre meter, på havbunnen, uten at vannet steg noe særlig.

    Og det er ikke mye tidevann der heller.

    (Sånn som det er i England).

    Men men.

    Det var mye sandflyndrer der, som man gjerne fikk en eller to av, under beinet, for hver gåtur, ut til den Cabin Cruiser-en da.

    Så Pia likte ikke det, å gå ut der.

    Så faren min kjøpte først en gummijolle, husker jeg, som det gikk hull på, når han og jeg, kjørte ut til båten, en gang.

    Seinere lagde han glassfiberjolla da.

    På den samme tiden som han dreiv med såpekoking vel.

    (Han lagde shampo under merkenavnet ‘Charlotte kosmetikk’, på slutten av 70-tallet).

    Men men.

    Faren min hadde også møtt mora mi, da han var ute, med en båt, som han hadde lagd selv.

    Han dro til Holmsbu, hvor mora mi bodde på den tiden, (på slutten av 60-tallet).

    Så hadde de visst dratt ut til en øy, eller noe, og jeg hadde blitt, hva heter det, jeg hadde blitt.

    Mora mi hadde blitt gravid da, for å si det sånn.

    Jeg ble jo født 25. juli 1970.

    Og da ble jeg visst født, to måneder for tidlig.

    Så at mora mi skal ha blitt gravid med meg, på en øy, eller noe, under en båttur.

    Det høres litt rart ut.

    For hvis man trekker syv måneder, fra 25. juli.

    Så blir jo det 25. desember.

    Og da er jo Drammensfjorden full av is, og det er nok ikke mulig å få med noen damer ut på båttur da.

    Det måtte nok blitt fisketur, på isen, litt lenger opp mot Drammen da, i såfall.

    Men men.

    Så jeg tror nok at faren min skrønet litt, da han fortalte meg det, på begynnelsen av 80-tallet, at mora mi hadde blitt gravid, (altså at jeg ble unnfanget, heter det vel), under en båttur.

    For hvis jeg ikke hadde vært født for tidlig, så ville den båttuen ha vært 25. oktober, og det er i vinterhalvåret, og da pleier det ikke å være noe særlig, å dra på fjorden.

    Og hvis det var sant, det som jeg ble fortalt, at jeg var født to måneder for tidlig, så ville jeg i såfall vært unnfanget, 25. desember 1969.

    Så det er nok bare tull, det faren min sa, at jeg ble unnfanget, på en båttur.

    Men kanskje jeg misforstod, og at forholdet deres begynte, å bli seriøst, etter en båttur.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    En annen gang, som faren min tok med Pia og meg, ned til stranda, ved Krok der da.

    Så hadde vi vært i butikken på Sand.

    Og vi skulle få brus da.

    Jeg var så glad i sånne ‘treats’ som engelskmennene kaller det.

    Godteri/snacks osv.

    Så jeg tok det for gitt, at jeg ville få brus.

    Også maste jeg da, om jeg kunne få vørterøl.

    (For jeg likte vørterøl og, men ikke like mye som brus).

    Så fikk jeg vørterøl og Pia brus.

    Og da klagde jeg, på stranda.

    Så gjemte faren min vørterøl-flaska og brus-flaska i skogen.

    Og Pia og jeg, måtte leite.

    Jeg fant vørterøl-flaska.

    Og da vant jeg den, og måtte drikke den.

    Pia fikk brusflaska da.

    Så den turen var ikke helt vellykka.

    Men men.

    Jeg trodde jeg kom til å få brus, uansett, men fikk bare vørterøl da.

    Jeg trodde jeg kom til å få både brus, (som vi var lovet), og vørterøl da.

    Men så ikke.

    Så jeg klagde når tiden kom, på stranda, til at vi fikk drikken da.

    Men men.

    Faren min skrøyt vel også, i butikken, på Sand, (eiet av Oddmund Larsen, på den tiden vel), til butikkdamene vel, at sønnen hans, ville ha vørterøl, heller enn brus.

    Men det var en misforståelse da.

    Jeg ville egentlig ha _både_ vørterøl og brus.

    Jeg var så godtegæern og sånn, så jeg ville ha alt mulig av sånt da, for å si det sånn.

    Men faren min skjønte nok ikke helt, og jeg skammet meg kanskje litt, og var kanskje litt redd for å få kjeft, i butikken, hvis jeg også maste om brus.

    Da hadde jo faren min skryti, til de i butikken, om at jeg heller ville ha vørterøl, så da kunne jeg ikke mase i butikken, om å også få brus da.

    Men men.

    (Jeg var liksom vant til å få nesten det jeg ville, når vi var hos faren vår, av godteri og sånn.

    Jeg så fram til besøkene hos faren min, på grunn av dette.

    Siden vi nesten aldri fikk godteri, av mora vår da.

    Men men).

    En gang jeg var på besøk hos faren min, i Hellinga 7B, (mellom 1975 og 1979 en gang da), når søstera mi ikke var med.

    Så hadde faren min en familie, fra Oslo, på besøk.

    (Rune Kraft og de?

    Hm).

    Jeg fikk et blad, på Lyche, i Drammen, eller noe, hvor det fulgte med en sånn dings, som man skulle trekke opp da, også fløy det en plastsirkel, gjennom luften, mener jeg.

    Noe sånt.

    En annen gang, så sendte faren min meg, for å leke vel, på lekeplassen, i S-svingen, på Nedre, på Bergeråsen, nedafor Ulvikveien.

    Der var Christer Sandum, som var et år eldre enn meg.

    Han spurte hvor jeg var fra.

    Jeg svarte Larvik.

    Har dere noen bakker i Larvik da, spurte Christer.

    Han løp så ned en bratt sti, fra Ulvikstien, ned til lekeplassen der, mens han ventet på at jeg skulle løpe etter.

    Det var en skog, ved Mellomhagen, hvor det vel var lignende bratte stier.

    Så jeg bare løp ned, på samme måte som han Christer da, som da ble en av de veldig få fra Bergeåsen, som jeg hadde møtt da, når jeg flytta til faren min, i 1979.

    Men Carl Fredrik Fallan, i klassen min, advarte meg senere litt mot Christer vel, og fortalte at han var en tøffing da.

    Christer flyttet seinere inn til Svelvik, og lånte kom til Bergeråsen, på besøk, da jeg bodde i Leirfaret, for å låne noen videofilmer av meg, husker jeg, på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Øivind kunne noen ganger oppføre seg litt skremmende kanskje, når Pia og jeg, var på besøk, på Sand/Berger, den siste halvdelen av 70-tallet vel.

    En gang, så sa han det, når Pia og jeg, lurte på hvorfor døra ned til kjelleren var låst.

    (Den pleide ikke å være det på våre tidligere besøk der vel).

    Da så Øivind det, at en gang, så hadde det gått ned noen unger, i den bratta trappa, og falt, og slått seg ihjel, nedi kjelleren der.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så prat vi om noe med vann.

    Brakkvann kanskje.

    Øivind sa det, at en gang, så hadde noen unger, drukket fra noe vann, som var stillestående.

    Og så hadde dem ‘daua’, sa Øivind.

    Man burde ikke drikke vann som står stille, for eksempel i pytter og sånn da.

    Det burde være i bevegelse da, som i en bekk for eksempel da, skjønte vi.

    Men men.

    Arne Thomassen, kunne noen ganger true, når vi bodde i hytta i Brunlanes, om at han skulle gå ut i skogen, og hente bjørkeris, hvis han ikke likte noe Pia og jeg, sa eller gjorde.

    Han sa dette flere ganger, men han henta vel aldri bjørkeris, tror jeg.

    (Ihvertfall så brukte han aldri bjørkeris på meg, det tror jeg at jeg hadde huska.

    Den gangen han ga meg juling, på ‘blanke messingen’, etter ordre fra mora mi vel.

    Etter at jeg hadde løpt inn og ut av de elektriske dørene, på Thorfinns, i Larvik.

    Så slo Arne Thomassen meg med hånda, på rumpa, og brukte ikke noe ris.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Jeg var ofte så godtesjuk, da jeg bodde hos mora mi, så jeg ble nesten gæern.

    En søndag, som vi kjørte til Ingeborg og Johannes, fra hytta i Brunlanes vel, så stoppa mora vår, på en liten, ganske øde bensinstasjon, på veien.

    Jeg så på godteriet der, og tok tak i en liten pakke TOY vel, selv om jeg ikke hadde penger.

    Jeg tenkte at jeg skulle spørre mora mi, om jeg kunne få den pakken da.

    Men før jeg fikk spurt, så begynte mora mi å kjefte på meg, og spurte hvorfor jeg hadde tatt opp den pakken, osv.

    Jeg hadde vel ikke akkurat bestemt meg for å stjele den.

    Men jeg hadde bare så lyst på godteri, og var så godtesjuk, at jeg ikke klarte å tenkte ordentlig da kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    En måte å forklare forresten, om hvor Skreppestad-blokkene er, som jeg har skrevet om, i de to forrige kapitlene vel.

    Det er, for de som har tatt toget, på Vestfoldbanen, til eller forbi Larvik.

    Så er Skreppstad-blokkene, de blokkene, som man ser, på venste side av toget, noen få minutter, før Larvik stasjon.

    (Og Mellomhagen er altså et godt steinkast unna de blokkene da, mens Storgata på Østre Halsen er kanskje 3-4 steinkast unna Mellomhagen igjen da.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Faren min ble jo sammen med en dame, som også bodde på Bergeråsen, Haldis Humblen, våren 1980, (da jeg bodde hos faren min), husker jeg.

    Og 17. mai, enten 1980 eller 1981, så var faren min og Haldis og hennes datter Christell, (som er to år yngre enn meg), og meg, sammen, og lekte 17. mai-leker osv., ved Berger skole.

    Så gjorde vi noe som jeg ikke har skjønt så mye av.

    Vi dro ut til Nesbygda, og var med på noen leker uti der og.

    Og da var det to gutter, som uprovosert, (kanskje beordret av en voksen), begynte å skyte på meg, med vannpistol.

    Vi dro ned til bilen, og jeg fikk inn et hardt spark, i rompa/låret, på han ene, som plagde meg og dreit meg ut da.

    Så dro vi derfra, tilbake til Bergeråsen.

    Men kan det ha vært fordi det første stedet jeg bodde, etter å ha ligget i kuvøse, på et sykehus i Drammen, (Drammen Sanitetsforenings Klinikk, står det på fødselsattesten min, forresten), var over den puben, ute i Nesbygda, som min far fortalte meg om, seinere på 80-tallet?

    Var det derfor vi dro til Nesbygda, Haldis, Christell, faren min og meg, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Etter også å ha vært med på 17. mai-arrangement, på Berger, først?

    Det er jo spesielt mener jeg, å være med på to 17. mai-arrangementer.

    Eller er det jeg som dum?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på tidligere idag, eller igår, når jeg tenkte mer på det her, om at det første stedet jeg bodde, nok må ha vært ute i Nesbygda der da, på Syvertsvolden, heter det vel, over den puben da, som faren min prata om en gang.

    Men men.

    Nå har jeg vært litt treit, med å skrive om Jegersborggate.

    Men det har vært så mye annet jeg har kommet på, som jeg tenkte jeg kanskje kunne ta med om, i samme slengen.

    Så får jeg skrive om Jegersborggate, i det neste kapitellet, tenkte jeg.

    Så får vi se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På den første delen av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Så tok forresten bestemor Ågot, Pia og meg med seg, til noen kuer, på den andre siden av riksveien, fra der huset til henne og Øivind var, på Sand.

    Ågot var fra gård, i Rollag, i Numedalen.

    Og hun sa det, at kuene likte å sleike på hendene til folk.

    For det smakte salt for kuene.

    Så lot vi kanskje kua sleike på henden våre da.

    Det er mulig.

    PS 2.

    Arne Thomassen hadde forresten også to travhester, ute i Verningen, ved Larvik.

    På en stall der.

    Og der hadde også Lasse og de hest, (mener jeg å huske).

    En gang var jeg med Lasse og de der, og faren til Lasse, klappet hardt på hesten.

    Og jeg herma.

    Og da fikk jeg kjeft, fra faren til Lasse, fordi jeg hadde ‘slått’ hesten.

    Men jeg prøvde jo bare å gjøre som faren til Lasse, hadde gjort.

    Men men.

    Hesten til Arne Thomassen het Nibs Star.

    Den fikk en andre plass på Jarlsberg en gang.

    (På cirka 20-30 forsøk, eller noe, kanskje).

    Arne Thomassen var stolt over det her, og hadde det bildet rammet inn, også da han bodde sammen med Mette Holter, inne i Oslo, mener jeg å huske, (cirka 10 år seinere vel).

    Men men.

    Ulf Thoresen var sur etter å ha kjørt den hesten, husker jeg.

    Jeg fikk lov å gå inn på stallområdet, på Jarlsberg travbane, siden stefaren min eide hest.

    (Etterhvert da, han var jo også på travbanen, før han kjøpte den hesten.

    Og han hadde vel muligens en hest før det og, tror jeg.

    Men men).

    En gang kjøpte jeg lapskaus, som de solgte, i en kafeteria, for travkusker osv., på Jarlsberg, husker jeg.

    Det var den beste lapskausen jeg noen gang har smakt, tror jeg, den var veldig god.

    Men men.

    (Dette var nok etter at jeg flyttet til faren min, siden jeg hadde penger.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.