Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapitell 6: Mer fra Mellomhagen

    Inger Lise kontaktet meg en gang, i skolegården, på Østre Halsen.

    Hun sa, (foran mange andre gutter på min alder vel), i et friminutt, (mens hu stod sammen med noen andre jenter i Storgata vel), at hun hadde sett meg naken, på Hvittensand, da jeg var liten.

    Jeg sa at det ikke var sant.

    Men det kan ha vært sant, for mora vår lot noen gang søstera mi og meg, gå nakne rundt, (da vi var sånn 3-4 år kanskje), på Hvittensand og også på en øy en gang, når Arne Thormod kjørte oss ut med båten.

    Den gangen lagde mora vår til og med blomsterkranser, til søstera mi og meg, så vi gikk nakne rundt, som 3-4 åringer kanskje, med blomsterkranser, med enten hestehov eller prestekrager på hodet.

    Så Pia og jeg har vært hippier, kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Ellers så jeg ikke noe til de ungene vi kjente fra Storgata.

    Det føltes som en evighet siden, at vi hadde bodd i Storgata, da jeg begynte i første klasse.

    (Det var vel to år tidligere).

    Og det var for langt å gå til Storgata å leke, når man bodde i Mellomhagen.

    Så det er mulig at jeg gikk på barnehage eller i klassen, med noen jeg kjente fra Storgata, men jeg kjente de ikke igjen isåfall.

    Men nabojenta, Inger Lise, (eller om hun kanskje het Anne Lise, eller noe sånt), hun kjente jeg igjen, den gangen hun mobba meg.

    Hun var aldri noe særlig vennskapelig, hun nabojenta, det var vel oftest noe erting, hvis jeg hørte noe fra henne.

    Men men, erting var kanskje bedre enn ikke noe.

    Så helt slettet fra hukommelsen min var ikke den tiden, i Storgata.

    Jeg var veldig opptatt av å være flink på skolen, (for det ville mora og faren min, at jeg skulle være).

    Men jeg kjente faktisk igjen hu nabojenta, fra Storgata, en gang, i et friminutt, i første klasse.

    Selv om hun mobba meg, og jeg ble flau, siden hu sa hu hadde sett meg naken, (spesielt siden det var foran mange andre unger), så jeg nektet på det, og sa ikke noe mer.

    Men men.

    Frøken var ei dame i 30-åra kanskje, og jeg husker spesielt en ting hu sa.

    Hu sa en gang at et menneske, var verdt mer, enn alle penger og alt av gull og edelstener, på jorden.

    Menneskeverd, kaltes vel det.

    Så hun hadde vel et kristent, eller humant, livssyn, tror jeg.

    Og jeg hadde vel ikke tenkt sånn før, at frøken sa dette, men etter dette, så tenkte jeg vel mer sånn, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi hadde svømming, allerede i første klasse, men jeg likte meg ikke så bra, i svømmehallen, men når vi dro til en badestrand, ut mot Tjølling der, eller noe, helt på slutten av året, med frøken, da klarte jeg å svømme noen tak i sjøen, husker jeg.

    (Det var en fin strand.

    Vi måtte vel ta bussen tror jeg, fra Østre Halsen.

    Eller om vi gikk.

    Hm.

    Men Hvittensand var vel nærmere da, men dit gikk vi ikke, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg ringte en gang, til Larvik trygdekontor, angående noe trygd, som onkelen min hadde søkt om for meg, i 2007 kanskje.

    Da var det ei i den klassen, som jobba der, og hu jeg prata med, hilste fra henne, og sa at de ikke fått tak i meg, så derfor hadde de ikke invitert meg, til en gjenforeningsfest, som de hadde hatt.

    Men men.

    Jeg satt ganske langt foran, i klasserommet.

    Det var to som het Erik, i klassen.

    Og jeg var flink til å ‘drite meg ut’.

    Frøken sa at en måtte hete ‘Erik E’, og en måtte hete ‘Erik R’.

    ‘Da vil jeg hete Erik E, smalt det fra meg’.

    Men det fikk jeg ikke lov til.

    Jeg måtte hete ‘Erik R’, siden jeg het Ribsskog til etternavn.

    Så sånn var det.

    Etter det var jeg kanskje litt mer forsiktig før jeg sa noe høyt i klasserommet igjen.

    Jeg jenka meg nok ned et par hakk, etter det.

    Vi dro til Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse.

    Vi kjørte vel til Helsingborg, mener jeg å huske.

    Og tok ferja over til Helsingør.

    Jeg skrev sånne små lapper, i bilen, som jeg kasta ut av vinduet, på tilbakeveien, ihvertfall.

    ‘Hadet Sverige’ og sånn, skrev jeg på de lappene.

    Så sånn var det.

    Vi bodde vel på hotell, tror jeg.

    Vi var en natt i København, hvor vi så Rundetårn, husker jeg.

    Vi hørte også en eksplosjon, som jeg mange år senere har hørt var en gassulykke, som drepte mange mennesker vel.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Den andre dagen dro vi til Legoland, som var artig, husker jeg.

    Jeg lurer på om vi leide et rom i selve Legoland.

    Det er mulig.

    Vi hadde ikke god råd, sånn som jeg husker det.

    Vi hadde vel bare en boble, eller Mini-Morris, og leide ganske små hotellrom, mener jeg å huske.

    Men men.

    Det var forresten noe mer jeg kom på, fra Ulåsen barnehage.

    (Hvor jeg gikk våren 1976 vel).

    Og det var det, at vi var på en utflukt, eller noe.

    Så ville jeg sitte foran på bussen, (for det syntes jeg var så artig).

    Så glemte de nesten meg, når vi kom tilbake til barnehagen igjen.

    (Jeg hadde kanskje sagt det, at jeg visste hvor vi skulle da.

    Men jeg var jo ganske ny i barnehagen, og ikke fra Larvik, men fra Brunlanes, Halsen, Vestmarka og Berger, så jeg visste jo ikke det).

    Men men.

    En påskeferie, (muligens påsken 1976), så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, og bodde på et gårdstun, med en bondesønn, som ikke likte Oslofolk, i Telemark et sted vel.

    Påskeaften, så fikk vi et slags påskeegg, med 12 små påskeegg, i en pakning vel.

    Mora vår spurte oss, hva vi trodde vi skulle få.

    Og jeg svarte nesten riktig.

    Så mora mi trodde jeg var synsk, eller noe, ihvertfall noen dager, så lurte hu vel på det.

    Dagen etter, så fikk vi en annen gave.

    Da gjettet jeg feil, så etter dette, så trodde ikke mora vår at jeg var synsk likevel vel.

    Men men.

    Hu prata med Arne Thomassen om det her da, at jeg hadde gjetta riktig, og så videre.

    Men men.

    Jeg fortalte han bondesønnen at vi var fra Larvik, og da roet han seg litt.

    Arne Thomassen måtte kjøre tilbake til Larvik, i løpet av ferien, husker jeg.

    (Dette kan også ha vært påsken 1976, eller påsken 1977.

    Det skal jeg ikke si sikkert).

    På en annen ferie, så leide vi en hytte, ikke langt fra en elv.

    Det var kukaker, mellom hytta og veien, mener jeg å huske.

    Så det var altså et jorde vi måtte gå over da.

    Noe sånt.

    Så det var skikkelig på landet.

    En kveld dro Arne Thomassen for å fiske aleine.

    Han falt i elva og kom ikke hjem før sent på kvelden.

    Han kunne egentlig ikke svømme, men hadde klart å komme seg i land.

    Den første dagen fisket vi ved et vann, men der fikk vi ikke noe fisk.

    En av de siste dagene, så var dro vi alle, til den elva, hvor Arne Thomassen hadde falt nedi.

    Det var en livlig elv, så det var flaks, kan man si, at Arne Thomassen hadde klart å komme seg opp igjen.

    Han fikk så sjokk, da han endelig fikk fisk, sa han, at han falt i elva.

    Men men.

    Vi fikk også noen få fisk, den dagen, og Arne Thomassen tok et bilde vel, av mora vår, Pia og meg selv, hvor vi hadde fiskene, på en pinne, eller noe.

    Noe sånt.

    Disse feriene kan ha vært i Telemark, lurer jeg litt på, siden vi vel ikke kjørte så veldig langt, fra Larvik.

    Men men.

    Noe sånt.

    Eller kanskje opp mot Numedal.

    Kanskje den elven var Lågen?

    Hvem vet.

    En jul, så dro mora mi, Pia og jeg, med bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, til en hytte, som bestefar Johannes, hadde fått låne.

    Mora mi kjørte en bil, og vi kom fra hverandre, ved Grenland vel.

    Mora mi kontakta politiet i enten Porsgrunn eller Skien, og politiet kjørte oss rundt, tror jeg, til vi fant Johannes og Ingeborg, som kjørte rundt, i den Grenlands-byen, i en lys blå Mazda vel.

    Noe sånt.

    Vi kjørte en del feil, oppe på fjellet, (eller på landet, var det kanskje), og det var ikke sikkert at det var riktig hytte.

    (Jeg fikk aldri med meg det).

    Men vi fikk låne en hytte, ihvertfall, som var veldig kald.

    Det var ikke vann på hytta, så vi måtte koke snø.

    Noe bestemor Ingeborg var sjefen for, må man vel si.

    Det hadde snødd mye, så vi måtte måke nesten en meter høye ganger, foran hytta vel, for å komme oss fram.

    Som nok bestefar Johannes gjorde.

    Det var så kaldt, den første kvelden, at mora mi sa jeg skulle ha på meg tre gensere, samtidig.

    Før vi fikk fyr i ovnen, og varme i hytta da.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes hadde skikonkurranse, for Pia og meg, hver dag.

    Det ble litt slitsomt, med både bestemor Ingeborg, (som kunne være slitsom, og liksom komme med noen gloser på et ‘skarpt’ dansk da, sånn at man ble litt sånn forrundret, over hva hun mente eller sa kanskje), og skikonkurranse, det ble litt kjedelig, hver dag.

    Så den andre skikonkurranse-dagen, så satt jeg ganske lenge på utedoen, for å få litt sjelefred.

    Det trengte jeg da, husker jeg.

    Men men.

    Det var også en slags kafe like ved dette stedet.

    Der hadde de to Donald-blader, i bladhylla, og jeg husker at jeg klagde på det.

    (At de solgte gamle Donald-blader.

    Men men).

    Det var to damer, litt oppi åra, som jobba der vel.

    Men men.

    Mora vår hadde fått nye glassfiberski, (som var nye på den her tiden vel), av bestefar Johannes, i en sportsbutikk, i Larvik, like før vi dro på ferien.

    Mora vår stod ned den samme bakken, som Pia og jeg hadde hatt konkurranse i, og hu falt så lang hu var, nederst i den bakken.

    Mora vår var en ganske god langrennsløper, (til å være dame ihvertfall), vil jeg si, men mestret ikke helt de nye skiene da.

    Og fikk en kommentar fra bestefar Johannes, (som stod ved siden av meg, og vel hadde bedt meg følge med på mora vår), om at hun ikke burde ha valgt så smale ski, eller noe.

    Noe sånt.

    Vi pleide å dra på skitur flere ganger hver vinter.

    Også i Larvik, (hvor vi flyttet til etter Mellomhagen), så husker jeg ihvertfall en gang, som mora mi dro meg med, for å gå på ski, i lysløypene, rundt Bøkeskogen, en vinterkveld vel.

    Så sånn var det.

    Faren min har jeg vel aldri sett på hverken slalomski eller langrennski, men jeg husker en gang, som han prøvde seg på vannski, uten å komme seg opp fra hockey vel, i Drammensfjorden, (når han kanskje elga seg litt på, noen som drev med vannski, mens vi lå og solte oss, når vi var ute med båten, eller noe sånt).

    Men men.

    Ingeborg og Johannes, traff hverandre, når bestemor Ingeborg, var med faren sin vel, (Hans Anker Heegaard, en tidligere eier av verftet i Fredriksverk, senere agent for to store tyske firmaer, innen skipsfart), var på skiferie, i Norge.

    De pleide å dra på ferie, også på andre herskapelige steder, i Europa vel, fortalte bestemor Ingeborg.

    Steder som den britiske overklassen, også reiste til.

    Kanskje i Alpene og sånn.

    Noe sånt.

    Ingeborg og Johannes kunne gå lange skiturer, noe begge syntes var artig.

    Men men.

    Vi gikk ikke så lange skiturer egentlig, siden Pia og jeg var små da.

    Men det hendte vi gikk noen kilometer.

    Også nede ved Halsen der, så kunne man gå på ski, ikke langt fra marinaen.

    Der var det noen populære skiløyper.

    Jeg var ikke så glad i å gå på ski.

    Jeg var mer glad i å bli ferdig med skituren.

    Men en gang, så spurtet jeg de siste hundre meterne, inn til der skiløypene startet, på Halsen.

    Og da var det et eldre par vel, som var ute og gikk på ski, og som skrøyt litt av meg vel, der jeg kom spurtende forbi dem, på slutten.

    Så sånn var det.

    Jeg syklet også opp til Halsen-banen, (som var på veien til den andre barnehagen jeg gikk på), mens jeg gikk i første klasse vel.

    Og spurte en gang noen som skulle ha kamp kanskje, om jeg fikk være med.

    En gutt sa bare ‘nei’.

    Så det ble aldri noe fotballsparking med Halsen, for meg.

    Selv om jeg spilte litt på den banen ved ungdomsskolen i Mellomhagen da.

    Så jeg lærte etterhvert å sparke fotball, uten å tuppe, ihvertfall, mens jeg bodde på Halsen.

    Så sånn var det.

    Mens jeg bodde på Halsen, så var vi en helg, hos Ågot og Øivind.

    Vi sov på Sand, selv om vel faren vår hadde egen leilighet da.

    Jeg grein første natten, husker jeg, og Ågot måtte trøste meg.

    På en annen ferie der, så var det så mange folk i huset, at Ågot og jeg, måtte sove i stua.

    Dette må ha vært en sommer, for det var ganske lyst om kvelden.

    Jeg klagde til Ågot, om at en plante, i vinduet, bevegde på seg.

    Så sånn var det.

    Det var også en veggklokke der, som ringte høyt, hver halvtime, så å sove i stua, i ‘Ågot-huset’, det var nok litt enklere sagt enn gjort, for å si det sånn.

    Jeg låste meg inn på do altså, for andre gang, mens jeg bodde på Halsen.

    Da var vel faren min og jeg, også oppe hos rektor Borgen, for faren min sa at jeg kunne bo på Berger.

    Så vi var oppe hos rektor Borgen, hans kone Sissel og sønn Erland.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot.

    Faren min var ikke der.

    Jeg låste meg inn på do, og var der i 15 minutter kanskje, mens mora mi stod utafor og prøvde å lokke meg ut da.

    Hu sa at bestefar Johannes skulle kjøpe ny sykkel til meg.

    (Sånn at jeg slapp å ha damesykkel).

    Til slutt måtte jeg gå ut, for jeg kunne vel ikke stå inne på do, hele tiden.

    Og jeg måtte tilbake til Halsen igjen.

    Det tok en god stund, før jeg fikk den sykkelen, husker jeg.

    Men jeg fikk den til slutt.

    Så sånn var det.

    Det var en tøff Apache-sykkel.

    Og den fikk jeg samtidig med at vi flyttet til Jegersborggate.

    Mer om det senere.

    Bestefar Johannes, var en mann, som sjelden sa noe uvennlig vel.

    Han kjeftet aldri på meg, sånn som jeg kan huske det.

    Men han var ganske gammeldags.

    Eller, jeg hadde respekt for han likevel.

    Han kunne gå med hatt for eksempel, og røkte pipe.

    Ingeborg og han, flyttet jo til Nevlunghavn, våren 1975 vel.

    Og jeg husker spesielt en gang, som han løp etter meg, rundt i hagen, i Nevlunghavn, som om vi lekte sisten da.

    Så jeg trengte nesten ikke lekekamerater, når jeg hadde han som bestefar.

    Men men.

    Noen ganger ville han si til meg, ‘du din røver, du din tater’.

    Men hvorfor sa det, det veit jeg ikke.

    Han skulle vel være morsom, tenkte jeg.

    Han kalte meg vel også for ‘Rikkemann’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Han stelte veldig mye i hagen, og lagde en bro, i tre, over en bekk, som rant gjennom hagen der.

    Så den hagen var så fin, at den kom en eller to ganger i Aftenposten, på sommersiden, og så videre.

    Bestemor Ingeborg, skrev petiter, (altså korte leserinnlegg), i Aftenposten, under signaturen ‘Ankerita’, som var hennes mellomnavn, (hun het vel Ingeborg Ankerita Elisabeth Ribsskog f. Heegaard).

    Bestemor Ingeborg hadde bodd i Norge, siden like etter krigen, og var norsk statsborger, fortalte hun meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, men hun snakket fortsatt dansk, så lenge hun levde, må man vel si.

    (Selv om det vel var København-dialekt, og ikke for eksempel jydsk, så hun snakket vel ikke verdens mest uforståelige dansk, for å være rettferdig. Men likevel).

    På skolen, i Østre Halsen, så lærte jeg det, at danskene ikke var så greie mot Norge, under dansketida.

    Frøken sa det, at en måte man kunne se det på, var at det nesten ikke fantes noen bibler, i Norge, på den tiden.

    (Dette var visst registrert, på den tiden).

    Men at det fantes ti ganger så mange bibler, i Danmark, som i Norge.

    Noe sånt.

    Jeg ble jo sinna da, for jeg heia for eksempel mye på Norge, hver lørdag, når jeg lå foran TV-en, på rommet til mora mi og Arne Thormod, og så på ski-mesterskap, osv.

    Så jeg tok jo opp det her, med en gang jeg kom inn døra, den neste gang vi besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Jeg klagde til Ingeborg, på at danskene ikke var noe greie, mot nordmennene, under dansketida.

    Bestemor Ingeborg lo av dette med biblene, og vi ble ikke enige.

    Bestefar Johannes og mora mi, (og Pia), de sa ingenting.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så hadde kanskje bestemor Ingeborg, et horn i siden, til meg.

    I første klasse, på Østre Halsen, så lagde vi også en heks, i håndarbeidstimen, ikke lenge før jul.

    Mora mi lo, når jeg kom hjem med den fra skolen, og sa at den, den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg.

    Og en stund etter jul, så hadde bestemor Ingeborg hengt opp den heksa, på soverommet sitt, hvor hun hadde himmelseng osv., (kanskje fordi hun var adelig, etter Gjedde og Løvenbalk, og så videre).

    Bestefar Johannes hadde sitt eget soverom, med en vanlig dobbeltseng vel.

    Så om bestemor Ingeborg var ‘sjefen’?

    Hva vet jeg.

    Hm.

    Mens vi bodde i Mellomhagen, så begynte mora mi å spørre Arne Thomassen, om han kunne ta meg med på travbanen, hvor han pleide å dra, hver søndag.

    Travbanen i Larvik, (Hovland-banen), var stengt, noen år tidligere vel.

    Men Arne Thomassen pleide å dra, på Klosterskogen Travbane, i Grenland.

    På Jarlsberg Travbane, ved Tønsberg.

    Og på Drammen Travbane.

    (Mest på Jarslberg vel.

    Det var vel den nærmeste travbanen).

    Så sånn var det.

    Den første gangen jeg var med på travbanen, var på Klosterskogen travbane, husker jeg.

    Vi satt stille ved et bord, under alle løpene.

    Det var litt kjedelig.

    Men men.

    Ofte kjørte Arne Thomassen selv til travbanen, men da satt det ofte på noen kamerater av han.

    Enten det, ellers så satt vi på med en kamerat av han.

    Arne Thomassen kjente mange folk på travbanene, så det varierte hvem vi dro sammen med da.

    En sjelden gang, så tok vi travbane-bussen, fra Larvik til Klosterskogen vel.

    Og den bussen var full av røyk, husker jeg.

    Men men.

    Arne Thomassen ville gå i tweed-dress vel, (eller ihvertfall dressjakke vel), på travbanen.

    Så sånn var det.

    Man kunne visst selge bonger, fortalte han en gang.

    Hvis man hadde alle riktige, etter for eksempel tre løp, så kunne man selge bongen, til noen som ville hvitvaske penger, da kanskje.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen hadde en kamerat, eller kollega, som bodde opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Han kameraten hadde en sønn, som var et år eldre, eller like gammel, som meg.

    Han het vel Morten, mener jeg.

    Vi flyttet fra Mellomhagen, våren 1978, til Jegersborggate i Larvik sentrum, (et hus som bestefar Johannes kjøpte til mora mi. Sånn tror jeg det var).

    Vi flyttet i mai måned, midt i skoleåret.

    Men vi bodde først en ukes tid, eller noe, hos Morten og de, som bodde på ravet, heter det kanskje, de bodde midt i den hellinga, som var opp mot Bøkeskogen, fra Larvik sentrum.

    (Bøkeskogen er vel på toppen av en morene fra istiden, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Der fortalte vel faren til Morten, eller noe, at vi skulle leike ‘kappe land’.

    Det var noe man leike på asfalten, oppi der, og man måtte ha et kritt, og markere, hvor langt man kunne strekke beinet vel, innpå de andre ungene sitt krittmerkede ‘land’ da.

    Så ble ens land større da.

    Så sånn var det.

    Han Morten lærte meg også det, å leite etter tomflasker, på Jarlsberg travbane, var det vel.

    Vi panta flaskene i Larvik, og han Morten likte vel ikke det, at jeg panta mine flasker, i en kiosk, ned mot Larvik Torg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi bodde hos Morten og dem, da Melodi Grand Prix-finalen var, og Baccara var med, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi likte dem.

    Vi dro også på Larvik Turn-kamp, på Loisenlund.

    Det var gratis, å komme inn, etter første omgang.

    Så sånn var det.

    Larvik Turn vant 4-1 vel.

    Noe sånt.

    Mens vi bodde på Halsen, så tok mora mi med Pia og meg, og så en kamp, mellom Fram og Odd, på Fram stadion, (muligens cup-kamp?), som Odd vant 3-1.

    men men.

    ‘Corner er mål’, husker jeg at tilskuerne ropte, når Fram hadde corner.

    Men men.

    Så jeg hadde sett kamper med både Fram og Larvik Turn, før jeg flyttet til fast adresse, i Larvik by.

    Så sånn var det.

    Mora vår pleide også og ta med Pia og meg, på Munken kino, i Larvik, (nede ved havna, ikke langt fra Larvik Togstasjon).

    Der så vi Flåklypa Grand Prix, husker jeg, og jeg fikk vel en plakat av Ludvig, mens søstera mi fikk en plakat av Solan Gundersen, eller hva den kråka het.

    (Hvis det ikke var omvendt).

    Noe sånt.

    Mora vår tok oss også med og så ‘Olsenbanden raner Verdensbanken’, husker jeg.

    Men men.

    Faren vår tok oss en gang med og så Mormor og de åtte ungene, på Thorshov, tror jeg, en gang vi var på besøk hos han, og han skulle noe ærend inne i Oslo vel.

    Noe sånt.

    Mora til Morten, ba meg hjelpe henne med tippekupongen, når vi bodde der.

    Jeg var ikke så flink, (det var også norske 3. divisjonskamper, eller noe, så det er mulig vi bodde der en stund, om sommeren og, mens Arne Thomassen prøvde å fikse noe i huset, i Jegersborggate. Hva vet jeg).

    Så mora til Morten fikk vel bare to riktige, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det er mulig at faren til Morten jobba i samme firma, som Arne Thomassen, eller noe.

    At de drev med byggearbeid.

    Noe sånt.

    Arne Thomassen kjente også en kunstner, oppi der.

    Han malte landskaps-maleri, av skog, osv., vel.

    Han hadde hull i sokken sin en gang, husker jeg, så han ble vel ikke så rik, av det.

    En gang, så tok jeg på et bilde, med fingeren.

    Det viste seg at det bildet ikke var ferdig, og at jeg hadde ødelagt maleriet.

    (Jeg var vel bare fire år, eller noe, da, tror jeg).

    Arne Thomassen måtte kjøpe maleriet, av kunstneren, som liksom fikk seg et støkk da.

    Noe sånt.

    (Eller at han ble veldig lei seg.

    Noe sånt).

    Kunstneren malte liksom sånn, at malingen lå i lag, på lerretet, (sånn som jeg husker det), så det var nok vanskelig, å reparere bildet, etter at jeg tok på det.

    Men men.

    En gang, den korte tida, som vi bodde, hos Morten og dem, så vi Morten og jeg, en sjokolade hver, for å bære masse esker, for noen karer, som hadde en kiosk, eller noe, oppi der.

    Så sånn var det.

    De var kanskje litt late da, de folka.

    Hvem vet.

    Det var vel sånn, tror jeg, at faren min og faren til Morten, ville at jeg skulle lære å pante flasker, på travbanene, og at det nok antagelig var sånn, at de ba han Morten da, å lære meg det, å leite etter flasker, på travbanene da.

    At dette ikke var initsiert, av Morten, men av faren hans og stefaren min vel.

    Så sånn var vel det.

    Det var kronespill, på travbanene, husker jeg, og jeg var mer glad i kronespill, enn spill på hest, som jeg ikke syntes var så enkelt.

    Jeg så noen ganger i travprogrammene, og forstod hva de forskjellige kolonnene stod for da.

    Det stod hvilke plasseringer hesten hadde hatt, i de forrige løpene.

    Det stod navnet på kusken, og hvor mye penger hesten hadde tjent inn vel.

    Men travtipping var nesten som en vitenskap, syntes jeg, og jeg ville ikke prøve å skjønne meg på det, med alle de gamle traverne, som Arne Thomassen hang med.

    De ville sikkert bare blitt sure.

    Penger hadde jeg også dårlig med.

    Pengene fra flaskepantingen gikk til godteri og kronespill da.

    Så sånn var det.

    Jeg kunne kanskje finne 10-15 tomflasker, på en søndag, på travbanen, hvis jeg var heldig.

    Det var også mange andre gutter, som leita etter tomflasker der, husker jeg.

    På Jarlsberg Travbane, så fikk de etterhvert, en egen kiosk, hvor noen hestejenter satt, og solgte noe godter, for flaskepanterne.

    Jeg prata ikke med dem, (de var vel kanskje litt eldre enn meg), jeg var bare opptatt av å pante flasker og få penger til godteri osv., da.

    Så sånn var det.

    En gang i Nevlunghavn, en sommer, da jeg og Pia var 3-4-5 år vel, så kom tante Ellen og hennes sveitsiske ektemann, på den tiden, (de er nå skilt), Reto Savoldelli, (en tidligere filmregisør vel), på besøk, fra Sveits.

    Det var vel også minst en norsk dame til i følget deres, tror jeg.

    Reto hadde helskjegg, og Pia og jeg var vel litt redd for han.

    Men han kunne trylle, og i hagen til Ingeborg og Johannes, (rundt der hvor bestefar Johannes hadde løpt etter meg den gangen), så tryllet han plutslig fram et kronestykke hver, til Pia og meg, fra bak øret.

    Reto snakket jo ikke norsk, men jeg husker denne tryllekunsten ennå.

    Så sånn var det.

    Ellen og Reto hadde en mongolid sønn, Joakim, som var født omtrent på dagen, et år før meg.

    Men jeg tror ikke at han var med da.

    Selv om noe av det første husker, er at mora mi satt meg på en gyngehest, (antagelig hos Ingeborg og Johannes, da de bodde i Klokkarstua), og så skulle liksom Joakim herme da, (og tanken var vel kanskje at han skulle bli kvitt mongoliditeten sin, av den her hermingen da, og bli normal. Noe sånt, mener jeg at bestefar Øivind prata om seinere, at Ellen og Reto fikk en ny unge, Rahel Maria, for at Joakim skulle herme/ape etter henne, etterhvert som hun vokste opp, og bli normal da. Det var en slags teori de hadde, som Øivind var veldig skeptisk til, mener jeg å huske, fra rundt 1979 eller 1980 vel, i stua til Ågot og Øivind da).

    Jeg syntes det var litt dumt, og gynget ikke så mye.

    Så jeg lurer på om Ellen fikk et horn i siden til meg, på grunn av det.

    Hvem vet.

    Pia og jeg ble sendt i seng, rundt klokken åtte vel, hver kveld, da vi bodde i Mellomhagen.

    Vi ville ofte ikke være trøtte, så tidlig.

    Vi ville da noen ganger snike oss litt ned i trappa, (ihvertfall jeg), og prøve å høre, hva det ble pratet om, når de hadde gjester, osv.

    Men jeg kan ikke huske at jeg hørte hva som ble pratet om.

    Arne Thomassen fortalte meg, på begynnelsen av 90-tallet, at mora mi hadde noe slags sykdom, (nerver eller noe), som en kamerat av han, som var psykolog, eller noe, hadde fortalt han om, mens vi bodde på Mellomhagen.

    Arne Thomassen mente at jeg også hadde det, men det var noe man kunne leve med, mente han.

    (Jeg leide et rom av dem, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet).

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det, at for eksempel jeg skulle ha noe sånt, men jeg tar med om det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det var en kar, som var grei, og kjørte meg til Shell, en søndag vel, og ga meg fem kroner vel, å kjøpe godteri for.

    Han syntes litt synd på meg, virka det kanskje som.

    Men men.

    Jeg spurte også Arne Thormod en gang, hva folk mente når de sa ‘min verden’.

    Noe jeg hadde hørt på radioen, kanskje.

    Arne Thomassen sa at min verden, var sånn som Shell og sånn.

    Så jeg var veldig glad i godteri, og på søndager var det vel bare Shell som var åpent.

    Så sånn var det.

    En gang, som søstera mi og meg, skulle bli henta av faren vår.

    (Noe vi syntes var gjevt, for vi fikk mye brus og godteri hos han.

    Og oppmerksomhet, fra han og bestemor Ågot osv.

    Og det var ikke så slitsomme, eller ‘tyske’ kan man kanskje si, som for eksempel mora mi og bestemor Ingeborg.

    Eller hva man skal kalle dem.

    De var veldig slitsomme og skarpe/syrlige i tonen, noen ganger, mora mi og mormora mi.

    Men men).

    Så leika vi, i noen svære betongrør, ovenfor Shell der.

    (De røra skulle vel brukes til noe kloakk, eller noe, kanskje.

    Det var vel en forretning der, som kanskje solgte sånne).

    Da skrøyt vi til de andre ungene der, (som vi vel ikke kjente, for de var vel ikke fra Mellomhagen, hvor vi vanligvis lekte).

    At vi skulle til faren vår, på Berger da.

    (Eller om vi sa Svelvik eller Bergeråsen).

    Så da ble vi litt høyere i hatten da, når vi skulle til faren vår, på besøk, og våget oss litt lenger hjemmenfra, for å leke da.

    Men men.

    En gang, på vei tilbake, fra feriebesøk, hos faren vår.

    Så klagde Pia og jeg i bilen, rundt Tønsberg kanskje, på at mora vår var slem, og at vi alltid måtte legge oss mye tidligere hos mora vår, osv.

    Og da sa faren vår det, at mora vår var ‘gæern’, og at vi måtte gå til politiet, og melde mora vår.

    (Så dette var nok mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik sentrum, for det var vel ikke politistasjon, tror jeg, på Halsen).

    Vi, (eller ihvertfall jeg), ble lei oss, for vi ville jo ikke melde mora vår til politiet heller.

    Vi ville bare være litt lenger oppe, om kveldene, osv.

    Hos faren vår, så fikk vi være opp til Kveldsnytt kanskje, og hos mora vår, så fikk vi knapt være oppe til Dagsrevyen, (for å overdrive litt).

    Så faren vår gikk litt vel langt, synes jeg.

    Så om mora vår var gæern, eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hun var veldig spesiell, det må man nok si.

    Og streng.

    Og de var nok veldig spartanske, Arne Thomassen og mora mi.

    Ofte var det bare vann fra springen, til middagen, men vi fikk ikke lov å klage.

    Så vi hadde ofte dårlig råd, ihvertfall etter at vi flyttet til Jegersborggate.

    Nå har jeg vel skrevet det meste, av det jeg husker fra Mellomhagen.

    (Selv om det skjedde mye der, og jeg sikkert har glemt å skrive mye og).

    I Jegersborggate, så skjedde det vel nesten enda mer.

    Jeg skal skrive mer om det som skjedde i Jegersborggate, i det neste kapitellet.

    Blant annet ble Arne Thomassen og mora mi sin sønn, (min halvbror), Axel, født, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Jeg skal se om jeg får med mer om det i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 5: Mellomhagen

    Det var et par ting jeg kom på, fra da vi bodde i hytta, ute i Brunlanes.

    Det ene var en St. Hansaften, antagelig sommeren 1975, når mora vår, Pia og jeg, var med bestefar Johannes, ut med en robåt med en liten påhengsmotor, ut fra Nevlunghavn.

    Vi kjørte til en øy, i skjærgården utenfor Nevlunghavn.

    Øya var full av folk, som spiste og kanskje drakk litt, og hygget seg.

    Dette var nok fordi det var St. Hansaften.

    Jeg tror også at bestefar Johannes, leste litt fra en bok han hadde skrevet, en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    (Som bestemor Ingeborg ba meg skrive på maskin, fra bestefar Johannes sine håndskrevede notater, i 1986, var det vel.

    For jeg gikk Handel og Kontor, og der måtte man ha skrivemaskin.

    Så dro jeg ned til Stavern, hvor bestemor Ingeborg bodde da, med det ferdige manuskriptet, en søndag.

    Jeg mener det kan ha vært i løpet av skoleåret 1987/88, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Ihvertfall hendte det at bestefar Johannes pleide å lese for Pia og meg, fra boken sin, Mannen i Skogen, på den her tiden, rundt 1975.

    Og jeg husker at jeg syntes at den boken var veldig artig.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde også en båt, i marinaen, på Østre Halsen.

    Den var vi ute med noen ganger.

    Mora vår var ikke alltid med.

    En gang mora vår ikke var med, så ville Pia se over rekka på båten, og hun fikk overvekt, og hvis jeg ikke hadde holdt henne fast, (jeg satt ved siden av henne), så hadde hun tippet over kanten, tror jeg.

    Arne Thomassen kunne ikke svømme, og det kunne ikke jeg heller da, (som fire-åring, eller noe, kanskje).

    Så det var vel ganske flaks.

    Selv om dette riktignok var inne ved bryggene, og det vel var andre folk i nærheten, så det er mulig at noen av de hadde hoppet uti.

    Det er mulig.

    Men men.

    Mora mi og Arne Thomassen, var også på en ferie, til Mallorca.

    Da var søstera mi hos Ågot, og jeg var hos Ingeborg.

    Jeg husker det sånn, at jeg var sjeleglad, hvis jeg fikk en stund fred, fra kommentarer eller mas, fra Ingeborg.

    Dette var da de bodde i Sætre.

    Jeg var mye mer glad i bestemor Ågot, og var sur på mora mi, når hu henta meg, etter ferien, siden jeg ikke likte bestemor Ingeborg.

    Bestemor Ingeborg tolket dette feil, og har senere skrevet i brev, (rundt 2005 vel, etter at jeg flyktet til Liverpool), at jeg ikke ville se på min mor, for jeg var så begeistret for Ingeborg.

    Men det var egentlig fordi jeg var sur på mora mi, siden jeg måtte være hos Ingeborg og de, og ikke fikk være hos Ågot, hvor jeg likte meg bedre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har også sett over det skjemaet, fra Folkeregisteret, hvor det står hvor jeg har bodd, på 70 og 80-tallet.

    (Fødselsattesten min, heter det vel).

    Noen av stedsnavnene er som jeg har nevnt i tidligere kapitler feil, (sånn som jeg kan skjønne det, ihvertfall).

    Det står ‘Granum, Rømminga’, istedet for Vestmarka.

    Og Kongegata i Larvik, istedet for Brunlanes.

    Men men.

    Men flyttedatoene ser ganske riktige ut.

    Jeg kan skrive det som står på skjermaet, fram til Mellomhagen:

    – Det står ‘Hurum, Klokkarstua’ og min morfar Johannes Ribsskog sitt navn, fram til 20/8-70.

    (Jeg ble jo født 25. juli 1970).

    Så det var antagelig de ukene jeg lå i kuvøse, fram til 20. august.

    Noe sånt.

    Så står det Syvertsvolden, Nesbygda, og R. Ivesdal, fram til rundt 21/6-71, (dette var datoen for når flyttemeldingen ble levert).

    Dette var antagelig den puben, ute i Nesbygda, som faren min en gang på 80-tallet, fortalte at vi bodde ovenfor.

    Men men.

    Så står det Bergeråsen gårdnummer 1/81, på en linje uten flyttedato, og en T. Gulbrandsen, som eier.

    Så står det Leirfaret 7, på Bergeråsen, og at flyttemelding derfra til Toppen 4, ble levert 31/7-72.

    Jeg husker ikke noe fra Syvertsvolden, Bergeråsen 1/81 eller Leirfaret 7.

    Så jeg husker altså ikke noe fra før jeg fylte to år.

    (Hvis ikke jeg blander da).

    Den røde plasttraktoren, må jeg antagelig ha fått på en av de tre stedene.

    Men så glemt det.

    Men jeg har nok husket at jeg var stolt over den, senere, når min mor ville la Pia bruke den.

    Så det er mulig at jeg kan ha fått noe sjokk, eller noe, eller vært litt traumatisert, eller noe, for jeg husker ikke noe klart, før fra Toppen 4 da.

    Men men.

    Det står at jeg flyttet fra Toppen 4, 7/9-73, så dette var antagelig da vi flyttet til Vestmarka, med mora vår.

    Og til Storgata, på Østre Halsen, så står det at jeg flyttet 7/3.74.

    Og derfra står det at jeg flyttet 010675.

    Så det må ha vært da vi flytta til Brunlanes, mener jeg, (selv om det står Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret).

    Men men.

    Til Mellomhagen, så flyttet jeg 16/3.76, står det.

    Så jeg var altså ikke fylt seks år enda, da vi flyttet til Mellomhagen.

    Men den jula som vi bodde i Brunlanes, det var altså jula 1975, og ikke 1974, som jeg vel kom til å skrive, en gang, i det forrige kapittelet.

    (Det var den jula hvor vi først pakket ut gaver, i Brunlanes, på lille julaften, og så dro til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, på julaften.

    Og det var vel også den her jula, som vi så Plutti Plutti Plot, på norsk TV, ute på hytta i Brunlanes da).

    Jeg har skrevet at vi ikke fikk lov å prate med faren vår engang, da han plutselig dukka opp i en Mercedes, da vi bodde i Brunlanes.

    Men måtte sitte inne og se på faren vår, (mora vår sa vi måtte låse døra), som satt i Mercedesen da, i kanskje 10-15 minutter, før han kjørte igjen.

    Så det var noe som jeg syntes var rimelig trist, for å si det sånn, for da hadde vi ikke sett faren vår, siden vi bodde i Vestmarka vel, altså kanskje cirka et og et halvt år tidligere.

    Mora vår dytta jo også Ågot ned fra trappa der, sånn at hu brakk armen.

    Men men.

    Men likevel, så husker jeg det sånn, at vi besøkte faren vår, en gang, mens vi bodde i Brunlanes.

    (Vi bodde i Brunlanes i bare 9-10 måneder, ser jeg nå, fra juni 1975 til mars 1976).

    Men men.

    For jeg husker et besøk, hos faren vår, som da hadde flyttet til Bergeråsen.

    Han hadde kjøpt en to-roms leilighet, i Hellinga 7B.

    Dette må nok ha vært mellom juni 1975 og mars 1976 da.

    Kanskje i påskeferien 1976, eller noe, etter at bestemor Ågot hadde kommet seg, fra å ha brekt armen kanskje.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Faren vår sa at det lukta møkk av oss, og det første han gjorde, var å hive oss i dusjen, i Hellinga 7B der.

    Han hadde ei dame på besøk, som jeg lurer på om kan ha vært hu fra Jæløya, som han var sammen med, på den her tida.

    (Ei i 20-åra, med mørkt hår vel).

    Vi hadde jo ikke vært på besøk hos faren vår da, siden påsken eller sommeren 1974 kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var en periode på nesten to år, som vi ikke besøkte faren vår.

    Og jeg var egentlig ikke så glad i mora vår, så syntes hu var streng osv., og ble nesten nervevrak, av å bo hos mora mi og Arne Thomassen.

    Så jeg løp jo nærmest ut av dusjen, uten klær, for å være sammen med faren vår da.

    (Vi hadde jo ikke dusj på Vestmarka, så det her var kanskje den første gangen jeg dusja, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg visste vel ikke hvor klærna mine var heller, men jeg så at hu dama ikke likte det, at jeg gikk bort til dem, i den grønne sofaen der, uten klær.

    Men men.

    Men jeg var liksom på gråten da, siden jeg var så glad, for å få litt pause, fra mora mi og Arne Thomassen.

    Så sånn var det.

    Vi klødde også fælt i rompa, husker jeg, dagen etter vel, da vi var på Sand, hos Ågot og Øivind, hvor faren vår jobba, på snekkerverkstedet, til Øivind, i nabobygningen, til huset til Ågot.

    Faren vår sa at vi hadde mark, eller noe, og vi fikk ikke lov å klø oss, selv om det klødde.

    (Selv om jeg ikke kan huske det, at vi pleide å klø i rumpa, da vi bodde i Vestmarka.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det var vel den ferien, som de spilte ‘en skigard kan aldri vara evig’, på radioen.

    Og da spurte jeg Ågot og Øivind, hva en skigard var, husker jeg.

    Men men.

    Tilbake til Mellomhagen.

    Den første dagen der, var det vel, så dukket en av naboguttene opp.

    Pål Andre, het vel han.

    Han var et år eldre enn meg, og løp etter meg rundt bilen vår, eller noe, mens Arne Thomassen stod og så på vel.

    Pål Andre hadde to brødre, en eldre og en yngre.

    Så jeg var jo nesten fra første dag, i en slags krig, mot de her brødrene, som lett kunne banke meg og kryne meg, hvis de fikk tak i meg.

    (Noe som skjedde et par ganger i begynnelsen, ihvertfall).

    Men men.

    Vi bodde også her i et vertikalt delt hus, som var på to etasjer.

    En ung politimann, og kona hans, bodde i den andre halvdelen av huset.

    Vi hadde en hage, foran huset, og bak huset hadde vi noen boder, og det var fjell bak de bodene igjen, Øvre Mellomhagen, eller hva den gata het igjen, lå liksom på en ås, eller høyde da.

    Så sånn var det.

    Det var villkatter der, og mora vår pleide å hive brunost ut fra kjøkkenvinduet, i første etasje, og gi til kattene da.

    Det var også en kjellerstue der, som Pia og jeg fikk bruke som et slags lekerom vel.

    Vi hadde også vært vårt rom, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Mora vår hang en plakat av svenskekongen, opp på mitt rom, en gang, husker jeg.

    Arne Thomassen likte ikke det, husker jeg.

    (Svenskekongen gifta seg på den tida, og derfor var det vel, at det var plakat av han, i et ukeblad da.

    Noe sånt).

    TV-en stod på soverommet til Arne Thomassen og mora vår.

    Og en gang, som Arne Thomassen ikke var hjemme, så vekte mora mi meg, en lørdagskveld, og lot meg ligge i senga hennes, sammen med henne, for å se på Grand Prix, som var fra London vel.

    Mora vår hadde vært Au Pair i England, og likte mye som hadde med England å gjøre.

    Hun drakk te, juice og spiste engelsk konfekt, er noen av de tingene jeg husker.

    Hun røkte Pall Mall sigaretter på den her tiden, (selv om hun begynte å røyke Prince seinere).

    Jeg var jo i en slags krig, med de tre naboguttene så mitt fristed ble på en måte soverommet til mora mi og Arne Thormod, hvor TV-en stod.

    Her kunne jeg ligge hele lørdagene og se på sport.

    Jeg var mest glad i skisport, og holdt fælt med Norge da.

    En gang, som vi var hos Cathrine Gran og dem, i Stavern, så spurte broren hennes og en kamerat av han, hvilket engelsk lag jeg holdt med.

    De holdt med Nottingham og Manchester (United), tror jeg, og jeg måtte liksom velge et av de lagene da.

    Jeg bare sa et lag, for jeg hadde egentlig ikke noe engelsk favorittlag.

    Men jeg så jo på sport, og begynte etter dette, også å følge med mer på fotballkampene.

    Og hadde det i bakhodet da, at jeg måtte finne meg et engelsk lag å holde med, jeg og.

    Og noen uker etter den episoden i Stavern, så slo Everton Coventry, 6-0, på Goodison, i en TV-sendt kamp.

    Og mora mi satt utafor soverommet, den lørdagen, av en eller annen grunn, og jeg sa det, at Everton scorte.

    (For jeg syntes draktene var fine og, og kommentatoren var våken og engasjert, så jeg begynte å holde med Everton.

    Glad for å ha funnet et eget lag, som var forskjellig fra de, som de Stavern-gutta holdt med.

    Så sånn var det).

    Everton vant kampen 6-0 til slutt, og jeg har holdt med Everton hele tiden, etter dette.

    Pia var i en gjeng der.

    En gjeng jeg ikke likte.

    Det var mest jenter, og de holdt til litt lenger ned i Mellomhagen, mot Lågen.

    De lekte sisten på en ‘urettferdig’ måte, husker jeg.

    Alle ble liksom ledet av en jente, og de samarbeidet, om at noen skulle ha sisten mer enn andre.

    Ei som het Unni, var det vel, begynte å grine, og meg behandla de like dårlig.

    Kanskje fordi vi hadde lyst hår?

    Hva vet jeg.

    Etter dette, så ville jeg ikke leike, med de ungene.

    Og når jeg også var uvenn med de tre naboguttene, så var det ikke så mange å leike med der.

    Men vi hadde jo bodd i Brunlanes, hvor det ikke var noen andre unger enn Pia og meg, så det var ikke så utrolig farlig.

    Jeg syntes det var artig å se på sport og sånn, så jeg oppførte meg kanskje litt voksent, for alderen.

    Det er mulig.

    Når vi flyttet til Mellomhagen, så begynte jeg samtidig, i en barnehage, i Larvik, (opp mot Tagtvedt vel), som het Ulåsen barnehage, eller noe sånt, tror jeg.

    Der gikk jeg, i en del måneder, før jeg begynte på en barnehage, på Halsen.

    På den barnehagen i Larvik, så fikk jeg være politimester Bastian, på avslutninga, eller hva det var.

    Bestemor Ingeborg, mora mi og Pia, kom for å se på meg, da jeg var politimester Bastian da.

    (Enda jeg ikke var blant de eldste ungene der.

    Men jeg husker at noen jenter sa det, at jeg var større, enn en annen gutt, som var eldre enn meg.

    Men men).

    En av lederne der, het Erik, mener jeg.

    En med helskjegg og mørkt hår vel.

    Han jobba i kiosken i Bøkeskogen, når vår barnehage, (og kanskje noen fler), var der for å feire 17. mai.

    Det må vel ha vært 17. mai 1976.

    Et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    (Grunnen til at jeg fikk gå på barnehage i Larvik var kanskje det at det stod Kongegata, i Larvik, som min adresse, hos Folkeregisteret.

    Men det var altså i Brunlanes, som vi hadde bodd.

    Arne Thomassen hadde kanskje klussa med skjema, av en eller annen grunn.

    Han jobba jo med noe bygningsarbeid, oppe i Kongegata der vel, opp mot Bøkeskogen, i Larvik).

    Men men.

    Etterhvert måtte jeg begynte på en annen barnehage, opp forbi Bergsli-hallen der, hvor Larvik spiller håndballkampene sine vel.

    Dette var en mye kjedeligere barnehage.

    Og jeg måtte alltid veve noen vever, osv.

    Og vi ble noen ganger bedt om å krabbe på alle fire, og si hvilket dyr vi var.

    Jeg sa alltid ‘løve’, (siden jeg var født i løvens tegn).

    En dame, som jobbet der, sa at det var tørr luft der.

    Jeg sa dette til mora mi, og mora mi spurte neste dag, om det var tørr luft der, og noen uker seinere, så hadde de fått luftfukter.

    Men men.

    Elvis døde, mens vi bodde i Mellomhagen, husker jeg.

    Faren vår ga Pia og meg en gang to LP-plater, mens vi bodde i Mellomhagen, som vi ofte spilte, på platespilleren, som stod i stua i første etasje.

    Pia fikk en plate med ABBA, og jeg en med Elvis.

    Så sånn var det.

    Den platespilleren ble ofte byttet ut med andre modeller, som så nesten like ut.

    Dette var sånne ‘stereo-anlegg’, som var vanlige på denne tiden vel.

    Det var platespiller, radio og kassettspiller, i ett.

    Så sånn var det.

    Det var vel noen venner av Arne Thormod, som de byttet med, tror jeg.

    En gang, så viste mora vår Pia og meg, at det lå masse sedler, under en pute i sofaen, eller noe.

    Disse skulle vi dra til Syden for, eller noe.

    (Noe som aldri ble noe av).

    Kanskje de hadde spilt poker?

    Ikke vet jeg.

    Pia og jeg måtte legge oss tidlig, og mora vår og Arne Thomassen, hadde ofte gjester, i Mellomhagen, i helgene, osv.

    Men men.

    En vinter, før jeg begynte på skolen.

    (Det må vel ha vært vinteren 1976/77).

    Så bodde vi noen måneder, i en leilighet, i Skreppestad-blokkene, like ved.

    Det var kaldt på mitt rom, og jeg fikk bare ha en sommerdyne, så jeg ble veldig forkjølet, husker jeg.

    (Jeg husker at mora mi sa til en venninne, at hun ikke ville la meg ha dundyna hennes.

    Så mora vår var nok ikke noen veldig omsorgsfull mor.

    Men kanskje litt umoden?

    Men men).

    En dag ville jeg ikke gå i barnehagen, (som jeg syntes var kjedelig).

    Men akte istedet utenfor Skreppestad-blokkene, den dagen.

    Da ble mora mi nesten forhørt, av barnehage-lederen, dagen etter.

    Lederen, (en dame i 40-åra, med rød-brun sveis vel), ville høre hva dette kom av.

    Men mora mi var jo husmor.

    Men hu måtte forklare seg, hvis hun ikke ville ha ungen sin i barnehagen, en dag.

    Så de var kanskje litt formynderiske, i den barnehagen der.

    Hvem vet.

    Da vi flyttet tilbake til Mellomhagen, så hadde Arne Thomassen pussa opp der.

    Jeg husker det gikk et støkk gjennom meg, når jeg så hvordan den nye trappa var der.

    Den nye trappa hadde skikkelig mye luft, mellom hvert trappetrinn.

    Så en unge kunne lett falle mellom trappetrinnene, (så det ut som for meg), og falle ned på kjellergulvet, eller noe.

    Den gamle trappen hadde vært uten luft, mellom trinnene, så jeg fikk nesten sjokk, må jeg si.

    Men men.

    Trappa skinte vel også, så den var vel rimelig glatt tror jeg.

    Den var vel lagd i furu, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Samtidig fikk jeg en Märklin modeljernbane, eller noe, av onkel Martin, som da vel kan ha vært rundt 18 år kanskje.

    Hvem vet.

    Så om planen var at jeg skulle rushe ned alle de glatte trappene, for å leke med modelljernbanen, og slå meg ihjel?

    Hvem vet.

    Det virka ihvertfall litt spesielt.

    Men men.

    Jeg gikk forsiktig i trappene, så det gikk greit.

    Men men.

    Pia begynte også i den samme barnehagen som meg, det siste året, (eller om det var halvåret), som jeg gikk der.

    I begynnelsen så fikk jeg ikke lov å gå til barnehagen, men det siste året så pleide vel Pia og jeg, å gå fram og tilbake til barnehagen, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Jeg husker det var to tvillinger, (to gutter), i barnehagen, som var et år yngre enn meg, som fikk lov å gå hjem alene.

    Så jeg ble litt misunnelig på dem, siden de ble behandlet mer som voksne, av foreldrene sine da.

    Men men.

    Det var forferdelig kjedelig, det siste året i barnehagen, husker jeg.

    En gang, så slo en gutt meg.

    Jeg satt for det meste, som nesten i koma der, på grunn av kjedsomhet.

    Jeg ropte da på lederen, for jeg hadde merka det, at hu var strengest.

    En annen dame dukket opp, men jeg spurte etter lederen.

    (Hun dama med det brun-røde håret vel).

    Han gutten sa noe sånt som ‘å nei’.

    Hun lederen var nok den eneste som han var redd for der.

    De andre damene var nesten ikke noe strenge, så det var liksom ikke noe straff å få kjeft av de.

    Men men.

    Hun lederen dukket opp da, og begynte å spørre meg hvorfor jeg ville at hun skulle dukke opp der.

    Og jeg sa vel det da, som jeg syntes, at hun var strengest.

    Så det er nok ganske mulig at hun har fått et horn i siden til meg.

    Hvem vet.

    Men men.

    En gang, sommeren før jeg skulle begynne i første klasse, så skjedde det noe veldig merkelig, på den barnehagen.

    Jeg kjedet meg som vanlig.

    Og mora mi stod og pratet med hun lederen, før vi skulle dra hjem da.

    De sa at jeg måtte ta av meg underbuksa.

    På grunn av et eller annet.

    Ei cirka 17 år gammel barnehagetante, dro meg inn til den avdelingen, som var for de minste barna, (en avdeling jeg aldri var på), hvor det var tomt da, og jeg måtte ta av meg underbuksa, som mora mi og lederen hadde bestemt.

    Hu 17 år gamle jenta, i dongerishorts vel, (med langt mørkt hår vel), fortalte meg det, at hu heller ikke hadde truse på seg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så tok jeg på meg shortsen da, og underbuksa mi havna kanskje i veska til mora mi.

    Hvem vet.

    Jeg vet ikke om det var det fine været, eller det hu unge barnehagetanta hadde fortalt meg, om at hu ikke hadde truse på seg.

    Jeg fikk uansett ihvertfall ståtiss.

    Noe som passet dårlig, for mora vår dro med Pia og meg, til Hvittensand, hvor vi bare gikk fra starten av stranda, og til slutten av stranda, og tilbake igjen.

    Uten å sole oss, eller noe.

    Men shortsen min var så kort, og jeg kjedet meg så mye, fra å ha vært i den kjedelige barnehagen.

    At jeg merket ikke det, at ståtissen min, falt ut av shortsen, og alle kunne vel se den, antagelig.

    Så merket jeg det til slutt, og puttet tissen min inn i shortsen igjen.

    Men da hadde vi allerede gått forbi alle som lå på stranda.

    Det var vel kanskje i juli, eller noe, dette.

    (Og Hvittensand er en populær og fin strand).

    Men men.

    Mora mi pratet til en gutt i tenårene, og fikk han til å dukke opp, oppe hos oss, i Mellomhagen, dagen etter, eller noe.

    Jeg hadde ikke noe interesse av å ha noe med en tenåringsgutt å gjøre, så det var mora mi sitt prosjekt.

    (Mora mi kunne kanskje være litt manipulerende.

    Hu hadde stadig kontakt med forskjellige kjekke tenåringsgutter, på den her tiden, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Han gutten kom opp til oss da, og ville se på at jeg sparka fotball i hagen.

    (Bestefar Johannes hadde gitt meg en fotball, like før.

    Dette var vel den sommeren jeg fylte syv år.

    På seksårsdagen min, så fikk jeg vel en tinnsoldat, av bestefar Johannes, forresten.

    Som han kanskje hadde kjøpt i London.

    Han pleide å dra til London, sammen med bestemor Ingeborg, for å kjøpe antikviteter, som de solgte, fra huset i Nevlunghavn).

    Ingen hadde lært meg å spille fotball.

    Men han tenåringsgutten beordret meg til å sparke ballen da.

    Så klagde han på at jeg bare tuppa ballen.

    Så gikk han inn til mora mi og Pia, og jeg måtte vente i hagen.

    En senere gang, så var han tenåringsgutten, inne på soverommet til mora mi og Arne Thormod, mens jeg så på TV der, og snakka om det, at man lever bare så og så mange år, eller noe.

    (Uten at jeg skjønte hva poenget var, om det var en trussel, eller noe.

    Hvem vet).

    Men men.

    En skogkatt fødte kattunger, i kjelleren til Pål Andre og de, og vi fikk en kattunge.

    Den kalte vi Pusi, (mora mi fant på navnet), og en dag var Pusi borte.

    Arne Thomassen var ikke hjemme, og jeg måtte gå ut og lete.

    Katten stod og mjauet, på en fjellhylle, bakerst på eiendommen vår.

    Den var bare en kattunge, så den klarte ikke å komme seg hverken opp eller ned.

    Etter dette, så ble liksom Pusi min.

    Den ville noen ganger ligge i senga mi, og sutte på pysjamas-genseren min, mens den malte og tok klørne ut og inn av potene, mot magen min, samtidig, (uten at det gjorde vondt, for å si det sånn).

    Så Pusi trodde kanskje at jeg var moren dens.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg fikk en sykkel, i Mellomhagen, den første sommeren der vel.

    (Som var sommeren 1976, står det hos Folkeregisteret).

    Arne Thomassen kjøpte sykkelen, på varemagasinet Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), i Larvik.

    Jeg lærte å sykle, i Mellomhagen da.

    Mellomhagen, var en rolig gate, uten gjennomfarts-trafikk, eller buss, som i Storgata, hvor vi bodde, et par år før det her.

    En dag den sommeren, så hadde Pål Andre og de grillfest vel.

    Jeg likte ikke Pål Andre, så jeg ble ikke med på grillfesten.

    Men Arne Thomassen, mora mi og Pia, ble med på festen deres.

    De satt i hagen til Pål Andre og de da, mens jeg øvde meg på å sykle.

    Dette må vel ha vært om kvelden, så det var kanskje derfor jeg bomma litt, når jeg skulle sykle, fra Mellomhagen, og inn i oppkjørselen vår.

    Jeg traff porten og falt ned på stanga vel, og slo meg der det gjorde mest vondt.

    Jeg var oppmerksom på at faren til Pål Andre så på meg, mens jeg syklet.

    Det var kanskje derfor jeg kræsjet.

    Jeg sa derfor ikke ‘au’, men holdt smerten inni meg.

    Jeg husker jeg hørte det, at faren til Pål Andre, sa noen kommentarer om meg, til Arne Thomassen.

    Så måtte jeg ha damesykkel, med støttehjul, etter dette.

    Arne Thomassen inn på Albert Bøe, (og jeg måtte være med).

    Dette var veldig flaut.

    Etterhvert fikk jeg ta av støttehjulene, (etter mange måneder vel).

    Men jeg hadde fortsatt damesykkel da, noe som var veldig flaut.

    Men men.

    Vi dro en gang på sykkeltur, Arne Thomassen, mora mi og jeg.

    Pia satt på bak på sykkelen til Arne Thomassen.

    Vi syklet ut mot Bergslihallen og Halsen-banen der.

    (Men ikke vi tok ikke av fra riksveien opp dit).

    I bakken tilbake, opp til krysset ved Mellomhagen der.

    Så fikk Pia foten sin inn i eikene, på sykkelen, og hun forstuet foten, og måtte på sykehuset, husker jeg.

    Men men.

    (Selv om det vel aldri ble klart, hvem sin feil det var.

    Selv om det var noe vi alltid var opptatt av vel.

    Hvem sin feil noe var.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Pia hadde ei venninne, på min alder vel, med mørkt hår, som hu fortalte meg, at bada naken, i et svømmebasseng, i hagen sin, eller noe.

    Jeg ble ikke med opp dit.

    Men plutselig en dag, så stod hu jenta naken, i oppkjørselen vår, og spylte seg med hageslangen vår.

    (Så jeg tilfeldigvis, når jeg gikk forbi med sykkelen, eller noe).

    Så det var den første jenta jeg så naken, tror jeg.

    (Med untak av søstera mi da).

    Hu var jo bare 6-7 år, sånn som meg, så hu hadde jo ikke pupper, eller noe, da.

    Og uten at jeg skjønner det, hvorfor hu stod naken utafor huset vårt.

    Men men.

    Cathrine Gran, var på besøk hos oss, med mora si da.

    Og av en eller annen grunn, så skulle hu ligge i fotenden, i senga mi.

    Og plustelig skreik hu det, at ‘Erik sparker meg i tissen’, og forsvant ut av rommet mitt, og til mødrene våre da.

    Det var jo ikke så enkelt, å stokke beina sine, når man lå sånn i fotenden, til hverandre.

    Men jeg tror ikke jeg sparka henne i tissen, men jeg kom kanskje borti beinet hennes, eller noe da, med foten min.

    Noe sånt.

    Hva de mødrene våre tenkte på, når hu Cathine Gran skulle ligge i senga mi sånn, det veit jeg ikke.

    Pia hadde jo sitt eget rom der, så hu kunne vel kanskje heller ha ligget der?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En dag, som Pia og jeg, gikk ut i oppkjørselen vår.

    Så kom plutselig onkel Runar og faren min, løpende mot oss.

    Det kan vel ha vært sommeren 1977 kanskje?

    Eller sommeren 1976, for vi bodde der i to somre.

    Runar grep tak i meg og satt meg inn bakerst i bilen hans.

    Faren min grep tak i Pia og satt henne inn på den andre siden, bak i bilen.

    I midten satt kusina vår Heidi, som var født i 1975.

    Hu kalte Solo for saft, så hu var knaskje to år da, siden hu kunne prate.

    Så da var nok dette sommeren 1977.

    Så sånn var det.

    Det at den to år gamle kusina vår satt der, førte til det, at Pia og jeg ikke skreik, eller grein, men behersket oss, og var stille da, av hensyn til Heidi da.

    Så sånn var det.

    Så vi ble kidnappet da, og kjørt til Sand, til Ågot og Øivind der.

    Uten at jeg visste at det var noen konflikt, mellom foreldrene mine, på denne tiden.

    Det var jo en forknytt stemning, over den ferien.

    En dag, (etter en drøy uke, eller noe, vel).

    Så tok faren min meg med til butikken, på Sand.

    På veien møtte vi en politimann.

    Som sa noen gloser til faren min.

    (Uten at jeg vet hva en politimann gjorde på Sand.

    Nærmeste lennsmannskontor er jo i Svelvik.

    Og det er sjelden politifolk på Berger.

    Og hvis de er der, så sitter de vanligvis i en politibil, for å si det sånn.

    Men men).

    Jeg ble nervøs, etter dette møte med politimannen.

    Jeg ville ikke at faren min skulle havne i fengsel.

    Øivind satt utendørs, i det fine været, sammen med faren min og meg.

    Øivind sa ‘se på guttungen’ da.

    Om meg.

    Så ble jeg vel spurt da, om jeg ville tilbake til mora mi.

    Jeg sa vel ‘ja’ da.

    Jeg kunne jo ikke forestille meg det, at Pia ikke skulle være med.

    Men så kjørte faren min meg tilbake til Mellomhagen, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Men _uten_ Pia vel, (sånn som jeg husker det).

    Etter en stund, så kjørte faren min dit, med Pia og.

    Men da holdt mora mi meg litt unna Pia vel.

    Så om det var Pia, eller en annen jente, det har jeg lurt litt på noen ganger.

    Men men.

    Pia har jo nå krøllete hår.

    Jeg er ikke sikker på om hun hadde det før.

    Og vi ligner vel ikke noe særlig.

    Pia ligner vel ikke på noen andre, på hverken mors eller farssida vel.

    (Selv om hu påstod det, at hu ligna på ei som Øivinds bror, Idar Sandersen hadde bilde av, når vi var i begravelsen til Øivind og Idar Sandersens bror, Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i 2001 vel).

    Hm.

    Men men.

    En mann som bodde litt nærmere ungdomsskolen, (var det vel), og fotballbanen, ble kalt for ‘Kvæler’n’.

    Det var en som kjørte rundt på scooter.

    Det var en gutt som fortalte oss dette.

    En gutt som sykla rundt i Mellomhagen da.

    Som søstera mi og jeg prata med, den første tida vi bodde der vel.

    Og som jeg lurer på om gikk i klassen min.

    Hm.

    Jeg leika jo ikke med Pål Andre og de, og heller ikke med den gjengen, som søstera mi leika med.

    Så en gang, så lånte jeg et bildekk, når de bytta dekk, (antagelig våren 1977).

    Jeg var uheldig med dekket, og det rulla ned hele Mellomhagen, ned mot Lågen, og over Tjøllingveien, (eller hva den veien heter igjen).

    Dekket traff heldigvis ikke noen biler, i Tjøllingveien, og Arne Thormod Thomassen, måtte bli med meg, når han kom hjem fra jobb, for å finne dekket.

    En gang, så sendte mora mi meg, for å handle på Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene, (et annet Samvirkelag, enn det jeg skulle handle melk på, da vi bodde i Storgata, et par år tidligere).

    Det var så mange matvarer, og de var så tunge, at bæreposen gikk i stykker.

    En melkekartong, var det kanskje, skar seg gjennom posen, og posen ble helt ødelagt.

    Jeg stod så med mange matvarer, på bakken, nederst i Mellomhagen.

    Ei kone som bodde nederst i Mellomhagen, kom forbi, og jeg spurte om jeg kunne få en pose.

    Dama gikk inn i huset sitt, (for å hente en pose, trodde jeg), men hu kom ikke tilbake.

    Så jeg stod der i et kvarters tid kanskje da, før mora mi dukka opp, og hjalp meg å bære matvarene hjem.

    En gang, som vi besøkte Karin vel, (mora til Herman), i Skreppestad-blokkene, så falt jeg på isen.

    Jeg hadde for vane, å løpe mot bilen, når jeg så den.

    Og kjedet meg hos Herman og dem.

    Jeg løp mot bilen, når vi skulle hjem.

    (Hu Karin fulgte oss til bilen, av en eller annen grunn).

    Jeg var vel seks år kanskje, og var ikke så høy da.

    Men jeg mistet fullstendig bakkekontakten, og liksom lå i lufta da, husker jeg, mens jeg ventet på møtet med asfalten.

    Det var isfritt, men jeg mener jeg husker en kar med hageslange, som stod nede ved bilene.

    Da vi dukket opp der, den dagen.

    Enda det ikke var sommer.

    Så jeg slo hue i asfalten da, og besvimte.

    Jeg husker som i en døs, at jeg ble bært inn bak i bilen til mora mi.

    (En folkevognboble vel).

    Mora mi kjørte til Samvirkelaget, og spurte søstera mi om hun skulle ha en sjokolade.

    (De kjørte altså ikke meg til sykehuset.

    Men hun Karin var sykepleier.

    Så det her var kanskje noe med Johanitterordenen/Hospitalordenen?

    Min fars nye stedatter Christell har jo en bror, på Vestlandet, Bjørn Humblen, som har vært medlem av den ordenen, har jeg lest, i Aftenpostens tekstarkiv, (noe jeg fant der, da jeg søkte på ‘Humblen’).

    Men men).

    Pia sa vel også noe sånt, til mora mi, før hu gikk inn på Samvirkelaget, (sånn som jeg husker det), at ‘hva skal vi gjøre nå, som Erik er død?’.

    (Noe sånt mener jeg at jeg hørte i ørska.

    Men men).

    Jeg ble sur på mora mi, siden hu kjøpte sjokolade selv om jeg var besvimt/i koma.

    Så jeg våkna opp, mens mora mi var i butikken.

    Jeg sa til Arne Thomassen, da vi kom hjem, at jeg hadde besvimt, og gikk og la meg.

    Jeg lurer på om Pia og jeg bytta rom, etter oppussingen.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde begynt på skolen, så prøvde en hollandsk gutt, som gikk i parallell-klassen min, å stjele sykkelen min vel, som lå i hagen eller oppkjørselen vår.

    Jeg hadde såvidt prata med han, i skolegården, til Østre Halsen skole, som vi jo bodde ved siden av, da vi bodde i Storgata.

    Det var kanskje Pia som advarte meg.

    For hun hadde vel det rommet, som hadde vindu ut mot Mellomhagen.

    Jeg tror det var sånn.

    Og jeg gikk ut, og sa ‘hei’ til han hollandske gutten, som kvakk til, over at det var jeg som bodde der vel, (en han kjente), og som så vel stakk vel.

    Men jeg skjønner vel det nå, at det var et forsøk på stjele sykkelen min kanskje.

    Det var vel også noen andre gutter der, sammen med han.

    Noe sånt.

    Jeg kjente han, for jeg hadde bytta fotballkort med han, i skolegården.

    Jeg begynte jo i første klasse der, høsten 1977.

    Jeg var motivert for å begynne på skolen, og var først i alt omtrent vel.

    Faren min hadde lært meg ganging, for han visste meg for noen kamerater, eller noe, et år eller to før.

    Han lærte meg ikke hva ganging egentlig var, men han fikk meg til å pugge noen gangestykker.

    Som at 6 ganger 6, var 36, osv.

    Jeg skjønte ikke hva ganging var, men pugga svarene.

    Så kom det en mann dit, i Hellinga 7B, en gang jeg var på ferie der, et år eller noen måneder før jeg begynte på skolen.

    Mannen, (som hadde mørkt hår, og en bart kanskje, og var litt tøff vel).

    Han spurte meg om en del gangestykker da.

    Blant annet 6 ganger 6.

    Så om det var noe ‘mafian’, eller noe?

    Hm.

    Jeg var ihvertfall gira for å gjøre det bra.

    Jeg var først ferdig med å gjøre alt mulig, som matteboka, og også håndarbeid, alt mulig forskjellig.

    Jeg var veldig motivert, etter den kjedelige barnehagen, og brydde meg mest om å være flinkest i klassen, var det vel.

    Jeg varierte de veiene jeg gikk hjem fra skolen, på grunn av at jeg ikke ville møte Pål Andre og de.

    Så jeg møtte noen ganger tvillingene, fra barnehagen, etter skolen, og lekte noen ganger med de.

    Jeg gikk også samme vei som en bondesønn, i klassen, som bodde på en gård, langs Tjøllingveien, ovenfor Skreppestad-blokkene, cirka.

    Jeg og han som hadde fortalt om Kvæler’n, vi kom litt for seint i bursdagen, til han bondesønnen.

    Jeg hadde drøya oss litt, for jeg hadde jo gått sammen med han gutten på skoleveien, enda det ikke var den veien som Mellomhagen-folk, pleide å gå.

    Men men.

    Vi sykla rundt litt lenge, rundt ungdomsskolen der, hvor det gikk ann å finne viskelær, utenfor vinduene, på baksiden av skolen, hvor det var skog, husker jeg.

    Det var også en fotballbane der, men det var liksom de fra Øvre Mellomhagen, som var sjefene på den banen, (selv om den lå i Mellomhagen), så det var ikke alltid jeg fikk være med å spille der.

    Men men.

    Det vokste liljekonvaller, bak den banen, mener jeg at søstera mi viste meg, en gang.

    Noe sånt.

    Vi fikk også sparkstøttinger, i julegave, fra bestemor Ågot, (faren vår kom vel med de antagelig), den første vinteren der.

    Så Pia og jeg, vi sparka noen runder, rundt på spark, i Mellomhagen, og Øvre Mellomhagen, den romjula.

    (Selv om vi ble litt lei av de sparkene etterhvert vel.

    Det var ikke sånn at alle ungene der hadde sparkstøtting, for å si det sånn.

    Det var kanskje heller ikke så egnet, for å kjøre spark der.

    Det var en forstad til Larvik, (kan man vel si), og ikke landbygda, for å si det sånn.

    Noen lærere tok opp det med meg, at jeg ble mobba av Pål Andre og de.

    Men jeg vet ikke hvem som sa det til de.

    (Jeg ble vel kryna, hvis de så meg på skoleveien, for eksempel.

    Så jeg gikk en vei, gjennom skogen, til Gulf, (som ble Shell), og så langs den hovedveien der, og så videre ned Storgata.

    Jeg var kjent rundt der, for å si det sånn, for vi hadde jo bodd i Storgata tidligere.

    Så sånn var det).

    Vi måtte på helsesjekk, i første klasse, på et legekontor, ikke langt fra Shell der.

    Og da ville mora mi bli med.

    Og en lege dro ned underbuksa mi, og sjekket at begge ‘klinkekulene’ mine var der, for å si det sånn.

    Noe som var veldig flaut, vil jeg si.

    Jeg vet ikke om det var fordi at vår familie er kongelige, siden bestemor Ingeborg, er direkte etter Kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kleopatra og Kong David av Israel, osv.

    Hvem vet.

    I skolegården, så lekte vi mølje.

    Mange gutter presset seg mot en vegg, på rad, for å dytte vekk han som stod innerst.

    Jeg klarte noen ganger, (på slutten), å stå innerst nesten hele friminuttet.

    Men men.

    Når jeg gikk i første klasse der, så bodde Pia og jeg også en stund, hos Lasse og de, ut forbi Bergslihallen der vel.

    Ved en stor og kjent gård, uti der.

    De hadde Volvo, husker jeg, og Lasse hadde vel også en søster.

    En gang passet de Pusi, mens vi var på ferie, og katta ble borte, men jeg fant den der likevel, og fikk den med hjem i bilen da.

    Den var jo egentlig en villkatt, (norsk skogkatt), så den hadde kanskje lett for å bli vill igjen.

    Hva vet jeg.

    Vi bodde hos Lasse og de, en stund, og da kjøpte jeg klinkekuler, i kiosken, ved krysset, nedenfor Mellomhagen, mot Hvittensand.

    Noen av klinkekulene var deformerte.

    Så jeg klagde en dag, og fikk to nye poser.

    Kioskeieren ville ikke ha tilbake de gamle posene, så jeg fikk mange klinkekuler.

    Men men.

    Der hadde dem også karameller til 5 øre, det året, tror jeg.

    Det hadde jeg aldri hørt om før, i Storgata så kosta jo karamellene 10 øre.

    Men de til 5 øre var et annet slag da.

    Men men.

    Jeg fikk vannblemme i hånda, da vi bodde en ukes tid, (mens mora vår og Arne Thomassen var i Syden, kanskje), av å pløye jorda, eller noe, som han Lasse, (som var et år eldre enn meg vel), fikk meg til å gjøre, på et slags jorde der, eller noe, vel.

    Men men.

    Det var også en kiosk, ved Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene.

    Dette kan kanskje ha vært jula 1976.

    Bestemor Ågot hadde fortalt til meg en gang, like før det her, på et besøk på Sand, (om søskenbarna mine), at det er Lene, (som er døv), og det er Ove, (som ikke var døv, men bare så liten, at han ikke snakka så mye), osv.

    (Enda jeg jo visste det her fra før, hvem de var).

    Men det var så mange søskenbarn, på min fars side av familien.

    På min mors side, så var det jo bare Joakim, i Sveits, (tante Ellens sønn), og han var jo mongolid.

    Så jeg syntes det var artig, hos Ågot, for der var vi liksom en stor gjeng, med mange onkler og tanter og kusiner og fettere, som alle hadde liksom huset til Ågot og Øivind, som et slags hjem da, for stor-familien.

    Så det syntes jeg var artig, for jeg syntes at mora mi og Arne Thomassen var så kalde og strenge.

    Så sånn var det.

    Og jeg var jo den elste av alle søskenbarna, og Ågot prata til meg, som om jeg var voksen, så jeg var jo nesten som en far for mine yngre søskenbarn da.

    Noe sånt.

    Det var vel Ågot som la opp til det, vil jeg si, når hun begynte å prate om søskenbarna mine til meg, på den måten.

    Men men.

    Så jeg gikk i den kiosken da, før jul, 1976 vel, og prøvde å finne julegaver til Ove og Lene, osv.

    Fra penger jeg hadde fått, sikker av faren min da.

    Så jeg kjøpte såpebobler og sånn da, til Lene og Ove og Heidi osv., da.

    Jeg gikk flere ganger ned i kiosken og Samvirkelaget, og så etter julegaver til de, husker jeg.

    Jeg var nesten som storebroren deres kanskje.

    Noe sånt.

    Og jeg syntes jo det var greit, for jeg mistrivdes så fælt, hos mora mi.

    Det var som å slippe unna et mareritt, syntes jeg, å være hos faren min.

    For det var så tøff og kald stemning, hos mora mi.

    Men men.

    En gang, som mora mi var i godt humør, og fornøyd med meg vel, (til en forrandring), så klarte jeg det, å knuse et kjellervindu, i Mellomhagen, når jeg skulle parkere sparkstøttingen fra Ågot, (som jeg egentlig var lei, men som jeg trodde at jeg behersket, å kjøre, siden jeg hadde hatt den en stund).

    Mora mi spurte meg så, noen dager senere vel, om jeg hadde knust det kjellervinduet.

    Jeg skyldte på Pål Andre sin lillebror, (siden han var minst av dem), og sa at han hadde kasta stein på vinduet, og knust det da, over fra deres side av gjerdet.

    Noen dager etter det igjen, så hørte jeg skriking, i huset til Pål Andre og dem, fra faren til Pål Andre.

    Så han lillebroren til Pål Andre fikk vel juling da antagelig.

    Etter det, så hadde jeg sjelden noe mer med de brødrene å gjøre.

    Kanskje fordi jeg da så enda mer på TV, for å holde meg unna dem, i tilfelle de var sure på meg, siden han ene av dem fikk skylda, for noe jeg hadde gjort.

    Hvem vet.

    Mora mi var så kald og streng, og jeg ble liksom tatt litt på senga, for dette var en tid, da det meste gikk greit vel, så jeg orka ikke noe kjefting, men skyldte på han lillebroren til Pål Andre da.

    Men men.

    Uten at de noen gang snakka med meg, om det her.

    Men men.

    En gang, i et friminutt, på skolen, så var jeg tørst kanskje da, og så noe vann, som lå på en trebenk, i skolegården, ved siden av der jeg satt.

    Så tok jeg tunga på det, også var det snørr.

    (Jeg vet ikke hva jeg tenkte på egentlig, jeg var helt i ørska.

    Jeg kjeda meg kanskje, eller noe).

    Men men.

    Så det var ekkelt, det var helt sikkert.

    Jeg fortalte det til søstera mi.

    Og også en annen gang.

    Og da sa jeg det, at det var noen andre som hadde gjort det.

    Og da ‘arresterte’ Pia meg, og sa det, at jeg hadde fortalt om dette før, og da var det meg selv som hadde gjort det.

    Så Pia kunne også være streng og kald, vil jeg si.

    Det har hu etter mora si kanskje.

    Hvem vet.

    Men men.

    Vi bodde i Mellomhagen i to år og to måneder, ser jeg her på skjemaet til folkeregisteret nå.

    Fra mars 1976 til mai 1978.

    Så det var mer som skjedde, da vi bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som vi bodde, før det her.

    Og jeg var jo også eldre, når jeg bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som jeg har skrevet om.

    Det er sikkert mye jeg har glemt nå og, som skjedde den tiden vi bodde i Mellomhagen.

    Vi var blant annet på ferie, i Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse, mener jeg å huske.

    Men jeg får heller skrive mer om dette etterhvert eventuelt.

    Nå har jeg skrevet dette kapitellet, i ett nå, så jeg trenger vel en pause nå, får å si det sånn.

    Men jeg lurer på om jeg skal skrive et eget kapitell, om de feriene vi var på, med mora vår og Arne Thomassen, mens vi bodde i Mellomhagen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte enda en ny e-post til Stiftelsen Rettferd for Taperne

    from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    to Anne Rønningen
    cc Juss Buss – Daglig leder
    bcc postmottak@fmoa.no,
    post.sondre.buskerud@politiet.no
    date Tue, Sep 6, 2011 at 12:50 PM
    subject Re: Stiftelsen Rettferd for taperne
    mailed-by gmail.com

    hide details 12:50 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    det var en paa i klassen min, andre aaret paa videregaende, (Jan Ivar Lindseth, fra Sande), som huska at jeg bodde alene.

    To jente fra Sande, (Monica Andersen og Kristin Sola), tok ogsaa opp dette med meg, det foerste aaret paa Handel og Kontor, paa Sande VGS.

    Hvorfor har dere byttet saksbehandler forresten, var det ikke hun kollegaen din som holdt paa med denne saken?

    Jeg ble ogsaa sendt til skolepsykolog, i 8. klasse, var det vel, av klasseforstander Aakvaag, paa Svelvik ungdomsskole, og ble mobbet mye paa ungdomsskolen.

    Mobbingen ble tatt opp i et moete med sosiallaerer Marit Enger.

    Men jeg har kontaktet Svelvik Ungdomsskole, men de har ikke dokumenter fra hverken moete hos skolepsykolog eller sosial-laerer.

    Saa de har surra bort dokumenter da, kan det virke som.

    Jeg hadde mye fravaer, fra ungdomsskole og videregaende, og kan eventuelt sende vitnemaal fra videregaaende, som viser dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Kan ogsaa sende kopi av e-post fra Jan Ivar Lindseth, hvor han bekrefter det, at jeg bodde alene, det skoleaaret jeg fylte 17, ihvertfall.

    (Har ikke klart aa faa noen fra Berger til aa bekrefte at jeg bodde alene foer det.

    Ikke foreloebig, ihvertfall.

    Men det gikk rykter om dette, i nabobygda Sande, at jeg hadde bodd alene fra jeg var ni aar, siden Kristin Sola og Monica Andersen bekreftet dette.

    I bryllupet til min fetter Tommy Olsen, i Fredrikstad, sommeren 2002, saa var det noen karer fra Bergeraasen der.

    Og en som het Kjetil Calin, (tror jeg han heter), (nabo til Espen Melheim, i Havnehagen, paa Bergeraasen), spurte meg om det var saann, at jeg hadde bodd alene fra jeg var 11 aar.

    Og da forklarte jeg at det var fra jeg var ni aar, for jeg bodde foerst alene i Hellinga 7B, fra jeg var ni til jeg var nesten elleve, og saa alene i Leirfaret 4B til jeg ble myndig).

    Saa dette er nesten alment kjent i Nordre Vestfold, dette med omsorgssvikten fra min far.
    – Hide quoted text –

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Har kun mottatt noen få dokumenter fra Larvik kommune, sentraladministrasjonen, der står det ingen ting vedrørende omsorgssvikt, det finnes ingen dokumenter fra Svelvik. Hvis ikke barnevernet har vært inne i bildet i ditt tilfelle så vet jeg ikke hvor jeg skal lete etter dokumenter. Hvis det ikke finnes dokumenter noen steder på at du har vært utsatt for omsorgssvikt, kan man heller ikke søke om erstatning.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 6. september 2011 13:30
    Til: Anne Rønningen
    Kopi: Juss Buss – Daglig leder
    Emne: Re: Stiftelsen Rettferd for taperne

    Hei,

    din kollega Jorunn Saaler skrev dette til meg, 13. juli:

    ‘Det er kun når det gjelder omsorgssvikt at det kanskje er mulig å søke om rettferdsvederlag fra staten, men da må det innhentes dokumenter fra forskjellige instanser. ‘.

    Saa det maa vel bli rettferdsvederlag da, som det er snakk om.

    Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min far, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni aar.

    (Og jeg maatte ogsaa gjoere barnearbeid, paa fabrikken hans, fra samme alder).

    Skolen unlot aa reagere paa at jeg hadde mye fravaer, men unskyldte det med at min far var mye paa forretningsreiser.

    Jeg mener jeg har krav paa erstatning for omsorgssvikt.

    Jeg har to ganger blitt anbefalt aa kontakte dere om dette.

    Den foerste gangen av en annonym leser av bloggen min.

    Den andre gangen av Jussbuss.

    Jeg har proevd aa faa advokat, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus nekter meg Fri Rettshjelp, paa tross av at Politiet i Drammen, (Johansen der), har fortalt meg det, at det er vanlig praksis, i slike saker, at man faar Fri Rettshjelp.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sender kopi e-post til Jussbuss, siden de henviste meg til dere.

    Sender ogsaa kopi til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Politiet i Drammen.

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Hei,

    Har ikke helt forstått hva du skal søke om erstatning for, det vi søker om fra vårt kontor er hvis du har vært sendt på barnehjem/fosterhjem, ting som har skjedd i eget hjem får man ikke erstatning for. Man får heller ikke erstatning for mobbing. Alt annet som du har opplevd i voksenlivet kan dessverre ikke vi hjelpe deg med.

    Hvis du skal gå til rettssak mot kommunen / faren din, må du ha advokat, dette er noe ikke vi gjør.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Saksbehandler

    No virus found in this incoming message.
    Checked by AVG – www.avg.com
    Version: 8.5.449 / Virus Database: 271.1.1/3877 – Release Date: 09/05/11 18:35:00

  • Min Bok – Kapittel 1: Toppen 4

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, (født Heegaard), har senere sagt til meg det, at jeg var sein til å lære meg å gå.

    Og jeg var også født to måneder for tidlig, (har jeg blitt fortalt ihvertfall), og lå de første ukene av livet mitt, i en kuvøse, på et sykehus, i Drammen.

    Så det kan være at de episodene jeg fortalte om, i forordet, kan ha vært fra sommeren 1972 og ikke fra sommeren 1971.

    Og at min søster Pia, kanskje lå og sov i senga si, eller noe, da disse nevnte episodene foregikk.

    Hvem vet.

    Jeg husker at en gang var det ei dame som var barnevakt for meg, da jeg var 1-2 år gammel, i Toppen 4.

    Dette var nok min farmor, bestemor Ågot, (Ågot Mogan Olsen (født Mogan)), og dette husker jeg ennå, at jeg syntes var det morsomte jeg noen gang hadde opplevd, (da). Mens tiden før, (og etter), husker jeg som mer anspent da. At min mor, Karen Ribsskog, ikke var så morsom som bestemor Ågot. Min mor husker jeg som mer slitsom å ha med å gjøre, enn for eksempel bestemor Ågot.

    Men men.

    Bestemor Ågot ville leke gjemsel. Og hun var artig, sånn som jeg husker det, og jeg husker at jeg gjemte meg i klesskapet, på rommet mitt vel, og frydet meg når bestemor Ågot fant meg da, og sa høyt ‘bø’ kanskje, på en morsom måte.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om den episoden kan ha foregått mens søstera mi Pia, ble født, sikkert i Drammen hun og, og at det var derfor at bestemor Ågot måtte være barnevakt for meg.

    Hvem vet.

    Noe annet jeg husker, fra denne tiden, var at min mor og far, gikk tur, bort forbi huset til Ågot og Øivind, på Sand, (kanskje 10 minutter å gå, fra Bergeråsen).

    De gikk videre ned mot Høyen, sånn at vi hadde gården til Gøril og de, (den gamle gården til Lersbryggen vel), på høyre side.

    Pia og jeg gikk ikke, vi lå i hver vår barnevogn, husker jeg.

    Det må vel ha vært sånn at Pia lå i sin barnevogn, og jeg satt i en sånn type barnevogn for litt større barn da antagelig.

    Jeg husker ihvertfall at jeg kunne se jordene nede på Høyen, (mener jeg), mens Olsen-familien var ute og gikk tur da.

    Det var kanskje moren min som kjørte min vogn og faren min som kjørte Pia sin vogn, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en rød leketraktor, i plast, på denne tiden.

    Så var det våren 1973 kanskje, at min søster Pia, ble gammel nok til at hun hadde lært å gå, og så videre.

    Og da spurte mora vår meg, husker jeg, om Pia kunne få låne min traktor da, (som jeg hadde vokst fra, må man vel nesten si).

    Jeg sa ‘nei’ da, for jeg syntes at jeg fikk mye mindre oppmerksomhet, fra mora mi, etter at Pia ble født.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Hu bare tok traktoren, og satt Pia oppå, og begynte å dytte Pia rundt på den da, i området rundt der faren min parkerte bilen da, på en slags asfaltert plass, som alle byggefelt/rekke-husene, på Toppen, delte.

    Jeg syntes det ble litt vel mye som sagt, og ville kanskje teste om moren min hørte på meg.

    Så jeg begynte å grine ganske høyt da, sånn at det ble som en scene, må man vel kanskje si.

    Men jeg husker det, at mora mi ikke brydde seg om at jeg grein, og at hu bare fortsatte å dytte Pia, som satt og lo eller smilte, (sånn som jeg husker det), oppå traktoren.

    Fra denne episoden kunne man kanskje se det, mener jeg, at både mora mi og søstera mi, kanskje kunne være litt kalde noen ganger.

    At ingen av de brydde seg om det at jeg stod ved inngangsdøra og gråt.

    Men men.

    De bare lekte og lo og hadde det artig, noen få meter bortenfor.

    Faren min tenkte vel et eller annet, (uten at jeg helt vet hva), og spurte om jeg ville bort til bestemor Ågot.

    Og jeg var bare glad for å komme vekk derfra, så det svarte jeg at jeg ville.

    Så kjørte faren min de par minuttene, bort til Sand, med meg, og bestemor Ågot spurte om hva som hadde skjedd da, siden jeg hadde grått.

    Og hun var vel rolig og ganske lett til sinns da, og nok en varmere type person, enn min mor og min søster, og hun trøstet meg kanskje litt da, eller snakket til meg på en hyggelig måte, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom min fars yngre bror, Håkon Mogan Olsen, (som også bodde på Bergeråsen, i Hellinga vel, i den leiligheten på nedsida av bilveien der, som var lengst fra Gamlehjemmet, av de 3-4 leilighetene som lå på en rekke, vegg i vegg der), sammen med sin kone Tone, (født Løff), og deres datter Lene, som er døv, (og som jeg vel ikke kan huske fra denne tiden, men først fra noen år senere. Deres sønn Tommy, ble født i 1975, så han var altså ikke påtenkt enda, da vår Olsen-familie bodde i Toppen 4), også bort til Ågot og Øivind.

    Håkon hadde kanskje hørt noen rykter, på Bergeråsen, om at en gutt hadde grått, i området rundt Toppen 4.

    Hva vet jeg.

    Håkon begynte å erte meg litt, og spurte om noe sånt som at, ‘jasså, ville du ikke la søstera di låne traktoren din, du da’.

    Noe sånt.

    Jeg syntes ikke at onkel Håkon hadde noe særlig med det her å gjøre, så jeg holdt vel bare kjeft, og svarte ikke.

    Det var litt mer komplisert enn sånn som Håkon fremstilte det egentlig, syntes jeg.

    (Og jeg klarte vel ikke helt å forklare det).

    Det handla nok om at jeg syntes jeg fikk litt mindre oppmerksomhet da, fra for eksempel mora mi, etter at søstera mi Pia ble født.

    Men jeg beit det vanligvis i meg, men akkurat den gangen med traktoren, så ble det kanskje litt vel mye.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dette var vel våren 1973, vil jeg tippe på, noen måneder før jeg fylte tre år.

    Noe sånt.

    Fra før Pia ble født, så husker jeg det, at mora mi pleide å si til meg, når hu bytta bleie på meg, var det kanskje, at jeg ikke fikk lov til å ta meg på tissen.

    Jeg husker at jeg satt i en badebalje, fra da jeg var litt mer enn et år kanskje, i stua, på Toppen 4, mener jeg det var.

    Jeg husker at skulle til å ta meg på tissen, for det var vel et følsomt område da.

    Noe sånt.

    Men så husker jeg det, at jeg ble oppmerksom på det, at faren min stod og observerte meg.

    Så da tok jeg meg ikke på tissen likevel.

    Siden min mor hadde sagt til meg det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Så jeg gjorde liksom litt som Harald Eia, istedet, sånn som jeg husker det.

    For hånda var liksom på vei i retning av mine edlere deler, da jeg ble oppmerksom på det, at min far stod og så på meg.

    Så jeg tok meg på skrukken istedet, må jeg innrømme.

    Og da tror jeg at min far muligens ble litt skuffet.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at mine foreldre ikke var enige i det, om det lov å ta seg på tissen, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på, da jeg prøvde å skrive opp de episodene jeg klarer å huske, fra Olsen-familiens liv, i Toppen 4).

    Jeg husker en søndag morgen, kan det kanskje ha vært, da jeg gikk for å si hei til mora mi da, etter at jeg hadde våknet opp, og gått ut av rommet mitt.

    Som barn vel pleier å gjøre, når de er i tre-års alderen, om morgenen.

    Hva vet jeg.

    Jeg gikk inn på rommet til mamma og pappa.

    Og der lå mora mi i bare trusa tror jeg, på magen, med ansiktet begravet i en hodepute.

    Faren min satt på sin side av sengen, (også bare i underbuksa vel), med hodet i armene, (eller ihvertfall litt bøyd i ryggen vel).

    Noe sånt.

    Jeg sa til faren min at ‘mamma gråter’.

    Mora mi lå fortsatt i den samme stillingen, mens faren min svarte det, at ‘ja, mamma gråter’.

    Jeg skjønte det, at mora mi ikke kom til å svare meg, så jeg gikk inn på rommet mitt igjen.

    Pia kom inn på rommet mitt og begynte å si noe med ‘mamma’.

    Hun ville si hei til mamma hun og da.

    Jeg sa bare det at ‘mamma gråter’, og at hun ikke skulle gå inn til mamma.

    For Pia var så liten, så jeg tror hun ville fått sjokk muligens, om hun hadde sett det, at mora vår lå der, og grein i en pute, uten å reagere, hvis man snakket til henne.

    Hvem vet.

    Så Pia leika litt på gulvet på rommet mitt vel, (eller noe), en halvtime eller time til kanskje, før hun gikk inn til mora vår da.

    Og da hadde vel mora vår kommet seg litt.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare enda en av de episodene som jeg kom på nå, fra Toppen 4.

    Jeg bare nevner de episodene litt hulter til bulter, siden dette bare er bruddstykker, (må man vel kalle det), som jeg husker, fra den tiden, før mine foreldre ble separert.

    En annen ting jeg husker, fra tiden i Toppen 4, er at faren min lagde en rød tresofa til meg, på snekkerverkstedet til bestefar Øivind.

    Den sofaen var malt rød og det var et rom under der man satt, for å lagre leker og sånt da.

    Den var ikke så behagelig å sitte på, den sofaen, og jeg brukte den vel ikke så mye.

    Men den stod nå der på rommet mitt, husker jeg, og jeg hadde også en ganske lav seng der vel, (sånn som jeg husker det ihverfall), så det var ikke noe vanskelig for meg å komme ut av senga, om morgenen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra like etter at søsteren min Pia ble født, at moren min ba meg om å hente en bleie til Pia, på badet.

    Og at jeg surra og gikk litt rundt der kanskje, men at jeg klarte det faktisk, (enda jeg bare var cirka et og et halvt år vel), å finne en bleie til Pia.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra begynnelsen av 80-tallet en gang, at faren min fortalte meg det, mens vi kjørte på Svelvikveien, fra Drammen, i retning Bergeråsen da, like etter Nesbygda vel, (i en av de mest svingete delene av Svelvikveien, som er rimelig svingete), at faren og mora mi og jeg, hadde bodd der ute på Nesbygda, like etter at jeg ble født, (altså før vi flyttet til Bergeråsen, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet, så da vi bodde i Toppen 4, så var det rekkehuset helt nytt), så bodde vi i en bolig, ovenfor en pub, ute i Nesbygda.

    Noe jeg var nesten helt sikker på, at nok var noe tull.

    For det var jo ikke noe pub, (og knapt nok noen hus), rundt der vi kjørte forbi, da faren min snakka om det her.

    Men på skjemaet fra Folkeregisteret, angående hvor jeg har bodd, opp gjennom årene, så står det riktignok det, at vi bodde i Nesbygda, i 1970 eller 1971, eller noe, har jeg sett nå, i 2008 eller 2009 kanskje, da jeg bodde i Liverpool.

    Selv om det var sånn, at ikke alle de adressene som stod på det skjemaet, var riktige.

    Det stod for eksempel feil adresse for da jeg bodde sammen med mora mi og stefaren min Arne Thormod Thomassen, og Pia da, i ei hytte, i Brunlanes, i 1974 og 1975 vel.

    Da stod det hos Folkeregisteret, av vi bodde i Kongegata, i Larvik, i et års tid.

    Men det var ikke sånn at vi egentlig bodde der.

    Arne Thomassen gjorde noe byggearbeid, i en bygård, i den delen av Larvik.

    Så han ‘klussa’ kanskje med adressen.

    (For at faren vår ikke skulle finne oss kanskje?).

    Det er mulig.

    Men uansett så sa ihvertfall faren min det, at vi tre, mora og faren min og meg, hadde bodd ute i Nesbygda et sted, over en pub, (hvor folk visstnok dansa og sånn, var det vel).

    Og det står også en adresse, ute i Nesbygda et sted, på mitt adresseskjema, fra Folkeregisteret.

    Så det stemmer nok at jeg også har bodd uti der, før vi flytta til Toppen 4, selv om jeg ikke kan huske noe fra den tiden, før vi bodde nettopp der, i Toppen 4.

    De første episodene jeg klarer å huske, er fra Toppen 4.

    Så sånn er det.

    Det siste jeg husker, fra Toppen 4, er det, at mora vår, dro meg og Pia, ut i en bil, tidlig på morgenen vel.

    Hu satt oss i baksete, og jeg skjønte at noe var galt.

    (Antagelig siden faren vår ikke var med).

    Så jeg sa det, fra baksete, før mora mi begynte å kjøre, at jeg ikke ville dra.

    Men mora mi sa ‘jo’, eller noe sånt, og begynte å kjøre til Svelvik da, (en kjøretur på cirka ti minutter, nordover langs Drammensfjorden).

    Og da var det visst sånn, har onkel Håkon fortalt meg seinere, at mora mi måtte ha hjelp fra en av ferjekarene, på den gamle Svelvikferja, (som gikk fra like nedenfor Svelvik kirke der), til å kjøre bilen inn på ferja.

    Så kjørte mora vår til foreldrene sine, Ingeborg og Johannes Ribsskog, som da vel bodde i Klokkarstua, (like ved kirka der tror jeg), for Johannes, (som var tidligere rådmann, i Hadsel kommune), jobba som kontorsjef, i Hurum kommune, hvor Klokkarstua vel var hovedbygda da.

    Noe sånt.

    Min far hadde kanskje 10-15 år senere, fått tak i et brev, som han viste meg, som min mor hadde fått av bestemor Ingeborg på den her tiden, like før mine foreldre ble separert.

    Bestemor Ingeborg hadde skrevet noe sånt, som at hvis det var riktig, som moren vår hadde skrevet/sagt, at faren vår hadde møtt/’vært bortpå’ andre damer, så burde hun flytte fra ‘den mann’.

    Noe sånt var det vel som stod i brevene fra bestemor Ingeborg, til mora vår, rundt 1973 kanskje da.

    Brev som min far viste meg, da jeg bodde alene i en leilighet, i Leirfaret 4B, også på Bergeråsen.

    Et sted jeg bodde fra 1981 til 1989, husker jeg, så dette var kanskje 1984 eller 1985 kanskje, hvis jeg skulle tippe, at min far viste meg dette brevet, fra bestemor Ingeborg.

    Uten at min far forklarte noe om hvordan han hadde fått tak i dette brevet, til sin ekskone, fra hennes mor.

    Faren min bare sa noe sånt som at ‘her kan du lese hva mormora di skrev til mora di’.

    Noe sånt.

    Før han dro ned til sin nye dame, (siden 1980), Haldis Humblen født Brekke, som også bodde på Bergeråsen, (i et hus et steinkast ovenfor de nederste husene i Havnehagen).

    Det var det jeg klarte å huske fra tiden som Olsen-familien var som en vanlige familie.

    (Eller, som en ‘kjernefamilie’, heter det vel).

    Hvordan det gikk med mora mi og søstera mi og meg, i tiden etter at foreldrene mine ble separert, det skal jeg skrive mer om i neste kapittel.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen ting jeg kom på nå, fra tiden i Toppen 4.

    Det var en sommer eller vår eller høst da, for det var ikke noe snø, husker jeg.

    Det kan kanskje ha vært sommeren 1973, den sommeren jeg fylte tre år.

    Like før mine foreldre ble separert.

    Og da var det sånn, at jeg plutselig fikk lyst til å gå på en liten oppdagelsestur, ned i Olleveien.

    Jeg passet på å holde meg langt ut på siden av veien, for jeg hadde blitt advart mot biler tidligere vel.

    Også gikk jeg ned fra Toppen da, og ned Olleveien, et ganske langt stykke.

    Til jeg kunne se den røde telefonkiosken, ved krysset Olleveien/Havnehagen.

    Så snudde jeg en stund før jeg kom fram til telefonkiosken og gikk tilbake opp igjen til Toppen.

    Jeg sa ikke noe om denne oppdagelsesturen, til mine foreldre, men jeg husker at en av beboerne, (en kar i 30-40 årene vel), som bodde på den siden av Olleveien, som var nærmest det Øvre feltet på Bergeråsen, (Toppen lå på Nedre), observerte meg, mens han stod like utafor huset sitt vel.

    Så jeg tror ikke at noen av mine foreldre noen gang fikk vite dette, at jeg dreiv og spaserte for meg selv, langt nede i Olleveien.

    Men jeg kom faktisk tilbake igjen, dit jeg hadde gått fra, når jeg snudde og gikk tilbake, (fant jeg ut).

    Utrolig nok.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg lurer paa om jeg skal begynne aa skrive bok, siden jeg har PC men ikke internett. Vi faar se

    Min Bok – Forord

    Noe av det første jeg husker er at min mor, Karen Olsen, (født Ribsskog), ga meg brødskiver med leverpostei, da vi bodde i Toppen 4, på Bergeråsen. i Svelvik kommune, nord i Vestfold. Jeg satt i en høy barnestol, på en veranda, ut mot parkeringsplassen, hvor min far, Arne Mogan Olsen, ville komme kjørende, fra jobben, på snekkerverkstedet, Strømm Trevare, på Sand, like ved, som hans far, Øivind Olsen, hadde bygget et par tiår tidligere.

    Min mor Karen strålte, fordi jeg spiste hele to brødskiver med leverpostei, (var det vel), og det var vel sol og varmt, så dette var vel kanskje sommeren 1971, da jeg fylte et år.

    Hvem vet.

    Vi hadde også en veranda på den andre siden av huset, vendt mot Drammensfjorden, som Berger og Bergeråsen ligger langs den vestre siden av.

    En gang, så var min mor på kjøkkenet, mens min far lå og solte seg, i en solseng, på verandaen, mot Drammensfjorden.

    Så dette var vel antagelig sommeren 1971 da, for jeg kan ikke huske at min søster Pia var der, og hun ble født i desember 1971.

    Jeg fant en smørpensel oppi bestikkskuffen, som jeg viste til min mor.

    (Uten at jeg klarte å si så mye vel).

    Min mor sa at jeg skulle gå ut og pensle på min far, (som lå og solte seg), med smørpenselen, (en sånn pensel med bust, til å smøre smør på gjærbakst osv., vel).

    Jeg penslet en gang på min far, i ansiktet, eller noe, men han klagde, og ba meg slutte, uten at han åpnet øynene engang vel.

    (Han lå i en slags døs da, må man vel si).

    Jeg gikk så inn til min mor igjen, med smørpenselen.

    Min mor sendte meg ut for å pensle mer på min far, men jeg skjønte da at dette nok bare var noe tull, dette med å pensle på min far, så jeg penslet ikke mer, men gikk tilbake på kjøkkenet igjen med penselen.

    Det er ikke så mye jeg husker fra livet i familien Olsen, i Toppen 4, på Bergeråsen, før mine foreldre ble separert, høsten 1973 var det vel, men dette er en av de ganske få episodene jeg husker.

    Jeg skal prøve å få skrevet ned de andre episodene jeg husker og, i det første kapittelet, i min første bok, som jeg har valgt å kalle ‘Min Bok’.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Merseyside-politiet

    Erik Ribsskog

    ——————————————————————————–

    Report of crime/Fwd: min sønn

    ——————————————————————————–

    Erik Ribsskog Sat, Aug 20, 2011 at 12:20 PM

    To: Matrix.disruption.team@merseyside.police.uk

    Cc: post.sondre.buskerud@politiet.no

    Hi,

    like I’ve earlier explained to you, I’ve had almost nothing to do with my father all my life.

    I lived with my mother, untill I was nine years old.

    She sent me to my father.

    My father then found a woman, Haldis Humblen, and let me live alone, untill I moved to study at higher education, in Oslo, in 1989, when I was 19 years old.

    After that I’ve lived in Oslo and in the UK, away from my father.

    And I’ve reported him to the Police, for child-neglect and later for calling harrassing calls.

    I’ve told you at the Police, to tell my father, to not contact me.

    I wanted to report this as harassment.

    I have a process going on regarding compensation for child-neglect etc., and only wants to deal with my father in court.

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sending a copy e-mail to the Police in Drammen, Norway, who I’ve been in contact with regarding the child-neglect case and harrassing phone-calls, from my father.

    ———- Forwarded message ———-

    From: Arne Mogan Olsen

    Date: 2011/8/19

    Subject: min sønn

    To: Erik Ribsskog

    er det greit at jeg kommer en tur til engeland og besøker deg hilsen arne ønsker svar.

  • Jeg sendte en ny e-post til Advokatforeningen







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Disiplinærsak OPP-041-2011







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Oppdatering/Fwd: Disiplinærsak OPP-041-2011





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Aug 16, 2011 at 4:50 AM





    To:

    yk@advokatforeningen.no



    Hei,

    jeg var litt stressa istad, grunnet mulig utkastelse osv.
    Angående inhabilitets-skjema.
    Jeg kjenner såvidt til en Grande, en bodybuilder, fra Bergeråsen.

    Han er kamerat med med min fars stesønn, Viggo Snoghøj/Snowhill.
    Og min far er jo involvert grunnet at dette er en advokat som har ordnet med arv for familien.

    Så det er mulig at advokat Grande, fra skjemaet deres er inhabil.

    Kom jeg på nå, når jeg prøvde å sovne igjen her.
    Sorry at jeg var litt treig med å komme på det!

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/8/15
    Subject: Disiplinærsak OPP-041-2011

    To: yk@advokatforeningen.no

    Hei,

    jeg viser til Deres brev fra 11. august, som jeg mottok i dag.
    Jeg sender med kopi av bekreftelse på at jeg forstår standardorienteringen.

    Jeg blir dessverre kastet ut av Liverpool County Court, på onsdag, grunnet at jeg skylder litt på husleia, men jeg har vært i kontakt med mitt tidligere universitet her i England, University of Sunderland, og drar dit i morgen, hvor jeg regner med at jeg får bolig og studieplass.

    Men jeg har minimalt med penger, for jeg er arbeidsledig, her i England.
    Men det er nok uansett best å sende på e-post til meg, ihvertfall til jeg gir nærmere opplysninger, om adresse.

    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog





    img138.jpg
    283K




  • Jeg sendte en ny e-post til Fylkesmannen i Oslo og Akershus







    Gmail – Deres ref 2007/32677-97 FM-J







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Deres ref 2007/32677-97 FM-J





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Aug 14, 2011 at 8:44 PM





    To:

    postmottak@fmoa.no



    Altså,

    jeg lurer jo på om det er sånn, at dere beskytter faren min, Arne Mogan Olsen, jeg nå.
    Fordi at han er FRP-kar, samme som Fylkesmann Røsjorde?

    Eller fordi han har Johanitterordenen i slekta.

    Det er dette jeg stunder på nå.
    Så dette er korrupsjon altså.
    Helvetes korrupsjon.
    Det er for jævlig at det skal være sånn her i Norge.
    Dett var dett sa Fleksnes.

    Sånn er det for demokratiet i Norge og, at dett var dett også har korrupsjonen tatt over demokratiet.
    Dett var dett.
    Heil heil,
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/8/14

    Subject: Deres ref 2007/32677-97 FM-J
    To: postmottak@fmoa.no

    Hei,

    jeg viser til Deres brev av 9/8.
    Dere skriver at det ikke passer å gi Fri Rettshjelp, i min omsorgssviktssak.

    Dette dekkes av andre ordninger.
    Men jeg gjentar at det var Politiet i Drammen, (Johansen), som rådet meg til å søke om Fri Rettshjelp, i denne saken.

    Dette var visst vanlig i saker som dette.
    Så dere er på bærtur her mener jeg, og jeg klager med dette til Statens Sivilrettsforvatning.
    Med heilsing



    Erik Ribsskog