Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Ribsskog-familiens sleipe tater-aksjon

    Nå har jeg jo skrevet om tidligere, at min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Øivin Ribsskog, skrev en bok om bl.a. taterspråk.

    Og røverspråk og tivolifolkets språk osv., hvor han avslørte deres hemmeligheter.

    Og forbryterspråk osv.

    Og bankespråk.

    Så det tok jo ikke lang tid, etter dette, før Ribsskog-familien, hadde fått både taterne, bankerne, røverne, forbryterne og tivolifolket etter seg.

    Min morfar Johannes, måtte flytte opp til Nord-Norge, hvor han var rådmann, i 15 år i Hadsel, for å slippe unna de verste bankerne og taterne.

    Så flyttet de ned til Sør-Norge igjen, når de trodde at den værste stormen hadde lagt seg.

    Men tatere og bankere og tivolifolket, de glemmer nok ikke så lett.

    Min morfar syntes ikke det var noe artig, å bli forfulgt av tatere og bankere og røvere og det som var.

    Og barna Karen, Ellen og Martin, de fikk aldri lov å gå på tivoli, så de ble hatske ovenfor sine foreldre Johannes og Ingeborg.

    Så sånn var det.

    Men min mor Karen, hun la en snedig plan.

    Som også min morfar var med på.

    For min morfar pleide alltid å si til meg, som barn, for morro skyld, trodde jeg, ‘du din tater’, ‘du din røver’.

    Og det var dette med den boken tror jeg, om tater-språk, osv.

    Og jeg har jo funnet ut det, at jeg og søstra mi, Pia Ribsskog, vi er ungene til Ågot og Øivind, besteforeldrene våre.

    Men mora mi hu tenkte at hvis jeg bodde hos faren min, så ville taterne angripe meg og da ville forbannelsen fra taterne, ha vært ferdig.

    Så derfor var min morfar så mollefunken, fordi han angret kanskje litt, at han gikk med på denne planen.

    For farfaren vår heter jo Øivind (Olsen).

    Men jeg og søstra mi heter Ribsskog, etter mora vår.

    Så Ribsskog, og en bestefar som heter Øivind, og oppvekst hos faren vår, ja da prøvde de å få, (faren min, Johannes og mora mi), de prøvde å få taterne til å tro det, at jeg og søstra mi, var barnebarn av Øivin Ribsskog.

    Men vi er egentlig ikke i familie med han engang.

    Fordi farmora mi, som egentlig er mora mi, Ågot Mogan Olsen, hu ble tulla med av fabrikkeier Jebsen under krigen, for han la en snedig plan, rundt en juledramflaske, som jeg har skrevet om på bloggen.

    Og Jebsen var av tysk ætt.

    Så da sa fabrikkfolket, på Berger, at Ågot var tyskertøs, etter krigen, enda Ågot var religiøs og ble tvunget av fabrikkeier Jebsen til dette, etter at Ågot og Ola drakk opp juledramflaska, fra polet i Drammen.

    Så sånn var det.

    Og Øivind (Olsen), han hadde gutta på skauen, spurt om ikke skulle være med på skauen, og da svarte Øivind at han hadde kjærring og ungær, så han ville ikke det.

    Og da ble han stempla som dårlig nordmann, etter krigen, som ‘ikke-jøssing’, og da ble kona hans og døtrene hans, dratt med til Jeløya, hvor de ble internert, og sikkert brukt som horer av kommunistene som kom over fra Sverige, som politi like etter krigen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var enda værre, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så Ågot, hun hadde noen barn med fabrikkeier Jebsen, Arne og Håkon.

    Men Runar var ungen til Ågot og Øivind, derfor har Runar lyst hår og Arne og Håkon mørkt hår.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, så fikk Ågot to unger til, da hu var cirka 50 år, for Øivind savna jentene han hadde hatt under krigen.

    Men jeg er jo ikke jente, og folk syntes kanskje det var rart at Ågot og Øivind fikk så mange unger, så da tok ‘foreldra’ mine og adopterte meg.

    Og også seinere Pia.

    For da tenkte mora mi på det, at da kunne de bruke meg og Pia, til å bli kvitt forbannelsen, som taterne hadde bannlyst over slekta til Øivin Ribsskog, (som jeg og søstra mi egentlig ikke er i familie med).

    Siden ingen brydde seg om hva Øivind Olsen sa, for han ville jo ikke være med gutta på skauen, da de spurte om det.

    Det er også derfor faren min ikke ville ha arven, på Hurumlandet, etter brødrene til Øivind, som ikke har familie.

    Fordi at faren min er sønnen til Jebsen og ikke sønnen til Øivind.

    Så sånn er det.

    Og politiet er også med på dette, for jeg husker at mora mi prata lenge med politiet i Larvik, på slutten av 70-tallet, da jeg var guttunge, og jeg måtte sitte på trappa, til politistasjonen i Larvik, og mora mi sa ikke hvorfor.

    Så her er det nok mange som har svin på skogen, i Norge, for å bruke et krigsutrykk.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hun Anne Katrine Skodvin, som var sjefen min i Rimi, hun er nok også med på det her.

    For hun synes at Ribsskog-folka er så fine, for hun tror jeg at er fra Romerike, eller noe.

    Så hun har sagt til seg selv som så, at vi får prøve å få noen tatere eller røvere, til å kvitte seg med de her tyskerungene.

    Så hu har f.eks. ansatt David Hjort da, som da kanskje er av taterslekt, i samme butikk som jeg jobbet, for å få meg opp i stry da.

    For da skulle liksom Hjort tenke sånn at jeg var barnebarnet til taterbokforfatter Øivin Ribsskog da.

    Så her har det vært mye rart.

    Han troppsjefen min i militæret, Frøshaug, han var vel også fra Romerike-traktene, mistenker jeg, så han var kanskje også med på det her.

    Og Tom, butikksjef i Kiwi, han er også fra Romerike vel, og kanskje også med på det her da, en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, som også er fra Lørenskog, i Romerike.

    Så her er det mye rart, det er sikkert.

    Og også Lene, som var sammen med Knut Hauge, kolleger da jeg jobbet på OBS Triaden, fra 1990 til 1992, de var nok også med på det her, hun Lene var fra Rælingen, det samme stedet som taterbokforfatter Øivin Ribsskog var fra.

    Så sånn var nok det her.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så det er kanskje på tide å hoste opp svina sine nå da, som Øystein Andersen pleide å si, å hoste opp.

    Og det var vel derfor faren vår lot meg og søstra mi dra alene på Liseberg, når vi var 12-13 år.

    For da trodde de vel at tivolifolket ville ta hevn da.

    Og vi var hos Johannes og Ingeborg, tidligere på sommeren, og da fikk vi russiske kamera, gamle og brukte, som lå på loftet der.

    Så da trodde de vel at vi ville ta med de til Liseberg da, men jeg tok ikke med mitt kamera.

    Men jeg tok det med høsten etter, når vi var på tur med fotballaget, Berger IL, til Liseberg.

    Så sånn var det.

    For lagleder Skjellsbekk, kjente en lagleder i Sverige, ved Gøteborg, så vi dro dit en helg for å spille fotball og dra på Liseberg osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Og det her passer også med at faren min er alkoholiker.

    Mens jeg ikke har antydning til å være alkoholiker.

    Jeg er ‘social drinker’.

    Jeg drikker på fest, og når jeg er på byen.

    Mens på vanlige dager, så har jeg ikke lyst på alkohol, og kan godt ha øl og sprit og vin, stående i måneder og år, uten at jeg blir frista til å røre det.

    (Derimot godteri og snacks og pizza, osv., det forsvinner raskt).

    Men faren min er altså alkoholiker.

    Og Jebsen var nok også alkoholiker.

    Det var derfor han måtte tulle med rasjoneringskortet til farmora mi, under krigen, angående den juledramflaska da, som Ågot fortalte meg om, på 80-tallet, og som jeg har skrevet om på bloggen.

    Så faren min har nok arvet den alkoholismen han har, fra faren sin, fabrikkeier Jebsen, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.

    Så sånn var det.

    Så ‘faren’ min, er altså min halvbror, for vi har samme mor, Ågot.

    Og Håkon og Runar er vel kanskje brødrene til meg og Pia da.

    Og ‘fetterne’ mine er nevøene mine osv.

    Noe sånt.

    Så sånn er nok det.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Hm.

  • Jeg sendte en ny e-post til Vernepliktsverket







    Google Mail – Skjema før man møter på sesjon







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Skjema før man møter på sesjon




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Oct 23, 2009 at 5:15 PM





    To:

    vpv.kontakt@mil.no



    Hei,

    da jeg var på sesjon, i Drammen, i skoleåret 1988/89, så lå det borti 'høgget' mot Mjøndalen og Drammen Travbane osv.
    Og jeg var fra Berger i Vestfold, og dit var det for langt å gå, tror jeg, fra Bragernes sentrum, så jeg fikk faren min til å kjøre, siden han jobba i Drammen, og hadde vannsengbutikk der.

    I bilen så fylte jeg ut skjemaet, og da stod det at jeg skulle skrive det, om noen i familien, hadde problem med sinnsykdom.
    Jeg visste at mora mi hadde vært på noe institusjon, men jeg visste ikke hvorfor.

    For mora mi var litt gammeldags, og var ikke åpen om sånne ting, ihverfall ikke til oss ungene.
    Så spurte jeg faren min, og han sa at både mora mi og morfaren min var sinnsyke.

    (Og han sa det til meg og søstra mi, når vi var unger og, at mora vår var 'gæern', når vi var på ferie hos faren vår, så vi ble jo redd for mora vår).

    Mora mi og morfaren min, de hadde jo bodd i Nord-Norge, i Vesterålen, på 50 og 60-tallet, så mora mi flytta ikke til Østlandet, før hu var 17-18 år vel.

    Og jeg har hørt med noen på Origo, som kjente familien, da de bodde i Hadsel, hvor morfaren min var rådmann, og fikk bygd en viktig bro, blant annet.
    Og mora mi gikk visst ikke for å være sinnsyk der oppe, så det kan ha vært faren min, som var noe 'mob', og som tulla med henne, og finne henne til å bryte sammen da.

    For jeg tror ikke at morfaren min var sinnsyk, det tror jeg var noe faren min fant på.
    For han var jo en kjent rådmann, som fikk gjort mye oppe i Hadsel og Stokmarknes, og nesten redda kommunen virka det som, ihvertfall så fikk kommunen en ny giv, med morfaren min, som rådmann, virka det som.

    Sikkert fordi at han var jurist, og visste hvordan man skulle åle seg fram i byråkratiet, som nok kan være en utfordring for folk, selv i vår moderne tidsepoke.
    Noe sånt.
    Men men.

    Så jeg tror heller det var sånn, at Ribsskog-familien min ble tulla med, når de flytta til Østlandet, etter at ungene hadde vokst opp i Nord-Norge.
    Da var nok ungene lette bytter for 'mob', eller hva man skalle det.

    Tanta mi Ellen ble dratt ut på kjøet i Oslo med narkotika og det hele, som ungjente på forsøksgym.
    Hun manglet nok balast for å takle det, å flytte omtrent rett til Oslo fra Stokmarknes, og ble sikkert tulla med av lokal 'mob' da, og måtte flytte til Sveits for å komme unna, lurer jeg på om var grunnen, ihvertfall.

    Og onkel Martin, han har angst virker det som, og er nok kriminell, han er ihvertfall ikke helt normal, han går inn i sånn trance noen ganger, virker det som, og vasker seg ikke, og sånn.

    Så Ribsskog-familien, de gikk 'ad undas', når de flytta sørover, og har nok blitt tulla med, av faren min, Arne Mogan Olsen, skjønner jeg nå.

    Og jeg flytta jo til faren min, som ni-åring, for jeg ville ikke bo hos mora mi, siden faren min sa hu var sinnsyk.

    Og da var jeg mye hos farmora mi, Ågot.
    Og hu hadde blitt tulla med av fabrikkeier Jebsen, av tyske aner, under 2. verdenskrig, på Berger.
    Så faren min er nok sønn til Jebsen, som er fra Nord-Tyskland.

    Og de kan være i det samme nettet som mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som er fra Danmark, og barnebarn av den kjente danske mellomkrigsgeneralen, Anders Gjedde Nyholm, som ikke rustet opp, og som jeg mistenker kan ha vært noe tysk spion.

    For de er nemlig ikke adelige, har jeg sett på nettet, Gjedde-familien, så mormora mi har løyet om sin familiebakgrunn, for hu sa hele tida at de var adelige.
    Og farmora mi Ågot, sa at hu ga meg melk når jeg var liten, og at grunnen til at 'dem' (hu og Øivind), fikk søstra mi, var at Øivind så gjerne ville ha ei jente.

    Så jeg og søstra mi, er nok ungene til farmora og farfaren vår.
    Så vi er ikke i slekt med mora vår og morfaren vår, som liksom skulle være sinnsyke da.
    For jeg mistenker at militæret kanskje tuller med meg, (for jeg har blitt veldig mye tulla med), pga. at faren min fikk meg til å skrive at de her var sinnsyke da, enda de nok antagelig ikke var det, ihvertfall ikke mer enn at de var litt deprimerte og sånn, men det kan jo ha vært fordi at de ble tulla med.

    Av faren min, Arne Mogan Olsen, og Ingeborg Ribsskog, osv.
    Så jeg lurte på om hvorfor dere spørr folk, om de har sinnsyke i familien, på skjemaene til sesjon.
    Er det for å tulle med de, og bruke de som fjernstyrte roboter og ødelegge livene deres?

    På forhånd takk for svar!
    Mvh.
    Erik Ribsskog





    PS.

    Her er mer om dette:







    Google Mail – Auto-svar: Skjema før man møter på sesjon [VPV26164]







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Auto-svar: Skjema før man møter på sesjon [VPV26164]




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Oct 23, 2009 at 5:47 PM





    To:

    VPV Kontaktsenter <vpv.kontakt@mil.no>



    Hei,

    ja jeg glemte selvfølgelig personnummer, det er 250770 30568.
    Mvh.
    Erik Ribsskog
    2009/10/23 VPV Kontaktsenter <vpv.kontakt@mil.no>

    Din e-post er mottatt. En ny sak med saksnummer VPV26164 er opprettet. All e-post som gjelder denne saken vil ha dette saksnummeret i emnefeltet. Når du svarer på en slik e-post, vennligst ikke fjern saksnummeret fra emnefeltet.

    Din e-post vil normalt bli behandlet i løpet av 5 virkedager, men om den inneholder en formell søknad (for eksempel om utsettelse eller fritak), vil saksbehandlingstiden være ca 4 uker. Alle søknader besvares i brevs form.

    Gjelder e-posten ditt personlige vernepliktsforhold?

    I mange tilfeller trenger vi å vite hvem du er. Har du glemt å fortelle hvem du er, send svar på denne e-posten med fødsels- og personnummer (11 siffer) og fullt navn. Behold emnefeltet.

    Vennlig hilsen

    Vernepliktsverket

    www.vpv.mil.no

    Telefon: 03003

    _______________________________________

    Your email has been registered, and given the case number VPV26164. Please include this case number in the subject line of all following correspondence.

    Your email will normally be answered within 5 business days.

    Best regards

    Vernepliktsverket

    The National Service Administration





  • Jeg lurer på om Posten klarer å spore opp den juledramflaska, som Jürg eller Jørg Jebsen, bestilte i navnet til farmora mi, Ågot Mogan, under krigen







    Google Mail – Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 22, 2009 at 4:09 PM





    To:

    jorn.michalsen@posten.no



    Hei,

    jeg driver å skriver på en blogg som heter johncons-blogg:
    Det som er, er at jeg husker en historie, som farmora mi, Ågot Mogan Olsen, fortalte under krigen.

    Om fabrikkeier Jebsen, fra Berger, som farmora mi tjenestegjorde hos, som tjenestepike.
    Så hadde han sjølveste Jebsen, bestilt ei juledram-flaske, i navnet til farmora mi, som het Ågot Mogan, på den her tida, tror jeg ganske sikkert.

    Og da ble det stor oppstuss, på Berger, for dette kom ut fra Posten, tror jeg det må ha vært, og videre til fabrikkfolket da, at det lå ei juledramflaske, på Berger postkontor, adressert til farmora mi da, som var fra Rollag i Numedal, og var religiøs og aldri drakk.

    Så da ble det jo stor hurrabalik da.
    Så jeg prøver nå å finne ut, hvilken krigsjul dette var, om det var jula 1943, som jeg mistenker.
    (For jeg lurer på om fabrikkeier Jebsen, da fikk kloa i farmora mi.

    For farmora mi fortalte meg det, at hu gikk ned, til 'n Ola, (på Sand, tror jeg, eller Sandbu, som postkonteret het, i gamle dager, i butikken til 'n Oddmund Larsen, het han vel).

    Så jeg lurte på om dere har 'juledram'-arkiv, over dette, for Vinmonopolet kunne ikke finne den juledramflaska, i arkivene sine, fra krigen.
    Men jeg mener at dette må ha blitt registrert, i arkivet, til postkontoret på Berger, som hadde postnummer 3075 Berger, ihvertfall på 70 og 80-tallet.

    Nå er det post i butikk, på Spar i Svelvik, som har tatt over, så jeg på hjemmesidene til Posten.
    Så jeg lurte på om dette er hos Nasjonalarkivet, eller i Postens arkiver, eller hvordan jeg kan finne ut av dette.

    For jeg lurer som sagt på om fabrikkeier Jebsen, fikk kloa i Ågot, siden hu drakk opp krigs-juledramflaska, sammen med 'n Ola, og da ble nok ikke fabrikkeier Jensen særlig blid, så han har nok da antagelig innført noen mer eller mindre straffereaksjoner, ovenfor farmora mi Ågot, som var fra landet, oppi Numedalen da, så hu var vel ikke vant med sånne utspekulerte fabrikkeiere som er fra slekt som hadde utvandret fra Nord-Tyskland, under faren eller farfaren hans vel.

    Så da lurer jeg på om faren min er sønnen til Jebsen.
    (Jürg Jebsen tror jeg han het, hvis ikke det var faren hans, og det var han sønnen hans som tulla med Ågot, da het han i såfall Jørg Jebsen, hvis jeg husker det riktig).

    Og det passer hvis den flaska ble sendt i 1943, nemlig, så jeg lurer på hvem som har oversikt over rasjoneringsklippa, fra krigen, når det gjaldt 'juledram', eller sprit/alkhol da, og dette ble jo sendt med posten, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å høre med dere.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

    Date: 2009/10/19
    Subject: RE: Rasjonering av juledram under krigen
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei igjen,

    Vi har dessverre ikke arkivet du spør etter.

    Med hilsen

    kundesenteret

    AS VINMONOPOLET

    Akersgata 51

    Postboks 6953 St. Olavsplass, N-0130 Oslo

    Tlf: 04560 Faks: 22 01 51 90

    Web: www.vinmonopolet.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. oktober 2009 13:03

    Til: Kundesenter, Vinmonopolet

    Emne: Re: Rasjonering av juledram under krigen

    Ok,

    husk at hu het Ågot Mogan da.

    For hu het vel ikke Mogan Olsen da, for dette her med fabrikkeier Jebsen, det

    var vel før hu traff farfaren min tror jeg, siden hu gikk til 'n Ola med

    flaska, og ikke til farfaren min.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/10/16 Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

    Hei!

    Morsom historie :o)

    Har videresendt henvendelsen til

    arkivaren vår som skulle se på saken. Du får svar hvis han klarer å finne ut av

    det.

    Ha en god helg!

    Med hilsen

    Elsbeth

    Vinmonopolets kundesenter

    Besøksadresse: Akersgata 51, 0180 Oslo

    Postadresse: Postboks 6953, St. Olavs plass,

    0130 Oslo

    Telefon: 04560

    www.vinmonopolet.no

    Fra: Erik

    Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. oktober 2009 10:07

    Til: Kundesenter, Vinmonopolet

    Emne: Rasjonering av juledram under krigen

    Hei,

    farmora

    mi, Ågot Mogan Olsen, hu fortalte meg på 80-tallet, en historie fra krigen.

    Hu jobba som tjenestepike, på Berger gård, for fabrikkeier Jebsen, som hadde de

    berømte Berger-fabrikkene, hvor det ble produsert tepper og tekstil da.

    Farmora

    mi fortalte, at like før jul, var det vel, et krigsår, så hadde fabrikkeier

    Jebsen, bestilt en flaske juledram, i farmora mi sitt navn, og brukt hennes

    rasjoneringskort, da.

    Og

    farmora mi, hu var fra Rollag i Numedal, og hu stemte KRF, så hu drakk aldri.

    Men hu ble så sinna, når de andre folka på postkontoret på Berger osv.,

    fortalte hu det her da, at fabrikkeieren hadde brukt hennes rasjoneringskort,

    for å bestille juledram, uten å spørre henne.

    Så farmora mi fortalte at hu tok med juledramflaska, til en som het Ola, som

    jeg tror var i familien hennes, siden de var mange søsken, fra gården Mogan da,

    i Rollag, og flere av de flytta til Berger, hvor de sikkert jobba på fabrikken

    først da, før søstrene hennes Margit og Anne for eksempel, begynte med egen

    systue da, på Sand, nabobygda, eller en annen del av bygda.

    Så sånn var det.

    Men jeg lurte på hva som skjedde med 'juledram'-arkivet, hadde jeg nær sagt,

    etter krigen.

    Var det amerikanerne som fikk tak i det arkivet, hvor det stod hvem som

    bestilte juledram og annen dram, under krigen?

    For

    jeg lurte litt på hvilket år det var, som farmora mi bestilte juledram.

    For

    jeg vet jo at NRK-arkivet, blant annet, har blitt digitalisert og gjort

    søkbart, på EDB.

    Så jeg lurte på om 'juledram'-arkivet også har blitt gjort søkbart, eller må

    jeg ringe Vinmonopolet i Drammen da?

    Mvh.

    Erik Ribsskog





  • Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

    rapp

    PS.

    Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

    Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

    Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

    Det varierte litt.

    Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

    Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

    Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

    Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

    Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

    Noe sånt.

    Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

    Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

    Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

    Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

    Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare ‘ungane til Runar’ de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, ‘vi gir det til ungane til Runar’, de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

    Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

    Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

    Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

    Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

    Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

    Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

    Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

    Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

    (Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

    Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

    Og faren min vant til slutt.

    Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

    Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

    Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik’.

    Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

    Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

    Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

    Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

    Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

    Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

    For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

    Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

    Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

    Bare for å få med om det.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

    Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

    Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

    Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

    Siden navn arves etter faren da.

    Men men.

    Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

    For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

    Og det er en ting, men han er også ‘mongo’.

    Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er ‘mongo’, eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg la merke til nå.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

    Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er ‘mongo’.

    Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

    Hvem vet.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Vinmonopolet, som har satt en av sine fremste rasjoneringskortarkivarer på saken







    Google Mail – Rasjonering av juledram under krigen







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Rasjonering av juledram under krigen




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Oct 16, 2009 at 12:02 PM





    To:

    "Kundesenter, Vinmonopolet" <kundesenter@vinmonopolet.no>



    Ok,

    husk at hu het Ågot Mogan da.
    For hu het vel ikke Mogan Olsen da, for dette her med fabrikkeier Jebsen, det var vel før hu traff farfaren min tror jeg, siden hu gikk til 'n Ola med flaska, og ikke til farfaren min.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    2009/10/16 Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

    Hei!

    Morsom historie :o)

    Har videresendt henvendelsen til arkivaren vår som skulle se på

    saken. Du får svar hvis han klarer å finne ut av det.

    Ha en god helg!

    Med hilsen

    Elsbeth

    Vinmonopolets kundesenter

    Besøksadresse: Akersgata 51, 0180 Oslo

    Postadresse: Postboks 6953, St. Olavs plass, 0130

    Oslo

    Telefon: 04560

    www.vinmonopolet.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. oktober 2009 10:07

    Til: Kundesenter, Vinmonopolet

    Emne: Rasjonering av juledram under krigen

    Hei,

    farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hu fortalte meg på 80-tallet,

    en historie fra krigen.

    Hu jobba som tjenestepike, på Berger gård, for fabrikkeier Jebsen, som hadde de

    berømte Berger-fabrikkene, hvor det ble produsert tepper og tekstil da.

    Farmora mi fortalte, at like før jul, var det vel, et

    krigsår, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt en flaske juledram, i farmora mi

    sitt navn, og brukt hennes rasjoneringskort, da.

    Og farmora mi, hu var fra Rollag i Numedal, og hu stemte

    KRF, så hu drakk aldri.

    Men hu ble så sinna, når de andre folka på postkontoret på Berger osv.,

    fortalte hu det her da, at fabrikkeieren hadde brukt hennes rasjoneringskort,

    for å bestille juledram, uten å spørre henne.

    Så farmora mi fortalte at hu tok med juledramflaska, til en som het Ola, som

    jeg tror var i familien hennes, siden de var mange søsken, fra gården Mogan da,

    i Rollag, og flere av de flytta til Berger, hvor de sikkert jobba på fabrikken

    først da, før søstrene hennes Margit og Anne for eksempel, begynte med egen

    systue da, på Sand, nabobygda, eller en annen del av bygda.

    Så sånn var det.

    Men jeg lurte på hva som skjedde med 'juledram'-arkivet, hadde jeg nær sagt,

    etter krigen.

    Var det amerikanerne som fikk tak i det arkivet, hvor det stod hvem som

    bestilte juledram og annen dram, under krigen?

    For jeg lurte litt på hvilket år det var, som farmora mi bestilte

    juledram.

    For jeg vet jo at NRK-arkivet, blant annet, har blitt

    digitalisert og gjort søkbart, på EDB.

    Så jeg lurte på om 'juledram'-arkivet også har blitt gjort søkbart, eller må

    jeg ringe Vinmonopolet i Drammen da?

    Mvh.

    Erik Ribsskog





  • Jeg tror jeg har sett for mye Åpen Post, for jeg sendte en e-post til Vinmonopolet, om juledram-rasjoneringa, under krigen







    Google Mail – Rasjonering av juledram under krigen







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Rasjonering av juledram under krigen




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Oct 16, 2009 at 9:06 AM





    To:

    kundesenter@vinmonopolet.no



    Hei,

    farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hu fortalte meg på 80-tallet, en historie fra krigen.
    Hu jobba som tjenestepike, på Berger gård, for fabrikkeier Jebsen, som hadde de berømte Berger-fabrikkene, hvor det ble produsert tepper og tekstil da.

    Farmora mi fortalte, at like før jul, var det vel, et krigsår, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt en flaske juledram, i farmora mi sitt navn, og brukt hennes rasjoneringskort, da.

    Og farmora mi, hu var fra Rollag i Numedal, og hu stemte KRF, så hu drakk aldri.
    Men hu ble så sinna, når de andre folka på postkontoret på Berger osv., fortalte hu det her da, at fabrikkeieren hadde brukt hennes rasjoneringskort, for å bestille juledram, uten å spørre henne.

    Så farmora mi fortalte at hu tok med juledramflaska, til en som het Ola, som jeg tror var i familien hennes, siden de var mange søsken, fra gården Mogan da, i Rollag, og flere av de flytta til Berger, hvor de sikkert jobba på fabrikken først da, før søstrene hennes Margit og Anne for eksempel, begynte med egen systue da, på Sand, nabobygda, eller en annen del av bygda.

    Så sånn var det.
    Men jeg lurte på hva som skjedde med 'juledram'-arkivet, hadde jeg nær sagt, etter krigen.
    Var det amerikanerne som fikk tak i det arkivet, hvor det stod hvem som bestilte juledram og annen dram, under krigen?

    For jeg lurte litt på hvilket år det var, som farmora mi bestilte juledram.
    For jeg vet jo at NRK-arkivet, blant annet, har blitt digitalisert og gjort søkbart, på EDB.

    Så jeg lurte på om 'juledram'-arkivet også har blitt gjort søkbart, eller må jeg ringe Vinmonopolet i Drammen da?

    Mvh.
    Erik Ribsskog





  • ‘Nick Ewans’ hadde rett, faren min er nok i Illuminati, for han er nok sønnen til fabrikkeier Jebsen

    Fordi, jeg har jo skrevet om det, at da faren min hadde 60-årsdag, ringte søstra mi og sa fra om det vel, da jeg studerte i Sunderland.

    Og det var høsten 2004.

    Så da ble han født høsten 1944, vil jeg si.

    Og det var egentlig litt for tidlig, for da, på begynnelsen av 1944, så var vel ikke krigen helt avgjort?

    Men vi vet også det, at en krigsjul, så fikk farmora mi, Ågot, ei flaske brennevin, på posten, som fabrikkeier Jebsen hadde brukt rasjoneringskortet til hu Ågot, for å få.

    Da ble Ågot provosert som rakkern, av fabrikkarbeiderne og mannen på posthuset, osv.

    ‘Har du bestilt juledram fra polet i Drammen da Ågot’, sa de sikkert.

    ‘Nei, je har itte bestilt noe dram, je stemmer Kristelig Folkeparti, når det itte er verdenskrig, je’, sa Ågot da.

    ‘Å ja, det er han sjølveste fabrikkeier Jebsen som har bestilt juledram i ditt navn Ågot, er dere sammen eller?’, sa fabrikkfolket da.

    Men da tilta farmora mi Ågot, gitt.

    ‘Da er det min dram, siden den er kjøpt med mitt navn’, sa Ågot da, og var i flint og sur på fabrikkeier Jebsen, som tulla med rasjoneringskortet.

    Så gikk Ågot på posthuset på Berger, (som visstnok er lagt ned nå, sa Frode Holm), og henta juledram-flaska.

    Så hu tok hu med den, og gikk bort på Sand, tror jeg, til ‘n Ola.

    Og så drakk dem opp juledrammen, Ågot og Ola da, enda Ågot aldri drakk.

    Og dette var nok da jula 1943, siden Ågot var så lei av rasjoneringa osv.

    Så fikk selvfølgelig fabrikkeier Jebsen, (småkongen på Berger, kunne man sikkert kalle han da), greie på hva som hadde skjedd da.

    Og vips, så var Ågot i nettet til Jebsen.

    Og måtte være elskerinna til Jebsen.

    Ellers så skulle fabrikkeier Jebsen fortelle alle i hjembygda til Ågot, Rollag i Numedalen, at Ågot hadde stjålet og drukket alkohol, som ingen kristelige gjør.

    Hvis ikke Ågot ble med på fabrikkeier Jebsens perverse spill, så kom Ågot til å få sparken, for drukkenskap på jobb.

    Og da ville hun aldri fått en jobb igjen, i ‘kongeriket’ Berger, eller noen andre steder.

    Så da måtte Ågot stille opp for fabrikkeier Jebsen og hans perverse ideer da.

    Så gikk det som det måtte gå, og 9-10 måneder seinere, så ble faren min født.

    I oktober 1944.

    Så han har da arvet dette illumianti-greiene, fra Jebsen-familien, som også kom nordover, fra Tyskland, på samme måte som familien til mormora mi da, Ingeborg.

    Det er derfor faren min gikk så bra overens med Ingeborg.

    Begge var nok i illuminatiet.

    Så sånn var nok det, at faren min, Arne Mogan Olsen, var den uekte sønnen av fabrikkeier Jebsen da.

    Så snekra de sammen en familie, etter krigen, for noe hadde skjedd med Øivinds familie, noen hadde stjålet døtrene hans, (for han hadde visst hatt døtre tror jeg, ihvertfall så mistenker jeg det, på hva han sa en gang at morfaren min leita etter Ellen, i Slottsparken, så møtte Johannes en som leita etter to døtre, og det tror jeg var Øivind som mente seg selv).

    Noe sånt.

    Og jeg har også hørt Øivind klage, for han ville ikke være med ‘gutta på skauen’, for ‘jeg har kone og ungær jeg’, hadde Øivind sagt til gutta på skauen, og da hadde det blitt problemer for Øivind, hvis jeg har forstått det riktig.

    Så sånn var det.

    Så da, etter krigen, så ble Øivind og Ågot, plassert sammen i en familie da.

    Men fabrikkeier Jebsen måtte kjøpe nye malerier til Berger kirke, for å bote på sine synder da, som er skikken i sørlige land, hvor Jebsen-familien er fra.

    Så nå begynner det å ligne på et puslespill her, og Ågot la alltid puslespill, så det kan være at det er sånn det henger sammen.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan man se det, at fabrikkeier Jebsen, måtte kjøpe nye alterdekorasjoner, til Berger kirke, etter krigen, i 1946, (det er nok derfor faren min ikke ville kjøre meg helt fram til Berger kirke, da jeg skulle konfirmeres, i 1984, for faren min tåler ikke synet av de alterdekorasjonene, for da blir han minnet om at han egentlig er den uekte sønnen av fabrikkeier Jürg Jebsen, da):

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/08/berger-kirke-var-norges-eneste.html

    PS 2.

    Og jeg husker at farmora mi Ågot sa, etter at Øivind var død, at ‘grunnen til at vi fikk Pia, var at Øivind så gjerne ville ha ei jente’.

    Så jeg og søstra mi må vel være ungene til Ågot og Øivind, da.

    Som mora mi, Karen, tok til seg, på samme måte som hu tok til seg Axel da, som var bytting da, fra Tønsberg.

    Så det er mye rart.

    Og jeg tror det må ha foregått noe rart i kjelleren til Ågot og Øivind og, for onkel Håkon, pleide å si på 80-tallet, utenfor noen sammenheng, ting som:

    ‘Vi pleide å ha potetbinge nede i kjelleren vi’.

    og

    ‘Det pleide å henge skinke nede i kjelleren’.

    Sånne ting.

    Så her tror jeg kanskje det var noe rart.

    Og når jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, jula 1981, var det vel, så kjørte faren min meg til en butikk, forbi Mjøndalen osv., hvor de solgte såpa faren min hadde lagd, med søstra mi sitt navn, ‘Charlotte kosmetikk’, etter søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog.

    Så jeg lurer på om søstra mi, også har blitt bytta ut, og at hu egentlige søstra mi havna i såpa til faren min.

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    En gang fikk faren min fontena på Bragernes Torg, til å skumme over, og det tror jeg kanskje var såpe laga av en purk, som Håkon ble sur på, for han måtte gå ut av bilen, og ta av snøen av bilskiltene.

    Og da, så mente Håkon at purken var lat da, som ikke tok av snøen selv.

    Så tok de ‘mafia-plott’, på han, og han måtte være i fontena, etter at de hadde lagd såpe av han, og gå rundt og rundt i fontena, så kunne han ikke være lat da.

    Noe sånt, tror jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

  • Haldis og Christell er som vestlendinger, selv om de bor på Østlandet?

    Nå leste jeg såvidt om pinnekjøtt osv, i Aftenpostens nettutgave:

    http://dinmat.aftenposten.no/content/view/full/5899

    Og da kom jeg på det, at på slutten av 80-tallet, så var jeg nede hos Haldis og dem, på et par julemiddager.

    Og da var det så stas med pinnekjøtt og kålrabistappe.

    Jeg var skeptisk til det her pinnekjøttet, for jeg hadde aldri spist pinner før.

    Men Christell hun var fra seg av skryt over pinnekjøttet, og gjorde skikkelig stor stas på denne vestlandske retten da.

    Og vel også søstra mi og faren min.

    De var så glad i en stappe som bestod av både poteter og kålrabi, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så faren min og Haldis og Christell og Pia, de må betegnes som vestlendinger, vil jeg si.

    Selv om Pia også var glad i svoren til Ågot, på ribba.

    Så Pia er kanskje østlending da.

    Mens Haldis og Christell og faren min, de er vestlendinger, vil jeg si, selv om de bor på Østlandet.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

    Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

    Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

    Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

    Noe sånt.
    http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
    Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

    Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

    En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

    Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

    For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

    Så sånn var det.

    Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

    Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

    Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

    Så sånn var det.

    Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

    Noe sånt.

    Og da sa Ågot at Øivind var død.

    Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

    For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

    Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

    Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.

    Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

    Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

    Men jeg husker ikke hvorfor.

    Men men.

    Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

    (Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

    Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

    Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

    Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

    De skulle til Mallorca.

    Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

    Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

    Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

    Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

    Og det likte jeg ikke, husker jeg.

    Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

    Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

    Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

    For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

    Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

    Så skulle søstra mi sykle på den da.

    Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

    Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

    Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

    Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

    Så da begynte jeg å grine da.

    Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

    Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

    Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

    Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

    Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

    De var bare kalde ovenfor meg.

    Så sånn var det.

    Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

    Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

    For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

    Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

    Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

    Noe sånt.

    Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

    Og at mora mi var som mora til Pia.

    Noe sånt.

    Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

    Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

    Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

    Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

    Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

    Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

    Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

    Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

    Men det var kanskje det jeg mente da.

    For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

    Eller om det bare var meg.

    Noe var det nok, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dette er Stanly Jacobsen med ‘Skigardsvise’

    PS.

    Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.

    Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.

    Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.

    Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.

    Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.

    Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.

    Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.

    Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.

    Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.

    Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.

    Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.

    Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.

    Det var vel litt spesielt.

    Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.

    Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.

    Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.

    Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var vel kanskje det.